Postgangen 1647-1814 i Norge - Sideversjonshistorikk

Jo-berth: /* Litteratur */ Seglstens kommentarer innarbeidet.

2025-09-13T10:42:59Z

Litteratur: Seglstens kommentarer innarbeidet.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. sep. 2025 kl. 10:42
Linje 235:		Linje 235:
	Myndighetene utpekte postgårder for å få posten ført frem. Normal avstand mellom postgårdene var omtrent en landmil, og postbøndene fikk ingen godtgjørelse for jobben, men slapp byrder som var pålagt andre gårder, slik som utkalling til militærtjeneste. I Nord-Norgeruten ble det ytet en liten godtgjørelse allerede fra starten. Når terrenget ikke var for krevende, kunne en stipulert transporttid på 1-2 timer per landmil være vanlig. Denne formen for posttransport kan vi med moderne ord kalle for stafett med postsekken som stafettpinne. <br />		Myndighetene utpekte postgårder for å få posten ført frem. Normal avstand mellom postgårdene var omtrent en landmil, og postbøndene fikk ingen godtgjørelse for jobben, men slapp byrder som var pålagt andre gårder, slik som utkalling til militærtjeneste. I Nord-Norgeruten ble det ytet en liten godtgjørelse allerede fra starten. Når terrenget ikke var for krevende, kunne en stipulert transporttid på 1-2 timer per landmil være vanlig. Denne formen for posttransport kan vi med moderne ord kalle for stafett med postsekken som stafettpinne. <br />

	Ved en forordning i 1730 bestemte postmyndighetene i København at postbøndene skulle utrustes med posthorn og postskilt. Posthornet skulle brukes til flere slags signaler, for eksempel til postgård, poståpneri eller postkontor at han nærmet seg med postsekken, men også for å signalisere til møtende trafikk slik at posten ikke ble forsinket. Postføreren skulle bruke de tilgjengelige transportmåtene som fantes på gården. Det fantes steder og tider på året da postføreren måtte gå i postruten. Etter hvert som veinettet ble utbygd, ble det mer vanlig at postføreren benyttet hest og vogn. Postsekken var låst, og bare postmesterne var utstyrt med nøkkel for å ta ut og legge inn post. Poståpneren var normalt ikke utstyrt med nøkkel selv om det fantes unntagelser, men postsekken hadde et ulåst rom som ble kalt klapp. Der kunne poståpneren finne post til seg eller legge inn post. <br />		Ved en forordning i 1730 bestemte postmyndighetene i København at postbøndene skulle utrustes med posthorn og postskilt. Posthornet skulle brukes til flere slags signaler, for eksempel til postgård, poståpneri eller postkontor at han nærmet seg med postsekken, men også for å signalisere til møtende trafikk slik at posten ikke ble forsinket. Postføreren skulle bruke de tilgjengelige transportmåtene som fantes på gården. Det fantes steder og tider på året da postføreren måtte gå i postruten. Etter hvert som veinettet ble utbygd, ble det mer vanlig at postføreren benyttet hest og vogn. Postsekken var låst, og bare postmesterne var utstyrt med nøkkel for å ta ut og legge inn post. Poståpneren var normalt ikke utstyrt med nøkkel selv om det fantes unntagelser, men postsekken hadde et ulåst rom som ble kalt klapp. Der kunne poståpneren finne post til seg eller legge inn post.
			{\| class="wikitable"
	Selv om det var forbudt for private å sende post på andre måter enn med Postverket, var forholdene i landet så vanskelige og posten så sen at folk fortsatte med privat posttransport når de så seg tjent med det. Flere steder ble det opprettet såkalt bipost for eksempel mellom militærforlegninger eller avsidesliggende fogdegårder og hovedpostruten. Når avstandene mellom postkontorene ble store, ble det etablert poståpnerier på steder med behov for post, for eksempel hos fogden. Etter hvert ble det også opprettet postekspedisjoner, som var en mellomting mellom poståpneri og postkontor.<br />		\|<small>Postkontor assosieres jo gjerne med et bygg som er et møtested for postutveksling. I perioden fram til 1814 var dette i praksis boligen til postmesteren, i beste fall et lite rom (kammer). Men verken åpningstid eller ekspedisjonslokale slik vi kjenner i dag, og postmesteren var kanskje kun til stede rundt postutvekslingene.</small><small>Postsekken som begrep og nyttegjenstand oppsto først på 1920-tallet. Her burde ordet ''postveske'' vært benyttet, for slike ble skreddersydd både som skuldervesker eller ryggsekk. Der hest ble tatt i bruk ble laget egne kløvvesker (sadelvesker) eller større lærvesker for karjol. I båtpostrutene nordpå ble det laget egne postbommer (av tre) som var låsbare og skulle være vanntette.</small>
			<small>Nøkkelen til postsekken (adgangen) markerte selve skillet mellom en postmester og en poståpner. Så lenge det bare var snakk om vanlige brev, var det jo bare et spørsmål om sikkerhet og posthemmelighet. Men med verdisendinger ble skillet viktig, og det var postmesteren som var «postansvarlig».</small>
			<small>Poståpnerrollen fikk en markant forandring og utvikling fra starten i 1647 til 1814. Til å begynne med var ikke poståpnere noe tema, men sunn fornuft tilsa at embetsmenn som holdt til i ruta burde ha et tilbud – for egen korrespondanse. Det ble løst ved den nevnte klaffen (siderommet), og etter hvert kunne også private i postruta få sendt brev på samme måten.</small>
			\|}
			<br />Selv om det var forbudt for private å sende post på andre måter enn med Postverket, var forholdene i landet så vanskelige og posten så sen at folk fortsatte med privat posttransport når de så seg tjent med det. Flere steder ble det opprettet såkalt bipost for eksempel mellom militærforlegninger eller avsidesliggende fogdegårder og hovedpostruten. Når avstandene mellom postkontorene ble store, ble det etablert poståpnerier på steder med behov for post, for eksempel hos fogden. Etter hvert ble det også opprettet postekspedisjoner, som var en mellomting mellom poståpneri og postkontor.<br />

	[[Fil:Milepæler.jpg\|Visuelt inntrykk av de fire viktige posttjenestene gjennom unionstiden\|thumb]]Lenge var det brev som dominerte i postsekken, men utviklingen til dags dato har vært kjennetegnet ved at stadig nye posttjenester er kommet til. I tillegg til brev er det i unionstiden verdibrev, aviser mv og pakkepost som blir omtalt i kapitlet. Bildet gir et filatelistisk inntrykk av disse tjenestene til Postverket. Det første frimerket i firblokken (øverst til venstre) viser et brev adressert til mottager i Christiania. Ordningen var at både avsender og mottager kunne betale for forsendelsen. Det andre frimerket øverst i firblokken viser verdipost (rekommandert post). Frimerket nede til venstre viser en avis og til høyre pakkepost.<br />		[[Fil:Milepæler.jpg\|Visuelt inntrykk av de fire viktige posttjenestene gjennom unionstiden\|thumb]]Lenge var det brev som dominerte i postsekken, men utviklingen til dags dato har vært kjennetegnet ved at stadig nye posttjenester er kommet til. I tillegg til brev er det i unionstiden verdibrev, aviser mv og pakkepost som blir omtalt i kapitlet. Bildet gir et filatelistisk inntrykk av disse tjenestene til Postverket. Det første frimerket i firblokken (øverst til venstre) viser et brev adressert til mottager i Christiania. Ordningen var at både avsender og mottager kunne betale for forsendelsen. Det andre frimerket øverst i firblokken viser verdipost (rekommandert post). Frimerket nede til venstre viser en avis og til høyre pakkepost.<br />
Linje 268:		Linje 272:
	I 1785 ble den femte nasjonale ruten åpnet, Kystpostruten. Ruten gikk langs kysten mellom Stavanger, Bergen og Trondhjem.<br />		I 1785 ble den femte nasjonale ruten åpnet, Kystpostruten. Ruten gikk langs kysten mellom Stavanger, Bergen og Trondhjem.<br />

	Samkultgruppen har laget noen tallmessige overslag over postvesenets omfang og størrelse ved utgangen av unionstiden. I 1660 fantes 13 postkontorer i det norske rutenettet: Fredrikshald, Fredrikstad, Moss, Christiania, Bragernes, Kongsberg, Tønsberg, Larvik, Skien, Christiansand, Stavanger, Bergen og Trondhjem. Tilveksten kom hovedsaklig langs kysten. I Vestlandsruten ble det etablert 5 postkontorer i henholdsvis Holmestrand, Brevik, ~~Kargerø~~ (1660-tallet), Risør og Arendal, i Kystpostruten 3 postkontorer i henholdsvis Borgund, Molde og Christiansund og i Nord-Norgeruten ~~4 postkontorer~~ i henholdsvis Terråk i Bindalen og betegnet Nordlands postkontor, Tromsø, ~~Hammerfest~~ og i Vardø. I ruten Christiania-Trondhjem ble det i biposten Ullensaker-Kongsvinger etablert postkontor i Kongsvinger, alt i alt 13 postkontorer eller like mange som i 1660. Veksten i samlet antall postkontorer tilsvarer omtrent befolkningsveksten i perioden. Samkultgruppen har antatt at postmesteren trengte én ansatt for å ekspedere posten. Det gir 52 personer tilknyttet postkontorene. Dertil kommer et antall knyttet til hovedadministrasjonen i København, anslagsvis 10. <br />		Samkultgruppen har laget noen tallmessige overslag over postvesenets omfang og størrelse ved utgangen av unionstiden. I 1660 fantes 13 postkontorer i det norske rutenettet: Fredrikshald, Fredrikstad, Moss, Christiania, Bragernes, Kongsberg, Tønsberg, Larvik, Skien, Christiansand, Stavanger, Bergen og Trondhjem. Tilveksten kom hovedsaklig langs kysten. I Vestlandsruten ble det etablert 5 postkontorer i henholdsvis Holmestrand, Brevik, Kragerø (1660-tallet), Risør og Arendal, i Kystpostruten 3 postkontorer i henholdsvis Borgund, Molde og Christiansund og i Nord-Norgeruten 1 postkontor i henholdsvis Terråk i Bindalen og betegnet Nordlands postkontor. I Bodø, Tromsø, Alta og i Vardø var postekspedisjoner. (Hammerfest ble kjøpstad 1789 og hadde kun poståpneri). I ruten Christiania-Trondhjem ble det i biposten Ullensaker-Kongsvinger etablert postkontor i Kongsvinger, alt i alt 13 postkontorer eller like mange som i 1660. Veksten i samlet antall postkontorer tilsvarer omtrent befolkningsveksten i perioden. Samkultgruppen har antatt at postmesteren trengte én ansatt for å ekspedere posten. Det gir 52 personer tilknyttet postkontorene. Dertil kommer et antall knyttet til hovedadministrasjonen i København, anslagsvis 10. <br />

	Samkultgruppens gjennomgang av de seks hovedpostrutene gir en samlet rutelengde på 5000 km med 359 postetapper. På hver etappe kunne flere postgårder delta dersom transportforholdene var vanskelig eller trafikken stor. Det kunne også hende at en postgård stilte med flere enn en postfører. I boken ''Postverkets historie gjennom 350 år'' (Finn Erhard Johannessen,1996) vises til en oppgave gitt av general Haxthausen i 1794 om at det da fantes 446 postbønder og 553 postkarer engasjert i posttjenesten i Sør-Norge. Den geografiske avgrensningen kan være noe problematisk, men samkultgruppen har antatt at den statistiske oversikten samsvarer med postetapper i postrutene unntatt i de nordnorske amtene. Det gir 257 postetapper i hovedrutene. Til dette tallet må vi legge postetapper i birutene, omtrent 10 %, slik at vi får i underkant av 2 postkarer (postførere) for hver etappe. Det synes derfor alt i alt som om tallene understøtter hverandre.<br />		Samkultgruppens gjennomgang av de seks hovedpostrutene gir en samlet rutelengde på 5000 km med 359 postetapper. På hver etappe kunne flere postgårder delta dersom transportforholdene var vanskelig eller trafikken stor. Det kunne også hende at en postgård stilte med flere enn en postfører. I boken ''Postverkets historie gjennom 350 år'' (Finn Erhard Johannessen,1996) vises til en oppgave gitt av general Haxthausen i 1794 om at det da fantes 446 postbønder og 553 postkarer engasjert i posttjenesten i Sør-Norge. Den geografiske avgrensningen kan være noe problematisk, men samkultgruppen har antatt at den statistiske oversikten samsvarer med postetapper i postrutene unntatt i de nordnorske amtene. Det gir 257 postetapper i hovedrutene. Til dette tallet må vi legge postetapper i birutene, omtrent 10 %, slik at vi får i underkant av 2 postkarer (postførere) for hver etappe. Det synes derfor alt i alt som om tallene understøtter hverandre.<br />
Linje 274:		Linje 278:
	Postgangen i Nord-Norge var organisert slik at et postmannskap fulgte med postsekken, og det var trolig behov for mer enn én mann til å føre båten på den enkelte etappe. Samkultgruppen har antatt et båtmannskap på to og omtrent 100 postgårder. Det gir omtrent 200 engasjert i postvirksomhet.		Postgangen i Nord-Norge var organisert slik at et postmannskap fulgte med postsekken, og det var trolig behov for mer enn én mann til å føre båten på den enkelte etappe. Samkultgruppen har antatt et båtmannskap på to og omtrent 100 postgårder. Det gir omtrent 200 engasjert i postvirksomhet.

	Det synes vanskelig å lage en fullstendig oversikt over antall poståpnerier/postekspedisjoner i rutenettet, men det lar seg gjøre å anslå et omtrentlig antall ut fra opplysningene i kildene samkultgruppen har tilgang til. Gjennomgang av alle postløypene tyder på at den kan ha vært omtrent 75 poståpnerier/postekspedisjoner ved utgangen av unionstiden.~~<br~~ />		Gjennomgang av alle postløypene 1814 tyder på at den kan ha vært omtrent 125 poståpnerier/postekspedisjoner ved utgangen av unionstiden. Det finnes gode kilder til etablering av postkontorer og poståpnerier så her trenger man ikke å anslå. Kun tidspunkter for noen etableringer kan være usikre.

			Både fra 1813, 1814 og 1816 er bevart gode rute- og navneoversikter, og oversikten fra 1814 navngir:

			* 25 postkontorer – hvorav 2 (København og Helsingør) ikke var lokalisert i dagens Norge
			* 6 postekspedisjoner, derav 4 i Nord-Norge. I tillegg Overhalla i Namdalen og Farsund
			* 96 poståpnerier rundt 1814, men før 1660 var det knapt noen


			På midten av 1700-tallet – og på forslag/initiativ av postkontrollør Jens Schancke, ble det «tilsatt» - i praksis beordret – poståpnere i hovedrutene. Ofte var det prester eller andre embetsmenn som var «utsatt» for denne oppgaven – i det minste var det viktig å finne en som kunne lese og helst skrive!

			Dette resulterte i et stort antall mer «offisielle» poståpnerier:

			o Fra rundt 1760 i hovedrutene Christiania-Bergen 8 poståpnerier og Christiania-Trondheim 15

			o Fra rundt 1787 til sammen 23 i kystpostruta – selv om Romsdal hadde hatt noen tidligere

			o Fra 1804 kom en stor økning til 30 poståpnerier i Nord-Norge og 12 i Trøndelag nord for Trondheim

			o I øvrige ruter var det i 1814 kun 8 poståpnerier til sammen, hvorav 5 i Vestlandsruta. De 3 siste var

			Ås (Kvestad) i hovedruta gjennom Østfold, og Nes (Vogstad) og Strøm (Vestre Os) i Kongsvingerruta.


	Ut fra de innsamlede opplysningene finner samkultgruppen at alt i alt kan nesten 900 personer ha arbeidet for Postverket ved utgangen av unionstiden med Danmark. Postverket var en betydelig organisasjon i samfunnslivet.<br />		Ut fra de innsamlede opplysningene finner samkultgruppen at alt i alt kan nesten 900 personer har arbeidet for Postverket ved utgangen av unionstiden med Danmark. Postverket var en betydelig organisasjon i samfunnslivet.<br />

	Da Napoleonskrigene brøt ut i begynnelsen av 1800-tallet, valgte kongen å slutte seg til Napoleon. Som følge av krigshandlingene ble postformidlingen i unionen sterkt skadelidende, spesielt postgangen mellom Christiania og København. Postgangen under de mange krigene mellom unionen og Sverige blir behandlet i de enkelte postrutene. Med fredsslutningen i 1814 og Norges overgang til union med Sverige inntrådte en ny epoke i det norske postvesenets utvikling. Den behandles i ~~samkult2~~.		Da Napoleonskrigene brøt ut i begynnelsen av 1800-tallet, valgte kongen å slutte seg til Napoleon. Som følge av krigshandlingene ble postformidlingen i unionen sterkt skadelidende, spesielt postgangen mellom Christiania og København. Postgangen under de mange krigene mellom unionen og Sverige blir behandlet i de enkelte postrutene. Med fredsslutningen i 1814 og Norges overgang til union med Sverige inntrådte en ny epoke i det norske postvesenets utvikling. Den behandles i samkult 2.
	==Litteratur==		==Litteratur==
	* Bjørnland, Dag med flere (1977): ''Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. Demring: 1800-1850-tallet'', Transportøkonomisk institutt.		* Bjørnland, Dag med flere (1977): ''Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. Demring: 1800-1850-tallet'', Transportøkonomisk institutt.
Linje 302:		Linje 328:
	* Schougaard, Johannes (1899): ''Det Norske Veivæsens Historie tidsrum 1820-1896''.		* Schougaard, Johannes (1899): ''Det Norske Veivæsens Historie tidsrum 1820-1896''.
	* [[Mentz Schulerud\|Schulerud, Mentz]] (1974): ''Kongevei og fantesti'', J. W. Cappelens forlag as (ISBN 82-02-03043-9).		* [[Mentz Schulerud\|Schulerud, Mentz]] (1974): ''Kongevei og fantesti'', J. W. Cappelens forlag as (ISBN 82-02-03043-9).
			* Seglsten, Johan: Mail til Samkultgruppen 26.05.25
	* Skeie, Tore (2011): ''Alv Erlingsson. En adelsmanns undergang'', Spartacus forlag (ISBN 978-82-430-0573-0).		* Skeie, Tore (2011): ''Alv Erlingsson. En adelsmanns undergang'', Spartacus forlag (ISBN 978-82-430-0573-0).
	* Tønsberg Chr. (1848): ''Norge fremstillet i tegninger'', Chr. Tønsbergs forlag.		* Tønsberg Chr. (1848): ''Norge fremstillet i tegninger'', Chr. Tønsbergs forlag.

Jo-berth: /* Postverket revolusjonerte informasjonsformidlingen */ Om forholdet til handelens postbehov. Etter Segelstens innspill

2025-09-13T09:43:22Z

Postverket revolusjonerte informasjonsformidlingen: Om forholdet til handelens postbehov. Etter Segelstens innspill

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. sep. 2025 kl. 09:43
Linje 48:		Linje 48:
	Ved etableringen av Postverket i 1647 ble postkontoret et viktig sted i postvirksomheten. Der leverte postføreren postsekken, som så ble låst opp av postmesteren. Post til stedet og dets omland ble tatt ut, og post som skulle sendes, ble lagt inn og postsekken låst. Til gitt avgangstid hentet en annen postfører postsekken og dro videre.<br />		Ved etableringen av Postverket i 1647 ble postkontoret et viktig sted i postvirksomheten. Der leverte postføreren postsekken, som så ble låst opp av postmesteren. Post til stedet og dets omland ble tatt ut, og post som skulle sendes, ble lagt inn og postsekken låst. Til gitt avgangstid hentet en annen postfører postsekken og dro videre.<br />

	[[Fil:Postkontoret i Bergen 1647-1702.jpg\|Postkontoret i Bergen (avmerket med kryss) 1647-1702\|thumb]]Det er ikke kjent hvor mange postkontorer som ble etablert fra starten i 1647, men fra 1660 foreligger oversikt som viser at det da fantes 13 postkontorer, herav 8 i norske kjøpsteder og 5 i andre tettsteder. De 8 kjøpstedene hadde i 1660 en befolkningsmengde på omtrent 30 000 innbyggere, som bare svarte til 7 % av rikets befolkningsmengde. Det var få byer i Norge, og de var små. I det første hundreåret av Postverkets historie skulle postvesenet først og fremst dekke behovet til sivile og militære myndigheter. ~~Handelens behov ble nok~~ i ~~stor grad fortsatt dekket ved leilighetstransport~~, for ~~eksempel benyttet kjøpmennene~~ i ~~Bergen de hanseatiske skutene.<br />~~		[[Fil:Postkontoret i Bergen 1647-1702.jpg\|Postkontoret i Bergen (avmerket med kryss) 1647-1702\|thumb]]Det er ikke kjent hvor mange postkontorer som ble etablert fra starten i 1647, men fra 1660 foreligger oversikt som viser at det da fantes 13 postkontorer, herav 8 i norske kjøpsteder og 5 i andre tettsteder. De 8 kjøpstedene hadde i 1660 en befolkningsmengde på omtrent 30 000 innbyggere, som bare svarte til 7 % av rikets befolkningsmengde. Det var få byer i Norge, og de var små. I det første hundreåret av Postverkets historie skulle postvesenet først og fremst dekke behovet til sivile og militære myndigheter.<br />

			Betydningen det organiserte postverket hadde for næringsliv og private den første tiden var til dels marginalt – med naturalhusholdning og beskjeden varehandel (med handelskorrespondanse) over store avstander – unntaket er selvsagt eksport/import. Den hanseatiske ligaen hadde egen postordning, og med egen postmester i Bergen før 1647. I tillegg var postverkets porto (fram til rundt 1850) svært høy, og hastighet og til dels hyppighet (servicetilbudet) elendig. For privatpersoner var portoen uoverkommelig høy – «ei halv ukelønn for å sende et brev fra nord til sør». Men viktigere er at kun et fåtall «vanlige folk» kunne skrive, og hvem skulle de sende brev til – i en tid hvor familien og alle kjente holdt til i bygda!


Linje 224:		Linje 226:
	[[Fil:Det eldste brevet.jpg\|Det eldste brevet i norsk eie (Riksarkivet).		[[Fil:Det eldste brevet.jpg\|Det eldste brevet i norsk eie (Riksarkivet).
	Brevet er skrevet av pave Clemens III til norske prester i 1189. \|thumb]]		Brevet er skrevet av pave Clemens III til norske prester i 1189. \|thumb]]
	Det ble ikke ansett lønnsomt for myndighetene å drive posttransport i egen regi. Kongens behov veiet sterkt ii vurdering av «lønnsomheten». I tråd med tidens tenkning (merkantilismen) ble retten til å drive Postverket overdratt til en privatperson som privilegium for et gitt antall år. Han fikk godtgjørelse og tittelen generalpostmester. Han fikk inntektene av postvirksomheten, men måtte av disse inntektene lønne dem som arbeidet i posttjenesten. Selve postframføringen var pliktarbeid. ''Kongens postbehov'' ved at driften overlatt som kongelig privilegium med en liten årlig godtgjørelse, og med plikt til å formidle kongens post uten betaling. Andre kunne sende brev, men kongens post var prioritert, og bestemmende for ruteopplegget. Kongens behov på den tiden var også preget av krigene mellom Danmark-Norge og Sverige (Hannibal-feiden (1643-45) og Karl Gustav-krigene (1657-1660).		Det ble ikke ansett lønnsomt for myndighetene å drive posttransport i egen regi. Kongens behov veiet sterkt i vurdering av «lønnsomheten». I tråd med tidens tenkning (merkantilismen) ble retten til å drive Postverket overdratt til en privatperson som privilegium for et gitt antall år. Han fikk godtgjørelse og tittelen generalpostmester. Han fikk inntektene av postvirksomheten, men måtte av disse inntektene lønne dem som arbeidet i posttjenesten. Selve postframføringen var pliktarbeid. ''Kongens postbehov'' ved at driften overlatt som kongelig privilegium med en liten årlig godtgjørelse, og med plikt til å formidle kongens post uten betaling. Andre kunne sende brev, men kongens post var prioritert, og bestemmende for ruteopplegget. Kongens behov på den tiden var også preget av krigene mellom Danmark-Norge og Sverige (Hannibal-feiden (1643-45) og Karl Gustav-krigene (1657-1660).

	Ordningen med å la private drive Postverket fortsatte frem til 1719. Da overtok staten selv driftsansvaret og kongen opprettet et såkalt generalpostamt med en del direktører i spissen i København. Den norske og den danske delen av postvesenet i unionen ble bestyrt uavhengig av hverandre, og det norske postvesenet gikk med betydelig overskudd hele århundret. Postverket hadde ikke noen utgiftsside i driften – bortsett fra lønn til «en håndfull administratorer». Postbøndene (allmennheten) hadde pliktarbeid til langt utpå 1800-tallet, men det ble utbetalt noe godtgjørelse fra rundt 1760 til poståpnere og postførere. Det samme gjaldt postmestere, men de ble gradvis honorert ved at de kunne kreve inn egne lokale gebyrer.<br />		Ordningen med å la private drive Postverket fortsatte frem til 1719. Da overtok staten selv driftsansvaret og kongen opprettet et såkalt generalpostamt med en del direktører i spissen i København. Den norske og den danske delen av postvesenet i unionen ble bestyrt uavhengig av hverandre, og det norske postvesenet gikk med betydelig overskudd hele århundret. Postverket hadde ikke noen utgiftsside i driften – bortsett fra lønn til «en håndfull administratorer». Postbøndene (allmennheten) hadde pliktarbeid til langt utpå 1800-tallet, men det ble utbetalt noe godtgjørelse fra rundt 1760 til poståpnere og postførere. Det samme gjaldt postmestere, men de ble gradvis honorert ved at de kunne kreve inn egne lokale gebyrer.<br />

Jo-berth: /* Postverket revolusjonerte informasjonsformidlingen */ Moderert teksten noe, etter innspill fra Seglsten (tidl Postmuseet)

2025-09-07T09:06:38Z

Postverket revolusjonerte informasjonsformidlingen: Moderert teksten noe, etter innspill fra Seglsten (tidl Postmuseet)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. sep. 2025 kl. 09:06
Linje 224:		Linje 224:
	[[Fil:Det eldste brevet.jpg\|Det eldste brevet i norsk eie (Riksarkivet).		[[Fil:Det eldste brevet.jpg\|Det eldste brevet i norsk eie (Riksarkivet).
	Brevet er skrevet av pave Clemens III til norske prester i 1189. \|thumb]]		Brevet er skrevet av pave Clemens III til norske prester i 1189. \|thumb]]
	Det ble ikke ansett lønnsomt for myndighetene å drive posttransport i egen regi. I tråd med tidens tenkning (merkantilismen) ble retten til å drive Postverket overdratt til en privatperson som privilegium for et gitt antall år. Han fikk godtgjørelse og tittelen generalpostmester. Han fikk inntektene av postvirksomheten, men måtte av disse inntektene lønne dem som arbeidet i posttjenesten. ~~Etter hvert ble~~ driften ~~lønnsom~~ og ~~godtgjørelsen bortfalt~~. ~~Myndighetene kom til~~ og ~~med~~ på ~~ideen å auksjonere bort driften~~ av ~~Postverket~~ og ~~fikk på den måten inntekter~~. Ordningen med å la private drive Postverket fortsatte frem til 1719. Da overtok staten selv driftsansvaret og kongen opprettet et såkalt generalpostamt med en del direktører i spissen i København. Den norske og den danske delen av postvesenet i unionen ble bestyrt uavhengig av hverandre, og det norske postvesenet gikk med betydelig overskudd hele århundret. ~~Overskuddet~~ ble ~~anvendt~~ til ~~gode formål~~, ~~som å fremme misjonen eller finansiere pensjoner for trengende både i Danmark og i Norge~~.<br />		Det ble ikke ansett lønnsomt for myndighetene å drive posttransport i egen regi. Kongens behov veiet sterkt ii vurdering av «lønnsomheten». I tråd med tidens tenkning (merkantilismen) ble retten til å drive Postverket overdratt til en privatperson som privilegium for et gitt antall år. Han fikk godtgjørelse og tittelen generalpostmester. Han fikk inntektene av postvirksomheten, men måtte av disse inntektene lønne dem som arbeidet i posttjenesten. Selve postframføringen var pliktarbeid. ''Kongens postbehov'' ved at driften overlatt som kongelig privilegium med en liten årlig godtgjørelse, og med plikt til å formidle kongens post uten betaling. Andre kunne sende brev, men kongens post var prioritert, og bestemmende for ruteopplegget. Kongens behov på den tiden var også preget av krigene mellom Danmark-Norge og Sverige (Hannibal-feiden (1643-45) og Karl Gustav-krigene (1657-1660).

			Ordningen med å la private drive Postverket fortsatte frem til 1719. Da overtok staten selv driftsansvaret og kongen opprettet et såkalt generalpostamt med en del direktører i spissen i København. Den norske og den danske delen av postvesenet i unionen ble bestyrt uavhengig av hverandre, og det norske postvesenet gikk med betydelig overskudd hele århundret. Postverket hadde ikke noen utgiftsside i driften – bortsett fra lønn til «en håndfull administratorer». Postbøndene (allmennheten) hadde pliktarbeid til langt utpå 1800-tallet, men det ble utbetalt noe godtgjørelse fra rundt 1760 til poståpnere og postførere. Det samme gjaldt postmestere, men de ble gradvis honorert ved at de kunne kreve inn egne lokale gebyrer.<br />

	Postverket utstedte regulerende bestemmelser som kunne omfatte hvordan postruter skulle drives i praksis, for eksempel når posten skulle ankomme og avgå fra et postkontor, transporttid i ruten og portotakster. Takstene varierte både med vekt og med transportavstand. Myndighetene kunne opprette eller nedlegge postruter. Offentlig post skulle sendes portofritt, så det var bare privat post som skulle skaffe Postverket inntekter. Postmesterne fikk en liten godtgjørelse for arbeidet, men arbeidsbyrden var normalt ikke større enn at postmesterne drev virksomheten som bijobb hjemme i eget hus. For kontroll med at posten ikke ble borte, laget postmesteren en liste over brevene som fulgte med postsekken. Listen ble kalt kart og utskriving av listen ble kalt kartering over post som ble sendt fra postkontoret. Når posten var ankommet og sortert, slo postmesteren opp kartet så folk kunne se om de hadde fått post. For en liten godtgjørelse kunne postmesteren sørge for at posten ble sendt hjem til mottageren. Så fylte postmesteren ut listen over post som skulle sendes og la listen i postsekken. Normalt ble posten - unntatt i Nord-Norgeruten - sendt en gang i uken i hver retning. I Nord-Norge var forholdene for krevende og postgrunnlaget for lite til at posten kunne sendes så hyppig.<br />		Postverket utstedte regulerende bestemmelser som kunne omfatte hvordan postruter skulle drives i praksis, for eksempel når posten skulle ankomme og avgå fra et postkontor, transporttid i ruten og portotakster. Takstene varierte både med vekt og med transportavstand. Myndighetene kunne opprette eller nedlegge postruter. Offentlig post skulle sendes portofritt, så det var bare privat post som skulle skaffe Postverket inntekter. Postmesterne fikk en liten godtgjørelse for arbeidet, men arbeidsbyrden var normalt ikke større enn at postmesterne drev virksomheten som bijobb hjemme i eget hus. For kontroll med at posten ikke ble borte, laget postmesteren en liste over brevene som fulgte med postsekken. Listen ble kalt kart og utskriving av listen ble kalt kartering over post som ble sendt fra postkontoret. Når posten var ankommet og sortert, slo postmesteren opp kartet så folk kunne se om de hadde fått post. For en liten godtgjørelse kunne postmesteren sørge for at posten ble sendt hjem til mottageren. Så fylte postmesteren ut listen over post som skulle sendes og la listen i postsekken. Normalt ble posten - unntatt i Nord-Norgeruten - sendt en gang i uken i hver retning. I Nord-Norge var forholdene for krevende og postgrunnlaget for lite til at posten kunne sendes så hyppig.<br />

Jo-berth: /* Postverket revolusjonerte informasjonsformidlingen */ retskrivning

2025-09-07T07:50:27Z

Postverket revolusjonerte informasjonsformidlingen: retskrivning

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. sep. 2025 kl. 07:50
Linje 214:		Linje 214:
	# Skriftlig materiale som en budbringer kan ta med (budstikke)		# Skriftlig materiale som en budbringer kan ta med (budstikke)
	# Skriftlig materiale sendt med tilfeldig transport (leilighetstransport).		# Skriftlig materiale sendt med tilfeldig transport (leilighetstransport).
	Felles for disse er mangel på organisasjon rundt formidlingen. Organisert budtjeneste kom med etableringen av Postverket. Også før 1647 hadde Norge organisert budstjeneste, i form av kanslibud mellom København og Christiania som utførte kongens ærender. Budene, benevnt fanter hadde rett til fri ~~forplening~~ hos bønder med skyssplikt langs ruta. Etter at bøndene på stendermøtet 1642 klaget på byrdene, ble det i kongebrev tatt initiativ til å etablere eget postverk, hvor regelmessige postbud mellom kjøpstedene skulle erstatte fantene.		Felles for disse er mangel på organisasjon rundt formidlingen. Organisert budtjeneste kom med etableringen av Postverket. Også før 1647 hadde Norge organisert budstjeneste, i form av kanslibud mellom København og Christiania som utførte kongens ærender. Budene, benevnt fanter, hadde rett til fri forpleining hos bønder med skyssplikt langs ruta. Etter at bøndene på stendermøtet 1642 klaget på byrdene, ble det i kongebrev tatt initiativ til å etablere eget postverk, hvor regelmessige postbud mellom kjøpstedene skulle erstatte fantene.

	Behov for beskjeder sendt mellom steder der flere mennesker bor sammen, og som vi kaller tettbebygde steder eller bare tettsteder, har vært viktig forutsetning for postgangen. Kongens kanselli i København fikk i tidens løp stadig større behov for kontrollert, regelmessig og rask informasjonsutveksling med de lokale myndighetene i provinsen Norge, og private aktører trengte også et slikt system for utveksling av informasjon. Opplysningene i kapitlet bygger på den filatelistiske publikasjonen ''Postens jubileumssamling. Posten 350 år 1997'' og på de tre bøkene ''Postverkets historie gjennom 350 år.'' Bind 1:1647-1920 av Finn Erhard Johannessen (1997), ''En reise på Nordens eldste postveier,'' Helsinki, København, Oslo, Stockholm 2004 og ''Postens historie i Norge. Postens 300 års jubileum,'' av August Schou, Aschehoug 1947. Utdypende analyser er gjennomført av samkultgruppen.<br />		Behov for beskjeder sendt mellom steder der flere mennesker bor sammen, og som vi kaller tettbebygde steder eller bare tettsteder, har vært viktig forutsetning for postgangen. Kongens kanselli i København fikk i tidens løp stadig større behov for kontrollert, regelmessig og rask informasjonsutveksling med de lokale myndighetene i provinsen Norge, og private aktører trengte også et slikt system for utveksling av informasjon. Opplysningene i kapitlet bygger på den filatelistiske publikasjonen ''Postens jubileumssamling. Posten 350 år 1997'' og på de tre bøkene ''Postverkets historie gjennom 350 år.'' Bind 1:1647-1920 av Finn Erhard Johannessen (1997), ''En reise på Nordens eldste postveier,'' Helsinki, København, Oslo, Stockholm 2004 og ''Postens historie i Norge. Postens 300 års jubileum,'' av August Schou, Aschehoug 1947. Utdypende analyser er gjennomført av samkultgruppen.<br />

Jo-berth: /* Postverket revolusjonerte informasjonsformidlingen */ Lagt inn et avsnitt etter innspill fra Johan Segelsten (tidl Postmuseet)

2025-09-05T14:16:42Z

Postverket revolusjonerte informasjonsformidlingen: Lagt inn et avsnitt etter innspill fra Johan Segelsten (tidl Postmuseet)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. sep. 2025 kl. 14:16
Linje 214:		Linje 214:
	# Skriftlig materiale som en budbringer kan ta med (budstikke)		# Skriftlig materiale som en budbringer kan ta med (budstikke)
	# Skriftlig materiale sendt med tilfeldig transport (leilighetstransport).		# Skriftlig materiale sendt med tilfeldig transport (leilighetstransport).
			Felles for disse er mangel på organisasjon rundt formidlingen. Organisert budtjeneste kom med etableringen av Postverket. Også før 1647 hadde Norge organisert budstjeneste, i form av kanslibud mellom København og Christiania som utførte kongens ærender. Budene, benevnt fanter hadde rett til fri forplening hos bønder med skyssplikt langs ruta. Etter at bøndene på stendermøtet 1642 klaget på byrdene, ble det i kongebrev tatt initiativ til å etablere eget postverk, hvor regelmessige postbud mellom kjøpstedene skulle erstatte fantene.

	Behov for beskjeder sendt mellom steder der flere mennesker bor sammen, og som vi kaller tettbebygde steder eller bare tettsteder, har vært viktig forutsetning for postgangen. Kongens kanselli i København fikk i tidens løp stadig større behov for kontrollert, regelmessig og rask informasjonsutveksling med de lokale myndighetene i provinsen Norge, og private aktører trengte også et slikt system for utveksling av informasjon. Opplysningene i kapitlet bygger på den filatelistiske publikasjonen ''Postens jubileumssamling. Posten 350 år 1997'' og på de tre bøkene ''Postverkets historie gjennom 350 år.'' Bind 1:1647-1920 av Finn Erhard Johannessen (1997), ''En reise på Nordens eldste postveier,'' Helsinki, København, Oslo, Stockholm 2004 og ''Postens historie i Norge. Postens 300 års jubileum,'' av August Schou, Aschehoug 1947. Utdypende analyser er gjennomført av samkultgruppen.<br />		Behov for beskjeder sendt mellom steder der flere mennesker bor sammen, og som vi kaller tettbebygde steder eller bare tettsteder, har vært viktig forutsetning for postgangen. Kongens kanselli i København fikk i tidens løp stadig større behov for kontrollert, regelmessig og rask informasjonsutveksling med de lokale myndighetene i provinsen Norge, og private aktører trengte også et slikt system for utveksling av informasjon. Opplysningene i kapitlet bygger på den filatelistiske publikasjonen ''Postens jubileumssamling. Posten 350 år 1997'' og på de tre bøkene ''Postverkets historie gjennom 350 år.'' Bind 1:1647-1920 av Finn Erhard Johannessen (1997), ''En reise på Nordens eldste postveier,'' Helsinki, København, Oslo, Stockholm 2004 og ''Postens historie i Norge. Postens 300 års jubileum,'' av August Schou, Aschehoug 1947. Utdypende analyser er gjennomført av samkultgruppen.<br />

Jo-berth: /* Fremveksten av et veinett og ferdselen på det */

2025-09-05T13:24:07Z

Fremveksten av et veinett og ferdselen på det

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. sep. 2025 kl. 13:24
Linje 158:		Linje 158:
	==Fremveksten av et veinett og ferdselen på det==		==Fremveksten av et veinett og ferdselen på det==

	Norge har alltid vært og er fortsatt et tynt befolket land, og de fleste bodde i den tiden som behandles i Samkult1, nær havet slik at sjøen ble den viktigste ferdselsåren. Det hadde nok av denne ~~grunnen~~ vært lite samfunssmessig press på myndighetene for å få utviklet et kjørbart veinett i innlandet.<br />		Norge har alltid vært og er fortsatt et tynt befolket land, og de fleste bodde, i den tiden som behandles i Samkult1, nær havet slik at sjøen ble den viktigste ferdselsåren. Det hadde nok av denne grunn vært lite samfunssmessig press på myndighetene for å få utviklet et kjørbart veinett i innlandet.<br />

	[[Fil:Oldtidsvei i Hunn-feltet.jpg\|Oldtidsveien på Hunn-feltet i Borge, Østfold\|thumb]]Vi kan tenke oss begynnelsen av et veinett i innlandet ved at dyr og mennesker i århundrenes løp opparbeidet tråkk (fár, stier) i terrenget, og når de ble mye benyttet, finner vi dem som såkalte hulveier. Over myrer og små bekker kunne det bli anlagt stokker på tvers. Kavle ble en slik stokkerekke kalt. Prinsippet med kavler ble også benyttet der det var mulig å legge en bro over en elv. Etter hvert ble de viktige fárene kjent som tjodvei, eller allfarvei som ble det vanlige navnet. I landsloven til kong Magnus Lagabøte fra 1274 fantes bestemmelser om slike allfarveier som skulle ligge der de hadde ligget fra gammelt. I landsloven finner vi at veiene skulle være fremkommelige i 9 alens veibredde (5,6 meter). Bøndene var forpliktet til å holde dette veinettet i forsvarlig stand ved egen arbeidsinnsats, og myndighetene hadde tilsynet med at arbeidet ble utført. Bøndene var imidlertid ikke forpliktet til å få gjort noe med bløte og gjørmede veier på grunn av snøsmelting eller regnvær.<br />		[[Fil:Oldtidsvei i Hunn-feltet.jpg\|Oldtidsveien på Hunn-feltet i Borge, Østfold\|thumb]]Vi kan tenke oss begynnelsen av et veinett i innlandet ved at dyr og mennesker i århundrenes løp opparbeidet tråkk (fár, stier) i terrenget, og når de ble mye benyttet, finner vi dem som såkalte hulveier. Over myrer og små bekker kunne det bli anlagt stokker på tvers. Kavle ble en slik stokkerekke kalt. Prinsippet med kavler ble også benyttet der det var mulig å legge en bro over en elv. Etter hvert ble de viktige fárene kjent som tjodvei, eller allfarvei som ble det vanlige navnet. I landsloven til kong Magnus Lagabøte fra 1274 fantes bestemmelser om slike allfarveier som skulle ligge der de hadde ligget fra gammelt. I landsloven finner vi at veiene skulle være fremkommelige i 9 alens veibredde (5,6 meter). Bøndene var forpliktet til å holde dette veinettet i forsvarlig stand ved egen arbeidsinnsats, og myndighetene hadde tilsynet med at arbeidet ble utført. Bøndene var imidlertid ikke forpliktet til å få gjort noe med bløte og gjørmede veier på grunn av snøsmelting eller regnvær.<br />

Jo-berth: /* Fremveksten av et veinett og ferdselen på det */

2025-09-05T13:23:02Z

Fremveksten av et veinett og ferdselen på det

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. sep. 2025 kl. 13:23
Linje 158:		Linje 158:
	==Fremveksten av et veinett og ferdselen på det==		==Fremveksten av et veinett og ferdselen på det==

	Norge har alltid vært og er fortsatt et tynt befolket land, og de fleste bodde i den tiden som behandles i ~~samkult1~~, nær havet slik at sjøen ble den viktigste ferdselsåren. Det hadde nok av denne grunnen vært lite samfunssmessig press på myndighetene for å få utviklet et kjørbart veinett i innlandet.<br />		Norge har alltid vært og er fortsatt et tynt befolket land, og de fleste bodde i den tiden som behandles i Samkult1, nær havet slik at sjøen ble den viktigste ferdselsåren. Det hadde nok av denne grunnen vært lite samfunssmessig press på myndighetene for å få utviklet et kjørbart veinett i innlandet.<br />

	[[Fil:Oldtidsvei i Hunn-feltet.jpg\|Oldtidsveien på Hunn-feltet i Borge, Østfold\|thumb]]Vi kan tenke oss begynnelsen av et veinett i innlandet ved at dyr og mennesker i århundrenes løp opparbeidet tråkk (fár, stier) i terrenget, og når de ble mye benyttet, finner vi dem som såkalte hulveier. Over myrer og små bekker kunne det bli anlagt stokker på tvers. Kavle ble en slik stokkerekke kalt. Prinsippet med kavler ble også benyttet der det var mulig å legge en bro over en elv. Etter hvert ble de viktige fárene kjent som tjodvei, eller allfarvei som ble det vanlige navnet. I landsloven til kong Magnus Lagabøte fra 1274 fantes bestemmelser om slike allfarveier som skulle ligge der de hadde ligget fra gammelt. I landsloven finner vi at veiene skulle være fremkommelige i 9 alens veibredde (5,6 meter). Bøndene var forpliktet til å holde dette veinettet i forsvarlig stand ved egen arbeidsinnsats, og myndighetene hadde tilsynet med at arbeidet ble utført. Bøndene var imidlertid ikke forpliktet til å få gjort noe med bløte og gjørmede veier på grunn av snøsmelting eller regnvær.<br />		[[Fil:Oldtidsvei i Hunn-feltet.jpg\|Oldtidsveien på Hunn-feltet i Borge, Østfold\|thumb]]Vi kan tenke oss begynnelsen av et veinett i innlandet ved at dyr og mennesker i århundrenes løp opparbeidet tråkk (fár, stier) i terrenget, og når de ble mye benyttet, finner vi dem som såkalte hulveier. Over myrer og små bekker kunne det bli anlagt stokker på tvers. Kavle ble en slik stokkerekke kalt. Prinsippet med kavler ble også benyttet der det var mulig å legge en bro over en elv. Etter hvert ble de viktige fárene kjent som tjodvei, eller allfarvei som ble det vanlige navnet. I landsloven til kong Magnus Lagabøte fra 1274 fantes bestemmelser om slike allfarveier som skulle ligge der de hadde ligget fra gammelt. I landsloven finner vi at veiene skulle være fremkommelige i 9 alens veibredde (5,6 meter). Bøndene var forpliktet til å holde dette veinettet i forsvarlig stand ved egen arbeidsinnsats, og myndighetene hadde tilsynet med at arbeidet ble utført. Bøndene var imidlertid ikke forpliktet til å få gjort noe med bløte og gjørmede veier på grunn av snøsmelting eller regnvær.<br />

Jo-berth: /* Økonomisk samhandling bygger på verdimål, andre mål og vekt */ språk

2025-09-05T12:43:11Z

Økonomisk samhandling bygger på verdimål, andre mål og vekt: språk

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. sep. 2025 kl. 12:43
Linje 88:		Linje 88:

	==Økonomisk samhandling bygger på verdimål, andre mål og vekt==		==Økonomisk samhandling bygger på verdimål, andre mål og vekt==
	'''''Verdimål:''''' Det er ikke mulig for hver enkelt familie selv å produsere alt som trengs for å opprettholde livet. I praksis vil man produsere det som synes mest nyttig ved hjelp av de ressursene som familien har tilgang til ~~og bytte noe~~ av overskuddet mot varer og tjenester andre har bedre muligheter for å produsere. Et slikt direkte bytte førte til at det ble etablert bytteverdier for varer som gikk inn i handel, for eksempel skinn av dyr, forskjellige slags husdyrprodukter eller liknende. Produktene som ble byttet mot andre produkter, ble kalt naturalier, og den formen for husholdning ble kalt naturalhusholdning.<br />		'''''Verdimål:''''' Det er ikke mulig for hver enkelt familie selv å produsere alt som trengs for å opprettholde livet. I praksis vil man produsere det som synes mest nyttig ved hjelp av de ressursene som familien har tilgang til. Noe av overskuddet kunne man så bytte mot varer og tjenester andre har bedre muligheter for å produsere. Et slikt direkte bytte førte til at det ble etablert bytteverdier for varer som gikk inn i handel, for eksempel skinn av dyr, forskjellige slags husdyrprodukter eller liknende. Produktene som ble byttet mot andre produkter, ble kalt naturalier, og den formen for husholdning ble kalt naturalhusholdning.<br />

	For å forstå datidens økonomiske system, er det viktig å huske at mangel på kunnskap og primitiv teknikk i produksjonen ga bøndene svært lite overskudd ut over den delen de trengte for å overleve. Det kunne være liten forskjell mellom et sparsomt utkomme og ren sult og hungersnød. Overskuddet kan vi betegne merverdi. Myndigheter har til alle tider lagt beslag på deler av folks merverdi. Geistlige myndigheter hadde det lettest i så måte, siden de kunne true med evig pine etter døden om de ikke fikk noe av folks merverdi for å holde liv i seg selv, be for de avdøde eller sørge for en god grav for dem. De verdslige myndighetene hadde det ikke så greit, men hadde imidlertid sine egne tvangsmidler. De fleste av oss husker nok kampen mellom den onde sheriffen i Nottingham og den tapre fredløse Robin Hood. Det hefter fortsatt noe negativt omdømme over ordet fogd, som var de offentlige myndigheters skatteinnkrever. Den delen av merverdien myndighetene la beslag på, inndro eller konfiskerte kunne ha navn som tiende, landskyld, bøter eller skatt.<br />		For å forstå datidens økonomiske system, er det viktig å huske at mangel på kunnskap og primitiv teknikk i produksjonen ga bøndene svært lite overskudd ut over den delen de trengte for å overleve. Det kunne være liten forskjell mellom et sparsomt utkomme og ren sult og hungersnød. Overskuddet kan vi betegne merverdi. Myndigheter har til alle tider lagt beslag på deler av folks merverdi. Geistlige myndigheter hadde det lettest i så måte, siden de kunne true med evig pine etter døden om de ikke fikk noe av folks merverdi for å holde liv i seg selv, be for de avdøde eller sørge for en god grav for dem. De verdslige myndighetene hadde det ikke så greit, men hadde imidlertid sine egne tvangsmidler. De fleste av oss husker nok kampen mellom den onde sheriffen i Nottingham og den tapre fredløse Robin Hood. Det hefter fortsatt noe negativt omdømme over ordet fogd, som var de offentlige myndigheters skatteinnkrever. Den delen av merverdien myndighetene la beslag på, inndro eller konfiskerte kunne ha navn som tiende, landskyld, bøter eller skatt.<br />

Simen1995: link

2025-05-06T16:23:26Z

link

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. mai 2025 kl. 16:23
Linje 207:		Linje 207:
	== Postverket revolusjonerte informasjonsformidlingen ==		== Postverket revolusjonerte informasjonsformidlingen ==
	'''		'''
	Postgang dreier seg om å få informasjon (beskjeder, opplysninger mv) fra sender til mottager. Før postvesenet ble etablert i 1647, trer flere måter frem, som:		Postgang dreier seg om å få informasjon (beskjeder, opplysninger mv) fra sender til mottager. Før postvesenet ble etablert i 1647, trer flere måter frem, som:

	# Muntlig, men ikke systematisk formidling av opplysninger		# Muntlig, men ikke systematisk formidling av opplysninger
Linje 251:		Linje 251:
	I eneveldets tid var det ikke mening at tanker fritt skulle strømme gjennom postvesenet, og Postverket hadde portoen som et middel til å regulere mengden blader (aviser, tidskrifter o.l.) gjennom postsystemet. Så vidt vi vet, var det imidlertid ikke noen myndighet som hadde til oppgave å sensurere private brev. På den tiden trengte en reisende faktisk pass for å bevege seg utenfor sitt hjemsted.<br />		I eneveldets tid var det ikke mening at tanker fritt skulle strømme gjennom postvesenet, og Postverket hadde portoen som et middel til å regulere mengden blader (aviser, tidskrifter o.l.) gjennom postsystemet. Så vidt vi vet, var det imidlertid ikke noen myndighet som hadde til oppgave å sensurere private brev. På den tiden trengte en reisende faktisk pass for å bevege seg utenfor sitt hjemsted.<br />

	De eldste avisene i Norge var håndskrevne laget av postmesteren i Christiania på grunnlag av avskrift av utenlandske aviser. Det er bevart noen eksemplarer av disse nyhetsavisene. Abonnentene betalte en viss avgift, som postmesteren beholdt. Disee avisene ble sendt portofritt. Fra 1700-tallet kom det i gang en ordning med en viss mengde portofri innførsel av aviser fra Hamburg. Siden den internasjonale postgangen fra København gikk over Hamburg, var Hamburg unionens internasjonale oppkobling for posten. Norges første trykte avis kom imidlertid ikke ut før i 1763 og het Norske Intelligenz-Sedler. Den kom til å begynne med ut én gang i uken og inneholdt stoff som opplyste eller underholdt, eller det kunne være annonser og betalte meddelelser. Fra 1807 gikk avisen over til å hete Christiania Intelligenz-Sedler. At det tok så lang tid før en norsk avis ble utgitt, kom av privilegietidens regler. Danske boktrykkere hadde greid å stoppe alle tilløp til utgivelse av norske aviser. Med opplysningstidens ideer om næringsfrihet gikk ikke dette i lengden, men først i 1805 fikk de første norske avisene anledning til å bli sendt med brevposten for nedsatt porto. Portofrihet eller portomoderasjon ble gitt av generalpostamtet, og de støttede bladene kunne få ganske vid utbredelse.<br />		De eldste avisene i Norge var håndskrevne laget av postmesteren i Christiania på grunnlag av avskrift av utenlandske aviser. Det er bevart noen eksemplarer av disse nyhetsavisene. Abonnentene betalte en viss avgift, som postmesteren beholdt. Disee avisene ble sendt portofritt. Fra 1700-tallet kom det i gang en ordning med en viss mengde portofri innførsel av aviser fra Hamburg. Siden den internasjonale postgangen fra København gikk over Hamburg, var Hamburg unionens internasjonale oppkobling for posten. Norges første trykte avis kom imidlertid ikke ut før i 1763 og het Norske Intelligenz-Sedler. Den kom til å begynne med ut én gang i uken og inneholdt stoff som opplyste eller underholdt, eller det kunne være annonser og betalte meddelelser. Fra 1807 gikk avisen over til å hete Christiania Intelligenz-Sedler. At det tok så lang tid før en norsk avis ble utgitt, kom av privilegietidens regler. Danske boktrykkere hadde greid å stoppe alle tilløp til utgivelse av norske aviser. Med opplysningstidens ideer om næringsfrihet gikk ikke dette i lengden, men først i 1805 fikk de [[De første norske avisene\|første norske avisene]] anledning til å bli sendt med brevposten for nedsatt porto. Portofrihet eller portomoderasjon ble gitt av generalpostamtet, og de støttede bladene kunne få ganske vid utbredelse.<br />

	Selv om det ikke kan bevises i noen streng forstand, kan det nok være grunn til å tro at postvesenet formidlet tidens dominerende tankegods ved brevposten og korrespondansen mellom viktige aktører. Utbredelsen av kjennskap til for eksempel stilarter kan i noen grad ha kommet gjennom postvesenet. Fra byplanleggingen kan vi fra siste halvdel av 1600-tallet nevne innslag inspirert av barokk som byplanen for Trondhjem, kvadraturen i Christiansand og Rådhuskvartalet ved Akershus festning i Christiania. Byens rom skulle utformes med store akser og plasser og innordnes i en arkitektonisk helhet. Hopper vi hundre år frem i tiden til siste halvdel av 1700-tallet, kommer vi til opplysningstiden med dens tro på menneskelig tanke, fornuft og erfaring. Tankene ble målbåret av det fremvoksende handelsborgerskap i byene. Et godt eksempel kan være [[Peder Anker]] på [[Bogstad gård]]. Hovedbygningen på Bogstad gård ble bygd i årene mellom 1760 og 1780 og oppført i en byggestil inspirert av gresk og romersk kunst kjent under begrepet klassisisme. Nye stilarter oppsto i Europa og fortrengte de gamle. Etter en tid nådde kjennskapet til stilartene også til Norge, og det må være grunn til å tro at postvesenet medvirket til redusert forsinkelse av kunnskapservervelse for folk som bodde i Norge.<br />[[Fil:Eidsvollbygningen.jpg\|Eidsvollbygningen der Norges grunnlov ble forfattet og underskrevet 17. mai 1814\|thumb]]		Selv om det ikke kan bevises i noen streng forstand, kan det nok være grunn til å tro at postvesenet formidlet tidens dominerende tankegods ved brevposten og korrespondansen mellom viktige aktører. Utbredelsen av kjennskap til for eksempel stilarter kan i noen grad ha kommet gjennom postvesenet. Fra byplanleggingen kan vi fra siste halvdel av 1600-tallet nevne innslag inspirert av barokk som byplanen for Trondhjem, kvadraturen i Christiansand og Rådhuskvartalet ved Akershus festning i Christiania. Byens rom skulle utformes med store akser og plasser og innordnes i en arkitektonisk helhet. Hopper vi hundre år frem i tiden til siste halvdel av 1700-tallet, kommer vi til opplysningstiden med dens tro på menneskelig tanke, fornuft og erfaring. Tankene ble målbåret av det fremvoksende handelsborgerskap i byene. Et godt eksempel kan være [[Peder Anker]] på [[Bogstad gård]]. Hovedbygningen på Bogstad gård ble bygd i årene mellom 1760 og 1780 og oppført i en byggestil inspirert av gresk og romersk kunst kjent under begrepet klassisisme. Nye stilarter oppsto i Europa og fortrengte de gamle. Etter en tid nådde kjennskapet til stilartene også til Norge, og det må være grunn til å tro at postvesenet medvirket til redusert forsinkelse av kunnskapservervelse for folk som bodde i Norge.<br />[[Fil:Eidsvollbygningen.jpg\|Eidsvollbygningen der Norges grunnlov ble forfattet og underskrevet 17. mai 1814\|thumb]]

Cnyborgbot: Robot: automatisk teksterstatning: (-== ''' +==, -''' == +==)

2024-06-10T12:56:56Z

Robot: automatisk teksterstatning: (-== ''' +==, -''' == +==)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. jun. 2024 kl. 12:56
Linje 156:		Linje 156:
	Unionskongene beholdt lenge lovverket til kong Magnus Lagabøte ubeskåret. Kong Christian IV utga riktignok i 1604 en norsk lov, men den inneholdt få nye bestemmelser i forhold til loven fra 1274. Heller ikke den norske loven som kong [[Christian V]] (konge 1670-1699) utga i 1687, var radikalt forskjellig i forhold til de gamle lovene. Noe betydelig reformarbeid med lovverk skjedde ikke før under unionen med Sverige fra 1814. Dette kan også tolkes som at forholdene ikke hadde forandret seg radikalt.		Unionskongene beholdt lenge lovverket til kong Magnus Lagabøte ubeskåret. Kong Christian IV utga riktignok i 1604 en norsk lov, men den inneholdt få nye bestemmelser i forhold til loven fra 1274. Heller ikke den norske loven som kong [[Christian V]] (konge 1670-1699) utga i 1687, var radikalt forskjellig i forhold til de gamle lovene. Noe betydelig reformarbeid med lovverk skjedde ikke før under unionen med Sverige fra 1814. Dette kan også tolkes som at forholdene ikke hadde forandret seg radikalt.

	== ~~'''~~Fremveksten av et veinett og ferdselen på det~~'''~~ ==		==Fremveksten av et veinett og ferdselen på det==

	Norge har alltid vært og er fortsatt et tynt befolket land, og de fleste bodde i den tiden som behandles i samkult1, nær havet slik at sjøen ble den viktigste ferdselsåren. Det hadde nok av denne grunnen vært lite samfunssmessig press på myndighetene for å få utviklet et kjørbart veinett i innlandet.<br />		Norge har alltid vært og er fortsatt et tynt befolket land, og de fleste bodde i den tiden som behandles i samkult1, nær havet slik at sjøen ble den viktigste ferdselsåren. Det hadde nok av denne grunnen vært lite samfunssmessig press på myndighetene for å få utviklet et kjørbart veinett i innlandet.<br />
Linje 274:		Linje 274:

	Da Napoleonskrigene brøt ut i begynnelsen av 1800-tallet, valgte kongen å slutte seg til Napoleon. Som følge av krigshandlingene ble postformidlingen i unionen sterkt skadelidende, spesielt postgangen mellom Christiania og København. Postgangen under de mange krigene mellom unionen og Sverige blir behandlet i de enkelte postrutene. Med fredsslutningen i 1814 og Norges overgang til union med Sverige inntrådte en ny epoke i det norske postvesenets utvikling. Den behandles i samkult2.		Da Napoleonskrigene brøt ut i begynnelsen av 1800-tallet, valgte kongen å slutte seg til Napoleon. Som følge av krigshandlingene ble postformidlingen i unionen sterkt skadelidende, spesielt postgangen mellom Christiania og København. Postgangen under de mange krigene mellom unionen og Sverige blir behandlet i de enkelte postrutene. Med fredsslutningen i 1814 og Norges overgang til union med Sverige inntrådte en ny epoke i det norske postvesenets utvikling. Den behandles i samkult2.
	== ~~'''~~Litteratur~~'''~~ ==		==Litteratur==
	* Bjørnland, Dag med flere (1977): ''Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. Demring: 1800-1850-tallet'', Transportøkonomisk institutt.		* Bjørnland, Dag med flere (1977): ''Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. Demring: 1800-1850-tallet'', Transportøkonomisk institutt.
	* Bjørnland, Dag (2010): ''Post og samferdselsnett i gamle dager'', sidene 111-151 i Årbok for Norsk vegmuseum 2010 (ISBN 978-82-91130-34-7).		* Bjørnland, Dag (2010): ''Post og samferdselsnett i gamle dager'', sidene 111-151 i Årbok for Norsk vegmuseum 2010 (ISBN 978-82-91130-34-7).