Oslo kongsgård - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Teksterstatting – «http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?» til «http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?»

2025-10-23T10:18:01Z

Teksterstatting – «http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?» til «http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. okt. 2025 kl. 10:18
Linje 33:		Linje 33:
	* [[Erik Schia\|Schia, Erik]]: ''Oslo innerst i Viken''. Utg. Aschehoug. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008030400036}}.		* [[Erik Schia\|Schia, Erik]]: ''Oslo innerst i Viken''. Utg. Aschehoug. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008030400036}}.
	* Sturla Þorðarson. ''Håkon Håkonssons saga''. Utg. Aschehoug. Oslo. 1964. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2012051608162}}.		* Sturla Þorðarson. ''Håkon Håkonssons saga''. Utg. Aschehoug. Oslo. 1964. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2012051608162}}.
	* [http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.~~prl~~?b=2412&s=n&str= «Julehallen» i DN bd 3 nr 114]		* [http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=2412&s=n&str= «Julehallen» i DN bd 3 nr 114]

	==Eksterne lenker==		==Eksterne lenker==

Cnyborg: Teksterstatting – «http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst» til «http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst»

2025-10-23T10:14:43Z

Teksterstatting – «http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst» til «http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. okt. 2025 kl. 10:14
Linje 33:		Linje 33:
	* [[Erik Schia\|Schia, Erik]]: ''Oslo innerst i Viken''. Utg. Aschehoug. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008030400036}}.		* [[Erik Schia\|Schia, Erik]]: ''Oslo innerst i Viken''. Utg. Aschehoug. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008030400036}}.
	* Sturla Þorðarson. ''Håkon Håkonssons saga''. Utg. Aschehoug. Oslo. 1964. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2012051608162}}.		* Sturla Þorðarson. ''Håkon Håkonssons saga''. Utg. Aschehoug. Oslo. 1964. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2012051608162}}.
	* [http://www.dokpro.uio.no/~~perl~~/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=2412&s=n&str= «Julehallen» i DN bd 3 nr 114]		* [http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=2412&s=n&str= «Julehallen» i DN bd 3 nr 114]

	==Eksterne lenker==		==Eksterne lenker==

Aslak Kittelsen: NB-lenker mm

2025-06-17T12:08:50Z

NB-lenker mm

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jun. 2025 kl. 12:08
Linje 2:		Linje 2:
	'''[[Oslo kongsgård]]''' på [[Sørenga]] i [[Gamlebyen (Oslo)\|Gamlebyen]] i [[Oslo]] var et kongelig gårdsanlegg fra omkring midten av [[1000-tallet]]. Arkeologiske undersøkelser som har avdekket spor med denne dateringen stemmer overens med [[Snorre Sturlasson\|Snorres]] fortelling, da han nevner [[Harald Hardråde]] (konge [[1045]]–[[1066]]) i forbindelse med gården. Anlegget var i bruk fram til [[senmiddelalderen]], men begynte så å forfalle ettersom [[Akershus slott og festning\|Akershus festning]] ble det administrative sentrum og kongelig residens.</onlyinclude>		'''[[Oslo kongsgård]]''' på [[Sørenga]] i [[Gamlebyen (Oslo)\|Gamlebyen]] i [[Oslo]] var et kongelig gårdsanlegg fra omkring midten av [[1000-tallet]]. Arkeologiske undersøkelser som har avdekket spor med denne dateringen stemmer overens med [[Snorre Sturlasson\|Snorres]] fortelling, da han nevner [[Harald Hardråde]] (konge [[1045]]–[[1066]]) i forbindelse med gården. Anlegget var i bruk fram til [[senmiddelalderen]], men begynte så å forfalle ettersom [[Akershus slott og festning\|Akershus festning]] ble det administrative sentrum og kongelig residens.</onlyinclude>

	Rester etter et sirkelformet vollgravanlegg har vært tolket som et festningsverk av typen ''motte and bailey'', kjent fra de [[Frankrike]] og [[de britiske øyer]] og var et enkelt anlegg som sto på en jordhaug og omgitt av en beskyttende mur av trepåler. Det var i de sandfylte vollene man fant tyske og engelske mynter datert mellom 1040 og 1060, som dermed daterer anlegget. Bygningene må på denne tid ha vært i tre, og har ikke satt klare spor etter seg. Gården brant i 1223 og ennå ved påsken i 1224 var den ikke bygget opp igjen.<ref>Sturla Þorðarson, ~~[http://www.nb.no/nbsok/nb/4da599fc0b9a6863e8765a04667ffdb6?index=1#93~~ Håkon Håkonssons saga], ~~Aschehoug 1964:~~ 88.</ref> I 1228 framgår det at kongsgården var bygget opp igjen. Blant Håkons gjerninger heter det at han ~~"lot~~ bygge en borg på Åkeberg og lot Nikolaskirken i Oslo flytte dit. Han lot bygge hus i kongsgården ute på Øra i Loelva i ~~byen~~."<ref>Sturla Þorðarson, ~~[http://www.nb.no/nbsok/nb/4da599fc0b9a6863e8765a04667ffdb6?index=1#319~~ Håkon Håkonssons saga], ~~Aschehoug 1964:~~ 315.</ref> Norges Kongesagaer har en annen oversettelse: ~~"Han~~ lot bygge en borg på Åkeberg og lot den siden flytte til Nikolaskirken i Oslo.[tolket som at han ga opp borganlegget og lot bruke steinen til et nytt anlegg ved Geitabru, ikke langt fra Nikolaskirken~~.] [...~~] og lot bygge hus i kongsgården ute på Ørene i ~~byen"~~<ref>~~[http://www.nb.no/nbsok/nb/f45c17d704109be54bbafd65f696f1f3?index=2#345~~ ''Norges kongesagaer 4''], ~~Gyldendal~~ 1979: 342. </ref>		Rester etter et sirkelformet vollgravanlegg har vært tolket som et festningsverk av typen ''motte and bailey'', kjent fra de [[Frankrike]] og [[de britiske øyer]] og var et enkelt anlegg som sto på en jordhaug og omgitt av en beskyttende mur av trepåler. Det var i de sandfylte vollene man fant tyske og engelske mynter datert mellom 1040 og 1060, som dermed daterer anlegget. Bygningene må på denne tid ha vært i tre, og har ikke satt klare spor etter seg. Gården brant i 1223 og ennå ved påsken i 1224 var den ikke bygget opp igjen.<ref>Sturla Þorðarson, ''Håkon Håkonssons saga'', side 88.</ref> I 1228 framgår det at kongsgården var bygget opp igjen. Blant Håkons gjerninger heter det at han «lot bygge en borg på Åkeberg og lot Nikolaskirken i Oslo flytte dit. Han lot bygge hus i kongsgården ute på Øra i Loelva i byen».<ref>Sturla Þorðarson, ''Håkon Håkonssons saga'', side 315.</ref> Norges Kongesagaer har en annen oversettelse: «Han lot bygge en borg på Åkeberg og lot den siden flytte til Nikolaskirken i Oslo [tolket som at han ga opp borganlegget og lot bruke steinen til et nytt anlegg ved Geitabru, ikke langt fra Nikolaskirken] og lot bygge hus i kongsgården ute på Ørene i byen».<ref>''Norges kongesagaer 4'' 4, 1979, side 342.</ref>

	{{thumb\|Oslo tidlig på 1300-tallet 0001.jpg\|Rekonstruksjon av byen med Kongsgården på Håkon Vs tid. Legg merke til veien langs borgens østside ned til ei bru over Alnaelva til teglverket sør for elva.\|Rekonstruksjon ved Marianne Brochmann 1991.}}		{{thumb\|Oslo tidlig på 1300-tallet 0001.jpg\|Rekonstruksjon av byen med Kongsgården på Håkon Vs tid. Legg merke til veien langs borgens østside ned til ei bru over Alnaelva til teglverket sør for elva.\|Rekonstruksjon ved Marianne Brochmann 1991.}}
Linje 10:		Linje 10:
	På [[1200-tallet]] ble det så reist murer og bygninger i stein og tegl, som man ennå kan se rester av på Sørenga. Det antas gjerne at det var kong [[Håkon IV Håkonsson]] som fikk reist disse på midten av 1200-tallet, alternativt at det skjedde i den tiden [[Håkon V Magnusson\|Håkon Magnusson]] satt som hertug i Oslo. [[Erik Schia]] (1991) var blant de som regnet med at det meste av anlegget ble ferdig i Håkon IV Håkonssons tid.		På [[1200-tallet]] ble det så reist murer og bygninger i stein og tegl, som man ennå kan se rester av på Sørenga. Det antas gjerne at det var kong [[Håkon IV Håkonsson]] som fikk reist disse på midten av 1200-tallet, alternativt at det skjedde i den tiden [[Håkon V Magnusson\|Håkon Magnusson]] satt som hertug i Oslo. [[Erik Schia]] (1991) var blant de som regnet med at det meste av anlegget ble ferdig i Håkon IV Håkonssons tid.

	Samme år argumenterte Nedkvikne og Norseng for teorien om at det var hertug Håkon som reiste anlegget før han tok fatt på [[Akershus slott og festning\|borgen på Akersneset]]. De underbygde det med at Håkon Håkonssons saga redegjorde for alle større byggearbeider kongen satte i gang, men uten å nevne stein da kongen lot ~~"huse kongsgården"~~. Også sønnen [[Magnus Lagabøte]] hadde hovedsete i Bergen, og det var vanskelig å se noe motiv for at han skulle bekoste en kongsgård i Oslo. De fremhevet også at borgen var bygd i tegl, et materiale som først ble vanlig mot slutten av århundret. Nedkvikne og Norseng mente å se første indikasjon på at det fantes en befestet kongsgård i 1285, etter at Håkon hadde blitt hertug i 1280. De forklarte byggingen av to forskjellige borger i Håkon Vs tid med at de to anleggene hadde forskjellige formål og utfylte hverandre. Kongsgården var en fyrstelig residens, mens Akershus var en ren borg, et skille som finnes igjen i Bergen og Tønsberg og ellers i Europa.		Samme år argumenterte Nedkvikne og Norseng for teorien om at det var hertug Håkon som reiste anlegget før han tok fatt på [[Akershus slott og festning\|borgen på Akersneset]]. De underbygde det med at Håkon Håkonssons saga redegjorde for alle større byggearbeider kongen satte i gang, men uten å nevne stein da kongen lot «huse kongsgården». Også sønnen [[Magnus Lagabøte]] hadde hovedsete i Bergen, og det var vanskelig å se noe motiv for at han skulle bekoste en kongsgård i Oslo. De fremhevet også at borgen var bygd i tegl, et materiale som først ble vanlig mot slutten av århundret. Nedkvikne og Norseng mente å se første indikasjon på at det fantes en befestet kongsgård i 1285, etter at Håkon hadde blitt hertug i 1280. De forklarte byggingen av to forskjellige borger i Håkon Vs tid med at de to anleggene hadde forskjellige formål og utfylte hverandre. Kongsgården var en fyrstelig residens, mens Akershus var en ren borg, et skille som finnes igjen i Bergen og Tønsberg og ellers i Europa.

	Flere av byggeprosjektene til Håkon IV Håkonsson benyttet tegl. Det gjelder [[Ragnhildsholm]], som har sammenliknbare dimensjoner med kongsgården i Oslo, og det noe mindre [[Valdisholm]].		Flere av byggeprosjektene til Håkon IV Håkonsson benyttet tegl. Det gjelder [[Ragnhildsholm]], som har sammenliknbare dimensjoner med kongsgården i Oslo, og det noe mindre [[Valdisholm]].

	Anlegget ble utvidet til et stort, firkantet palassliknende borganlegg innesluttet av en ringmur. Inngangen var gjennom et porttårn ut mot [[Vestre strete]] med en grunnflate på 176 kvadratmeter (16 x 11 meter) og 2,5 meter tykke vegger. Ringmuren var 2 meter bred. Erik Schia antok at den var forholdsvis høy og gjettet på ca. fem meter. I sørøstre hjørne lå en steinhall som trolig lignet den noe større [[Håkonshallen]] i [[Bergen]], men med inngang på grunnplan midt på langveggen til en gang flankert av to større rom. Andre plan regner man med bestod av ett enkelt rom, en hall på nesten 470 kvadratmeter (27 x 17,5 meter målt utvendig). Vest for steinhallen stod en tømmerbygning på hele 190 kvadratmeter (11 x 17 meter), vår største kjente laftebygning fra middelalderen. Den bestod som [[Raulandsstua]] på [[Norsk Folkemuseum\|Folkemuseet]], av et stort rom og en lang smal forstue med inngang lengst vest på langveggen. Nedkvikne og Norseng ~~(1991:144)~~ snakket her om to trebygninger på i overkant av 150 kvadratmeter, begge i to etasjer. De regnet med at ~~"julehallen"~~ omtalt i 1314 befant seg i andre etasje på trebygningen til venstre fordi laftebygninger var lettere å holde varme om vinteren, uten at de gikk inn på hvordan dette ble løst i praksis med datidens fyringsteknologi. Andre etasje på trebygget til høyre kunne i følge sistnevnte forfattere ha rommet hertugens private rom, om han da ikke bodde i en steinbygning på utsiden av borgmuren. I første etasje i de tre byggene henla Nedkvikne og Norseng borgstue for tjenerne, kjøkken og lagerrom. Det er funnet rester etter steinbygninger både på innsiden og utsiden av ringmuren i øst.		Anlegget ble utvidet til et stort, firkantet palassliknende borganlegg innesluttet av en ringmur. Inngangen var gjennom et porttårn ut mot [[Vestre strete]] med en grunnflate på 176 kvadratmeter (16 x 11 meter) og 2,5 meter tykke vegger. Ringmuren var 2 meter bred. Erik Schia antok at den var forholdsvis høy og gjettet på ca. fem meter. I sørøstre hjørne lå en steinhall som trolig lignet den noe større [[Håkonshallen]] i [[Bergen]], men med inngang på grunnplan midt på langveggen til en gang flankert av to større rom. Andre plan regner man med bestod av ett enkelt rom, en hall på nesten 470 kvadratmeter (27 x 17,5 meter målt utvendig). Vest for steinhallen stod en tømmerbygning på hele 190 kvadratmeter (11 x 17 meter), vår største kjente laftebygning fra middelalderen. Den bestod som [[Raulandsstua]] på [[Norsk Folkemuseum\|Folkemuseet]], av et stort rom og en lang smal forstue med inngang lengst vest på langveggen. Nedkvikne og Norseng snakket her om to trebygninger på i overkant av 150 kvadratmeter, begge i to etasjer.<ref>Nedkvikne og Norseng, 1991, side 144.</ref> De regnet med at «julehallen» omtalt i 1314 befant seg i andre etasje på trebygningen til venstre fordi laftebygninger var lettere å holde varme om vinteren, uten at de gikk inn på hvordan dette ble løst i praksis med datidens fyringsteknologi. Andre etasje på trebygget til høyre kunne i følge sistnevnte forfattere ha rommet hertugens private rom, om han da ikke bodde i en steinbygning på utsiden av borgmuren. I første etasje i de tre byggene henla Nedkvikne og Norseng borgstue for tjenerne, kjøkken og lagerrom. Det er funnet rester etter steinbygninger både på innsiden og utsiden av ringmuren i øst.

	I bakken fra Kongsgårdsmuren og ned til Alnaelva i sør strakte ~~"Grasgarden"~~ seg, muligens en kjøkkenhage tilknyttet kongens palass, antakelig med loft, bolighus og driftsbygninger.		I bakken fra Kongsgårdsmuren og ned til Alnaelva i sør strakte «Grasgarden» seg, muligens en kjøkkenhage tilknyttet kongens palass, antakelig med loft, bolighus og driftsbygninger.

	Nedkvikne og Norseng (1991) konkluderte med at Kongsgården omkring 1300 hadde mistet sin strategiske beliggenhet fordi den lå så nær Ekeberg at den kunne beherskes derfra.		Nedkvikne og Norseng (1991) konkluderte med at Kongsgården omkring 1300 hadde mistet sin strategiske beliggenhet fordi den lå så nær Ekeberg at den kunne beherskes derfra.
Linje 29:		Linje 29:
	==Kilder==		==Kilder==
	* «Kongsgården» i {{Oslo byleksikon 2010}}		* «Kongsgården» i {{Oslo byleksikon 2010}}
			* Nedkvikne, Arnved og Per G. Norseng, ''Byen under Eikaberg : fra byens oppkomst til 1536'', bind 1 av ''Oslo bys historie''. Utg. Cappelen. Oslo. 1991. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2007100404057}}.
			* ''Norges kongesagaer'', bind 4 : ''Håkon Håkonssons saga ; Magnus Lagabøtes saga''. Utg. Gyldendal. Oslo. 1979. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2011050508082}}.
	* [[Erik Schia\|Schia, Erik]]: ''Oslo innerst i Viken''. Utg. Aschehoug. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008030400036}}.		* [[Erik Schia\|Schia, Erik]]: ''Oslo innerst i Viken''. Utg. Aschehoug. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008030400036}}.
	* ~~Nedkvikne, Arnved og Per G~~. ~~Norseng,~~ ''~~Byen under Eikaberg~~''~~, Osly bys historie bd 1, Cappelen 1991~~.		* Sturla Þorðarson. ''Håkon Håkonssons saga''. Utg. Aschehoug. Oslo. 1964. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2012051608162}}.
	* [http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=2412&s=n&str= ~~"Julehallen"~~ i DN bd 3 nr 114]		* [http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=2412&s=n&str= «Julehallen» i DN bd 3 nr 114]

	==Eksterne lenker==		==Eksterne lenker==

Cnyborgbot: Robot: automatisk teksterstatning: (-etterhvert +etter hvert)

2024-04-10T09:37:32Z

Robot: automatisk teksterstatning: (-etterhvert +etter hvert)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. apr. 2024 kl. 09:37
Linje 20:		Linje 20:
	Nedkvikne og Norseng (1991) konkluderte med at Kongsgården omkring 1300 hadde mistet sin strategiske beliggenhet fordi den lå så nær Ekeberg at den kunne beherskes derfra.		Nedkvikne og Norseng (1991) konkluderte med at Kongsgården omkring 1300 hadde mistet sin strategiske beliggenhet fordi den lå så nær Ekeberg at den kunne beherskes derfra.

	Fra [[1314]] var prosten i [[Mariakirken (Oslo)\|Mariakirken]] også [[Norges rikes kansler]]. Han fikk ~~etterhvert~~ fast sete i kongsgården, som derfor også ble kalt Prostegården.		Fra [[1314]] var prosten i [[Mariakirken (Oslo)\|Mariakirken]] også [[Norges rikes kansler]]. Han fikk etter hvert fast sete i kongsgården, som derfor også ble kalt Prostegården.

	Det har vært flere utgravninger i kongsgården, foretatt av [[Johan Meyer]] (1890–1892), [[Gerhard Fischer]], [[Oluf Olsen (arkeolog)\|Oluf Olsen]] og [[Håkon Christie]] (1961–1963) og en utgravning i [[1990-åra]]. Ruiner av anlegget er synlige i [[Middelalderparken]].		Det har vært flere utgravninger i kongsgården, foretatt av [[Johan Meyer]] (1890–1892), [[Gerhard Fischer]], [[Oluf Olsen (arkeolog)\|Oluf Olsen]] og [[Håkon Christie]] (1961–1963) og en utgravning i [[1990-åra]]. Ruiner av anlegget er synlige i [[Middelalderparken]].

Havre på 12. feb. 2024 kl. 13:15

2024-02-12T13:15:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. feb. 2024 kl. 13:15
Linje 8:		Linje 8:
	{{thumb\|Cf13203.jpg\|Steinhode fra middelalderen funnet i Kongsgården.\|Kulturhistorisk museum}}		{{thumb\|Cf13203.jpg\|Steinhode fra middelalderen funnet i Kongsgården.\|Kulturhistorisk museum}}

	På [[1200-tallet]] ble det så reist murer og bygninger i stein og tegl, som man ennå kan se rester av på Sørenga. Det antas gjerne at det var kong [[Håkon IV Håkonsson]] som fikk reist disse på midten av 1200-tallet, alternativt at det skjedde i den tiden [[Håkon V Magnusson\|Håkon Magnusson]] satt som hertug i Oslo. [[Erik Schia]] (1991) var blant de som regnet med at det meste av anlegget ble ferdig i Håkon IV Håkonssons tid. Samme år argumenterte Nedkvikne og Norseng for teorien om at det var hertug Håkon som reiste anlegget før han tok fatt på [[Akershus slott og festning\|borgen på Akersneset]]. De underbygde det med at Håkon Håkonssons saga redegjorde for alle større byggearbeider kongen satte i gang, men uten å nevne stein da kongen lot "huse kongsgården". Også sønnen [[Magnus Lagabøte]] hadde hovedsete i Bergen, og det var vanskelig å se noe motiv for at han skulle bekoste en kongsgård i Oslo. De fremhevet også at borgen var bygd i tegl, et materiale som først ble vanlig mot slutten av århundret. Nedkvikne og Norseng mente å se første indikasjon på at det fantes en befestet kongsgård i 1285, etter at Håkon hadde blitt hertug i 1280. De forklarte byggingen av to forskjellige borger i Håkon Vs tid med at de to anleggene hadde forskjellige formål og utfylte hverandre. Kongsgården var en fyrstelig residens, mens Akershus var en ren borg, et skille som finnes igjen i Bergen og Tønsberg og ellers i Europa.		På [[1200-tallet]] ble det så reist murer og bygninger i stein og tegl, som man ennå kan se rester av på Sørenga. Det antas gjerne at det var kong [[Håkon IV Håkonsson]] som fikk reist disse på midten av 1200-tallet, alternativt at det skjedde i den tiden [[Håkon V Magnusson\|Håkon Magnusson]] satt som hertug i Oslo. [[Erik Schia]] (1991) var blant de som regnet med at det meste av anlegget ble ferdig i Håkon IV Håkonssons tid.

			Samme år argumenterte Nedkvikne og Norseng for teorien om at det var hertug Håkon som reiste anlegget før han tok fatt på [[Akershus slott og festning\|borgen på Akersneset]]. De underbygde det med at Håkon Håkonssons saga redegjorde for alle større byggearbeider kongen satte i gang, men uten å nevne stein da kongen lot "huse kongsgården". Også sønnen [[Magnus Lagabøte]] hadde hovedsete i Bergen, og det var vanskelig å se noe motiv for at han skulle bekoste en kongsgård i Oslo. De fremhevet også at borgen var bygd i tegl, et materiale som først ble vanlig mot slutten av århundret. Nedkvikne og Norseng mente å se første indikasjon på at det fantes en befestet kongsgård i 1285, etter at Håkon hadde blitt hertug i 1280. De forklarte byggingen av to forskjellige borger i Håkon Vs tid med at de to anleggene hadde forskjellige formål og utfylte hverandre. Kongsgården var en fyrstelig residens, mens Akershus var en ren borg, et skille som finnes igjen i Bergen og Tønsberg og ellers i Europa.

			Flere av byggeprosjektene til Håkon IV Håkonsson benyttet tegl. Det gjelder [[Ragnhildsholm]], som har sammenliknbare dimensjoner med kongsgården i Oslo, og det noe mindre [[Valdisholm]].

	Anlegget ble utvidet til et stort, firkantet palassliknende borganlegg innesluttet av en ringmur. Inngangen var gjennom et porttårn ut mot [[Vestre strete]] med en grunnflate på 176 kvadratmeter (16 x 11 meter) og 2,5 meter tykke vegger. Ringmuren var 2 meter bred. Erik Schia antok at den var forholdsvis høy og gjettet på ca. fem meter. I sørøstre hjørne lå en steinhall som trolig lignet den noe større [[Håkonshallen]] i [[Bergen]], men med inngang på grunnplan midt på langveggen til en gang flankert av to større rom. Andre plan regner man med bestod av ett enkelt rom, en hall på nesten 470 kvadratmeter (27 x 17,5 meter målt utvendig). Vest for steinhallen stod en tømmerbygning på hele 190 kvadratmeter (11 x 17 meter), vår største kjente laftebygning fra middelalderen. Den bestod som [[Raulandsstua]] på [[Norsk Folkemuseum\|Folkemuseet]], av et stort rom og en lang smal forstue med inngang lengst vest på langveggen. Nedkvikne og Norseng (1991:144) snakket her om to trebygninger på i overkant av 150 kvadratmeter, begge i to etasjer. De regnet med at "julehallen" omtalt i 1314 befant seg i andre etasje på trebygningen til venstre fordi laftebygninger var lettere å holde varme om vinteren, uten at de gikk inn på hvordan dette ble løst i praksis med datidens fyringsteknologi. Andre etasje på trebygget til høyre kunne i følge sistnevnte forfattere ha rommet hertugens private rom, om han da ikke bodde i en steinbygning på utsiden av borgmuren. I første etasje i de tre byggene henla Nedkvikne og Norseng borgstue for tjenerne, kjøkken og lagerrom. Det er funnet rester etter steinbygninger både på innsiden og utsiden av ringmuren i øst.		Anlegget ble utvidet til et stort, firkantet palassliknende borganlegg innesluttet av en ringmur. Inngangen var gjennom et porttårn ut mot [[Vestre strete]] med en grunnflate på 176 kvadratmeter (16 x 11 meter) og 2,5 meter tykke vegger. Ringmuren var 2 meter bred. Erik Schia antok at den var forholdsvis høy og gjettet på ca. fem meter. I sørøstre hjørne lå en steinhall som trolig lignet den noe større [[Håkonshallen]] i [[Bergen]], men med inngang på grunnplan midt på langveggen til en gang flankert av to større rom. Andre plan regner man med bestod av ett enkelt rom, en hall på nesten 470 kvadratmeter (27 x 17,5 meter målt utvendig). Vest for steinhallen stod en tømmerbygning på hele 190 kvadratmeter (11 x 17 meter), vår største kjente laftebygning fra middelalderen. Den bestod som [[Raulandsstua]] på [[Norsk Folkemuseum\|Folkemuseet]], av et stort rom og en lang smal forstue med inngang lengst vest på langveggen. Nedkvikne og Norseng (1991:144) snakket her om to trebygninger på i overkant av 150 kvadratmeter, begge i to etasjer. De regnet med at "julehallen" omtalt i 1314 befant seg i andre etasje på trebygningen til venstre fordi laftebygninger var lettere å holde varme om vinteren, uten at de gikk inn på hvordan dette ble løst i praksis med datidens fyringsteknologi. Andre etasje på trebygget til høyre kunne i følge sistnevnte forfattere ha rommet hertugens private rom, om han da ikke bodde i en steinbygning på utsiden av borgmuren. I første etasje i de tre byggene henla Nedkvikne og Norseng borgstue for tjenerne, kjøkken og lagerrom. Det er funnet rester etter steinbygninger både på innsiden og utsiden av ringmuren i øst.
Linje 22:		Linje 26:
	== Referanser==		== Referanser==
	<references/>		<references/>

	==Kilder==		==Kilder==

	* «Kongsgården» i {{Oslo byleksikon 2010}}		* «Kongsgården» i {{Oslo byleksikon 2010}}
	* [[Erik Schia\|Schia, Erik]]: ''Oslo innerst i Viken''. Utg. Aschehoug. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008030400036}}.		* [[Erik Schia\|Schia, Erik]]: ''Oslo innerst i Viken''. Utg. Aschehoug. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008030400036}}.

Olve Utne: {{bm}}

2024-02-01T09:53:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. feb. 2024 kl. 09:53
Linje 30:		Linje 30:

	==Eksterne lenker==		==Eksterne lenker==

	* {{kulturminne\|76058}}		* {{kulturminne\|76058}}

Linje 42:		Linje 41:
	[[Kategori:Middelalderens Oslo]]		[[Kategori:Middelalderens Oslo]]
	{{F1}}		{{F1}}
			{{bm}}

Olve Utne: Teksterstatting – «[[kategori:» til «[[Kategori:»

2023-11-18T21:56:29Z

Teksterstatting – «[[kategori:» til «[[Kategori:»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. nov. 2023 kl. 21:56
Linje 37:		Linje 37:
	[[Kategori:Garder]]		[[Kategori:Garder]]
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
	[[~~kategori~~:Kongsgarder]]		[[Kategori:Kongsgarder]]
	[[Kategori:Bydel Gamle Oslo]]		[[Kategori:Bydel Gamle Oslo]]
	[[Kategori:Gamlebyen (Oslo)]]		[[Kategori:Gamlebyen (Oslo)]]
	[[Kategori:Middelalderens Oslo]]		[[Kategori:Middelalderens Oslo]]
	{{F1}}		{{F1}}

PaulVIF på 30. jun. 2022 kl. 13:47

2022-06-30T13:47:35Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. jun. 2022 kl. 13:47
Linje 25:		Linje 25:

	* «Kongsgården» i {{Oslo byleksikon 2010}}		* «Kongsgården» i {{Oslo byleksikon 2010}}
	* Schia, Erik, Oslo innerst i Viken, Aschehoug ~~1991~~.		* [[Erik Schia\|Schia, Erik]]: ''Oslo innerst i Viken''. Utg. Aschehoug. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008030400036}}.
	* Nedkvikne, Arnved og Per G. Norseng, ''Byen under Eikaberg'', Osly bys historie bd 1, Cappelen 1991.		* Nedkvikne, Arnved og Per G. Norseng, ''Byen under Eikaberg'', Osly bys historie bd 1, Cappelen 1991.
	* [http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=2412&s=n&str= "Julehallen" i DN bd 3 nr 114]		* [http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=2412&s=n&str= "Julehallen" i DN bd 3 nr 114]

PaulVIF på 30. jun. 2022 kl. 13:45

2022-06-30T13:45:51Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. jun. 2022 kl. 13:45
Linje 8:		Linje 8:
	{{thumb\|Cf13203.jpg\|Steinhode fra middelalderen funnet i Kongsgården.\|Kulturhistorisk museum}}		{{thumb\|Cf13203.jpg\|Steinhode fra middelalderen funnet i Kongsgården.\|Kulturhistorisk museum}}

	På [[1200-tallet]] ble det så reist murer og bygninger i stein og tegl, som man ennå kan se rester av på Sørenga. Det antas gjerne at det var kong [[Håkon IV Håkonsson]] som fikk reist disse på midten av 1200-tallet, alternativt at det skjedde i den tiden [[Håkon V Magnusson\|Håkon Magnusson]] satt som hertug i Oslo. Erik Schia (1991) var blant de som regnet med at det meste av anlegget ble ferdig i Håkon IV Håkonssons tid. Samme år argumenterte Nedkvikne og Norseng for teorien om at det var hertug Håkon som reiste anlegget før han tok fatt på [[Akershus slott og festning\|borgen på Akersneset]]. De underbygde det med at Håkon Håkonssons saga redegjorde for alle større byggearbeider kongen satte i gang, men uten å nevne stein da kongen lot "huse kongsgården". Også sønnen [[Magnus Lagabøte]] hadde hovedsete i Bergen, og det var vanskelig å se noe motiv for at han skulle bekoste en kongsgård i Oslo. De fremhevet også at borgen var bygd i tegl, et materiale som først ble vanlig mot slutten av århundret. Nedkvikne og Norseng mente å se første indikasjon på at det fantes en befestet kongsgård i 1285, etter at Håkon hadde blitt hertug i 1280. De forklarte byggingen av to forskjellige borger i Håkon Vs tid med at de to anleggene hadde forskjellige formål og utfylte hverandre. Kongsgården var en fyrstelig residens, mens Akershus var en ren borg, et skille som finnes igjen i Bergen og Tønsberg og ellers i Europa.		På [[1200-tallet]] ble det så reist murer og bygninger i stein og tegl, som man ennå kan se rester av på Sørenga. Det antas gjerne at det var kong [[Håkon IV Håkonsson]] som fikk reist disse på midten av 1200-tallet, alternativt at det skjedde i den tiden [[Håkon V Magnusson\|Håkon Magnusson]] satt som hertug i Oslo. [[Erik Schia]] (1991) var blant de som regnet med at det meste av anlegget ble ferdig i Håkon IV Håkonssons tid. Samme år argumenterte Nedkvikne og Norseng for teorien om at det var hertug Håkon som reiste anlegget før han tok fatt på [[Akershus slott og festning\|borgen på Akersneset]]. De underbygde det med at Håkon Håkonssons saga redegjorde for alle større byggearbeider kongen satte i gang, men uten å nevne stein da kongen lot "huse kongsgården". Også sønnen [[Magnus Lagabøte]] hadde hovedsete i Bergen, og det var vanskelig å se noe motiv for at han skulle bekoste en kongsgård i Oslo. De fremhevet også at borgen var bygd i tegl, et materiale som først ble vanlig mot slutten av århundret. Nedkvikne og Norseng mente å se første indikasjon på at det fantes en befestet kongsgård i 1285, etter at Håkon hadde blitt hertug i 1280. De forklarte byggingen av to forskjellige borger i Håkon Vs tid med at de to anleggene hadde forskjellige formål og utfylte hverandre. Kongsgården var en fyrstelig residens, mens Akershus var en ren borg, et skille som finnes igjen i Bergen og Tønsberg og ellers i Europa.

	Anlegget ble utvidet til et stort, firkantet palassliknende borganlegg innesluttet av en ringmur. Inngangen var gjennom et porttårn ut mot [[Vestre strete]] med en grunnflate på 176 kvadratmeter (16 x 11 meter) og 2,5 meter tykke vegger. Ringmuren var 2 meter bred. Erik Schia antok at den var forholdsvis høy og gjettet på ca. fem meter. I sørøstre hjørne lå en steinhall som trolig lignet den noe større [[Håkonshallen]] i [[Bergen]], men med inngang på grunnplan midt på langveggen til en gang flankert av to større rom. Andre plan regner man med bestod av ett enkelt rom, en hall på nesten 470 kvadratmeter (27 x 17,5 meter målt utvendig). Vest for steinhallen stod en tømmerbygning på hele 190 kvadratmeter (11 x 17 meter), vår største kjente laftebygning fra middelalderen. Den bestod som [[Raulandsstua]] på [[Norsk Folkemuseum\|Folkemuseet]], av et stort rom og en lang smal forstue med inngang lengst vest på langveggen. Nedkvikne og Norseng (1991:144) snakket her om to trebygninger på i overkant av 150 kvadratmeter, begge i to etasjer. De regnet med at "julehallen" omtalt i 1314 befant seg i andre etasje på trebygningen til venstre fordi laftebygninger var lettere å holde varme om vinteren, uten at de gikk inn på hvordan dette ble løst i praksis med datidens fyringsteknologi. Andre etasje på trebygget til høyre kunne i følge sistnevnte forfattere ha rommet hertugens private rom, om han da ikke bodde i en steinbygning på utsiden av borgmuren. I første etasje i de tre byggene henla Nedkvikne og Norseng borgstue for tjenerne, kjøkken og lagerrom. Det er funnet rester etter steinbygninger både på innsiden og utsiden av ringmuren i øst.		Anlegget ble utvidet til et stort, firkantet palassliknende borganlegg innesluttet av en ringmur. Inngangen var gjennom et porttårn ut mot [[Vestre strete]] med en grunnflate på 176 kvadratmeter (16 x 11 meter) og 2,5 meter tykke vegger. Ringmuren var 2 meter bred. Erik Schia antok at den var forholdsvis høy og gjettet på ca. fem meter. I sørøstre hjørne lå en steinhall som trolig lignet den noe større [[Håkonshallen]] i [[Bergen]], men med inngang på grunnplan midt på langveggen til en gang flankert av to større rom. Andre plan regner man med bestod av ett enkelt rom, en hall på nesten 470 kvadratmeter (27 x 17,5 meter målt utvendig). Vest for steinhallen stod en tømmerbygning på hele 190 kvadratmeter (11 x 17 meter), vår største kjente laftebygning fra middelalderen. Den bestod som [[Raulandsstua]] på [[Norsk Folkemuseum\|Folkemuseet]], av et stort rom og en lang smal forstue med inngang lengst vest på langveggen. Nedkvikne og Norseng (1991:144) snakket her om to trebygninger på i overkant av 150 kvadratmeter, begge i to etasjer. De regnet med at "julehallen" omtalt i 1314 befant seg i andre etasje på trebygningen til venstre fordi laftebygninger var lettere å holde varme om vinteren, uten at de gikk inn på hvordan dette ble løst i praksis med datidens fyringsteknologi. Andre etasje på trebygget til høyre kunne i følge sistnevnte forfattere ha rommet hertugens private rom, om han da ikke bodde i en steinbygning på utsiden av borgmuren. I første etasje i de tre byggene henla Nedkvikne og Norseng borgstue for tjenerne, kjøkken og lagerrom. Det er funnet rester etter steinbygninger både på innsiden og utsiden av ringmuren i øst.

PaulVIF på 19. nov. 2020 kl. 13:44

2020-11-19T13:44:09Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. nov. 2020 kl. 13:44
Linje 2:		Linje 2:
	'''[[Oslo kongsgård]]''' på [[Sørenga]] i [[Gamlebyen (Oslo)\|Gamlebyen]] i [[Oslo]] var et kongelig gårdsanlegg fra omkring midten av [[1000-tallet]]. Arkeologiske undersøkelser som har avdekket spor med denne dateringen stemmer overens med [[Snorre Sturlasson\|Snorres]] fortelling, da han nevner [[Harald Hardråde]] (konge [[1045]]–[[1066]]) i forbindelse med gården. Anlegget var i bruk fram til [[senmiddelalderen]], men begynte så å forfalle ettersom [[Akershus slott og festning\|Akershus festning]] ble det administrative sentrum og kongelig residens.</onlyinclude>		'''[[Oslo kongsgård]]''' på [[Sørenga]] i [[Gamlebyen (Oslo)\|Gamlebyen]] i [[Oslo]] var et kongelig gårdsanlegg fra omkring midten av [[1000-tallet]]. Arkeologiske undersøkelser som har avdekket spor med denne dateringen stemmer overens med [[Snorre Sturlasson\|Snorres]] fortelling, da han nevner [[Harald Hardråde]] (konge [[1045]]–[[1066]]) i forbindelse med gården. Anlegget var i bruk fram til [[senmiddelalderen]], men begynte så å forfalle ettersom [[Akershus slott og festning\|Akershus festning]] ble det administrative sentrum og kongelig residens.</onlyinclude>

	Rester etter et sirkelformet vollgravanlegg har vært tolket som et festningsverk av typen ''motte and bailey'', kjent fra de [[Frankrike]] og [[de britiske øyer]]. Det var i de sandfylte vollene man fant tyske og engelske mynter datert mellom 1040 og 1060, som dermed daterer anlegget. Bygningene må på denne tid ha vært i tre, og har ikke satt klare spor etter seg. Gården brant i 1223 og ennå ved påsken i 1224 var den ikke bygget opp igjen.<ref>Sturla Þorðarson, [http://www.nb.no/nbsok/nb/4da599fc0b9a6863e8765a04667ffdb6?index=1#93 Håkon Håkonssons saga], Aschehoug 1964: 88.</ref> I 1228 framgår det at kongsgården var bygget opp igjen. Blant Håkons gjerninger heter det at han "lot bygge en borg på Åkeberg og lot Nikolaskirken i Oslo flytte dit. Han lot bygge hus i kongsgården ute på Øra i Loelva i byen."<ref>Sturla Þorðarson, [http://www.nb.no/nbsok/nb/4da599fc0b9a6863e8765a04667ffdb6?index=1#319 Håkon Håkonssons saga], Aschehoug 1964: 315.</ref> Norges Kongesagaer har en annen oversettelse: "Han lot bygge en borg på Åkeberg og lot den siden flytte til Nikolaskirken i Oslo.[tolket som at han ga opp borganlegget og lot bruke steinen til et nytt anlegg ved Geitabru, ikke langt fra Nikolaskirken.] [...] og lot bygge hus i kongsgården ute på Ørene i byen"<ref>[http://www.nb.no/nbsok/nb/f45c17d704109be54bbafd65f696f1f3?index=2#345 ''Norges kongesagaer 4''], Gyldendal 1979: 342. </ref>		Rester etter et sirkelformet vollgravanlegg har vært tolket som et festningsverk av typen ''motte and bailey'', kjent fra de [[Frankrike]] og [[de britiske øyer]] og var et enkelt anlegg som sto på en jordhaug og omgitt av en beskyttende mur av trepåler. Det var i de sandfylte vollene man fant tyske og engelske mynter datert mellom 1040 og 1060, som dermed daterer anlegget. Bygningene må på denne tid ha vært i tre, og har ikke satt klare spor etter seg. Gården brant i 1223 og ennå ved påsken i 1224 var den ikke bygget opp igjen.<ref>Sturla Þorðarson, [http://www.nb.no/nbsok/nb/4da599fc0b9a6863e8765a04667ffdb6?index=1#93 Håkon Håkonssons saga], Aschehoug 1964: 88.</ref> I 1228 framgår det at kongsgården var bygget opp igjen. Blant Håkons gjerninger heter det at han "lot bygge en borg på Åkeberg og lot Nikolaskirken i Oslo flytte dit. Han lot bygge hus i kongsgården ute på Øra i Loelva i byen."<ref>Sturla Þorðarson, [http://www.nb.no/nbsok/nb/4da599fc0b9a6863e8765a04667ffdb6?index=1#319 Håkon Håkonssons saga], Aschehoug 1964: 315.</ref> Norges Kongesagaer har en annen oversettelse: "Han lot bygge en borg på Åkeberg og lot den siden flytte til Nikolaskirken i Oslo.[tolket som at han ga opp borganlegget og lot bruke steinen til et nytt anlegg ved Geitabru, ikke langt fra Nikolaskirken.] [...] og lot bygge hus i kongsgården ute på Ørene i byen"<ref>[http://www.nb.no/nbsok/nb/f45c17d704109be54bbafd65f696f1f3?index=2#345 ''Norges kongesagaer 4''], Gyldendal 1979: 342. </ref>

	{{thumb\|Oslo tidlig på 1300-tallet 0001.jpg\|Rekonstruksjon av byen med Kongsgården på Håkon Vs tid. Legg merke til veien langs borgens østside ned til ei bru over Alnaelva til teglverket sør for elva.\|Rekonstruksjon ved Marianne Brochmann 1991.}}		{{thumb\|Oslo tidlig på 1300-tallet 0001.jpg\|Rekonstruksjon av byen med Kongsgården på Håkon Vs tid. Legg merke til veien langs borgens østside ned til ei bru over Alnaelva til teglverket sør for elva.\|Rekonstruksjon ved Marianne Brochmann 1991.}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. jun. 2022 kl. 13:45
Linje 8:		Linje 8:
	{{thumb\|Cf13203.jpg\|Steinhode fra middelalderen funnet i Kongsgården.\|Kulturhistorisk museum}}		{{thumb\|Cf13203.jpg\|Steinhode fra middelalderen funnet i Kongsgården.\|Kulturhistorisk museum}}

	På [[1200-tallet]] ble det så reist murer og bygninger i stein og tegl, som man ennå kan se rester av på Sørenga. Det antas gjerne at det var kong [[Håkon IV Håkonsson]] som fikk reist disse på midten av 1200-tallet, alternativt at det skjedde i den tiden [[Håkon V Magnusson\|Håkon Magnusson]] satt som hertug i Oslo. Erik Schia (1991) var blant de som regnet med at det meste av anlegget ble ferdig i Håkon IV Håkonssons tid. Samme år argumenterte Nedkvikne og Norseng for teorien om at det var hertug Håkon som reiste anlegget før han tok fatt på [[Akershus slott og festning\|borgen på Akersneset]]. De underbygde det med at Håkon Håkonssons saga redegjorde for alle større byggearbeider kongen satte i gang, men uten å nevne stein da kongen lot "huse kongsgården". Også sønnen [[Magnus Lagabøte]] hadde hovedsete i Bergen, og det var vanskelig å se noe motiv for at han skulle bekoste en kongsgård i Oslo. De fremhevet også at borgen var bygd i tegl, et materiale som først ble vanlig mot slutten av århundret. Nedkvikne og Norseng mente å se første indikasjon på at det fantes en befestet kongsgård i 1285, etter at Håkon hadde blitt hertug i 1280. De forklarte byggingen av to forskjellige borger i Håkon Vs tid med at de to anleggene hadde forskjellige formål og utfylte hverandre. Kongsgården var en fyrstelig residens, mens Akershus var en ren borg, et skille som finnes igjen i Bergen og Tønsberg og ellers i Europa.		På [[1200-tallet]] ble det så reist murer og bygninger i stein og tegl, som man ennå kan se rester av på Sørenga. Det antas gjerne at det var kong [[Håkon IV Håkonsson]] som fikk reist disse på midten av 1200-tallet, alternativt at det skjedde i den tiden [[Håkon V Magnusson\|Håkon Magnusson]] satt som hertug i Oslo. [[Erik Schia]] (1991) var blant de som regnet med at det meste av anlegget ble ferdig i Håkon IV Håkonssons tid. Samme år argumenterte Nedkvikne og Norseng for teorien om at det var hertug Håkon som reiste anlegget før han tok fatt på [[Akershus slott og festning\|borgen på Akersneset]]. De underbygde det med at Håkon Håkonssons saga redegjorde for alle større byggearbeider kongen satte i gang, men uten å nevne stein da kongen lot "huse kongsgården". Også sønnen [[Magnus Lagabøte]] hadde hovedsete i Bergen, og det var vanskelig å se noe motiv for at han skulle bekoste en kongsgård i Oslo. De fremhevet også at borgen var bygd i tegl, et materiale som først ble vanlig mot slutten av århundret. Nedkvikne og Norseng mente å se første indikasjon på at det fantes en befestet kongsgård i 1285, etter at Håkon hadde blitt hertug i 1280. De forklarte byggingen av to forskjellige borger i Håkon Vs tid med at de to anleggene hadde forskjellige formål og utfylte hverandre. Kongsgården var en fyrstelig residens, mens Akershus var en ren borg, et skille som finnes igjen i Bergen og Tønsberg og ellers i Europa.

	Anlegget ble utvidet til et stort, firkantet palassliknende borganlegg innesluttet av en ringmur. Inngangen var gjennom et porttårn ut mot [[Vestre strete]] med en grunnflate på 176 kvadratmeter (16 x 11 meter) og 2,5 meter tykke vegger. Ringmuren var 2 meter bred. Erik Schia antok at den var forholdsvis høy og gjettet på ca. fem meter. I sørøstre hjørne lå en steinhall som trolig lignet den noe større [[Håkonshallen]] i [[Bergen]], men med inngang på grunnplan midt på langveggen til en gang flankert av to større rom. Andre plan regner man med bestod av ett enkelt rom, en hall på nesten 470 kvadratmeter (27 x 17,5 meter målt utvendig). Vest for steinhallen stod en tømmerbygning på hele 190 kvadratmeter (11 x 17 meter), vår største kjente laftebygning fra middelalderen. Den bestod som [[Raulandsstua]] på [[Norsk Folkemuseum\|Folkemuseet]], av et stort rom og en lang smal forstue med inngang lengst vest på langveggen. Nedkvikne og Norseng (1991:144) snakket her om to trebygninger på i overkant av 150 kvadratmeter, begge i to etasjer. De regnet med at "julehallen" omtalt i 1314 befant seg i andre etasje på trebygningen til venstre fordi laftebygninger var lettere å holde varme om vinteren, uten at de gikk inn på hvordan dette ble løst i praksis med datidens fyringsteknologi. Andre etasje på trebygget til høyre kunne i følge sistnevnte forfattere ha rommet hertugens private rom, om han da ikke bodde i en steinbygning på utsiden av borgmuren. I første etasje i de tre byggene henla Nedkvikne og Norseng borgstue for tjenerne, kjøkken og lagerrom. Det er funnet rester etter steinbygninger både på innsiden og utsiden av ringmuren i øst.		Anlegget ble utvidet til et stort, firkantet palassliknende borganlegg innesluttet av en ringmur. Inngangen var gjennom et porttårn ut mot [[Vestre strete]] med en grunnflate på 176 kvadratmeter (16 x 11 meter) og 2,5 meter tykke vegger. Ringmuren var 2 meter bred. Erik Schia antok at den var forholdsvis høy og gjettet på ca. fem meter. I sørøstre hjørne lå en steinhall som trolig lignet den noe større [[Håkonshallen]] i [[Bergen]], men med inngang på grunnplan midt på langveggen til en gang flankert av to større rom. Andre plan regner man med bestod av ett enkelt rom, en hall på nesten 470 kvadratmeter (27 x 17,5 meter målt utvendig). Vest for steinhallen stod en tømmerbygning på hele 190 kvadratmeter (11 x 17 meter), vår største kjente laftebygning fra middelalderen. Den bestod som [[Raulandsstua]] på [[Norsk Folkemuseum\|Folkemuseet]], av et stort rom og en lang smal forstue med inngang lengst vest på langveggen. Nedkvikne og Norseng (1991:144) snakket her om to trebygninger på i overkant av 150 kvadratmeter, begge i to etasjer. De regnet med at "julehallen" omtalt i 1314 befant seg i andre etasje på trebygningen til venstre fordi laftebygninger var lettere å holde varme om vinteren, uten at de gikk inn på hvordan dette ble løst i praksis med datidens fyringsteknologi. Andre etasje på trebygget til høyre kunne i følge sistnevnte forfattere ha rommet hertugens private rom, om han da ikke bodde i en steinbygning på utsiden av borgmuren. I første etasje i de tre byggene henla Nedkvikne og Norseng borgstue for tjenerne, kjøkken og lagerrom. Det er funnet rester etter steinbygninger både på innsiden og utsiden av ringmuren i øst.