Postgangen Christiania-Bergen - Sideversjonshistorikk

PaulVIF på 3. jun. 2025 kl. 17:51

2025-06-03T17:51:57Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. jun. 2025 kl. 17:51
Linje 87:		Linje 87:
	Stedet der stavkirken opprinnelig stod i Vang er merket med en liten skiferstein rett ved siden av trappen til Vangs nye sognekirke. Dette er også stedet der Vangsteinen (runestein) fra [[1100-tallet]] opprinnelig stod. I [[1832]] bestemte herredsstyret i Vang at stavkirken skulle rives fordi den ble ansett både som falleferdig og for liten. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede da maleren [[J.C. Dahl]] gjorde sitt første redningsforsøk som han har beskriver slik: «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»[[Bilde:VangStavX.jpg\|thumb\|Vang stavkirke før og etter riving/flytting til Polen i 1842.(Fotoår: 1900)]]		Stedet der stavkirken opprinnelig stod i Vang er merket med en liten skiferstein rett ved siden av trappen til Vangs nye sognekirke. Dette er også stedet der Vangsteinen (runestein) fra [[1100-tallet]] opprinnelig stod. I [[1832]] bestemte herredsstyret i Vang at stavkirken skulle rives fordi den ble ansett både som falleferdig og for liten. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede da maleren [[J.C. Dahl]] gjorde sitt første redningsforsøk som han har beskriver slik: «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»[[Bilde:VangStavX.jpg\|thumb\|Vang stavkirke før og etter riving/flytting til Polen i 1842.(Fotoår: 1900)]]

	I [[1839]] kom Dahl igjen til Vang. Da var det nylig reist en ny, større laftet kirke nært inntil den gamle stavirken. Før riving forsøkte Dahl da å få den den gamle stavkirken gjenreist som kongelig kapell i Slottsparken i Christiania, eller som museumskirke i tilknytning til Håkonshallen i Bergen. Grev Herman Wedel Jarlsberg sa seg villig til å flytte kirken til parken ved sin eiendom [[Bogstad]], men han døde før den planen kunne realiseres. Dahl så da ingen annen løsning enn selv å kjøpe den gamle stavkirken i en auksjon 18. januar [[1841]]. Han fikk tilslag på 86 speciedaler, en ort og sju skilling med forpliktelse om å rydde tomten innen årets utgang. Kong Friedrich Wilhelm IV av [[Preussen]] var den som viste seg villig til å yte Dahl nødvendig hjelp med første plan om å gjenreise kirken i Potsdam ved Berlin. Det endte imidlertid med at kongen i mars [[1841]] sa seg villig til å ordne flytting og gjenreisning i Schlesien, noe som ble utført i 1842 med assistanse av den tyske arkitekten Franz Wilhelm Schiertz (som allerede i 1836 kom til Norge for å lage arkitekturtegninger av stavkirkene i Borgund, Heddal og Urnes, publisert i Dahls verk om Norske trebygninger i [[1837]]).		I [[1839]] kom Dahl igjen til Vang. Da var det nylig reist en ny, større laftet kirke nært inntil den gamle stavirken. Før riving forsøkte Dahl da å få den den gamle stavkirken gjenreist som kongelig kapell i Slottsparken i Christiania, eller som museumskirke i tilknytning til Håkonshallen i Bergen. Grev Herman Wedel Jarlsberg sa seg villig til å flytte kirken til parken ved sin eiendom [[Bogstad]], men han døde før den planen kunne realiseres. Dahl så da ingen annen løsning enn selv å kjøpe den gamle stavkirken i en auksjon 18. januar [[1841]]. Han fikk tilslag på 86 speciedaler, en ort og sju skilling med forpliktelse om å rydde tomten innen årets utgang. Kong Friedrich Wilhelm IV av [[Preussen]] var den som viste seg villig til å yte Dahl nødvendig hjelp med første plan om å gjenreise kirken i Potsdam ved Berlin. Det endte imidlertid med at kongen i mars [[1841]] sa seg villig til å ordne flytting og gjenreisning i Schlesien, noe som ble utført i 1842 med assistanse av den tyske arkitekten [[Franz Wilhelm Schiertz (1813–1887)\|Franz Wilhelm Schiertz]] (1813–1887) (som allerede i 1836 kom til Norge for å lage arkitekturtegninger av stavkirkene i Borgund, Heddal og Urnes, publisert i Dahls verk om Norske trebygninger i [[1837]]).

	Vangsteinen som sto utenfor stavkirken inntil [[1840-tallet]] står idag ved porten til den «nye» Vang kirke. Den er 2,15 m høy med en omfattende dyreornamentikk på steinens ene side. Runeinnskriften på steinens høyre side sier i dagens språk: «Gåses sønner reiste denne stein etter Gunnar, (sin) brorsønn».		Vangsteinen som sto utenfor stavkirken inntil [[1840-tallet]] står idag ved porten til den «nye» Vang kirke. Den er 2,15 m høy med en omfattende dyreornamentikk på steinens ene side. Runeinnskriften på steinens høyre side sier i dagens språk: «Gåses sønner reiste denne stein etter Gunnar, (sin) brorsønn».

Simen1995: thumb, link, og noe retting av skrivefeil

2025-06-02T20:11:09Z

thumb, link, og noe retting av skrivefeil

Vis endringer

Simen1995: /* Borgund og Galdane */ retting av skrivefeil

2025-06-01T16:05:54Z

Borgund og Galdane: retting av skrivefeil

Vis endringer

Kallrustad: lenke

2025-02-07T09:35:50Z

lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. feb. 2025 kl. 09:35
Linje 58:		Linje 58:
	Så lenge all transport foregikk med hest fungerte Odnes som trafikknutepunktet i Land. Det var først etter at dampskipstrafikken på Randsfjorden ble nedlagt og jernbanen kom i 1902 at Dokka erstattet Odnes som transportsenter. Folketellingen i 1801 viser at det på gården Tonvold i Dokka var en skysskaffer som også var skredder. Grunnlaget for skysstjenester der var bl.a. en vegforbindelse fra Dokka gjennom Snertingdal til Finni i Torpa og videre til Nøss i Biri.		Så lenge all transport foregikk med hest fungerte Odnes som trafikknutepunktet i Land. Det var først etter at dampskipstrafikken på Randsfjorden ble nedlagt og jernbanen kom i 1902 at Dokka erstattet Odnes som transportsenter. Folketellingen i 1801 viser at det på gården Tonvold i Dokka var en skysskaffer som også var skredder. Grunnlaget for skysstjenester der var bl.a. en vegforbindelse fra Dokka gjennom Snertingdal til Finni i Torpa og videre til Nøss i Biri.

	Fra Gårder/Dokka ble posten mot Bergen fraktet langs Etna til gårdene Brone og Esbjug i Nordre Land. Og derfra var det først Nedre og Øvre Storødegård og Langødegård på Leirskogen som utførte transporten over til Bagn. I Bagnområdet var det gårdene Torsrud, Karlsgot og Jukam som både mottok og sendte posten videre til Nord-Aurdal der Diserud og lensmannsgården Sørheim ekspederte «den Bergenske avgaaende Post til Bagn 1 ¼ mil og den kommende Post 1 mil til Schavallen».		Fra Gårder/Dokka ble posten mot Bergen fraktet langs Etna til gårdene Brone og [[Esbjug (Nordre Land gnr. 19)\|Esbjug]] i Nordre Land. Og derfra var det først Nedre og Øvre Storødegård og Langødegård på Leirskogen som utførte transporten over til Bagn. I Bagnområdet var det gårdene Torsrud, Karlsgot og Jukam som både mottok og sendte posten videre til Nord-Aurdal der Diserud og lensmannsgården Sørheim ekspederte «den Bergenske avgaaende Post til Bagn 1 ¼ mil og den kommende Post 1 mil til Schavallen».

	På slutten av 1700-tallet ble det traséendring på kongeveien mellom Land og Valdres da det ble bestemt at den skulle gå gjennom Etnedal til Lunde og Bruflat, derfra over Breie til Bjørgo i Aurdal. Dette var en mye benyttet veitrasé på vinterstid. Arbeidet med en kjørbar vei startet sommeren [[1792]] under ledelse av løytnant Krohn og ble ferdigstilt mot slutten av [[1790-årene]]. Veiomleggingen langs Etna medførte at Tomlevoll ble utnevnt til gjestgiveri og skysskifte ved brev fra amtmannen 16. august [[1793]] til erstatning for Tomle som hadde vært gjestgivergård siden 1600-tallet. Gårdene som pliktet å skysse her fra Tomlevoll var Øvre Tomle, Gjuve, Endrerud, Dårud, Esbjug, Ulshus, Sørlien(Bjørnslien) og Knutslien. Tidlig på 1800-tallet ble hele Bruflat ett skysslag, og fra skysstasjon på Bruflat ble det skysset til Bagn i Sør-Aurdal, Frydenlund i Nord-Aurdal og til Tomlevoll i [[Nordre Land]].		På slutten av 1700-tallet ble det traséendring på kongeveien mellom Land og Valdres da det ble bestemt at den skulle gå gjennom Etnedal til Lunde og Bruflat, derfra over Breie til Bjørgo i Aurdal. Dette var en mye benyttet veitrasé på vinterstid. Arbeidet med en kjørbar vei startet sommeren [[1792]] under ledelse av løytnant Krohn og ble ferdigstilt mot slutten av [[1790-årene]]. Veiomleggingen langs Etna medførte at Tomlevoll ble utnevnt til gjestgiveri og skysskifte ved brev fra amtmannen 16. august [[1793]] til erstatning for Tomle som hadde vært gjestgivergård siden 1600-tallet. Gårdene som pliktet å skysse her fra Tomlevoll var Øvre Tomle, Gjuve, Endrerud, Dårud, Esbjug, Ulshus, Sørlien(Bjørnslien) og Knutslien. Tidlig på 1800-tallet ble hele Bruflat ett skysslag, og fra skysstasjon på Bruflat ble det skysset til Bagn i Sør-Aurdal, Frydenlund i Nord-Aurdal og til Tomlevoll i [[Nordre Land]].
Linje 90:		Linje 90:

	===Vegfar og kulturminner over Filefjell===		===Vegfar og kulturminner over Filefjell===
	Fra Kvåle i Vang ble posten fraktet innom Vang ~~prestegåd~~ som var poståpneri på transportetappen vestover langs Vangsmjøsa til gårdene Kjerrstein og Uppdal. De tok posten over Filefjell til gårdene Bjøråker, og Æråker i Borgund. Sammen med Kvenshagen hadde de ansvaret for postføringen i motstatt retning fra Lærdal til Vang i Valdres. Etappen i en lengde på 5 ½ landmil (ca. 60 km).ble ansett som den mest krevende på hele Bergensruten. I tillegg til vær og føreforhold høst, vinter og vår ble det hevdet ”Dessuten maa postbøndene for at komme til Æraker gjøre nesten en mils avkrok eller med hasard baade for sig og posten fare over elven , berge og klippe”. Det ble også klaget over at den svære postvesken var så tung at den måtte slepes «... da de ikke kand bruge Hæst over Fieldet formedelst dyb og løs Snee, men maa bære Posten deels til Fods deels paa Skie, ..... Og Sneen begynner at falle ved Mickeli tider og ligger til Juni». [[Bilde:FerdselFilefjell.jpg\|thumb\|Ferdselslandskap kartlagt på oppdrag av Valdres Natur og Kulturpark i 2008.]]		Fra Kvåle i Vang ble posten fraktet innom Vang prestegård som var poståpneri på transportetappen vestover langs Vangsmjøsa til gårdene Kjerrstein og Uppdal. De tok posten over Filefjell til gårdene Bjøråker, og Æråker i Borgund. Sammen med Kvenshagen hadde de ansvaret for postføringen i motstatt retning fra Lærdal til Vang i Valdres. Etappen i en lengde på 5 ½ landmil (ca. 60 km).ble ansett som den mest krevende på hele Bergensruten. I tillegg til vær og føreforhold høst, vinter og vår ble det hevdet ”Dessuten maa postbøndene for at komme til Æraker gjøre nesten en mils avkrok eller med hasard baade for sig og posten fare over elven , berge og klippe”. Det ble også klaget over at den svære postvesken var så tung at den måtte slepes «... da de ikke kand bruge Hæst over Fieldet formedelst dyb og løs Snee, men maa bære Posten deels til Fods deels paa Skie, ..... Og Sneen begynner at falle ved Mickeli tider og ligger til Juni». [[Bilde:FerdselFilefjell.jpg\|thumb\|Ferdselslandskap kartlagt på oppdrag av Valdres Natur og Kulturpark i 2008.]]
	Ferdsel over Filefjell har etterlatt seg spor helt tilbake til [[jernalderen]]. I kartet ”Ferdselslandskap på Filefjell”, som 5 studenter ved Universitetet for miljø- og biovitenskap UMB som i [[2008]] utarbeidet dette kartet på oppdrag av Valdres Natur- og Kulturpark, er de eldste tråkkene som kalles saltmannveier tegnet i gul strek. Postruten, helt fram til [[1790-årene]], der folk på stier og tråkk bar og kløvde byttevarer over fjellet er på kartet tegnet i blå heltrukken og stiplet strek. Det var langs denne postruten som biskop Erik Pontoppidan fulgte vinteren i 1749 og orienterte seg etter "..... lange Stager, af hvilke en findes paa hvert 2 à 300 trin, rækkende 4 à 5 Alen over Sneen." De få som reiste denne strekningen på vinterstid ble vanligvis trukket på kjelker av bønder og husmenn. Pontoppidans følge på 4 personer med bagasje krevde 38 skysskarer som trakk 7 kjelker for å klare strekningen fra Maristova til Nystuen på 7 timer. Der tok de en middagsrast før de dro videre til Skogstad i Vang, derfra med hesteskyss slik at de nådde prestegarden i Vang sent på kvelden. Om skysskarene skriver Pontoppidan at de i djup snø og sølevann over fjellet gjorde «et arbeid som heste maatte krympe sig ved» og at de trengte mange pauser og avkjøling i en varm vårsol. «Jeg ynkedes meget over dem indtil jeg saae det var deres liv og lyst, som de og gave tilkjende ved den skjemt de bestandige drive og latterlige viser som de sang».		Ferdsel over Filefjell har etterlatt seg spor helt tilbake til [[jernalderen]]. I kartet ”Ferdselslandskap på Filefjell”, som 5 studenter ved Universitetet for miljø- og biovitenskap UMB som i [[2008]] utarbeidet dette kartet på oppdrag av Valdres Natur- og Kulturpark, er de eldste tråkkene som kalles saltmannveier tegnet i gul strek. Postruten, helt fram til [[1790-årene]], der folk på stier og tråkk bar og kløvde byttevarer over fjellet er på kartet tegnet i blå heltrukken og stiplet strek. Det var langs denne postruten som biskop Erik Pontoppidan fulgte vinteren i 1749 og orienterte seg etter "..... lange Stager, af hvilke en findes paa hvert 2 à 300 trin, rækkende 4 à 5 Alen over Sneen." De få som reiste denne strekningen på vinterstid ble vanligvis trukket på kjelker av bønder og husmenn. Pontoppidans følge på 4 personer med bagasje krevde 38 skysskarer som trakk 7 kjelker for å klare strekningen fra Maristova til Nystuen på 7 timer. Der tok de en middagsrast før de dro videre til Skogstad i Vang, derfra med hesteskyss slik at de nådde prestegarden i Vang sent på kvelden. Om skysskarene skriver Pontoppidan at de i djup snø og sølevann over fjellet gjorde «et arbeid som heste maatte krympe sig ved» og at de trengte mange pauser og avkjøling i en varm vårsol. «Jeg ynkedes meget over dem indtil jeg saae det var deres liv og lyst, som de og gave tilkjende ved den skjemt de bestandige drive og latterlige viser som de sang».

PaulVIF: /* Bergen med kulturminne på Unescos verdensarvliste. */

2024-07-11T21:51:07Z

Bergen med kulturminne på Unescos verdensarvliste.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. jul. 2024 kl. 21:51
Linje 151:		Linje 151:
	===''Bergen med kulturminne på Unescos verdensarvliste.''===		===''Bergen med kulturminne på Unescos verdensarvliste.''===

	[[Bilde:GmlBergen.jpg\|thumb\|Almenninger og streter]]Bergen har en historie som på mange måter viser hva samferdsel har betydd for hele byens og Norges utvikling med kulturminner helt tilbake til [[Harald Hårfagre]]s tid. Å behandle dette vil kreve en så omfattende dokumentasjon at Samkultgruppen vurderer å komme tilbake til det i et eget prosjekt. Som en avslutning på postruten Christiania – Bergen vil vi her bare kort nevne at i løpet av 300 år fra Harald Hårfagre fant at gården Alrekstad var bra lokalisert for en konge med rikstyringsambisjoner vokste stedet - senere kalt Bjørgvin/Bergen - til Norges største by målt i antall innbyggere og ble hovedstad for Norgesveldet. Tyskere og nederlendere oppdaget Bergen som en interessant by for å drive handel med fisk og korn (hanseaters etablering) har bidratt til at Bryggen ble innskrevet på Unescos liste over verdens kultur- og naturarv i [[1979]]. At Vågen ble importhavn av svartedauden i 1348/1349 med resultat at befolkningstallet i Norge gikk ned til det halve eller en tredjedel av hva det hadde vært før pesten rammet må også tas med i en kulturminneliste.		[[Bilde:GmlBergen.jpg\|thumb\|Almenninger og streter]]Bergen har en historie som på mange måter viser hva samferdsel har betydd for hele byens og Norges utvikling med kulturminner helt tilbake til [[Harald Hårfagre]]s tid. Å behandle dette vil kreve en så omfattende dokumentasjon at Samkultgruppen vurderer å komme tilbake til det i et eget prosjekt. Som en avslutning på postruten Christiania – Bergen vil vi her bare kort nevne at i løpet av 300 år fra Harald Hårfagre fant at gården [[Alrekstad]] var bra lokalisert for en konge med rikstyringsambisjoner vokste stedet - senere kalt Bjørgvin/Bergen - til Norges største by målt i antall innbyggere og ble hovedstad for Norgesveldet. Tyskere og nederlendere oppdaget Bergen som en interessant by for å drive handel med fisk og korn (hanseaters etablering) har bidratt til at Bryggen ble innskrevet på Unescos liste over verdens kultur- og naturarv i [[1979]]. At Vågen ble importhavn av svartedauden i 1348/1349 med resultat at befolkningstallet i Norge gikk ned til det halve eller en tredjedel av hva det hadde vært før pesten rammet må også tas med i en kulturminneliste.

	Magnus Lagabøter som ble kronet i Bergen i [[1261]] utarbeidet et landsomfattende lovverk mellom [[1272]] og [[1274]] som samordnet/erstattet lovene for de fire lagtingene og gav en egen felles bylov for kjøpstedene. Der finnes fem paragrafer om veityper, veistandarder og vedlikeholdsansvar som i grove trekk kom til å gjelde til Norge fikk sin første veilov i [[1824]].		Magnus Lagabøter som ble kronet i Bergen i [[1261]] utarbeidet et landsomfattende lovverk mellom [[1272]] og [[1274]] som samordnet/erstattet lovene for de fire lagtingene og gav en egen felles bylov for kjøpstedene. Der finnes fem paragrafer om veityper, veistandarder og vedlikeholdsansvar som i grove trekk kom til å gjelde til Norge fikk sin første veilov i [[1824]].
Linje 165:		Linje 165:
	** http://www.uib.no/bmu/utstil/middel.htm		** http://www.uib.no/bmu/utstil/middel.htm

	Linken til histo gir en interessant og god visning av alle branner som byen har vært utsatt for og bebyggelsens utvikling gjennom hele perioden [[1170]] til [[1955]] pluss mange bilder og mye tekst til mange temaer og kulturminner som kan oppsøkes. Linken til uib gir tilgang til en beskrivelse av ”Middelalderbyen – Bergen omkring 1300” samt opplysninger om de eldste bygårdene i Bergen tilbake til ca [[1170]].		Linken til histo gir en interessant og god visning av alle branner som byen har vært utsatt for og bebyggelsens utvikling gjennom hele perioden [[1170]] til [[1955]] pluss mange bilder og mye tekst til mange temaer og kulturminner som kan oppsøkes. Linken til uib gir tilgang til en beskrivelse av ”Middelalderbyen – Bergen omkring 1300” samt opplysninger om de eldste bygårdene i Bergen tilbake til ca [[1170]].

	== Se også ==		== Se også ==

Cnyborgbot: Robot: automatisk teksterstatning: (-'''== +==, -==''' +==)

2024-06-10T12:50:13Z

Robot: automatisk teksterstatning: (-'''== +==, -==''' +==)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. jun. 2024 kl. 12:50
Linje 139:		Linje 139:
	Kulturhistorisk Vegbok for [[Hordaland]] har en interessant beskrivelse med et kart om fjerdingsvegmerker som forteller hvordan folk fra de indre nordhordlandsbygdene foretok byreiser sjøveien fra Bolstad og ut Osterfjorden utenom den besværlige postruten. Folk som møttes på Øyri og skulle på byreise dannet ofte «bylag» eller «båtlag» og leide seg ei ostraskute eller vossaskute med anledning til å ta med seg varer til salg som smør og ost. Sjøveien var også fast reiserute for tingreiser. Spesielt for vossinger var dette vanlig selv om det kunne by på mye slit med bruk av årer spesielt i motvind. Langs denne sjøveien ble det derfor anlagt fjerdingsvegmerker (gammel fjerdingsmil = 2,8 kilometer) som viste hvor langt de var kommet på reisen. Ved fjerdingsvegmerker var det vanlig med årebytte og hvilepauser. På spesielt vanskelige strekninger kunne man bli tvunget til å «leggja bi» ved gjestgiverier.		Kulturhistorisk Vegbok for [[Hordaland]] har en interessant beskrivelse med et kart om fjerdingsvegmerker som forteller hvordan folk fra de indre nordhordlandsbygdene foretok byreiser sjøveien fra Bolstad og ut Osterfjorden utenom den besværlige postruten. Folk som møttes på Øyri og skulle på byreise dannet ofte «bylag» eller «båtlag» og leide seg ei ostraskute eller vossaskute med anledning til å ta med seg varer til salg som smør og ost. Sjøveien var også fast reiserute for tingreiser. Spesielt for vossinger var dette vanlig selv om det kunne by på mye slit med bruk av årer spesielt i motvind. Langs denne sjøveien ble det derfor anlagt fjerdingsvegmerker (gammel fjerdingsmil = 2,8 kilometer) som viste hvor langt de var kommet på reisen. Ved fjerdingsvegmerker var det vanlig med årebytte og hvilepauser. På spesielt vanskelige strekninger kunne man bli tvunget til å «leggja bi» ved gjestgiverier.

	===~~'''~~Postekspedisjon og postgang til og fra Bergen~~'''~~===		===Postekspedisjon og postgang til og fra Bergen===
	[[Bilde:Postkontoret i Bergen 1647-1702.jpg\|thumb\|Kopi av fotografi av Postkontoret i Bergen drevet i årene 1647-1702.]]I Bergen ble mange handelsborgere i tillegg til embetsmenn tidlig avhengig av å brevveksle med forretningsforbindelser i inn- og utland og med myndigheter som grep inn regulerende på mange måter. Dette behovet ledet til at Bergen allerede i 1645 hadde en egen postmester som het Anders Lech. Audunsgården på Smørsalmenningen er imidlertid første stedet det ble drevet regulær postekspedisjon i byen. Her bodde [[Helmiche Welding (postmester i Bergen)\|Helmiche Welding]] som i august [[1647]] på vegne av Bergen by undertegnet en kontrakt med stattholder Hannibal Sehestedt om anskaffelse av defensjons- og orlogsskip. Sannsynligvis som belønning for dette ble han like etter utnevnt til postmester i Bergen. Hans kone [[Arianche Welding (postmester i Bergen)\|Arianche]] ble samtidig tildelt retten til å overta embetet dersom hun overlevde ektemannen.		[[Bilde:Postkontoret i Bergen 1647-1702.jpg\|thumb\|Kopi av fotografi av Postkontoret i Bergen drevet i årene 1647-1702.]]I Bergen ble mange handelsborgere i tillegg til embetsmenn tidlig avhengig av å brevveksle med forretningsforbindelser i inn- og utland og med myndigheter som grep inn regulerende på mange måter. Dette behovet ledet til at Bergen allerede i 1645 hadde en egen postmester som het Anders Lech. Audunsgården på Smørsalmenningen er imidlertid første stedet det ble drevet regulær postekspedisjon i byen. Her bodde [[Helmiche Welding (postmester i Bergen)\|Helmiche Welding]] som i august [[1647]] på vegne av Bergen by undertegnet en kontrakt med stattholder Hannibal Sehestedt om anskaffelse av defensjons- og orlogsskip. Sannsynligvis som belønning for dette ble han like etter utnevnt til postmester i Bergen. Hans kone [[Arianche Welding (postmester i Bergen)\|Arianche]] ble samtidig tildelt retten til å overta embetet dersom hun overlevde ektemannen.
	I Audunsgården - senere kalt Smørsgården - drev Welding en vinkjeller. Vinsalget kom nok til å kreve for mye oppmerksomhet i forhold til den tid han skulle bruke på postens virksomhet. Generalpostmester Geelkerch forsøkte i [[1655]] å få Welding avsatt som postmester, men lyktes ikke. Da Welding døde 5 år senere overtok hans kone både postmesterembetet og driften av vinkjelleren. Også Arianche fikk problemer basert på beskyldninger om ulovlig vinhandel. Når hun ble innkalt i retten for slike beskyldninger og ikke møtte var begrunnelsen vanligvis: ”hun var med posten occupert og kunde af den grund ikke indfinde seg”. Hun klarte å styre postmesterembetet til [[1668]]. Da ble hun avløst av sin postbetjent og svigersønn Oluf Willumsen, som igjen ble avløst av en annen svigersønn året etter.		I Audunsgården - senere kalt Smørsgården - drev Welding en vinkjeller. Vinsalget kom nok til å kreve for mye oppmerksomhet i forhold til den tid han skulle bruke på postens virksomhet. Generalpostmester Geelkerch forsøkte i [[1655]] å få Welding avsatt som postmester, men lyktes ikke. Da Welding døde 5 år senere overtok hans kone både postmesterembetet og driften av vinkjelleren. Også Arianche fikk problemer basert på beskyldninger om ulovlig vinhandel. Når hun ble innkalt i retten for slike beskyldninger og ikke møtte var begrunnelsen vanligvis: ”hun var med posten occupert og kunde af den grund ikke indfinde seg”. Hun klarte å styre postmesterembetet til [[1668]]. Da ble hun avløst av sin postbetjent og svigersønn Oluf Willumsen, som igjen ble avløst av en annen svigersønn året etter.
Linje 149:		Linje 149:
	Først i [[1806]] finnes en poststatistikk over brev sendt fra norske byer og ladesteder som sier litt om ekspederte brevmengder i forhold til folketall i Bergen og for hele landet. Totalt for hele landet ble det da ekspedert 357057 brev med Christiania på topp med 70753 brev og Bergen på annenplass med 35617. At Bergen som viktig handelsby og med dobbelt antall innbyggere bare kommer på annenplass forklares bl.a. med at Christiania var administrativ hovedstad og knutepunktet for Postverkets rutenett. Hvert fjerde brev derfra var et portofritt embetsmannsbrev, og i tallene for Christiania inngår også brev ekspedert fra poståpnerier over nesten hele Østlandet.		Først i [[1806]] finnes en poststatistikk over brev sendt fra norske byer og ladesteder som sier litt om ekspederte brevmengder i forhold til folketall i Bergen og for hele landet. Totalt for hele landet ble det da ekspedert 357057 brev med Christiania på topp med 70753 brev og Bergen på annenplass med 35617. At Bergen som viktig handelsby og med dobbelt antall innbyggere bare kommer på annenplass forklares bl.a. med at Christiania var administrativ hovedstad og knutepunktet for Postverkets rutenett. Hvert fjerde brev derfra var et portofritt embetsmannsbrev, og i tallene for Christiania inngår også brev ekspedert fra poståpnerier over nesten hele Østlandet.

	===~~'''~~''Bergen med kulturminne på Unescos verdensarvliste.~~'''~~''===		===''Bergen med kulturminne på Unescos verdensarvliste.''===

	[[Bilde:GmlBergen.jpg\|thumb\|Almenninger og streter]]Bergen har en historie som på mange måter viser hva samferdsel har betydd for hele byens og Norges utvikling med kulturminner helt tilbake til [[Harald Hårfagre]]s tid. Å behandle dette vil kreve en så omfattende dokumentasjon at Samkultgruppen vurderer å komme tilbake til det i et eget prosjekt. Som en avslutning på postruten Christiania – Bergen vil vi her bare kort nevne at i løpet av 300 år fra Harald Hårfagre fant at gården Alrekstad var bra lokalisert for en konge med rikstyringsambisjoner vokste stedet - senere kalt Bjørgvin/Bergen - til Norges største by målt i antall innbyggere og ble hovedstad for Norgesveldet. Tyskere og nederlendere oppdaget Bergen som en interessant by for å drive handel med fisk og korn (hanseaters etablering) har bidratt til at Bryggen ble innskrevet på Unescos liste over verdens kultur- og naturarv i [[1979]]. At Vågen ble importhavn av svartedauden i 1348/1349 med resultat at befolkningstallet i Norge gikk ned til det halve eller en tredjedel av hva det hadde vært før pesten rammet må også tas med i en kulturminneliste.		[[Bilde:GmlBergen.jpg\|thumb\|Almenninger og streter]]Bergen har en historie som på mange måter viser hva samferdsel har betydd for hele byens og Norges utvikling med kulturminner helt tilbake til [[Harald Hårfagre]]s tid. Å behandle dette vil kreve en så omfattende dokumentasjon at Samkultgruppen vurderer å komme tilbake til det i et eget prosjekt. Som en avslutning på postruten Christiania – Bergen vil vi her bare kort nevne at i løpet av 300 år fra Harald Hårfagre fant at gården Alrekstad var bra lokalisert for en konge med rikstyringsambisjoner vokste stedet - senere kalt Bjørgvin/Bergen - til Norges største by målt i antall innbyggere og ble hovedstad for Norgesveldet. Tyskere og nederlendere oppdaget Bergen som en interessant by for å drive handel med fisk og korn (hanseaters etablering) har bidratt til at Bryggen ble innskrevet på Unescos liste over verdens kultur- og naturarv i [[1979]]. At Vågen ble importhavn av svartedauden i 1348/1349 med resultat at befolkningstallet i Norge gikk ned til det halve eller en tredjedel av hva det hadde vært før pesten rammet må også tas med i en kulturminneliste.

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{bm}}

2024-03-12T08:40:07Z

Robot: Legger til {{bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 08:40
Linje 238:		Linje 238:
	{{Kulturminneløypa}}		{{Kulturminneløypa}}
	{{Samkult}}		{{Samkult}}
			{{f2}}
			{{bm}}

	[[Kategori:Postvesen]]		[[Kategori:Postvesen]]
	[[Kategori:Veg]]		[[Kategori:Veg]]
	~~{{f2}}~~

Kallrustad: Teksterstatting – «med med» til «med»

2022-08-04T08:14:07Z

Teksterstatting – «med med» til «med»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. aug. 2022 kl. 08:14
Linje 110:		Linje 110:
	Beslutningen om å reise et minnesmerke skal ha blitt tatt under et møte som Hammer hadde med generalvegintendant Anker i København med begrunnelsen: «paa det man derved kunde undgaa den bestandige Disput som de tvende Stifters Almue hidtil havde ført, og derved søge at oplyse den Reisende og give Veien den manglende Zirat". [[Bilde:Hammerstøtte1836SX.jpg\|thumb\|Hammers minnestøtte på Filefjell før og etter flyttinger (Bilde malt av P.F.Wergmann)]]Hammer ønsket en stor og prektig merkestein og bestilte den tilhugget i 6 deler hvorav 5 kubisk formede marmorblokker og en topphatt. Blokkene ble sendt med båt fra København til Bergen og videre til Lærdalsøyri med jekt. Håkon Øvre Løsne fikk oppdraget å frakte minnestøtta fra Lærdalsøyri opp på fjellet sommeren 1797. Arbeidssleder Ivar Moss skrev om transportredskapen til den jobben: «Han maatte til slutning forfærdige en Vogn eller Kierre, som efter sigende kostet Ham 40 rdl. Han kjøbte 1 vogn for det første, og siden maatte han faa Ole Odden med søn at gjøre 2 andre hjul til. Hans heste tog efter hans beretning ogsaa skade.»		Beslutningen om å reise et minnesmerke skal ha blitt tatt under et møte som Hammer hadde med generalvegintendant Anker i København med begrunnelsen: «paa det man derved kunde undgaa den bestandige Disput som de tvende Stifters Almue hidtil havde ført, og derved søge at oplyse den Reisende og give Veien den manglende Zirat". [[Bilde:Hammerstøtte1836SX.jpg\|thumb\|Hammers minnestøtte på Filefjell før og etter flyttinger (Bilde malt av P.F.Wergmann)]]Hammer ønsket en stor og prektig merkestein og bestilte den tilhugget i 6 deler hvorav 5 kubisk formede marmorblokker og en topphatt. Blokkene ble sendt med båt fra København til Bergen og videre til Lærdalsøyri med jekt. Håkon Øvre Løsne fikk oppdraget å frakte minnestøtta fra Lærdalsøyri opp på fjellet sommeren 1797. Arbeidssleder Ivar Moss skrev om transportredskapen til den jobben: «Han maatte til slutning forfærdige en Vogn eller Kierre, som efter sigende kostet Ham 40 rdl. Han kjøbte 1 vogn for det første, og siden maatte han faa Ole Odden med søn at gjøre 2 andre hjul til. Hans heste tog efter hans beretning ogsaa skade.»

	Et flott fundament ble bygget til marmorstøtten og de samlede utgiftene er senere anslått i en størrelsesorden på opptil 3 års vedlikeholdsbudsjetter for vegen. Mye tyder på at marmoren som ble brukt til minnesmerket på grensa mellom Akershus og Bergen stift opprinnelig kom fra Gjellebekk i Lier og ble sendt til København tidligere på 1700-tallet. Der ble ikke alt brukt så raskt som forutsatt til praktbygg som Marmorkirken og Christiansborg. Byggearbeidene gikk sent og mange blokker ble liggende ubrukt lenge noe som passet bra for steinhoggeren som Hammer engasjerte. Hammer var også kjent med andre Lierprodukter - han var gift ~~med~~ med Mette Juliane Post fra Lier.		Et flott fundament ble bygget til marmorstøtten og de samlede utgiftene er senere anslått i en størrelsesorden på opptil 3 års vedlikeholdsbudsjetter for vegen. Mye tyder på at marmoren som ble brukt til minnesmerket på grensa mellom Akershus og Bergen stift opprinnelig kom fra Gjellebekk i Lier og ble sendt til København tidligere på 1700-tallet. Der ble ikke alt brukt så raskt som forutsatt til praktbygg som Marmorkirken og Christiansborg. Byggearbeidene gikk sent og mange blokker ble liggende ubrukt lenge noe som passet bra for steinhoggeren som Hammer engasjerte. Hammer var også kjent med andre Lierprodukter - han var gift med Mette Juliane Post fra Lier.

	Fargebildet som vises her av stiftstøtten er foto av et bilde slik kunstneren P. F. Wergmann malte den noen år etter at den ble reist i 1797 og sto helt til 1932. Da ble støtten flyttet ned til den nye hovedvegen i Smeddalen. Der stod den helt til 1973 da Vindhellas Venner fikk flyttet den tilbake til sin opprinnelige plass ved den gamle kongevegen ca 1150 m o h. Der ligger vegen ellers uendret fra byggingen i 1790-åra og er mye benyttet som turveg. Under flyttingen har noen av blokkene blitt ødelagt slik det fremgår av et foto lagt inn øverst til høyre i fargebildet. Innkortingen av minnestøtten kan i ettertid symbolisere skjebnen til motstandslederes innsats mot generalvegmester Hammers virksomhet både i Bergen og Kristiansands stift.		Fargebildet som vises her av stiftstøtten er foto av et bilde slik kunstneren P. F. Wergmann malte den noen år etter at den ble reist i 1797 og sto helt til 1932. Da ble støtten flyttet ned til den nye hovedvegen i Smeddalen. Der stod den helt til 1973 da Vindhellas Venner fikk flyttet den tilbake til sin opprinnelige plass ved den gamle kongevegen ca 1150 m o h. Der ligger vegen ellers uendret fra byggingen i 1790-åra og er mye benyttet som turveg. Under flyttingen har noen av blokkene blitt ødelagt slik det fremgår av et foto lagt inn øverst til høyre i fargebildet. Innkortingen av minnestøtten kan i ettertid symbolisere skjebnen til motstandslederes innsats mot generalvegmester Hammers virksomhet både i Bergen og Kristiansands stift.

PaulVIF: /* Borgund og Galdane */

2021-06-28T12:57:01Z

Borgund og Galdane

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. jun. 2021 kl. 12:57
Linje 121:		Linje 121:
	Gjennom Borgund ble Sverrestigen et naturlig postrutevalg frem til Vindhella ble tatt i bruk. Stien eller rideveien er på kartet vist i rød stipling sydover fra Borgund stavkirke og rundt Klanten. Navnet på stien kommer av at kong Sverre med følge brukte den i 1177. I 1793 kunne den første «kjørbare» veien gjennom området tas i bruk innenfor Klanten med stigninger på opptil 1:4.[[Bilde:GaldaneSchiertz.jpg\|thumb\|Galdanebilde antagelig malt av Fr. W. Schertz]][[Bilde:SkåkaVindhellaX.jpg\|thumb\|©Laukebergbakken i Galdane tegnet av Johannes Flintoe i 1845]] Denne vegen som generalvegmester Hammer fikk bygget og som kalles Vindhella viste seg snart for bratt for hest og vogn. Ved å legge inn mange svinger på høye steinmurer kunne en forbedret Vindhella tas i bruk i [[1843]]. Videre nedover mot Lærdalsøyri fulgte postruten nordsiden av dalen ned forbi nedre Øygarden og nedre Hegg mot det som kalles Galdanestrekningen. Ved Bruknappen krysset den gammle postveien elva og gikk over Seltåssiden til Seltun. Hammers vegtrasé i [[1793]] fulgte imidlertid nordsiden på høye murer forbi brusande elvejuv og forbi husmannsplassen som har gitt navnet til strekningen. Ved Seltøyni flater dalen noe ut og flere årgangstraséer forenes. Som det fremgår av detaljkartet er dette stedet hvor også dagens E16 forsvinner i tunnel under Seltåsen, kommer ut i dagen ved nedre Hegg og forsvinner igjen i det som kalles Borgundtunnel nord for både Vindhella og Borgund stavkirke. I dag blir således de som kjører den nye E16 godt skjermet fra å se noe av alle verneverdige kulturminner på denne strekningen. Sverrestigen, Vindhellaveien og gamle europavei 16 er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.		Gjennom Borgund ble Sverrestigen et naturlig postrutevalg frem til Vindhella ble tatt i bruk. Stien eller rideveien er på kartet vist i rød stipling sydover fra Borgund stavkirke og rundt Klanten. Navnet på stien kommer av at kong Sverre med følge brukte den i 1177. I 1793 kunne den første «kjørbare» veien gjennom området tas i bruk innenfor Klanten med stigninger på opptil 1:4.[[Bilde:GaldaneSchiertz.jpg\|thumb\|Galdanebilde antagelig malt av Fr. W. Schertz]][[Bilde:SkåkaVindhellaX.jpg\|thumb\|©Laukebergbakken i Galdane tegnet av Johannes Flintoe i 1845]] Denne vegen som generalvegmester Hammer fikk bygget og som kalles Vindhella viste seg snart for bratt for hest og vogn. Ved å legge inn mange svinger på høye steinmurer kunne en forbedret Vindhella tas i bruk i [[1843]]. Videre nedover mot Lærdalsøyri fulgte postruten nordsiden av dalen ned forbi nedre Øygarden og nedre Hegg mot det som kalles Galdanestrekningen. Ved Bruknappen krysset den gammle postveien elva og gikk over Seltåssiden til Seltun. Hammers vegtrasé i [[1793]] fulgte imidlertid nordsiden på høye murer forbi brusande elvejuv og forbi husmannsplassen som har gitt navnet til strekningen. Ved Seltøyni flater dalen noe ut og flere årgangstraséer forenes. Som det fremgår av detaljkartet er dette stedet hvor også dagens E16 forsvinner i tunnel under Seltåsen, kommer ut i dagen ved nedre Hegg og forsvinner igjen i det som kalles Borgundtunnel nord for både Vindhella og Borgund stavkirke. I dag blir således de som kjører den nye E16 godt skjermet fra å se noe av alle verneverdige kulturminner på denne strekningen. Sverrestigen, Vindhellaveien og gamle europavei 16 er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.

	På [[1840-tallet]] ble den "Bergenske Hovedvei", på nytt oppgradert og lagt på sørsiden av den vanskelige Galdanestrekningen, "der den tilforn hadde ligget". Mester for "det nye storartede veianlegg over Selthunaasen"var kaptein og veiingeniør [[Henrik Christian Finne (~~1762~~-1870)\|Henrik Christian Finne]], som også sto for 1840-årenes utbedring av Vindhella.		På [[1840-tallet]] ble den "Bergenske Hovedvei", på nytt oppgradert og lagt på sørsiden av den vanskelige Galdanestrekningen, "der den tilforn hadde ligget". Mester for "det nye storartede veianlegg over Selthunaasen"var kaptein og veiingeniør [[Henrik Christian Finne (1797-1870)\|Henrik Christian Finne]] (1797-1870), som også sto for 1840-årenes utbedring av Vindhella.

	Mellom Bjøråker, og Æråker i Borgund ned til Lærdalsøyri var det gården Hovland og deretter Midtre Ljøsno som førte posten til gårdene Stødnum og Øye i Lærdalsøyri. Her ble postruten mellom Christiania – Bergen også tilknyttet en bipost til Årdal der det i [[1700]] ble funnet kobbererts i fjellet og litt senere også spor av gull og sølv som gav grunnlag for et Årdal kobberverk. Det ble det raskt strid og rettssaker om retten til å drive et Årdal kobberverk. Det medførte at kong Frederik IV i [[1708]] sikret seg alle rettighetene og overtok driften av verket.		Mellom Bjøråker, og Æråker i Borgund ned til Lærdalsøyri var det gården Hovland og deretter Midtre Ljøsno som førte posten til gårdene Stødnum og Øye i Lærdalsøyri. Her ble postruten mellom Christiania – Bergen også tilknyttet en bipost til Årdal der det i [[1700]] ble funnet kobbererts i fjellet og litt senere også spor av gull og sølv som gav grunnlag for et Årdal kobberverk. Det ble det raskt strid og rettssaker om retten til å drive et Årdal kobberverk. Det medførte at kong Frederik IV i [[1708]] sikret seg alle rettighetene og overtok driften av verket.

PaulVIF på 28. jun. 2021 kl. 12:52

2021-06-28T12:52:20Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. jun. 2021 kl. 12:52
Linje 121:		Linje 121:
	Gjennom Borgund ble Sverrestigen et naturlig postrutevalg frem til Vindhella ble tatt i bruk. Stien eller rideveien er på kartet vist i rød stipling sydover fra Borgund stavkirke og rundt Klanten. Navnet på stien kommer av at kong Sverre med følge brukte den i 1177. I 1793 kunne den første «kjørbare» veien gjennom området tas i bruk innenfor Klanten med stigninger på opptil 1:4.[[Bilde:GaldaneSchiertz.jpg\|thumb\|Galdanebilde antagelig malt av Fr. W. Schertz]][[Bilde:SkåkaVindhellaX.jpg\|thumb\|©Laukebergbakken i Galdane tegnet av Johannes Flintoe i 1845]] Denne vegen som generalvegmester Hammer fikk bygget og som kalles Vindhella viste seg snart for bratt for hest og vogn. Ved å legge inn mange svinger på høye steinmurer kunne en forbedret Vindhella tas i bruk i [[1843]]. Videre nedover mot Lærdalsøyri fulgte postruten nordsiden av dalen ned forbi nedre Øygarden og nedre Hegg mot det som kalles Galdanestrekningen. Ved Bruknappen krysset den gammle postveien elva og gikk over Seltåssiden til Seltun. Hammers vegtrasé i [[1793]] fulgte imidlertid nordsiden på høye murer forbi brusande elvejuv og forbi husmannsplassen som har gitt navnet til strekningen. Ved Seltøyni flater dalen noe ut og flere årgangstraséer forenes. Som det fremgår av detaljkartet er dette stedet hvor også dagens E16 forsvinner i tunnel under Seltåsen, kommer ut i dagen ved nedre Hegg og forsvinner igjen i det som kalles Borgundtunnel nord for både Vindhella og Borgund stavkirke. I dag blir således de som kjører den nye E16 godt skjermet fra å se noe av alle verneverdige kulturminner på denne strekningen. Sverrestigen, Vindhellaveien og gamle europavei 16 er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.		Gjennom Borgund ble Sverrestigen et naturlig postrutevalg frem til Vindhella ble tatt i bruk. Stien eller rideveien er på kartet vist i rød stipling sydover fra Borgund stavkirke og rundt Klanten. Navnet på stien kommer av at kong Sverre med følge brukte den i 1177. I 1793 kunne den første «kjørbare» veien gjennom området tas i bruk innenfor Klanten med stigninger på opptil 1:4.[[Bilde:GaldaneSchiertz.jpg\|thumb\|Galdanebilde antagelig malt av Fr. W. Schertz]][[Bilde:SkåkaVindhellaX.jpg\|thumb\|©Laukebergbakken i Galdane tegnet av Johannes Flintoe i 1845]] Denne vegen som generalvegmester Hammer fikk bygget og som kalles Vindhella viste seg snart for bratt for hest og vogn. Ved å legge inn mange svinger på høye steinmurer kunne en forbedret Vindhella tas i bruk i [[1843]]. Videre nedover mot Lærdalsøyri fulgte postruten nordsiden av dalen ned forbi nedre Øygarden og nedre Hegg mot det som kalles Galdanestrekningen. Ved Bruknappen krysset den gammle postveien elva og gikk over Seltåssiden til Seltun. Hammers vegtrasé i [[1793]] fulgte imidlertid nordsiden på høye murer forbi brusande elvejuv og forbi husmannsplassen som har gitt navnet til strekningen. Ved Seltøyni flater dalen noe ut og flere årgangstraséer forenes. Som det fremgår av detaljkartet er dette stedet hvor også dagens E16 forsvinner i tunnel under Seltåsen, kommer ut i dagen ved nedre Hegg og forsvinner igjen i det som kalles Borgundtunnel nord for både Vindhella og Borgund stavkirke. I dag blir således de som kjører den nye E16 godt skjermet fra å se noe av alle verneverdige kulturminner på denne strekningen. Sverrestigen, Vindhellaveien og gamle europavei 16 er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.

	På [[1840-tallet]] ble den "Bergenske Hovedvei", på nytt oppgradert og lagt på sørsiden av den vanskelige Galdanestrekningen, "der den tilforn hadde ligget". Mester for "det nye storartede veianlegg over Selthunaasen"var kaptein og veiingeniør Henrik Christian Finne, som også sto for 1840-årenes utbedring av Vindhella.		På [[1840-tallet]] ble den "Bergenske Hovedvei", på nytt oppgradert og lagt på sørsiden av den vanskelige Galdanestrekningen, "der den tilforn hadde ligget". Mester for "det nye storartede veianlegg over Selthunaasen"var kaptein og veiingeniør [[Henrik Christian Finne (1762-1870)\|Henrik Christian Finne]], som også sto for 1840-årenes utbedring av Vindhella.

	Mellom Bjøråker, og Æråker i Borgund ned til Lærdalsøyri var det gården Hovland og deretter Midtre Ljøsno som førte posten til gårdene Stødnum og Øye i Lærdalsøyri. Her ble postruten mellom Christiania – Bergen også tilknyttet en bipost til Årdal der det i [[1700]] ble funnet kobbererts i fjellet og litt senere også spor av gull og sølv som gav grunnlag for et Årdal kobberverk. Det ble det raskt strid og rettssaker om retten til å drive et Årdal kobberverk. Det medførte at kong Frederik IV i [[1708]] sikret seg alle rettighetene og overtok driften av verket.		Mellom Bjøråker, og Æråker i Borgund ned til Lærdalsøyri var det gården Hovland og deretter Midtre Ljøsno som førte posten til gårdene Stødnum og Øye i Lærdalsøyri. Her ble postruten mellom Christiania – Bergen også tilknyttet en bipost til Årdal der det i [[1700]] ble funnet kobbererts i fjellet og litt senere også spor av gull og sølv som gav grunnlag for et Årdal kobberverk. Det ble det raskt strid og rettssaker om retten til å drive et Årdal kobberverk. Det medførte at kong Frederik IV i [[1708]] sikret seg alle rettighetene og overtok driften av verket.