Politiets særdomstol - Sideversjonshistorikk

PaulVIF på 20. feb. 2025 kl. 08:36

2025-02-20T08:36:36Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. feb. 2025 kl. 08:36
Linje 48:		Linje 48:
	* Hans Petter Graver: [https://juridika.no/innsikt/jussens-helter-helten-som-ogsa-var-skurk Helten som også var skurk], Juridika		* Hans Petter Graver: [https://juridika.no/innsikt/jussens-helter-helten-som-ogsa-var-skurk Helten som også var skurk], Juridika

			{{Forside\|Andre verdenskrig}}
	[[Kategori:Domstoler]]		[[Kategori:Domstoler]]
	[[Kategori:Andre verdenskrig]]		[[Kategori:Andre verdenskrig]]

PaulVIF: /* Kilder */

2025-02-20T08:15:15Z

Kilder

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. feb. 2025 kl. 08:15
Linje 52:		Linje 52:
	[[Kategori:Straff]]		[[Kategori:Straff]]
	[[Kategori:Etableringer i 1943]]		[[Kategori:Etableringer i 1943]]
	[[Kategori:Opphør i ~~1945~~]]		[[Kategori:Opphør i 1944]]
	{{bm}}{{ikke koord}}		{{bm}}{{ikke koord}}

PaulVIF på 20. feb. 2025 kl. 08:12

2025-02-20T08:12:51Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. feb. 2025 kl. 08:12
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Gunnar Eilifsen foto.JPG\|Domstolen ble opprettet for å dømme [[Gunnar Eilifsen]] til døden.\|fra Lynau, Kjell: ''De gav sitt liv'', s. 13 (1945)}}		{{thumb\|Gunnar Eilifsen foto.JPG\|Domstolen ble opprettet for å dømme [[Gunnar Eilifsen]] til døden.\|fra Lynau, Kjell: ''De gav sitt liv'', s. 13 (1945)}}
	[[Politiets særdomstol]] eksisterte ad hoc 1943-1944 for å skaffe juridisk legitimitet til de [[dødsstraff]]er som ble avsagt mot nordmenn under [[andre verdenskrig\|krigen]]. Fra 11. mai 1944 var den et fast organ med navnet Politiets alminnelige særdomstol, ledet av ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle\|Georg Hasle]].		[[Politiets særdomstol]] eksisterte ad hoc 1943-1944 for å skaffe juridisk legitimitet til de [[dødsstraff]]er som ble avsagt mot nordmenn under [[andre verdenskrig\|krigen]]. Fra 11. mai 1944 var den et fast organ med navnet [[Politiets alminnelige særdomstol]], ledet av ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle\|Georg Hasle]].

	== Bakgrunn ==		== Bakgrunn ==

Kallrustad: lenke etc.

2023-11-06T07:34:43Z

lenke etc.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. nov. 2023 kl. 07:34
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Gunnar Eilifsen foto.JPG\|Domstolen ble opprettet for å dømme [[Gunnar Eilifsen]] til døden.\|fra Lynau, Kjell: ''De gav sitt liv'', s. 13 (1945)}}		{{thumb\|Gunnar Eilifsen foto.JPG\|Domstolen ble opprettet for å dømme [[Gunnar Eilifsen]] til døden.\|fra Lynau, Kjell: ''De gav sitt liv'', s. 13 (1945)}}
	[[Politiets særdomstol]] eksisterte ad hoc 1943-1944 for å skaffe juridisk legitimitet til de [[dødsstraff]]er som ble avsagt mot nordmenn under krigen. Fra 11. mai 1944 et fast organ med navnet Politiets alminnelige særdomstol, ledet av ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle\|Georg Hasle]].		[[Politiets særdomstol]] eksisterte ad hoc 1943-1944 for å skaffe juridisk legitimitet til de [[dødsstraff]]er som ble avsagt mot nordmenn under [[andre verdenskrig\|krigen]]. Fra 11. mai 1944 var den et fast organ med navnet Politiets alminnelige særdomstol, ledet av ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle\|Georg Hasle]].

	== Bakgrunn ==		== Bakgrunn ==

PaulVIF: /* Henettelse og virkninger av saken */

2023-01-25T15:44:23Z

Henettelse og virkninger av saken

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jan. 2023 kl. 15:44
Linje 42:		Linje 42:
	Promlemet for Reichborn-Kjennerud var at behandlingen av Eilifsensaken var under krigen underlagt sterk taushetsplikt, og utad ble han oppfattet som en av Eilifsens mordere. Dette gjorde at han var redd for å likvidert av Hjemmefronten, og fikk etter hvert psykiske problemer som følge av det press han var under. Han hadde flere nervøse sammenbrudd i årene 1943 og 1944 og han misbrukte sovemidler, medikamenter og alkohol. Han ble ved [[Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig\|rettsoppgjøret etter krigen]] dømt til ti års tvangarbeid, men tidlig løslatt blant annet med begrunnelse om at han «med alvorlig risiko for seg selv la for dagen en modig og uforferdet holdning ved å fastholde sin votering om anvendelse av fengselsstraff i stedet for dødsstraff overfor Eilifsen».		Promlemet for Reichborn-Kjennerud var at behandlingen av Eilifsensaken var under krigen underlagt sterk taushetsplikt, og utad ble han oppfattet som en av Eilifsens mordere. Dette gjorde at han var redd for å likvidert av Hjemmefronten, og fikk etter hvert psykiske problemer som følge av det press han var under. Han hadde flere nervøse sammenbrudd i årene 1943 og 1944 og han misbrukte sovemidler, medikamenter og alkohol. Han ble ved [[Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig\|rettsoppgjøret etter krigen]] dømt til ti års tvangarbeid, men tidlig løslatt blant annet med begrunnelse om at han «med alvorlig risiko for seg selv la for dagen en modig og uforferdet holdning ved å fastholde sin votering om anvendelse av fengselsstraff i stedet for dødsstraff overfor Eilifsen».

	Quslings manglende benådning av Eilifsen gikk inn i tiltalen mot Qusiling i rettsoppgjøret		Quslings manglende benådning av Eilifsen gikk inn i tiltalen mot Qusiling i rettsoppgjøret og Qusling ble dømt for drap på Eilifsen.

	== Kilder ==		== Kilder ==

PaulVIF: /* Behandlingen av Eilifsensaken */

2023-01-25T15:43:56Z

Behandlingen av Eilifsensaken

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jan. 2023 kl. 15:43
Linje 33:		Linje 33:
	Da retten ble satt igjen, hadde Olbjørn gitt etter for presset da Marthinsen sa han ville ringe det tyske politiet om han ikke ga etter, mens Reichborn-Kjennerud var så sliten at han kunne ikke si annet enn «nei». Eilifsen ble da dømt til døden med stemmene til Marthinsen og Olbjørn, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens.		Da retten ble satt igjen, hadde Olbjørn gitt etter for presset da Marthinsen sa han ville ringe det tyske politiet om han ikke ga etter, mens Reichborn-Kjennerud var så sliten at han kunne ikke si annet enn «nei». Eilifsen ble da dømt til døden med stemmene til Marthinsen og Olbjørn, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens.

	Terhoven avviste blankt Quislings forsøk på å benåde Eilifsen, som de tre dommerner hadde blitt lovet		Terhoven avviste blankt Quislings forsøk på å benåde Eilifsen, som de tre dommerner hadde blitt lovet.

	== Henettelse og virkninger av saken ==		== Henettelse og virkninger av saken ==

PaulVIF på 25. jan. 2023 kl. 15:38

2023-01-25T15:38:15Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jan. 2023 kl. 15:38
Linje 25:		Linje 25:

	== Behandlingen av Eilifsensaken ==		== Behandlingen av Eilifsensaken ==
	I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Både Olbjørn og Reichborn-Kjennerud gikk imot en kjennelse på juridisk grunn og ble satt under et betydelig personlig press fra Lie og Riisnæs og ble truet med blant annet at de selv kunne bli henrettet. Reichborn-Kjennerud svarte da at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet.		I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Reichborn-Kjennerud hevdet at Eilifsen ikke kunne dømmes etter den nye loven, men at han kunne dømmes etter bestemmelsen om ordrenekt som allerede fantes i loven. Maksimumsstraffen etter denne bestemmelsen var 10 år i fengsel, mens Reichborn-Kjennerud mente fire år kunne være passende staffeutmåling. Olbjørn var enig med ham, men gikk inn for en lengre fengselsstraff, mens Marthinsen gikk inn for dødsstraff.

			Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Både Olbjørn og Reichborn-Kjennerud gikk imot en kjennelse på juridisk grunn og ble satt under et betydelig personlig press fra Lie og Riisnæs og ble truet med blant annet at de selv kunne bli henrettet. Reichborn-Kjennerud svarte da at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet.

	De ble også lovet at Quisling ville bruke sin myndighet til å benåde Eilifsen.		De ble også lovet at Quisling ville bruke sin myndighet til å benåde Eilifsen.

	Reichborn-Kjennerud hevdet at Eilifsen ikke kunne dømmes etter den nye loven, men at han kunne dømmes etter bestemmelsen om ordrenekt som allerede fantes i loven. Maksimumsstraffen etter denne bestemmelsen var 10 år i fengsel, mens Reichborn-Kjennerud mente fire år kunne være passende staffeutmåling. Olbjørn var enig med ham, men gikk inn for en lengre fengselsstraff, mens Marthinsen gikk inn for dødsstraff.		Da retten ble satt igjen, hadde Olbjørn gitt etter for presset da Marthinsen sa han ville ringe det tyske politiet om han ikke ga etter, mens Reichborn-Kjennerud var så sliten at han kunne ikke si annet enn «nei». Eilifsen ble da dømt til døden med stemmene til Marthinsen og Olbjørn, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens.

	Da retten ble satt igjen, hadde Olbjørn gitt etter for det ~~vedvarende presset~~, mens Reichborn-Kjennerud var så sliten at han kunne ikke si annet enn «nei». Eilifsen ble da dømt til døden med stemmene til Marthinsen og Olbjørn, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens.

	Terhoven avviste blankt Quislings forsøk på å benåde Eilifsen, som de tre dommerner hadde blitt lovet		Terhoven avviste blankt Quislings forsøk på å benåde Eilifsen, som de tre dommerner hadde blitt lovet

PaulVIF: /* Behandlingen av Eilifsensaken */

2023-01-25T13:04:05Z

Behandlingen av Eilifsensaken

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jan. 2023 kl. 13:04
Linje 27:		Linje 27:
	I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Både Olbjørn og Reichborn-Kjennerud gikk imot en kjennelse på juridisk grunn og ble satt under et betydelig personlig press fra Lie og Riisnæs og ble truet med blant annet at de selv kunne bli henrettet. Reichborn-Kjennerud svarte da at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet.		I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Både Olbjørn og Reichborn-Kjennerud gikk imot en kjennelse på juridisk grunn og ble satt under et betydelig personlig press fra Lie og Riisnæs og ble truet med blant annet at de selv kunne bli henrettet. Reichborn-Kjennerud svarte da at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet.

	De ble også lovet at Quisling ville bruke sin myndighet til å benåde Eilifsen.		De ble også lovet at Quisling ville bruke sin myndighet til å benåde Eilifsen.

	~~Da retten ble satt igjen~~, ~~hadde Olbjørn gitt~~ etter, mens Reichborn-Kjennerud ~~var så sliten at han~~ kunne ~~ikke si annet enn «nei»~~. ~~Eilifsen ble da dømt til døden~~ med ~~stemmene til Marthinsen og Olbjørn~~, mens ~~Reichborn-Kjennerud tok dissens~~.		Reichborn-Kjennerud hevdet at Eilifsen ikke kunne dømmes etter den nye loven, men at han kunne dømmes etter bestemmelsen om ordrenekt som allerede fantes i loven. Maksimumsstraffen etter denne bestemmelsen var 10 år i fengsel, mens Reichborn-Kjennerud mente fire år kunne være passende staffeutmåling. Olbjørn var enig med ham, men gikk inn for en lengre fengselsstraff, mens Marthinsen gikk inn for dødsstraff.

	Terhoven avviste blankt Quislings forsøk på å benåde Eilifsen, som de tre dommerner hadde blitt lovet		Da retten ble satt igjen, hadde Olbjørn gitt etter for det vedvarende presset, mens Reichborn-Kjennerud var så sliten at han kunne ikke si annet enn «nei». Eilifsen ble da dømt til døden med stemmene til Marthinsen og Olbjørn, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens.

			Terhoven avviste blankt Quislings forsøk på å benåde Eilifsen, som de tre dommerner hadde blitt lovet

	== Henettelse og virkninger av saken ==		== Henettelse og virkninger av saken ==

Cnyborg: korr

2023-01-25T12:54:53Z

korr

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jan. 2023 kl. 12:54
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Gunnar Eilifsen foto.JPG\|Domstolen ble opprettet for å dømme [[Gunnar Eilifsen]] til døden.\|fra Lynau, Kjell: ''De gav sitt liv'', s. 13 (1945)}}		{{thumb\|Gunnar Eilifsen foto.JPG\|Domstolen ble opprettet for å dømme [[Gunnar Eilifsen]] til døden.\|fra Lynau, Kjell: ''De gav sitt liv'', s. 13 (1945)}}
	[[Politiets særdomstol]]~~: Eksisterte~~ ad hoc 1943-1944 for å skaffe juridisk legitimitet til de [[dødsstraff]]er som ble avsagt mot nordmenn under krigen. Fra 11. mai 1944 et fast organ med navnet Politiets alminnelige særdomstol, ledet av ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle\|Georg Hasle]].		[[Politiets særdomstol]] eksisterte ad hoc 1943-1944 for å skaffe juridisk legitimitet til de [[dødsstraff]]er som ble avsagt mot nordmenn under krigen. Fra 11. mai 1944 et fast organ med navnet Politiets alminnelige særdomstol, ledet av ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle\|Georg Hasle]].

	== Bakgrunn ==		== Bakgrunn ==

PaulVIF: Ny side: {{thumb|Gunnar Eilifsen foto.JPG|Domstolen ble opprettet for å dømme Gunnar Eilifsen til døden.|fra Lynau, Kjell: ''De gav sitt liv'', s. 13 (1945)}} Politiets særdomstol: Ek…

2023-01-25T12:28:07Z

Ny side: {{thumb|Gunnar Eilifsen foto.JPG|Domstolen ble opprettet for å dømme Gunnar Eilifsen til døden.|fra Lynau, Kjell: ''De gav sitt liv'', s. 13 (1945)}} Politiets særdomstol: Ek…

Ny side

{{thumb|Gunnar Eilifsen foto.JPG|Domstolen ble opprettet for å dømme [[Gunnar Eilifsen]] til døden.|fra Lynau, Kjell: ''De gav sitt liv'', s. 13 (1945)}}
[[Politiets særdomstol]]: Eksisterte ad hoc 1943-1944 for å skaffe juridisk legitimitet til de [[dødsstraff]]er som ble avsagt mot nordmenn under krigen. Fra 11. mai 1944 et fast organ med navnet Politiets alminnelige særdomstol, ledet av ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle|Georg Hasle]].

== Bakgrunn ==
[[Vidkun Quislings andre regjering|Vidkun Quislings regjering]] hadde [[Dødsstraff under andre verdenskrig|gjeninnført dødsstraff]] i norsk lov i september 1942, men den hadde i august 1943 ennå ikke blitt brukt, og inntil da var det bare tyskerne som gjennomførte henrettelser i Norge.

9. august 1943 fikk politibetjent [[Gunnar Eilifsen]] ordre fra politimester [[Bernhard Askvig]] om å arrestere tre unge kvinner som ikke hadde møtt til [[arbeidstjenesten]]. De fem polititjenestemennene som skulle foreta arrestasjonen nektet å utføre ordre. Eilifsen henvendte seg til [[Hjemmefronten]] for å få råd og hjemmefrontledelsen svarte at Eilifsen skulle nekte å utføre ordren. Dette var et tidspunkt hvor ting virkelig begynte å stramme seg til, og Eilifsen skal ha vært nervøse for hva som ville skje, men valgte å stå løpet ut og tilbakekalte ordren. Han ble da innkalt til Askvig på [[Møllergata 19]], men ble der arrestert uten å ha snakket med politimesteren.

De tyske okkupasjonsmyndighetene med [[Reichskommissariat|reichskommissar]] [[Josef Terboven]] i spissen hadde lenge hatt en voksnde misnøye med det norske politiet, til tross for at mange politifolk hadde meldt seg inn i [[Nasjonal Samling]], var det flere ganger at politifollk hadde opptrådt fiendtlig overfor tyskernes ønsker. Eilifsen hadde også våren 1941 meldt seg ut igjen fra Nasjonal Samling, og hadde da blitt degradert fra politimester i Halden til politibetjent i først Hønefoss, deretter i Oslo.

På dette tidspunkter hadde Tyskalnd også gått på store militære nederlag på Østfronten og i Nord-Afrika og Sicilia var invadert av de allierte. Dette gjorde at stemningen både blant tyskerne og de norske nazistene stadig ble mer anspent. Reichskommissar Terboven ville at Eilifsen skulle stilles for en tysk domstol slik at de kunne statuere et strengt eksempel for å sette skrekk i politiet og tvinge dem til lydighet.

== Lover med tilbakevirkende kraft ==
I et av sine mange mislykkede forsøk på å markere uavhengighet i forhold til de tyske myndighetene, presset Quisling på at saken skulle behandles av de norske myndighetene Terboven gikk med på at nordmennene kunne behandle saken under forutsetning av at Eilifsen ble dømt til døden.

Quislingregjeringens problem var imidlertid at det i den norske lovgivningen fra 1942 ikke var hjemmel for å ilegge dødsstraff for Eilifsens ordrenekt. Og om det hadde kunnet finnes muligheter for dette, var det lite trolig at noen norsk domstol ville ilegge dødsstraff i en slik symbolsak med hensikt å skremme norske politifolk til lydighet.

For å kunne avsi dødsdom var det derfor nødvendig med en ny lov som kunne gi hjemmel for både særdomstol og dødsstraff. Både politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] og justisminister [[Sverre Riisnæs]] involverte seg personlig i saken. Det viste seg å være tilnærmet umulig å få noen i departementets lovavdeling til å skrive en slik lov, selv blant NS-medlemmene i departementet. I full hast skrev derfor Riisnæs og ekspedisjonssjef Georg Hasle selv en midlertidig lov av 14. august 1943 ''om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid'', altså en lov fra fem dager etter Eilifsens forseelse. Loven slo fast at politiet, [[Førergarden]] og [[Germanske SS Norge]] var underlagt militær straffelov, og dermed kunne dømmes til døden for ordrenekt gjennom ''Politiets særdomstol''. Denne ''Lex Eilifsen'' ble utsatt for skarp kritikk, fordi den var gitt tilbakevirkende kraft.

== Etablering ==
{{thumb|Egil Reichborn-Kjennerud.png|[[Egil Reichborn-Kjennerud]] stemte imot domfelllelse av Eilifsen.|[[Riksarkivet]]}}
Med hjemmel i den nye loven ble Politiets særdomstol etablert som en ad hov domstol skulle skulle settes ned ved behov. [[Josef Terboven]] sto på kravet om at Eilifsen måtte dømmes til døden, og han mente at dette måtte gjøres i en norsk domstol.

Lie beordret sjefen for [[Statspolitiet]], [[Karl A. Marthinsen]] og politimester i ordenspolitiet [[Egil Olbjørn]] til å delta som dommere. NS-oppnevnt høyesterettsdommer [[Egil Reichborn-Kjennerud]] ble utnevnt til å lede domstolen etter å ha blitt forsikret om at domstolen skulle behandle saken på fritt grunnlag. Eilifsens forsvarer var [[Albert Wiesener]].

== Behandlingen av Eilifsensaken ==
I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Både Olbjørn og Reichborn-Kjennerud gikk imot en kjennelse på juridisk grunn og ble satt under et betydelig personlig press fra Lie og Riisnæs og ble truet med blant annet at de selv kunne bli henrettet. Reichborn-Kjennerud svarte da at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet.

De ble også lovet at Quisling ville bruke sin myndighet til å benåde Eilifsen.

Da retten ble satt igjen, hadde Olbjørn gitt etter, mens Reichborn-Kjennerud var så sliten at han kunne ikke si annet enn «nei». Eilifsen ble da dømt til døden med stemmene til Marthinsen og Olbjørn, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens.

Terhoven avviste blankt Quislings forsøk på å benåde Eilifsen, som de tre dommerner hadde blitt lovet

== Henettelse og virkninger av saken ==
Eilifsen ble henrettet ved skyting den 16. august 1943 av ti betjenter fra [[Statspolitiet|Stapo]] ved [[Sværsvann]] på grensa mellom Oslo og daværende [[Ski kommune]]. Samtidig med henrettelsen ble omkring 700 politifolk over hele landet pågrepet og avkrevd lojalitetserklæring. Omkring 600 nektet og 300 av disse ble sendt i [[konsentrasjonsleir]], mens omtrent like mange ble sittende i [[Grini fangeleir]].

Mens tanken fra okkupasjonsmyndighetene var at dette skulle stramme opp i rekkene, førte til det heller til mer motstand innen politiet og til at rekruttering til politiet nesten helt stoppet opp.

Promlemet for Reichborn-Kjennerud var at behandlingen av Eilifsensaken var under krigen underlagt sterk taushetsplikt, og utad ble han oppfattet som en av Eilifsens mordere. Dette gjorde at han var redd for å likvidert av Hjemmefronten, og fikk etter hvert psykiske problemer som følge av det press han var under. Han hadde flere nervøse sammenbrudd i årene 1943 og 1944 og han misbrukte sovemidler, medikamenter og alkohol. Han ble ved [[Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig|rettsoppgjøret etter krigen]] dømt til ti års tvangarbeid, men tidlig løslatt blant annet med begrunnelse om at han «med alvorlig risiko for seg selv la for dagen en modig og uforferdet holdning ved å fastholde sin votering om anvendelse av fengselsstraff i stedet for dødsstraff overfor Eilifsen».

Quslings manglende benådning av Eilifsen gikk inn i tiltalen mot Qusiling i rettsoppgjøret

== Kilder ==
* «Domstoler norske» i ''Norsk krigsleksikon 1940-45'', ss. 73–74. Utg. Cappelen. 1995. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2010113005006|side=76}}.
* Hans Petter Graver: [https://juridika.no/innsikt/jussens-helter-helten-som-ogsa-var-skurk Helten som også var skurk], Juridika

[[Kategori:Domstoler]]
[[Kategori:Andre verdenskrig]]
[[Kategori:Straff]]
[[Kategori:Etableringer i 1943]]
[[Kategori:Opphør i 1945]]
{{bm}}{{ikke koord}}