Postgangen Christiania-Trondhjem - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 2. sep. 2025 kl. 11:16

2025-09-02T11:16:14Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. sep. 2025 kl. 11:16
Linje 53:		Linje 53:
	Nordover fra Eidsvoll ble posten ført over fergestedet ved [[Minnesund]]. På østsiden av Mjøsa måtte posten fraktes gjennom «Mordskogen» som på vinterstid mange ganger kunne være så vanskelig å passere med hest at posten måtte bæres. På strekningen fram til Hamar nevner Schanche følgende gardsbruk: Gården Røisi ved Minnesund fraktet post nordover til Ulvin derfra til gården Øvre Morstu og Hestnes i [[Stange]] og videre til gårdene Hov og Korsø ved Tangen. Nordover derfra overtok Arstad og Berg ved Hamar. Sørover gikk posten til gården Hestnes.		Nordover fra Eidsvoll ble posten ført over fergestedet ved [[Minnesund]]. På østsiden av Mjøsa måtte posten fraktes gjennom «Mordskogen» som på vinterstid mange ganger kunne være så vanskelig å passere med hest at posten måtte bæres. På strekningen fram til Hamar nevner Schanche følgende gardsbruk: Gården Røisi ved Minnesund fraktet post nordover til Ulvin derfra til gården Øvre Morstu og Hestnes i [[Stange]] og videre til gårdene Hov og Korsø ved Tangen. Nordover derfra overtok Arstad og Berg ved Hamar. Sørover gikk posten til gården Hestnes.
	Mjøsa var både før og etter [[1647]] en viktig transportåre for varer og skysstrafikk. Bønder hadde blant annet plikt til å bygge og holde og føre båter for øvrighetspersoner på reise. Slike båter som også ble kalt kongsbåter lå bl.a. ved Furnes, Frangstøa, Gjøvik, Smørvika, og Totenvika. Et vegnett lite egnet for tunge transporter medførte at isen på Mjøsa ble mye utnyttet til transport med hest og slede om vinteren. Disse fulgte forskjellige faste ruter, for eksempel “Dølvegen” eller langsetter-ruta mellom Fåberg og Eidsvoll eller tversoverruter mellom øst- og vestsida av Mjøsa. Mulighetene til vintertransport på kryss og tvers medvirket til at alle markedene rundt innsjøen ble avholdt om vinteren.		Mjøsa var både før og etter [[1647]] en viktig transportåre for varer og skysstrafikk. Bønder hadde blant annet plikt til å bygge og holde og føre båter for øvrighetspersoner på reise. Slike båter som også ble kalt kongsbåter lå bl.a. ved Furnes, Frangstøa, Gjøvik, Smørvika, og Totenvika. Et vegnett lite egnet for tunge transporter medførte at isen på Mjøsa ble mye utnyttet til transport med hest og slede om vinteren. Disse fulgte forskjellige faste ruter, for eksempel “Dølvegen” eller langsetter-ruta mellom Fåberg og Eidsvoll eller tversoverruter mellom øst- og vestsida av Mjøsa. Mulighetene til vintertransport på kryss og tvers medvirket til at alle markedene rundt innsjøen ble avholdt om vinteren.
	Sverre Steen mener at kirker i Stange, [[Ringsaker]], på Nes og Hamar ble lokalisert på strandsteder slik at de også skulle fungere som seilingsmerker. [[Mjøskastellet]] på [[Steinsholmen]] (utenfor [[Moelv]] i Ringsaker) som nevnes i et pavebrev fra [[1234]] og i [[Håkon Håkonssons saga]], sier mye om Mjøsas betydning som kommunikasjonsåre allerede på 11-1200 tallet under konfliktene mellom stat/ kirkemakt og opprørsk opposisjon i det indre østland. Biskop [[Jens Nilssøn]] forteller om sin reise i 1589 at han benyttet båt «......fra Rommedal til en ødegaard, kallis Korsødegaard derfra til Baads og kom midnatsztid til Edtzuold». Pilegrimer skal bl.a. ha brukt båt mellom Minne og et kloster på Helgøya og det hevdes at slik båttransport på Mjøsa hadde betydning da Eirik Magnusson i 1297 fikk lovfestet at «ingen må fjerne eller ta de fartøyene de (pilegrimene) brukte til å ta seg over innsjøer». I dag er det DS «Skibladner» (Norges eneste hjuldamper bygget i 1854–1856) som i sommerhalvåret fører tradisjonen videre og tilbyr båttransport på Mjøsa mellom Eidsvold, Hamar, Gjøvik og Lillehammer.		Sverre Steen mener at kirker i Stange, [[Ringsaker]], på Nes og Hamar ble lokalisert på strandsteder slik at de også skulle fungere som seilingsmerker. [[Mjøskastellet]] på [[Steinsholmen (Ringsaker)\|Steinsholmen]] (utenfor [[Moelv]] i Ringsaker) som nevnes i et pavebrev fra [[1234]] og i [[Håkon Håkonssons saga]], sier mye om Mjøsas betydning som kommunikasjonsåre allerede på 11-1200 tallet under konfliktene mellom stat/ kirkemakt og opprørsk opposisjon i det indre østland. Biskop [[Jens Nilssøn]] forteller om sin reise i 1589 at han benyttet båt «......fra Rommedal til en ødegaard, kallis Korsødegaard derfra til Baads og kom midnatsztid til Edtzuold». Pilegrimer skal bl.a. ha brukt båt mellom Minne og et kloster på Helgøya og det hevdes at slik båttransport på Mjøsa hadde betydning da Eirik Magnusson i 1297 fikk lovfestet at «ingen må fjerne eller ta de fartøyene de (pilegrimene) brukte til å ta seg over innsjøer». I dag er det DS «Skibladner» (Norges eneste hjuldamper bygget i 1854–1856) som i sommerhalvåret fører tradisjonen videre og tilbyr båttransport på Mjøsa mellom Eidsvold, Hamar, Gjøvik og Lillehammer.
	[[Fil:Domkirkeruinene lindahl 1.jpg\|Domkirkeruiner på Hamar før innglassing. Foto: Axel Lindahl\|thumb]]		[[Fil:Domkirkeruinene lindahl 1.jpg\|Domkirkeruiner på Hamar før innglassing. Foto: Axel Lindahl\|thumb]]
	Hamarkaupangen var Norges eneste innlandsby i middelalderen med røtter tilbake til en handelsplass under høvdingsetet på Åker, innerst i Åkersvika. I 1152/53 ble Oslo bispedømme delt med et nytt bispesete plassert i Hamar. Byens maktpolitiske styrke og betydning for innlandet kommer bl.a. til uttrykk ved at ble det bygd en staselig domkirke, en stor bispegård med høye murer og tårn, boliger for alle prestene, en katedralskole, et hospital med egen kirke, Korskirken, og et kloster.		Hamarkaupangen var Norges eneste innlandsby i middelalderen med røtter tilbake til en handelsplass under høvdingsetet på Åker, innerst i Åkersvika. I 1152/53 ble Oslo bispedømme delt med et nytt bispesete plassert i Hamar. Byens maktpolitiske styrke og betydning for innlandet kommer bl.a. til uttrykk ved at ble det bygd en staselig domkirke, en stor bispegård med høye murer og tårn, boliger for alle prestene, en katedralskole, et hospital med egen kirke, Korskirken, og et kloster.

Simen1995: /* Postgårder mellom Hamar og Otta */ retting av skrivefeil og linker

2025-06-02T20:05:03Z

Postgårder mellom Hamar og Otta: retting av skrivefeil og linker

Simen1995: retting av skrivefeil og linker

2025-06-02T20:02:54Z

retting av skrivefeil og linker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. jun. 2025 kl. 20:02
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|KombibilderZX.jpg\|Postruten Christiania-Trondhjem sammenfaller i store trekk med pilegrimsruten.}}		<onlyinclude>{{thumb\|KombibilderZX.jpg\|Postruten Christiania-Trondhjem sammenfaller i store trekk med pilegrimsruten.}}
	'''[[Postgangen Christiania-Trondhjem]]''' var kanskje den viktigste å få på plass etter hvert som behovet for postformidling økte. Både kongemakt og kirkens administrasjon vokste, og behovet for sikker forsendelse av skriftlige dokumenter og meldinger ble stadig tydeligere. En kopibok fra bispesetetet i Bergen har en oversikt over brev sendt i årene mellom [[1337]] og [[1342]] som viser at det foregikk en omfangsrik korrespondanse mellom ledende menn i landet som krevet ombæring av brevbud. Betalingen for slike tjenester varierte mye avhengig av omstendighetene og hvem som utførte tjenesten.		'''[[Postgangen Christiania-Trondhjem]]''' var kanskje den viktigste å få på plass etter hvert som behovet for postformidling økte. Både kongemakt og kirkens administrasjon vokste, og behovet for sikker forsendelse av skriftlige dokumenter og meldinger ble stadig tydeligere. En kopibok fra bispesetetet i [[Bergen]] har en oversikt over brev sendt i årene mellom [[1337]] og [[1342]] som viser at det foregikk en omfangsrik korrespondanse mellom ledende menn i landet som krevet ombæring av brevbud. Betalingen for slike tjenester varierte mye avhengig av omstendighetene og hvem som utførte tjenesten.

	Lensregnskaper for Akershus 1557-58 viser eksempler på at brevbud kunne bli betalt 1 daler for en reise til Trondhjem, 3 daler for reise ~~ril~~ Bergen og 4 daler til Danmark. For brev av stor diplomatisk betydning kunne godtgjøringens størrelse komme opp i 60 daler. Katolske kirkeledere tungt representert i riksrådet innså at Norge burde organisere en posttjeneste til å erstatte bruk av budstikker, kurerer og leilighetsskyss av brev. De kom med et konkret forslag om å opprette en postrute mellom Christiania og Trondhjem i 1525. </onlyinclude>		Lensregnskaper for [[Akershus]] 1557-58 viser eksempler på at brevbud kunne bli betalt 1 daler for en reise til Trondhjem, 3 daler for reise til Bergen og 4 daler til [[Danmark]]. For brev av stor diplomatisk betydning kunne godtgjøringens størrelse komme opp i 60 daler. Katolske kirkeledere tungt representert i riksrådet innså at Norge burde organisere en posttjeneste til å erstatte bruk av budstikker, kurerer og leilighetsskyss av brev. De kom med et konkret forslag om å opprette en postrute mellom Christiania og Trondhjem i 1525. </onlyinclude>
	Men reformasjonen i [[1536]] brøt virksomheten for den katolske kirken i Norge med det resultat at forbindelsen mellom Christiania og rikshovedstaden København ble ansett viktigere enn forbindelsen mellom Christiania og erkebispesetet i Trondhjem. Da postvesenet ble opprettet i Danmark i 1624, førte stattholder Jens Juel året etter postforbindelsen København - Christiania øverst på ønskelisten.		Men reformasjonen i [[1536]] brøt virksomheten for den katolske kirken i Norge med det resultat at forbindelsen mellom Christiania og rikshovedstaden København ble ansett viktigere enn forbindelsen mellom Christiania og erkebispesetet i Trondhjem. Da postvesenet ble opprettet i Danmark i 1624, førte stattholder Jens Juel året etter postforbindelsen København - Christiania øverst på ønskelisten.

Simen1995: linker

2025-06-02T20:01:19Z

linker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. jun. 2025 kl. 20:01
Linje 53:		Linje 53:
	Nordover fra Eidsvoll ble posten ført over fergestedet ved [[Minnesund]]. På østsiden av Mjøsa måtte posten fraktes gjennom «Mordskogen» som på vinterstid mange ganger kunne være så vanskelig å passere med hest at posten måtte bæres. På strekningen fram til Hamar nevner Schanche følgende gardsbruk: Gården Røisi ved Minnesund fraktet post nordover til Ulvin derfra til gården Øvre Morstu og Hestnes i [[Stange]] og videre til gårdene Hov og Korsø ved Tangen. Nordover derfra overtok Arstad og Berg ved Hamar. Sørover gikk posten til gården Hestnes.		Nordover fra Eidsvoll ble posten ført over fergestedet ved [[Minnesund]]. På østsiden av Mjøsa måtte posten fraktes gjennom «Mordskogen» som på vinterstid mange ganger kunne være så vanskelig å passere med hest at posten måtte bæres. På strekningen fram til Hamar nevner Schanche følgende gardsbruk: Gården Røisi ved Minnesund fraktet post nordover til Ulvin derfra til gården Øvre Morstu og Hestnes i [[Stange]] og videre til gårdene Hov og Korsø ved Tangen. Nordover derfra overtok Arstad og Berg ved Hamar. Sørover gikk posten til gården Hestnes.
	Mjøsa var både før og etter [[1647]] en viktig transportåre for varer og skysstrafikk. Bønder hadde blant annet plikt til å bygge og holde og føre båter for øvrighetspersoner på reise. Slike båter som også ble kalt kongsbåter lå bl.a. ved Furnes, Frangstøa, Gjøvik, Smørvika, og Totenvika. Et vegnett lite egnet for tunge transporter medførte at isen på Mjøsa ble mye utnyttet til transport med hest og slede om vinteren. Disse fulgte forskjellige faste ruter, for eksempel “Dølvegen” eller langsetter-ruta mellom Fåberg og Eidsvoll eller tversoverruter mellom øst- og vestsida av Mjøsa. Mulighetene til vintertransport på kryss og tvers medvirket til at alle markedene rundt innsjøen ble avholdt om vinteren.		Mjøsa var både før og etter [[1647]] en viktig transportåre for varer og skysstrafikk. Bønder hadde blant annet plikt til å bygge og holde og føre båter for øvrighetspersoner på reise. Slike båter som også ble kalt kongsbåter lå bl.a. ved Furnes, Frangstøa, Gjøvik, Smørvika, og Totenvika. Et vegnett lite egnet for tunge transporter medførte at isen på Mjøsa ble mye utnyttet til transport med hest og slede om vinteren. Disse fulgte forskjellige faste ruter, for eksempel “Dølvegen” eller langsetter-ruta mellom Fåberg og Eidsvoll eller tversoverruter mellom øst- og vestsida av Mjøsa. Mulighetene til vintertransport på kryss og tvers medvirket til at alle markedene rundt innsjøen ble avholdt om vinteren.
	Sverre Steen mener at kirker i Stange, [[Ringsaker]], på Nes og Hamar ble lokalisert på strandsteder slik at de også skulle fungere som seilingsmerker. Mjøskastellet på Steinsholmen (utenfor Moelv i Ringsaker) som nevnes i et pavebrev fra [[1234]] og i [[Håkon Håkonssons saga]], sier mye om Mjøsas betydning som kommunikasjonsåre allerede på 11-1200 tallet under konfliktene mellom stat/ kirkemakt og opprørsk opposisjon i det indre østland. Biskop [[Jens Nilssøn]] forteller om sin reise i 1589 at han benyttet båt «......fra Rommedal til en ødegaard, kallis Korsødegaard derfra til Baads og kom midnatsztid til Edtzuold». Pilegrimer skal bl.a. ha brukt båt mellom Minne og et kloster på Helgøya og det hevdes at slik båttransport på Mjøsa hadde betydning da Eirik Magnusson i 1297 fikk lovfestet at «ingen må fjerne eller ta de fartøyene de (pilegrimene) brukte til å ta seg over innsjøer». I dag er det DS «Skibladner» (Norges eneste hjuldamper bygget i 1854–1856) som i sommerhalvåret fører tradisjonen videre og tilbyr båttransport på Mjøsa mellom Eidsvold, Hamar, Gjøvik og Lillehammer.		Sverre Steen mener at kirker i Stange, [[Ringsaker]], på Nes og Hamar ble lokalisert på strandsteder slik at de også skulle fungere som seilingsmerker. [[Mjøskastellet]] på [[Steinsholmen]] (utenfor [[Moelv]] i Ringsaker) som nevnes i et pavebrev fra [[1234]] og i [[Håkon Håkonssons saga]], sier mye om Mjøsas betydning som kommunikasjonsåre allerede på 11-1200 tallet under konfliktene mellom stat/ kirkemakt og opprørsk opposisjon i det indre østland. Biskop [[Jens Nilssøn]] forteller om sin reise i 1589 at han benyttet båt «......fra Rommedal til en ødegaard, kallis Korsødegaard derfra til Baads og kom midnatsztid til Edtzuold». Pilegrimer skal bl.a. ha brukt båt mellom Minne og et kloster på Helgøya og det hevdes at slik båttransport på Mjøsa hadde betydning da Eirik Magnusson i 1297 fikk lovfestet at «ingen må fjerne eller ta de fartøyene de (pilegrimene) brukte til å ta seg over innsjøer». I dag er det DS «Skibladner» (Norges eneste hjuldamper bygget i 1854–1856) som i sommerhalvåret fører tradisjonen videre og tilbyr båttransport på Mjøsa mellom Eidsvold, Hamar, Gjøvik og Lillehammer.
	[[Fil:Domkirkeruinene lindahl 1.jpg\|Domkirkeruiner på Hamar før innglassing. Foto: Axel Lindahl\|thumb]]		[[Fil:Domkirkeruinene lindahl 1.jpg\|Domkirkeruiner på Hamar før innglassing. Foto: Axel Lindahl\|thumb]]
	Hamarkaupangen var Norges eneste innlandsby i middelalderen med røtter tilbake til en handelsplass under høvdingsetet på Åker, innerst i Åkersvika. I 1152/53 ble Oslo bispedømme delt med et nytt bispesete plassert i Hamar. Byens maktpolitiske styrke og betydning for innlandet kommer bl.a. til uttrykk ved at ble det bygd en staselig domkirke, en stor bispegård med høye murer og tårn, boliger for alle prestene, en katedralskole, et hospital med egen kirke, Korskirken, og et kloster.		Hamarkaupangen var Norges eneste innlandsby i middelalderen med røtter tilbake til en handelsplass under høvdingsetet på Åker, innerst i Åkersvika. I 1152/53 ble Oslo bispedømme delt med et nytt bispesete plassert i Hamar. Byens maktpolitiske styrke og betydning for innlandet kommer bl.a. til uttrykk ved at ble det bygd en staselig domkirke, en stor bispegård med høye murer og tårn, boliger for alle prestene, en katedralskole, et hospital med egen kirke, Korskirken, og et kloster.

Simen1995: formatering og link

2025-05-31T17:37:07Z

formatering og link

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 31. mai 2025 kl. 17:37
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|KombibilderZX.jpg\|Postruten Christiania-Trondhjem sammenfaller i store trekk med pilegrimsruten.}}		<onlyinclude>{{thumb\|KombibilderZX.jpg\|Postruten Christiania-Trondhjem sammenfaller i store trekk med pilegrimsruten.}}
	'''[[Postgangen Christiania-Trondhjem]]''' var kanskje den viktigste å få på plass etter hvert som behovet for postformidling økte. Både kongemakt og kirkens administrasjon vokste, og behovet for sikker forsendelse av skriftlige dokumenter og meldinger ble stadig tydeligere. En kopibok fra bispesetetet i Bergen har en oversikt over brev sendt i årene mellom [[1337]] og [[1342]] som viser at det foregikk en omfangsrik korrespondanse mellom ledende menn i landet som krevet ombæring av brevbud. Betalingen for slike tjenester varierte mye avhengig av omstendighetene og hvem som utførte tjenesten. Lensregnskaper for Akershus 1557-58 viser eksempler på at brevbud kunne bli betalt 1 daler for en reise til Trondhjem, 3 daler for reise ril Bergen og 4 daler til Danmark. For brev av stor diplomatisk betydning kunne godtgjøringens størrelse komme opp i 60 daler. Katolske kirkeledere tungt representert i riksrådet innså at Norge burde organisere en posttjeneste til å erstatte bruk av budstikker, kurerer og leilighetsskyss av brev. De kom med et konkret forslag om å opprette en postrute mellom Christiania og Trondhjem i 1525. </onlyinclude>		'''[[Postgangen Christiania-Trondhjem]]''' var kanskje den viktigste å få på plass etter hvert som behovet for postformidling økte. Både kongemakt og kirkens administrasjon vokste, og behovet for sikker forsendelse av skriftlige dokumenter og meldinger ble stadig tydeligere. En kopibok fra bispesetetet i Bergen har en oversikt over brev sendt i årene mellom [[1337]] og [[1342]] som viser at det foregikk en omfangsrik korrespondanse mellom ledende menn i landet som krevet ombæring av brevbud. Betalingen for slike tjenester varierte mye avhengig av omstendighetene og hvem som utførte tjenesten.
	Men reformasjonen i [[1536]] brøt virksomheten for den katolske kirken i Norge med det resultat at forbindelsen mellom Christiania og rikshovedstaden København ble ansett viktigere enn forbindelsen mellom Christiania og erkebispesetet i Trondhjem. Da postvesenet ble opprettet i Danmark i 1624, førte stattholder Jens Juel året etter postforbindelsen København - Christiania øverst på ønskelisten. Stattholder Hannibal Sehested ble imidlertid den første som klarte å realisere ønsket om regelmessige postruter både til København og til Trondhjem i [[1647]]. Når vi med bilde 1 inntroduserer postruten Christiania- Trondhjem med et pilegrimsmerke og et kart med 38 tallmarkeringer er forklaringen at Stiftelsen Norsk Kulturarv og Pilegrimsutvalget i Nidaros siden 2003 har samlet og videreformidlet mange verdier knyttet til natur, kultur og livstolking gjennom pilegrimers bruk av gamle historiske ferdselsårer til Nidaros og «Olavsarven». Pilegrimsruten "Gudbrandsdalsleden øst" følger i store trekk traséen for postruten Christiania- Trondhjem. Mye informasjon, foto og detaljerte kart for de enkelte delstrekninger med forslag til fotvandringer i dag kan finnes ved å gå inn på nettstedet http://www.pilegrim.info/led.aspx?led=246955 og aktivisere hvert enkelt av de 38 tallmarkeringene og der velge/skifte mellom vandrekart, fotoalbum, tjenestetilbud (overnatting) og beskrivelser av kulturminner knyttet til pilegrimsleden. De som ønsker flere opplysninger om Sehesteds organisering av et postvesen i Christiania og dets utvikling inntil det i [[1719]] ble underlagt det danske generalpostamt finner dette i Samkults artikkel: «Postgangen 1647 – 1814. Forutsetninger, gjennomføring og konsekvenser».
			Lensregnskaper for Akershus 1557-58 viser eksempler på at brevbud kunne bli betalt 1 daler for en reise til Trondhjem, 3 daler for reise ril Bergen og 4 daler til Danmark. For brev av stor diplomatisk betydning kunne godtgjøringens størrelse komme opp i 60 daler. Katolske kirkeledere tungt representert i riksrådet innså at Norge burde organisere en posttjeneste til å erstatte bruk av budstikker, kurerer og leilighetsskyss av brev. De kom med et konkret forslag om å opprette en postrute mellom Christiania og Trondhjem i 1525. </onlyinclude>
			Men reformasjonen i [[1536]] brøt virksomheten for den katolske kirken i Norge med det resultat at forbindelsen mellom Christiania og rikshovedstaden København ble ansett viktigere enn forbindelsen mellom Christiania og erkebispesetet i Trondhjem. Da postvesenet ble opprettet i Danmark i 1624, førte stattholder Jens Juel året etter postforbindelsen København - Christiania øverst på ønskelisten.

			Stattholder Hannibal Sehested ble imidlertid den første som klarte å realisere ønsket om regelmessige postruter både til København og til Trondhjem i [[1647]]. Når vi med bilde 1 inntroduserer postruten Christiania- Trondhjem med et pilegrimsmerke og et kart med 38 tallmarkeringer er forklaringen at Stiftelsen Norsk Kulturarv og Pilegrimsutvalget i Nidaros siden 2003 har samlet og videreformidlet mange verdier knyttet til natur, kultur og livstolking gjennom pilegrimers bruk av gamle historiske ferdselsårer til Nidaros og «Olavsarven». Pilegrimsruten "Gudbrandsdalsleden øst" følger i store trekk traséen for postruten Christiania- Trondhjem. Mye informasjon, foto og detaljerte kart for de enkelte delstrekninger med forslag til fotvandringer i dag kan finnes ved å gå inn på nettstedet http://www.pilegrim.info/led.aspx?led=246955 og aktivisere hvert enkelt av de 38 tallmarkeringene og der velge/skifte mellom vandrekart, fotoalbum, tjenestetilbud (overnatting) og beskrivelser av kulturminner knyttet til pilegrimsleden. De som ønsker flere opplysninger om Sehesteds organisering av et postvesen i Christiania og dets utvikling inntil det i [[1719]] ble underlagt det danske generalpostamt finner dette i Samkults artikkel: «Postgangen 1647 – 1814. Forutsetninger, gjennomføring og konsekvenser».

	== Strekningen Christiania - Hamar ==		== Strekningen Christiania - Hamar ==
Linje 72:		Linje 76:
	=== Lillehammer og birkebeinere ===		=== Lillehammer og birkebeinere ===
	[[Fil:BirkebeinereHH.jpg\|Birkebeinere bringer Haakon Haakonsson fra Lillehammer over til Østerdalen.\|thumb]]		[[Fil:BirkebeinereHH.jpg\|Birkebeinere bringer Haakon Haakonsson fra Lillehammer over til Østerdalen.\|thumb]]
	Av Mjøsbyene var det [[Lillehammer]] som var den første som på [[1800-tallet]] fikk kjøpstadsrettigheter (1827). Skal vi nevne noen spesielle kulturminner knyttet til Lillehammer før denne tiden må det være birkebeinerhistorien fra 1205 - 1206 da barnet Haakon Haakonsson skulle bringes i sikkerhet til kong Inge i [[Nidaros]]. Håkon var født i [[1204]] på Folkenborg i [[Eidsberg kommune]] i [[Østfold]], der hans mor Inga fra [[Varteig]] hevdet at birkebeinerkongen Håkon Sverresson var far til gutten. Han hadde besøkt gården Varteig året før, og da hatt Inga som frille en tid. Etter at Haakon Sverresson døde nyttårsdagen i 1204 var birkebeinerne raskt ute med å godta Håkon som kongssønn mens baglerne ville kvitte seg med et slikt mulig kongsemne. Derfor måtte Haakon bringes i sikkerhet ved at noen birkebeinere brakte barnet til Hamar juleaften [[1205]] og videre til en gård ved Lillehammer der de holdt seg skjult i julen. Da de skulle videre turte de ikke ta den vanlige veien opp gjennom Gudbrandsdalen, men dro over fjellet til [[Østerdalen]]. Tross mye styggevær i frost og snø klarte to gode skiløpere Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka å få det lille barnet velberget ned i Østerdalen, der de ble godt mottatt av bønder som hjalp dem videre på veien nordover.		Av [[Mjøsbyene]] var det [[Lillehammer]] som var den første som på [[1800-tallet]] fikk kjøpstadsrettigheter (1827). Skal vi nevne noen spesielle kulturminner knyttet til Lillehammer før denne tiden må det være birkebeinerhistorien fra 1205 - 1206 da barnet Haakon Haakonsson skulle bringes i sikkerhet til kong Inge i [[Nidaros]]. Håkon var født i [[1204]] på Folkenborg i [[Eidsberg kommune]] i [[Østfold]], der hans mor Inga fra [[Varteig]] hevdet at birkebeinerkongen Håkon Sverresson var far til gutten. Han hadde besøkt gården Varteig året før, og da hatt Inga som frille en tid. Etter at Haakon Sverresson døde nyttårsdagen i 1204 var birkebeinerne raskt ute med å godta Håkon som kongssønn mens baglerne ville kvitte seg med et slikt mulig kongsemne. Derfor måtte Haakon bringes i sikkerhet ved at noen birkebeinere brakte barnet til Hamar juleaften [[1205]] og videre til en gård ved Lillehammer der de holdt seg skjult i julen. Da de skulle videre turte de ikke ta den vanlige veien opp gjennom Gudbrandsdalen, men dro over fjellet til [[Østerdalen]]. Tross mye styggevær i frost og snø klarte to gode skiløpere Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka å få det lille barnet velberget ned i Østerdalen, der de ble godt mottatt av bønder som hjalp dem videre på veien nordover.

	Til minne om turen som birkebeinerne hadde med Haakon Haakonsson i [[1206]] ble birkebeinerrennet innstiftet i [[1932]] der Lillehammer og Rena har hatt start og mål annethvert år inntil [[1991]]. Senere har dette Birkebeinerrennet hatt fast start på [[Rena]] med innkomst på Lillehammer. Sekken på 3,5 kilo, som alle birkebeinere må bære, symboliserer kongssønnen Haakon Haakonsson.		Til minne om turen som birkebeinerne hadde med Haakon Haakonsson i [[1206]] ble birkebeinerrennet innstiftet i [[1932]] der Lillehammer og Rena har hatt start og mål annethvert år inntil [[1991]]. Senere har dette Birkebeinerrennet hatt fast start på [[Rena]] med innkomst på Lillehammer. Sekken på 3,5 kilo, som alle birkebeinere må bære, symboliserer kongssønnen Haakon Haakonsson.

Cnyborgbot: Robot: automatisk teksterstatning: (-.desember +. desember)

2025-04-25T12:26:32Z

Robot: automatisk teksterstatning: (-.desember +. desember)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. apr. 2025 kl. 12:26
Linje 30:		Linje 30:

	=== Bipost fra Ullensaker til Kongsvinger, Solør og Østerdalen ===		=== Bipost fra Ullensaker til Kongsvinger, Solør og Østerdalen ===
	En redegjørelse fra fogden i [[Vinger]] og [[Odalen]] viser at noen år etter at staten overtok postverket gikk det en bipost mellom Ullensaker og Kongsvinger ført av bønder i Nes og Odalen. Kommandanten på Kongsvinger festning åpnet brevene før en soldat førte de videre til Hammer i Odalen som nærmeste postgård. Etter forslag av Schanche overtok postverket senere denne biposten selv om den ikke bidro til inntekter. Tross manglende utgiftsdekning klarte kommandanten på festningen senere å vinne frem med sitt forslag om at vaktmesterløytnanten skulle bli ansatt som postmester. Det resulterte i at det 19.desember [[1788]] som prøveordning ble opprettet postkontor på Kongsvinger. Fra 4. november [[1803]] ble postkontoret permanent. I ruten mellom Ullensaker og Kongsvinger ble det to poståpnerier: Vågstad og Ellingsrud i Sør-Odal. Den siste ble i [[1813]] flyttet til Vestre Os.		En redegjørelse fra fogden i [[Vinger]] og [[Odalen]] viser at noen år etter at staten overtok postverket gikk det en bipost mellom Ullensaker og Kongsvinger ført av bønder i Nes og Odalen. Kommandanten på Kongsvinger festning åpnet brevene før en soldat førte de videre til Hammer i Odalen som nærmeste postgård. Etter forslag av Schanche overtok postverket senere denne biposten selv om den ikke bidro til inntekter. Tross manglende utgiftsdekning klarte kommandanten på festningen senere å vinne frem med sitt forslag om at vaktmesterløytnanten skulle bli ansatt som postmester. Det resulterte i at det 19. desember [[1788]] som prøveordning ble opprettet postkontor på Kongsvinger. Fra 4. november [[1803]] ble postkontoret permanent. I ruten mellom Ullensaker og Kongsvinger ble det to poståpnerier: Vågstad og Ellingsrud i Sør-Odal. Den siste ble i [[1813]] flyttet til Vestre Os.
	Sammen med Kongsvingerposten var det helt siden slutten av 1600-årene blitt sendt brev til og fra fogden i Solør og Østerdalen. I 1805 søkte postmesteren på Kongsvinger om at han måtte få et tillegg på 24 rdl. om året for å ekspedere «den fra Kongsvinger gjennem Solør til Østerdalen og Hedemark gaaende post». Men før [[1814]] måtte nok de fleste embetsmennene og andre behovstrengende hjelpe seg på annen måte. Da to ganger ukentlig post ble gjennomført i Trondheimsruten måtte biposten nøye seg med å knytte seg til den ene av dem. Innen skiløperkorpsets distrikt, som omfattet hele Østerdalen, hadde man ordnet det slik at brev som ble sendt med Trondheimsposten ble lagt av på gården Todderud i Stange. For å få brevene over til Elverum hadde embetsmennene her gått sammen om en ordning med en underoffiser som postbud.		Sammen med Kongsvingerposten var det helt siden slutten av 1600-årene blitt sendt brev til og fra fogden i Solør og Østerdalen. I 1805 søkte postmesteren på Kongsvinger om at han måtte få et tillegg på 24 rdl. om året for å ekspedere «den fra Kongsvinger gjennem Solør til Østerdalen og Hedemark gaaende post». Men før [[1814]] måtte nok de fleste embetsmennene og andre behovstrengende hjelpe seg på annen måte. Da to ganger ukentlig post ble gjennomført i Trondheimsruten måtte biposten nøye seg med å knytte seg til den ene av dem. Innen skiløperkorpsets distrikt, som omfattet hele Østerdalen, hadde man ordnet det slik at brev som ble sendt med Trondheimsposten ble lagt av på gården Todderud i Stange. For å få brevene over til Elverum hadde embetsmennene her gått sammen om en ordning med en underoffiser som postbud.

PaulVIF: /* Plankeveg og plankekjørere */

2024-07-13T21:05:28Z

Plankeveg og plankekjørere

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. jul. 2024 kl. 21:05
Linje 16:		Linje 16:

	=== Plankeveg og plankekjørere ===		=== Plankeveg og plankekjørere ===
	~~[[Fil:~~BorrebekkenXZ.jpg\|Skjenkestua Borrebækken ved Trondhjemsvegen. Litografi etter maleri av ~~P.N.~~Arbo.\|~~thumb~~]]		{{thumb\|BorrebekkenXZ.jpg\|Skjenkestua Borrebækken ved Trondhjemsvegen.\|type=Litografi\|etter maleri av [[Peter Nicolai Arbo (1831–1892)\|Peter Nicolai Arbo]]}}
	[[Fil:ChrHamar.jpg\|Postruten mellom Christiania og Hamar inntegnet på kart fra 1762.\|thumb]]		[[Fil:ChrHamar.jpg\|Postruten mellom Christiania og Hamar inntegnet på kart fra 1762.\|thumb]]
	På slutten av 1600-tallet og særlig på 1700-tallet ble det en stor trafikkøkning både på gamle og nye traséer til Trondheimsvegen. Og snart kom det også opp mange hvile- og skjenkesteder . Grunnen til dette var transporten av plank til Christiania ned til bordtomtene som lå ved Akerselvas munning. Det medførte bl.a. at gamle Strømsvegen på folkemunne fikk navnet “Plankeveien”. P. Chr. Asbjørnsen skildrer i sin novelle "Plankekjørerne" hvordan disse plankekjørerne var, og hvilke tilstander som var på vegene i den tidsperioden. Her gjengis to avsnitt knyttet til skjenkestua ved Borrebekken gård som lå nær		På slutten av 1600-tallet og særlig på 1700-tallet ble det en stor trafikkøkning både på gamle og nye traséer til Trondheimsvegen. Og snart kom det også opp mange hvile- og skjenkesteder . Grunnen til dette var transporten av plank til Christiania ned til bordtomtene som lå ved Akerselvas munning. Det medførte bl.a. at gamle Strømsvegen på folkemunne fikk navnet “Plankeveien”. P. Chr. Asbjørnsen skildrer i sin novelle "Plankekjørerne" hvordan disse plankekjørerne var, og hvilke tilstander som var på vegene i den tidsperioden. Her gjengis to avsnitt knyttet til skjenkestua ved Borrebekken gård som lå nær

Kallrustad: Teksterstatting – «med med» til «med»

2022-08-04T08:16:35Z

Teksterstatting – «med med» til «med»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. aug. 2022 kl. 08:16
Linje 129:		Linje 129:
	[[Fil:KongsvoldFjeldstue1875.jpg\|Skydsskiftet Kongsvold Fjeldstue i 1875.\|thumb]]		[[Fil:KongsvoldFjeldstue1875.jpg\|Skydsskiftet Kongsvold Fjeldstue i 1875.\|thumb]]
	Snorre beskriver losjihus for farende over krevende fjelloverganger som selehus i "mannjevningen " mellem kongebrødrene Eystein og Sigurd Jorsalfar. Eystein blir sitert på denne måten: "Der (på Dovre) lot jeg gjøre sælehus og la gods til." Sæle betyr i denne sammenheng glede over å nå frem til slike hus under vanskelige værforhold på ville fjellet. Ut fra sitatet betrakter mange Eystein som opphavsmann for fjellstuer både på Hjerkinn og Drivstua over Dovrefjell. Men ideen og startgrunnlaget kan også være den kontakt Sigurd fikk med ridderordner under sin korstogferd og kjennskap til hvordan de i fredstider langs viktige pilegrimsleder bygget og drev fjellstuer. Det trenger likevel ikke å berøve Eystein æren for å realisere organisert fjellstuedrift i Norge samtidig som han bygget første Eysteinkirke nær Hjerkinn fjellstue samt kirker og "rorbuer" i Lofoten. På begynnelsen av 1700-tallet kom det ellers to fjellstuer i drift over Dovrefjell: Hullet og Drivstua.		Snorre beskriver losjihus for farende over krevende fjelloverganger som selehus i "mannjevningen " mellem kongebrødrene Eystein og Sigurd Jorsalfar. Eystein blir sitert på denne måten: "Der (på Dovre) lot jeg gjøre sælehus og la gods til." Sæle betyr i denne sammenheng glede over å nå frem til slike hus under vanskelige værforhold på ville fjellet. Ut fra sitatet betrakter mange Eystein som opphavsmann for fjellstuer både på Hjerkinn og Drivstua over Dovrefjell. Men ideen og startgrunnlaget kan også være den kontakt Sigurd fikk med ridderordner under sin korstogferd og kjennskap til hvordan de i fredstider langs viktige pilegrimsleder bygget og drev fjellstuer. Det trenger likevel ikke å berøve Eystein æren for å realisere organisert fjellstuedrift i Norge samtidig som han bygget første Eysteinkirke nær Hjerkinn fjellstue samt kirker og "rorbuer" i Lofoten. På begynnelsen av 1700-tallet kom det ellers to fjellstuer i drift over Dovrefjell: Hullet og Drivstua.
	Fram til 1710 sto det som i dag er Kongsvoll Fjellstue ved Gammelholet. Etter et jordras ble fjellstua flyttet til dagens plassering og da ble også navnet endret til Kongsvolden med tilknytning til kong Fredrik IVs besøk i 1704. Fra å ha vært fjellstue har Kongsvold Fjelldtue utviklet seg i takt ~~med~~ med tiden, i dag er det her også mulig å stifte bekjentskap med moskus, gjennom guidet moskussafari.		Fram til 1710 sto det som i dag er Kongsvoll Fjellstue ved Gammelholet. Etter et jordras ble fjellstua flyttet til dagens plassering og da ble også navnet endret til Kongsvolden med tilknytning til kong Fredrik IVs besøk i 1704. Fra å ha vært fjellstue har Kongsvold Fjelldtue utviklet seg i takt med tiden, i dag er det her også mulig å stifte bekjentskap med moskus, gjennom guidet moskussafari.
	I et kongelig reskript i [[1734]] ble det bestemt at fjellstuene Fokstuen, Hjerkinn, Kongsvold og Drivstuen skulle bli postgårder. Oppsittere der skulle frakte posten mellom fjellstuene og fra Fokstuen og Drivstuen til bygds mot en betaling av 10 skilling pr. Mil. Dette medførte at antall postgårder i Dovre ble redusert til 3: Tofte, Fokstua og Hjerkinn.		I et kongelig reskript i [[1734]] ble det bestemt at fjellstuene Fokstuen, Hjerkinn, Kongsvold og Drivstuen skulle bli postgårder. Oppsittere der skulle frakte posten mellom fjellstuene og fra Fokstuen og Drivstuen til bygds mot en betaling av 10 skilling pr. Mil. Dette medførte at antall postgårder i Dovre ble redusert til 3: Tofte, Fokstua og Hjerkinn.

PaulVIF på 13. feb. 2022 kl. 18:18

2022-02-13T18:18:51Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. feb. 2022 kl. 18:18
Linje 36:		Linje 36:
	[[Fil:Nordiska taflor - no-nb digibok 2014031428009-18.jpg\|Rigsforsamlingens Hus paa Ejdsvold.\|thumb]]		[[Fil:Nordiska taflor - no-nb digibok 2014031428009-18.jpg\|Rigsforsamlingens Hus paa Ejdsvold.\|thumb]]
	[[Fil:EidsvoldFrimerke.jpg\|Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Første norske graverte frimerke etter Oscar Wergelands maleri fra 1885.\|thumb]]		[[Fil:EidsvoldFrimerke.jpg\|Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Første norske graverte frimerke etter Oscar Wergelands maleri fra 1885.\|thumb]]
	Eidsvoll Jernverk omtales første gang i [[1627]]. Verket hadde skiftende eiere fram til 1688, da landets høyeste embetsmann innen bergetaten Heinrich von Schlanbusch fikk Verket i gave av kong Christian V. Dette innledet en glanstid for verket med Eidsvollsovner som var både kunstnerisk og teknisk blant de fremste på den tid. De var verkets viktigste produkt ved siden av stangjern til utsmiing. Verket dekket sitt malmbehov fra nærliggende gruvedrift i Feiring mens andre jernverk på den tid dekket mesteparten av sitt behov fra gruver i nærheten av Arendal og Kragerø.		Eidsvoll Jernverk omtales første gang i [[1627]]. Verket hadde skiftende eiere fram til 1688, da landets høyeste embetsmann innen bergetaten Heinrich von Schlanbusch fikk Verket i gave av kong Christian V. Dette innledet en glanstid for verket med Eidsvollsovner som var både kunstnerisk og teknisk blant de fremste på den tid. De var verkets viktigste produkt ved siden av [[stangjern]] til utsmiing. Verket dekket sitt malmbehov fra nærliggende gruvedrift i Feiring mens andre jernverk på den tid dekket mesteparten av sitt behov fra gruver i nærheten av Arendal og Kragerø.
	Verket var forgjeldet da sønnen Theodor Georg Schlanbusch overtok i [[1705]] men klarte å holde driften gående inntil han i 1746 skrev et oppsiktsvekkende testamente hvor det framgikk at 4 av gårdene med 48 husmannsplasser under Verket skulle overtas av brukerne etter hovedarvingers død. Det kan ha medvirket til at Schanche på sin reise som postkontrollør i 1752 ikke fant det nødvendig at posten ble ført om Verket og endret det slik at gården Mork i Eidsvoll under fogden Gamborg ble poståpneri. Den gården er lokalisert nær Vegamot dvs en betegnelse for et gammelt vegkryss.		Verket var forgjeldet da sønnen Theodor Georg Schlanbusch overtok i [[1705]] men klarte å holde driften gående inntil han i 1746 skrev et oppsiktsvekkende testamente hvor det framgikk at 4 av gårdene med 48 husmannsplasser under Verket skulle overtas av brukerne etter hovedarvingers død. Det kan ha medvirket til at Schanche på sin reise som postkontrollør i 1752 ikke fant det nødvendig at posten ble ført om Verket og endret det slik at gården Mork i Eidsvoll under fogden Gamborg ble poståpneri. Den gården er lokalisert nær Vegamot dvs en betegnelse for et gammelt vegkryss.
	Etter en periode med skiftende eiere og utbruddet av Napoleonskrigene i [[1792]] ble Eidsvoll Verk i [[1794]] kjøpt av Carsten Anker. Anker foretok store investeringer for å bygge det opp igjen og satset stort på å forbedre driften. I nærheten av Verkets gruver i Feiring anla han et moderne verksanlegg og etter [[1798]] ble store deler av virksomheten lagt dit. I [[1808]] talte verkssamfunnet i Feiringskogen hele 168 personer. Det ble også kjøpt store skogeiendommer for å sikre tilgang på trekull. Og med sagbruksprivilegier økte inntektene gjennom trelasteksport.		Etter en periode med skiftende eiere og utbruddet av Napoleonskrigene i [[1792]] ble Eidsvoll Verk i [[1794]] kjøpt av Carsten Anker. Anker foretok store investeringer for å bygge det opp igjen og satset stort på å forbedre driften. I nærheten av Verkets gruver i Feiring anla han et moderne verksanlegg og etter [[1798]] ble store deler av virksomheten lagt dit. I [[1808]] talte verkssamfunnet i Feiringskogen hele 168 personer. Det ble også kjøpt store skogeiendommer for å sikre tilgang på trekull. Og med sagbruksprivilegier økte inntektene gjennom trelasteksport.

MortenHV: lenker

2021-02-16T19:45:33Z

lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. feb. 2021 kl. 19:45
Linje 79:		Linje 79:
	Gården Stav med nær beliggenhet til den første kjørbare vegen gjennom dalen ble attraktiv som sentralgard, gjestgiveri og skysskifte lenge før Lillehammer ble kjøpstad. ”Det frie marked hadde allerede stedfestet martn til Stav.” Mens mange andre gamle store martner for lengst er blitt bare fornøyelsesarrangement, eller er nedlagt, lever Stavsmartn på Tretten fortsatt i beste velgående en helg hvert år i månedsskiftet oktober/november. Hesten har vært den sentrale handelsvare på Stav og har klart å opprettholde en sterk tradisjon selv om den så å si ble overkjørt av traktoren og bilen i 1950-60-årene. Forløperen til Stavsmartnan skal ha vært Fjordingsmartnan i Norddalen (Lom) med tidspunkt 9de søndag etter treenighet. Vestlendinger hadde i lengre tid ført hester som de ikke fikk solgt på Norddalsmartn videre nedover i [[Gudbrandsdalen]] for å finne kjøpere. Det fortsatte de med så lenge de hadde hest å selge. På Stav kunne sørdølene trekke fordeler av å få hester tilkjørt fremfor å ta en lang tur til martn i Norddalen midt i ei travel slåttonn.		Gården Stav med nær beliggenhet til den første kjørbare vegen gjennom dalen ble attraktiv som sentralgard, gjestgiveri og skysskifte lenge før Lillehammer ble kjøpstad. ”Det frie marked hadde allerede stedfestet martn til Stav.” Mens mange andre gamle store martner for lengst er blitt bare fornøyelsesarrangement, eller er nedlagt, lever Stavsmartn på Tretten fortsatt i beste velgående en helg hvert år i månedsskiftet oktober/november. Hesten har vært den sentrale handelsvare på Stav og har klart å opprettholde en sterk tradisjon selv om den så å si ble overkjørt av traktoren og bilen i 1950-60-årene. Forløperen til Stavsmartnan skal ha vært Fjordingsmartnan i Norddalen (Lom) med tidspunkt 9de søndag etter treenighet. Vestlendinger hadde i lengre tid ført hester som de ikke fikk solgt på Norddalsmartn videre nedover i [[Gudbrandsdalen]] for å finne kjøpere. Det fortsatte de med så lenge de hadde hest å selge. På Stav kunne sørdølene trekke fordeler av å få hester tilkjørt fremfor å ta en lang tur til martn i Norddalen midt i ei travel slåttonn.

	[[Norsk vegmuseum]] og Eivind Luthen har merket pilegimsvegen gjennom Øyer, [[Ringebu]], Fron og [[Sel]]. I Fron kan den følges fra den kommer inn fra Ringebu over Kjønnås med storslagen utsikt ved passering av elva Frya, langs den til Bersveinshølen, deretter sporet av den gamle tjodveien nær elv og Kongevei før den går bratt opp til Hakkemett og videre til Hundorp med alle gravhaugene. Oppe i lia går den forbi gamle Steig med tilhørighet til Dale Gudbrand på 1000-tallet. Nord for Listadgard ligger Sygard Grytting, landets eldste herberge fortsatt i drift. Herfra går det bratt fra elvene Augla og Lauvåa forbi Skar og husmannsplassen Øyakleiva til utsikten over dalen. Stien fortsetter forbi Peer Gynt-garden Norgard Hågå, Toksegårdene, Svan, Stø og til lia ovenfor [[Kvam]].		[[Norsk vegmuseum]] og Eivind Luthen har merket pilegimsvegen gjennom Øyer, [[Ringebu]], Fron og [[Sel]]. I Fron kan den følges fra den kommer inn fra Ringebu over Kjønnås med storslagen utsikt ved passering av elva [[Frya]], langs den til Bersveinshølen, deretter sporet av den gamle tjodveien nær elv og Kongevei før den går bratt opp til Hakkemett og videre til [[Hundorp]] med alle gravhaugene. Oppe i lia går den forbi gamle [[Steig (Sør-Fron)\|Steig]] med tilhørighet til [[Dale-Gudbrand]] på 1000-tallet. Nord for Listadgard ligger [[Sygard Grytting]], landets eldste herberge fortsatt i drift. Herfra går det bratt fra elvene Augla og Lauvåa forbi Skar og husmannsplassen Øyakleiva til utsikten over dalen. Stien fortsetter forbi Peer Gynt-garden Norgard Hågå, Toksegårdene, Svan, Stø og til lia ovenfor [[Kvam]].
	Som ledd i utbedringer til kjøreveg på [[1700-tallet]] ble lange strekninger av vegen gjennom Gudbrandsdalen da flyttet ned fra gårdene som lå tildels høyt oppe i dalsidene. Man unngikk derved mange vanskelige partier lenger oppe i liene.		Som ledd i utbedringer til kjøreveg på [[1700-tallet]] ble lange strekninger av vegen gjennom Gudbrandsdalen da flyttet ned fra gårdene som lå tildels høyt oppe i dalsidene. Man unngikk derved mange vanskelige partier lenger oppe i liene.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. jun. 2025 kl. 20:05
Linje 63:		Linje 63:
	[[Fil:Hamar-Otta.jpg\|Postruten mellom Hamar-Otta inntegnet på kart fra 1762.\|thumb]]		[[Fil:Hamar-Otta.jpg\|Postruten mellom Hamar-Otta inntegnet på kart fra 1762.\|thumb]]
	=== Postgårder mellom Hamar og Otta ===		=== Postgårder mellom Hamar og Otta ===
	Fra gårdene Berg og Arstad ved Hamar var Kolstad-gårdene i Ringsaker første vekslingspost nordover. Derfra ble posten brakt videre til Vea, Rise og Hundskjold ved Brøttum. Forbi det som nå er Lillehammer hadde gården Hauknes oppgaven som postbud. I [[Fåberg]] sogn var gården Smestad pålagt postføring allerede i 1647 med «Nordhofven 1/2 mil lenger nord som tilhjelpsgård der postbonden kunne lese og være poståpner». Innberetningen fra fogd Cristopher Bruun i [[1709]] sier at det ble tatt ut brev fra postvesken til to oberster i Lillehammer og at bondenr på Nord Hove kunne lese og skrive og ta ut brev av postklaffen. Fogd Stenersens innberetning i [[1722]] sier at da ble posten åpnet i «Lillehammer gjestgivergård» og deretter av postbonden Lars Nordhofven i Fåberg. Schanche registerte i [[1754]] at det fortsatt ble tatt ut post til Gausdalsbygdene på Nord Hove. Hans registrering og vurdering medførte trolig til at Smestad overtok rollen både som postgård og poståpneri i [[1759]]. På et eget kart viser vi her lokaliseringen både av postgårdene Nord Hove og Smestad sammen med Postmuseet på Maihaugen (som flyttet til Lillehammer i [[2003]]) og [[Norsk vegmuseum]], som ligger 12 km nord for Lillehammer sentrum.		Fra gårdene Berg og Arstad ved Hamar var Kolstad-gårdene i Ringsaker første vekslingspost nordover. Derfra ble posten brakt videre til Vea, Rise og Hundskjold ved [[Brøttum]]. Forbi det som nå er [[Lillehammer]] hadde gården Hauknes oppgaven som postbud. I [[Fåberg]] sogn var gården Smestad pålagt postføring allerede i 1647 med «Nordhofven 1/2 mil lenger nord som tilhjelpsgård der postbonden kunne lese og være poståpner». Innberetningen fra fogd Cristopher Bruun i [[1709]] sier at det ble tatt ut brev fra postvesken til to oberster i Lillehammer og at bondenr på Nord Hove kunne lese og skrive og ta ut brev av postklaffen. Fogd Stenersens innberetning i [[1722]] sier at da ble posten åpnet i «Lillehammer gjestgivergård» og deretter av postbonden Lars Nordhofven i Fåberg. Schanche registerte i [[1754]] at det fortsatt ble tatt ut post til Gausdalsbygdene på Nord Hove. Hans registrering og vurdering medførte trolig til at Smestad overtok rollen både som postgård og poståpneri i [[1759]]. På et eget kart viser vi her lokaliseringen både av postgårdene Nord Hove og Smestad sammen med Postmuseet på Maihaugen (som flyttet til Lillehammer i [[2003]]) og [[Norsk vegmuseum]], som ligger 12 km nord for Lillehammer sentrum.
	[[Fil:VegPostMuseum.jpg\|Lokalisering av Postmuseum og Norsk vegmuseum.\|thumb]]		[[Fil:VegPostMuseum.jpg\|Lokalisering av Postmuseum og Norsk vegmuseum.\|thumb]]
	Poståpnerier videre opp i Gudbrandsdalen ble ikke registrert av Schanche i [[1758]]. I fogden Coldewins innberetning i [[1689]] skilles det imidlertid mellom gårder med «poståpner» og tilhjelpsgårder opp til [[Otta]] slik:		Poståpnerier videre opp i Gudbrandsdalen ble ikke registrert av Schanche i [[1758]]. I fogden Coldewins innberetning i [[1689]] skilles det imidlertid mellom gårder med «poståpner» og tilhjelpsgårder opp til [[Otta]] slik:
	:* Øyer sogn: Moshus gård ([[1647]]) med Bøe ([[1662]]) og Houg som tilhjelpsgårder		:* Øyer sogn: Moshus gård ([[1647]]) med Bøe ([[1662]]) og Houg som tilhjelpsgårder.
	:* Soelberg gård (1647) med Krogbøl ([[1656]]) og Mellum som tilhjelpsgårder		:* Soelberg gård (1647) med Krogbøl ([[1656]]) og Mellum som tilhjelpsgårder.
	:* Ringebu sogn: Bachke og Bjørge (årstall ikke angitt)		:* Ringebu sogn: Bachke og Bjørge (årstall ikke angitt).
	:* Fron sogn: Stocke (ble i [[1722]] byttet ut med Østeberg)		:* Fron sogn: Stocke (ble i [[1722]] byttet ut med Østeberg).
	:* Brandvold fraktet postsekkene til		:* Brandvold fraktet postsekkene til.
	:* Klomstad ved Kringen.		:* Klomstad ved Kringen.
	På andre siden av Lågen, i dagens tettbygde Otta, lå gården Breden som Wangensteén har markert som postgård på sitt kart i [[1762]].		På andre siden av Lågen, i dagens tettbygde [[Otta (tettstad)\|Otta]], lå gården Breden som Wangensteén har markert som postgård på sitt kart i [[1762]].

	=== Lillehammer og birkebeinere ===		=== Lillehammer og birkebeinere ===
	[[Fil:BirkebeinereHH.jpg\|Birkebeinere bringer Haakon Haakonsson fra Lillehammer over til Østerdalen.\|thumb]]		[[Fil:BirkebeinereHH.jpg\|Birkebeinere bringer Haakon Haakonsson fra Lillehammer over til Østerdalen.\|thumb]]
	Av [[Mjøsbyene]] var det [[Lillehammer]] som var den første som på [[1800-tallet]] fikk kjøpstadsrettigheter (1827). Skal vi nevne noen spesielle kulturminner knyttet til Lillehammer før denne tiden må det være birkebeinerhistorien fra 1205 - 1206 da barnet Haakon Haakonsson skulle bringes i sikkerhet til kong Inge i [[Nidaros]]. Håkon var født i [[1204]] på Folkenborg i [[Eidsberg kommune]] i [[Østfold]], der hans mor Inga fra [[Varteig]] hevdet at birkebeinerkongen Håkon Sverresson var far til gutten. Han hadde besøkt gården Varteig året før, og da hatt Inga som frille en tid. Etter at Haakon Sverresson døde nyttårsdagen i 1204 var birkebeinerne raskt ute med å godta Håkon som kongssønn mens baglerne ville kvitte seg med et slikt mulig kongsemne. Derfor måtte Haakon bringes i sikkerhet ved at noen birkebeinere brakte barnet til Hamar juleaften [[1205]] og videre til en gård ved Lillehammer der de holdt seg skjult i julen. Da de skulle videre turte de ikke ta den vanlige veien opp gjennom Gudbrandsdalen, men dro over fjellet til [[Østerdalen]]. Tross mye styggevær i frost og snø klarte to gode skiløpere Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka å få det lille barnet velberget ned i Østerdalen, der de ble godt mottatt av bønder som hjalp dem videre på veien nordover.		Av [[Mjøsbyene]] var det Lillehammer som var den første som på [[1800-tallet]] fikk kjøpstadsrettigheter (1827). Skal vi nevne noen spesielle kulturminner knyttet til Lillehammer før denne tiden må det være birkebeinerhistorien fra 1205 - 1206 da barnet Haakon Haakonsson skulle bringes i sikkerhet til kong Inge i [[Nidaros]]. Håkon var født i [[1204]] på Folkenborg i [[Eidsberg kommune]] i [[Østfold]], der hans mor Inga fra [[Varteig]] hevdet at birkebeinerkongen Håkon Sverresson var far til gutten. Han hadde besøkt gården Varteig året før, og da hatt Inga som frille en tid. Etter at Haakon Sverresson døde nyttårsdagen i 1204 var birkebeinerne raskt ute med å godta Håkon som kongssønn mens baglerne ville kvitte seg med et slikt mulig kongsemne. Derfor måtte Haakon bringes i sikkerhet ved at noen birkebeinere brakte barnet til Hamar juleaften [[1205]] og videre til en gård ved Lillehammer der de holdt seg skjult i julen. Da de skulle videre turte de ikke ta den vanlige veien opp gjennom Gudbrandsdalen, men dro over fjellet til [[Østerdalen]]. Tross mye styggevær i frost og snø klarte to gode skiløpere Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka å få det lille barnet velberget ned i Østerdalen, der de ble godt mottatt av bønder som hjalp dem videre på veien nordover.

	Til minne om turen som birkebeinerne hadde med Haakon Haakonsson i [[1206]] ble birkebeinerrennet innstiftet i [[1932]] der Lillehammer og Rena har hatt start og mål annethvert år inntil [[1991]]. Senere har dette Birkebeinerrennet hatt fast start på [[Rena]] med innkomst på Lillehammer. Sekken på 3,5 kilo, som alle birkebeinere må bære, symboliserer kongssønnen Haakon Haakonsson.		Til minne om turen som birkebeinerne hadde med Haakon Haakonsson i [[1206]] ble birkebeinerrennet innstiftet i [[1932]] der Lillehammer og Rena har hatt start og mål annethvert år inntil [[1991]]. Senere har dette Birkebeinerrennet hatt fast start på [[Rena]] med innkomst på Lillehammer. Sekken på 3,5 kilo, som alle birkebeinere må bære, symboliserer kongssønnen Haakon Haakonsson.