Radka Toneff - Sideversjonshistorikk

Rool på 16. des. 2024 kl. 23:16

2024-12-16T23:16:45Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. des. 2024 kl. 23:16
Linje 17:		Linje 17:
	Faren var ikke fornøyd med at hun ble sanger. Han mente den hese stemmen hennes ikke var bra nok til det. Han var også skeptisk til moderne musikk, og til Club 7-miljøet. Hun skulle bli konsertpianist, og det var det. De andre i bandet prøvde å snakke med Toni Toneff, noe som utløste alt han hadde av temperament. Mora var mer støttende, men hun hadde lite hun skulle ha sagt. Etter en spillejobb var Toni Toneff så sint at han slo dattera og brakk en bit av den ene fortanna hennes. Det var begynnelsen på slutten for foreldrenes ekteskap.		Faren var ikke fornøyd med at hun ble sanger. Han mente den hese stemmen hennes ikke var bra nok til det. Han var også skeptisk til moderne musikk, og til Club 7-miljøet. Hun skulle bli konsertpianist, og det var det. De andre i bandet prøvde å snakke med Toni Toneff, noe som utløste alt han hadde av temperament. Mora var mer støttende, men hun hadde lite hun skulle ha sagt. Etter en spillejobb var Toni Toneff så sint at han slo dattera og brakk en bit av den ene fortanna hennes. Det var begynnelsen på slutten for foreldrenes ekteskap.

	Da det var tid for å begynne på videregående skole prøvde Radka Toneff å komme inn på [[Hartvig Nissens skole]], hvor de hadde ei musikklinje. Mattekarakteren førte til at hun ikke kom inn der, og dermed ble det konditorlinja på [[Sogn yrkesskole]]. Ved siden av jobba hun på [[Johansen og Firings bakeri]] ved [[Klingenberg kino]]. Det ble også andre jobber, og hun fant seg ikke til rette. I denne perioden begynte hun å gå gjennom depresjoner, og det var en svært vanskelig tid. Som sekstenåring rømte hun til [[København]] sammen med ei venninne.Da de hadde vært borte noen timer ble foreldrene engstelige, og broren som hadde ~~møtte~~ dem fortalte at Radka hadde sagt at de skulle møte noen ved danskebåten. To og to ble lagt sammen, og på havna i København sto politiet og venta, og sendte dem hjem igjen.		Da det var tid for å begynne på videregående skole prøvde Radka Toneff å komme inn på [[Hartvig Nissens skole]], hvor de hadde ei musikklinje. Mattekarakteren førte til at hun ikke kom inn der, og dermed ble det konditorlinja på [[Sogn yrkesskole]]. Ved siden av jobba hun på [[Johansen og Firings bakeri]] ved [[Klingenberg kino]]. Det ble også andre jobber, og hun fant seg ikke til rette. I denne perioden begynte hun å gå gjennom depresjoner, og det var en svært vanskelig tid. Som sekstenåring rømte hun til [[København]] sammen med ei venninne.Da de hadde vært borte noen timer ble foreldrene engstelige, og broren som hadde møtt dem fortalte at Radka hadde sagt at de skulle møte noen ved danskebåten. To og to ble lagt sammen, og på havna i København sto politiet og venta, og sendte dem hjem igjen.

	Det største problemet for Toneff var at hun ikke hadde kommet inn på musikklinja. Hans Solum kom henne til unnsetning. Han var musikklærer på [[Follo folkehøgskole]] i [[Vestby kommune\|Vestby]], og ordna plass til henne der. Dermed kunne hun ikke bare få musikkopplæring, hun fikk også flytta hjemmefra. Her samarbeida hun mye med [[Hagbart Solløs]] fra [[Mjøndalen]], som hun også ble kjæreste med. De tok gitartimer hos [[Magni Wentzel]] i Oslo en gang i uka. På skolen satte de opp blant annet musikkversjoner av norske sagn som «[[Bendik og Årolilja]]» og «[[Villemand og Magnhild]]».		Det største problemet for Toneff var at hun ikke hadde kommet inn på musikklinja. Hans Solum kom henne til unnsetning. Han var musikklærer på [[Follo folkehøgskole]] i [[Vestby kommune\|Vestby]], og ordna plass til henne der. Dermed kunne hun ikke bare få musikkopplæring, hun fikk også flytta hjemmefra. Her samarbeida hun mye med [[Hagbart Solløs]] fra [[Mjøndalen]], som hun også ble kjæreste med. De tok gitartimer hos [[Magni Wentzel]] i Oslo en gang i uka. På skolen satte de opp blant annet musikkversjoner av norske sagn som «[[Bendik og Årolilja]]» og «[[Villemand og Magnhild]]».

Stigrp: /* Karriere */

2024-12-16T22:11:52Z

Karriere

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. des. 2024 kl. 22:11
Linje 21:		Linje 21:
	Det største problemet for Toneff var at hun ikke hadde kommet inn på musikklinja. Hans Solum kom henne til unnsetning. Han var musikklærer på [[Follo folkehøgskole]] i [[Vestby kommune\|Vestby]], og ordna plass til henne der. Dermed kunne hun ikke bare få musikkopplæring, hun fikk også flytta hjemmefra. Her samarbeida hun mye med [[Hagbart Solløs]] fra [[Mjøndalen]], som hun også ble kjæreste med. De tok gitartimer hos [[Magni Wentzel]] i Oslo en gang i uka. På skolen satte de opp blant annet musikkversjoner av norske sagn som «[[Bendik og Årolilja]]» og «[[Villemand og Magnhild]]».		Det største problemet for Toneff var at hun ikke hadde kommet inn på musikklinja. Hans Solum kom henne til unnsetning. Han var musikklærer på [[Follo folkehøgskole]] i [[Vestby kommune\|Vestby]], og ordna plass til henne der. Dermed kunne hun ikke bare få musikkopplæring, hun fikk også flytta hjemmefra. Her samarbeida hun mye med [[Hagbart Solløs]] fra [[Mjøndalen]], som hun også ble kjæreste med. De tok gitartimer hos [[Magni Wentzel]] i Oslo en gang i uka. På skolen satte de opp blant annet musikkversjoner av norske sagn som «[[Bendik og Årolilja]]» og «[[Villemand og Magnhild]]».

	Etter folkehøgskolen flytta hun inn hos mormoren og i grandtante i en stor leilighet i [[Oscars gate (Oslo)\|Oscars gate]]. Fra 1971 til 1975 studerte hun ved [[Musikkonservatoriet]] i Oslo. I 1971 framførte hun en egenkomponert låt under en NRK-innspilling, og det førte til at hun virkelig ble lagt merke til. Dag Åkeson Moe hadde begynt å jobbe i fjernsynet, og fikk henne med som musikalsk konsulent, på nokså uoffisiell basis, for barne- og ungdomsprogrammet «Lefsa». Hun fikk også en rolle i [[Tor Åge Bringsværd]]s barnemusikal ''Det blå folket og karamellfabrikken''. Den første plata hun medvirka på var ''Svartkatten'', der folk fra [[Nationaltheatret]] spilte inn et stykke til støtte for arbeiderne på den nedlagte [[Vestfos Cellulose]]. Hun sang «Visa om fabrikken» og hadde noen talepartier. Under dette arbeidet møtte hun den ti år eldre [[Kjell Kjær]], og de ble raskt et par. Det ble ikke noe langvarig forhold, for de to var ulike på så mange vis. Toneff og Moe ble med på anti-EEC-plata ''Slutt opp kamerat'' sammen med [[Frontteatret]] og [[Visegruppa PS]]. Begge disse platene solgte godt. Toneff hadde mange venner som ble aktive i [[AKP (m-l) da partiet ble stifta i 1973. Hun stilte opp på konserter og andre musikalske prosjekter, men ble ikke medlem av noe parti selv. En del av dette venstremiljøet, blant annet folka rundt [[Mai (plateselskap)\|Mai]] og [[Vømmøl Spellemannslag]], mente at jazzen var reaksjonær og lite folkelig. Jazzfolket påpekte at deres sjanger i stor grad var utvikla av revolusjonære, svarte musikere. Dermed ble det et brudd med AKP-miljøet. Toneff stilte også opp på kvinnearrangementer, men hadde lite personlig engasjement for saken. Jon Eberson fikk henne inn i det eksperimentelle jazzrockbandet Unis. De øvde blant annet hjemme hos brødrene [[Jon Balke\|Jon]], [[Erik Balke\|Erik]] og [[Anders Balke]], og i 1973 ble Erik Balke og Radka Toneff kjærester. Samme år bosatte hun seg i et gammel trehus i [[Dops gate (Oslo)\|Dops gate]] sammenm med ei venninne. Dette året gikk foreldrene fra hverandre. Toni Toneff hadde kommet over et par toppløse feriebilder av Jana, og banket henne opp. Det ble for mye for mora, som tok ut separasjon. Jana hadde ikke kontakt med faren på flere år, og Radka holdt avstand så langt det lot seg gjøre. Et problem ser ut til å være at Toni Toneff fikk kortisonsprøyter mot eksem. Legene mente at utslettet skyldte fotokjemikaliene, men etter hvert fant man ut at det var nerveproblemer som trolig kunne spores tilbake til flykrasjen og andre traumatiske opplevelser. En bivirkning av feilmedisineringa var at han fikk paranoide og pyskopatiske trekk, og kombinert med et heftig temperament førte det galt av sted.		Etter folkehøgskolen flytta hun inn hos mormoren og i grandtante i en stor leilighet i [[Oscars gate (Oslo)\|Oscars gate]]. Fra 1971 til 1975 studerte hun ved [[Musikkonservatoriet]] i Oslo. I 1971 framførte hun en egenkomponert låt under en NRK-innspilling, og det førte til at hun virkelig ble lagt merke til. Dag Åkeson Moe hadde begynt å jobbe i fjernsynet, og fikk henne med som musikalsk konsulent, på nokså uoffisiell basis, for barne- og ungdomsprogrammet «Lefsa». Hun fikk også en rolle i [[Tor Åge Bringsværd]]s barnemusikal ''Det blå folket og karamellfabrikken''. Den første plata hun medvirka på var ''Svartkatten'', der folk fra [[Nationaltheatret]] spilte inn et stykke til støtte for arbeiderne på den nedlagte [[Vestfos Cellulose]]. Hun sang «Visa om fabrikken» og hadde noen talepartier. Under dette arbeidet møtte hun den ti år eldre [[Kjell Kjær]], og de ble raskt et par. Det ble ikke noe langvarig forhold, for de to var ulike på så mange vis. Toneff og Moe ble med på anti-EEC-plata ''Slutt opp kamerat'' sammen med [[Frontteatret]] og [[Visegruppa PS]]. Begge disse platene solgte godt. Toneff hadde mange venner som ble aktive i [[AKP (m-l)]] da partiet ble stifta i 1973. Hun stilte opp på konserter og andre musikalske prosjekter, men ble ikke medlem av noe parti selv. En del av dette venstremiljøet, blant annet folka rundt [[Mai (plateselskap)\|Mai]] og [[Vømmøl Spellemannslag]], mente at jazzen var reaksjonær og lite folkelig. Jazzfolket påpekte at deres sjanger i stor grad var utvikla av revolusjonære, svarte musikere. Dermed ble det et brudd med AKP-miljøet. Toneff stilte også opp på kvinnearrangementer, men hadde lite personlig engasjement for saken. Jon Eberson fikk henne inn i det eksperimentelle jazzrockbandet Unis. De øvde blant annet hjemme hos brødrene [[Jon Balke\|Jon]], [[Erik Balke\|Erik]] og [[Anders Balke]], og i 1973 ble Erik Balke og Radka Toneff kjærester. Samme år bosatte hun seg i et gammel trehus i [[Dops gate (Oslo)\|Dops gate]] sammenm med ei venninne. Dette året gikk foreldrene fra hverandre. Toni Toneff hadde kommet over et par toppløse feriebilder av Jana, og banket henne opp. Det ble for mye for mora, som tok ut separasjon. Jana hadde ikke kontakt med faren på flere år, og Radka holdt avstand så langt det lot seg gjøre. Et problem ser ut til å være at Toni Toneff fikk kortisonsprøyter mot eksem. Legene mente at utslettet skyldte fotokjemikaliene, men etter hvert fant man ut at det var nerveproblemer som trolig kunne spores tilbake til flykrasjen og andre traumatiske opplevelser. En bivirkning av feilmedisineringa var at han fikk paranoide og pyskopatiske trekk, og kombinert med et heftig temperament førte det galt av sted.

	Radka Toneff flytta i okotber 1973 sammen med Erik Balke i et slags kollektiv på [[Rykkinn (Bærum)\|Rykkinn]] i [[Bærum kommune\|Bærum]]. Familien Balke ble en trygg havn; familielivet der var det totalt motsatte av det hun selv hadde opplevd. Foreldrene støtta opp om sønnene, uten å skulle styre dem, og Radka ble tatt inn i familien. Forholdet mellom Erik og Radka var ikke helt enkelt. Hun var svært hjemmekjær, og ville rett hjem etter en spillejobb. Han ville henge på Club 7. Det samme problemet hadde hun hatt med Kjell Kjær. Høsten 1974 satt han og drakk øl med venner på Club 7, da det kom en telefon om at Radka hadde skåret opp håndleddene med barberblad. Ingen av dem hadde sett at det sto så ille til. Hun gikk til psykolog et par ganger etter dette, men det fungerte ikke for henne. Hendelsen ble ikke nevnt senere. Kollektivet på Rykkinn gikk i oppløsning, og Toneff fikk seg en leilighet i [[Arne Garborgs vei (Oslo)\|Arne Garborgs vei]] i Oslo. Erik Balke bodde der en del, men forholdet begynte å skrante, så det ble litt til og fra. På denne tida jobba Unis hardt med å få platekontrakt, men kom ingen vei. På Club 7 ble de bua ut da de framførte Roberta Flacks «Killing Me Softly», fordi publikum der som nevnt ikke var begeistra for coverlåter. Men da Radka spilte inn en versjon av låte på kassett, ble Jon Eberson virkelig imponert. Han foreslo å starte ei ny gruppe med Toneff som vokalist og frontfigur.		Radka Toneff flytta i okotber 1973 sammen med Erik Balke i et slags kollektiv på [[Rykkinn (Bærum)\|Rykkinn]] i [[Bærum kommune\|Bærum]]. Familien Balke ble en trygg havn; familielivet der var det totalt motsatte av det hun selv hadde opplevd. Foreldrene støtta opp om sønnene, uten å skulle styre dem, og Radka ble tatt inn i familien. Forholdet mellom Erik og Radka var ikke helt enkelt. Hun var svært hjemmekjær, og ville rett hjem etter en spillejobb. Han ville henge på Club 7. Det samme problemet hadde hun hatt med Kjell Kjær. Høsten 1974 satt han og drakk øl med venner på Club 7, da det kom en telefon om at Radka hadde skåret opp håndleddene med barberblad. Ingen av dem hadde sett at det sto så ille til. Hun gikk til psykolog et par ganger etter dette, men det fungerte ikke for henne. Hendelsen ble ikke nevnt senere. Kollektivet på Rykkinn gikk i oppløsning, og Toneff fikk seg en leilighet i [[Arne Garborgs vei (Oslo)\|Arne Garborgs vei]] i Oslo. Erik Balke bodde der en del, men forholdet begynte å skrante, så det ble litt til og fra. På denne tida jobba Unis hardt med å få platekontrakt, men kom ingen vei. På Club 7 ble de bua ut da de framførte Roberta Flacks «Killing Me Softly», fordi publikum der som nevnt ikke var begeistra for coverlåter. Men da Radka spilte inn en versjon av låte på kassett, ble Jon Eberson virkelig imponert. Han foreslo å starte ei ny gruppe med Toneff som vokalist og frontfigur.

Stigrp: /* Karriere */

2024-12-16T22:11:06Z

Karriere

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. des. 2024 kl. 22:11
Linje 21:		Linje 21:
	Det største problemet for Toneff var at hun ikke hadde kommet inn på musikklinja. Hans Solum kom henne til unnsetning. Han var musikklærer på [[Follo folkehøgskole]] i [[Vestby kommune\|Vestby]], og ordna plass til henne der. Dermed kunne hun ikke bare få musikkopplæring, hun fikk også flytta hjemmefra. Her samarbeida hun mye med [[Hagbart Solløs]] fra [[Mjøndalen]], som hun også ble kjæreste med. De tok gitartimer hos [[Magni Wentzel]] i Oslo en gang i uka. På skolen satte de opp blant annet musikkversjoner av norske sagn som «[[Bendik og Årolilja]]» og «[[Villemand og Magnhild]]».		Det største problemet for Toneff var at hun ikke hadde kommet inn på musikklinja. Hans Solum kom henne til unnsetning. Han var musikklærer på [[Follo folkehøgskole]] i [[Vestby kommune\|Vestby]], og ordna plass til henne der. Dermed kunne hun ikke bare få musikkopplæring, hun fikk også flytta hjemmefra. Her samarbeida hun mye med [[Hagbart Solløs]] fra [[Mjøndalen]], som hun også ble kjæreste med. De tok gitartimer hos [[Magni Wentzel]] i Oslo en gang i uka. På skolen satte de opp blant annet musikkversjoner av norske sagn som «[[Bendik og Årolilja]]» og «[[Villemand og Magnhild]]».

	Etter ~~folkegøskolen~~ flytta hun inn hos mormoren og i grandtante i en stor leilighet i [[Oscars gate (Oslo)\|Oscars gate]]. Fra 1971 til 1975 studerte hun ved [[Musikkonservatoriet]] i Oslo. I 1971 framførte hun en egenkomponert låt under en NRK-innspilling, og det førte til at hun virkelig ble lagt merke til. Dag Åkeson Moe hadde begynt å jobbe i fjernsynet, og fikk henne med som musikalsk konsulent, på nokså uoffisiell basis, for barne- og ungdomsprogrammet «Lefsa». Hun fikk også en rolle i [[Tor Åge Bringsværd]]s barnemusikal ''Det blå folket og karamellfabrikken''. Den første plata hun medvirka på var ''Svartkatten'', der folk fra [[Nationaltheatret]] spilte inn et stykke til støtte for arbeiderne på den nedlagte [[Vestfos Cellulose]]. Hun sang «Visa om fabrikken» og hadde noen talepartier. Under dette arbeidet møtte hun den ti år eldre [[Kjell Kjær]], og de ble raskt et par. Det ble ikke noe langvarig forhold, for de to var ulike på så mange vis. Toneff og Moe ble med på anti-EEC-plata ''Slutt opp kamerat'' sammen med [[Frontteatret]] og [[Visegruppa PS]]. Begge disse platene solgte godt. Toneff hadde mange venner som ble aktive i [[AKP (m-l) da partiet ble stifta i 1973. Hun stilte opp på konserter og andre musikalske prosjekter, men ble ikke medlem av noe parti selv. En del av dette venstremiljøet, blant annet folka rundt [[Mai (plateselskap)\|Mai]] og [[Vømmøl Spellemannslag]], mente at jazzen var reaksjonær og lite folkelig. Jazzfolket påpekte at deres sjanger i stor grad var utvikla av revolusjonære, svarte musikere. Dermed ble det et brudd med AKP-miljøet. Toneff stilte også opp på kvinnearrangementer, men hadde lite personlig engasjement for saken. Jon Eberson fikk henne inn i det eksperimentelle jazzrockbandet Unis. De øvde blant annet hjemme hos brødrene [[Jon Balke\|Jon]], [[Erik Balke\|Erik]] og [[Anders Balke]], og i 1973 ble Erik Balke og Radka Toneff kjærester. Samme år bosatte hun seg i et gammel trehus i [[Dops gate (Oslo)\|Dops gate]] sammenm med ei venninne. Dette året gikk foreldrene fra hverandre. Toni Toneff hadde kommet over et par toppløse feriebilder av Jana, og banket henne opp. Det ble for mye for mora, som tok ut separasjon. Jana hadde ikke kontakt med faren på flere år, og Radka holdt avstand så langt det lot seg gjøre. Et problem ser ut til å være at Toni Toneff fikk kortisonsprøyter mot eksem. Legene mente at utslettet skyldte fotokjemikaliene, men etter hvert fant man ut at det var nerveproblemer som trolig kunne spores tilbake til flykrasjen og andre traumatiske opplevelser. En bivirkning av feilmedisineringa var at han fikk paranoide og pyskopatiske trekk, og kombinert med et heftig temperament førte det galt av sted.		Etter folkehøgskolen flytta hun inn hos mormoren og i grandtante i en stor leilighet i [[Oscars gate (Oslo)\|Oscars gate]]. Fra 1971 til 1975 studerte hun ved [[Musikkonservatoriet]] i Oslo. I 1971 framførte hun en egenkomponert låt under en NRK-innspilling, og det førte til at hun virkelig ble lagt merke til. Dag Åkeson Moe hadde begynt å jobbe i fjernsynet, og fikk henne med som musikalsk konsulent, på nokså uoffisiell basis, for barne- og ungdomsprogrammet «Lefsa». Hun fikk også en rolle i [[Tor Åge Bringsværd]]s barnemusikal ''Det blå folket og karamellfabrikken''. Den første plata hun medvirka på var ''Svartkatten'', der folk fra [[Nationaltheatret]] spilte inn et stykke til støtte for arbeiderne på den nedlagte [[Vestfos Cellulose]]. Hun sang «Visa om fabrikken» og hadde noen talepartier. Under dette arbeidet møtte hun den ti år eldre [[Kjell Kjær]], og de ble raskt et par. Det ble ikke noe langvarig forhold, for de to var ulike på så mange vis. Toneff og Moe ble med på anti-EEC-plata ''Slutt opp kamerat'' sammen med [[Frontteatret]] og [[Visegruppa PS]]. Begge disse platene solgte godt. Toneff hadde mange venner som ble aktive i [[AKP (m-l) da partiet ble stifta i 1973. Hun stilte opp på konserter og andre musikalske prosjekter, men ble ikke medlem av noe parti selv. En del av dette venstremiljøet, blant annet folka rundt [[Mai (plateselskap)\|Mai]] og [[Vømmøl Spellemannslag]], mente at jazzen var reaksjonær og lite folkelig. Jazzfolket påpekte at deres sjanger i stor grad var utvikla av revolusjonære, svarte musikere. Dermed ble det et brudd med AKP-miljøet. Toneff stilte også opp på kvinnearrangementer, men hadde lite personlig engasjement for saken. Jon Eberson fikk henne inn i det eksperimentelle jazzrockbandet Unis. De øvde blant annet hjemme hos brødrene [[Jon Balke\|Jon]], [[Erik Balke\|Erik]] og [[Anders Balke]], og i 1973 ble Erik Balke og Radka Toneff kjærester. Samme år bosatte hun seg i et gammel trehus i [[Dops gate (Oslo)\|Dops gate]] sammenm med ei venninne. Dette året gikk foreldrene fra hverandre. Toni Toneff hadde kommet over et par toppløse feriebilder av Jana, og banket henne opp. Det ble for mye for mora, som tok ut separasjon. Jana hadde ikke kontakt med faren på flere år, og Radka holdt avstand så langt det lot seg gjøre. Et problem ser ut til å være at Toni Toneff fikk kortisonsprøyter mot eksem. Legene mente at utslettet skyldte fotokjemikaliene, men etter hvert fant man ut at det var nerveproblemer som trolig kunne spores tilbake til flykrasjen og andre traumatiske opplevelser. En bivirkning av feilmedisineringa var at han fikk paranoide og pyskopatiske trekk, og kombinert med et heftig temperament førte det galt av sted.

	Radka Toneff flytta i okotber 1973 sammen med Erik Balke i et slags kollektiv på [[Rykkinn (Bærum)\|Rykkinn]] i [[Bærum kommune\|Bærum]]. Familien Balke ble en trygg havn; familielivet der var det totalt motsatte av det hun selv hadde opplevd. Foreldrene støtta opp om sønnene, uten å skulle styre dem, og Radka ble tatt inn i familien. Forholdet mellom Erik og Radka var ikke helt enkelt. Hun var svært hjemmekjær, og ville rett hjem etter en spillejobb. Han ville henge på Club 7. Det samme problemet hadde hun hatt med Kjell Kjær. Høsten 1974 satt han og drakk øl med venner på Club 7, da det kom en telefon om at Radka hadde skåret opp håndleddene med barberblad. Ingen av dem hadde sett at det sto så ille til. Hun gikk til psykolog et par ganger etter dette, men det fungerte ikke for henne. Hendelsen ble ikke nevnt senere. Kollektivet på Rykkinn gikk i oppløsning, og Toneff fikk seg en leilighet i [[Arne Garborgs vei (Oslo)\|Arne Garborgs vei]] i Oslo. Erik Balke bodde der en del, men forholdet begynte å skrante, så det ble litt til og fra. På denne tida jobba Unis hardt med å få platekontrakt, men kom ingen vei. På Club 7 ble de bua ut da de framførte Roberta Flacks «Killing Me Softly», fordi publikum der som nevnt ikke var begeistra for coverlåter. Men da Radka spilte inn en versjon av låte på kassett, ble Jon Eberson virkelig imponert. Han foreslo å starte ei ny gruppe med Toneff som vokalist og frontfigur.		Radka Toneff flytta i okotber 1973 sammen med Erik Balke i et slags kollektiv på [[Rykkinn (Bærum)\|Rykkinn]] i [[Bærum kommune\|Bærum]]. Familien Balke ble en trygg havn; familielivet der var det totalt motsatte av det hun selv hadde opplevd. Foreldrene støtta opp om sønnene, uten å skulle styre dem, og Radka ble tatt inn i familien. Forholdet mellom Erik og Radka var ikke helt enkelt. Hun var svært hjemmekjær, og ville rett hjem etter en spillejobb. Han ville henge på Club 7. Det samme problemet hadde hun hatt med Kjell Kjær. Høsten 1974 satt han og drakk øl med venner på Club 7, da det kom en telefon om at Radka hadde skåret opp håndleddene med barberblad. Ingen av dem hadde sett at det sto så ille til. Hun gikk til psykolog et par ganger etter dette, men det fungerte ikke for henne. Hendelsen ble ikke nevnt senere. Kollektivet på Rykkinn gikk i oppløsning, og Toneff fikk seg en leilighet i [[Arne Garborgs vei (Oslo)\|Arne Garborgs vei]] i Oslo. Erik Balke bodde der en del, men forholdet begynte å skrante, så det ble litt til og fra. På denne tida jobba Unis hardt med å få platekontrakt, men kom ingen vei. På Club 7 ble de bua ut da de framførte Roberta Flacks «Killing Me Softly», fordi publikum der som nevnt ikke var begeistra for coverlåter. Men da Radka spilte inn en versjon av låte på kassett, ble Jon Eberson virkelig imponert. Han foreslo å starte ei ny gruppe med Toneff som vokalist og frontfigur.

Stigrp: /* Barne- og ungdomsår */

2024-12-16T22:09:48Z

Barne- og ungdomsår

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. des. 2024 kl. 22:09
Linje 9:		Linje 9:
	Søstrene Radka og Jana fikk sin første musikkopplæring av mora. De ble så sendt på en pianoskole på [[Bergkrystallen (Oslo)\|Bergkrystallen]], som ble drevet av ingen ringere enn [[Robert Levin]], [[Kjell Bækkelund]] og [[Kåre Siem]]. Jana tok det ikke så tungt om det ble litt feil, mens Radka var svært iherdig og skal ha gitt søstera en ørefik når hun spilte feil. Da Radka var elleve år gammel begynte søstrene hos klaverpedagogen [[Hans Solum]]. I 1964 flytta familien til [[Hellerasten (Oppegård)\|Hellerasten]] på [[Kolbotn]]. Oppegård kommune hadde nettopp innført niårig skole som en av de første kommunene i landet, og dermed ble et år på [[Sofiemyr barneskole]] etterfulgt av tre på [[Ingieråsen ungdomsskole]].		Søstrene Radka og Jana fikk sin første musikkopplæring av mora. De ble så sendt på en pianoskole på [[Bergkrystallen (Oslo)\|Bergkrystallen]], som ble drevet av ingen ringere enn [[Robert Levin]], [[Kjell Bækkelund]] og [[Kåre Siem]]. Jana tok det ikke så tungt om det ble litt feil, mens Radka var svært iherdig og skal ha gitt søstera en ørefik når hun spilte feil. Da Radka var elleve år gammel begynte søstrene hos klaverpedagogen [[Hans Solum]]. I 1964 flytta familien til [[Hellerasten (Oppegård)\|Hellerasten]] på [[Kolbotn]]. Oppegård kommune hadde nettopp innført niårig skole som en av de første kommunene i landet, og dermed ble et år på [[Sofiemyr barneskole]] etterfulgt av tre på [[Ingieråsen ungdomsskole]].

	Det første bandet hennes var Happy Girls, et jenteband bestående av Radka Toneff og venninner fra skolen. Radka spilte gitar og sang, mens de andre hadde rytmeinstrumenter. Den første opptredenen ble under et «sokkeball» på ungdomsskolen, der alle dansa i sokkelesten. Bandet spilte mest bulgarske folkesanger som hun hadde lært av sin far. Det var ikke noe storslagent band; ei av jentene hadde så dårlig rytmesans at de måtte ta ut frøene av maracasen. På denne tida begynte hun å få skikkelig sangopplæring. [[Guri Solum]], datter av Hans Solum, vikarierte for faren i 1966. Hun skulle egentlig fortsette med pianoopplæring, men i stedet ble det gitar og sang. Toneff leste mye lyrikk og hørte på viser, blant annet Cornelis Vreeswijk. Det så ut til at hun kunne bli visesanger, men i stedet kom en fascinasjon for soul og rhythm'n'blues. Dette førte henne inn i det første skikkelige bandet, rhythm'n'blues-bandet [[Sect]] fra Kolbotn. Det var et stort bandmiljø på Kolbotn på den tida, med grupper som [[The Hugger Muggers]] og [[Beems]]. Flere av gutta i Sect hadde vært i Beems, som hadde fått en del medieomtale. Sect fikk spillejobber nær sagt hver uke på en av de mange ungdomsklubbene i Oslo og Oppegård. Honorarene, vanligvis 225 kroner, gikk til å nedbetale instrumenter og utstyr. Mot slutten av 1960-åra, mens hun fortsatt var i tenårene, begynte hun å gå på [[Club 7]] der hun ble kjent med flere musikksjangre. Særlig møtet med jazz ble viktig for henne. Musikere som [[Erik Balke]], [[Jon Balke]] og [[Jon Eberson]] påvirka henne sterkt, og bidro til å få henne fram. Sect fikk spillejobber på Club 7 fordi de kjente sjefen der, [[Attila Horvath]], som også bodde på Kolbotn. Å spille på Club 7 var ingen spøk, det var et kresent publikum som ikke syntes at coverlåter holdt. Men den særegne stemmen til Toneff, som var langt mer voksen enn man kunne vente av ei 16 år gammel jente, ble lagt merke til. Hun sang Dusty Springfields «Son of a Preacher Man» med så mye trøkk at mange i publikum ble imponert over hennes talent. [[Dag Åkeson ~~Mie~~]] sa senere at «det var nesten et sjokk å høre henne, for det var så jævlig bra!».<ref>Sitert i Breen 2008: 36.</ref>		Det første bandet hennes var Happy Girls, et jenteband bestående av Radka Toneff og venninner fra skolen. Radka spilte gitar og sang, mens de andre hadde rytmeinstrumenter. Den første opptredenen ble under et «sokkeball» på ungdomsskolen, der alle dansa i sokkelesten. Bandet spilte mest bulgarske folkesanger som hun hadde lært av sin far. Det var ikke noe storslagent band; ei av jentene hadde så dårlig rytmesans at de måtte ta ut frøene av maracasen. På denne tida begynte hun å få skikkelig sangopplæring. [[Guri Solum]], datter av Hans Solum, vikarierte for faren i 1966. Hun skulle egentlig fortsette med pianoopplæring, men i stedet ble det gitar og sang. Toneff leste mye lyrikk og hørte på viser, blant annet Cornelis Vreeswijk. Det så ut til at hun kunne bli visesanger, men i stedet kom en fascinasjon for soul og rhythm'n'blues. Dette førte henne inn i det første skikkelige bandet, rhythm'n'blues-bandet [[Sect]] fra Kolbotn. Det var et stort bandmiljø på Kolbotn på den tida, med grupper som [[The Hugger Muggers]] og [[Beems]]. Flere av gutta i Sect hadde vært i Beems, som hadde fått en del medieomtale. Sect fikk spillejobber nær sagt hver uke på en av de mange ungdomsklubbene i Oslo og Oppegård. Honorarene, vanligvis 225 kroner, gikk til å nedbetale instrumenter og utstyr. Mot slutten av 1960-åra, mens hun fortsatt var i tenårene, begynte hun å gå på [[Club 7]] der hun ble kjent med flere musikksjangre. Særlig møtet med jazz ble viktig for henne. Musikere som [[Erik Balke]], [[Jon Balke]] og [[Jon Eberson]] påvirka henne sterkt, og bidro til å få henne fram. Sect fikk spillejobber på Club 7 fordi de kjente sjefen der, [[Attila Horvath]], som også bodde på Kolbotn. Å spille på Club 7 var ingen spøk, det var et kresent publikum som ikke syntes at coverlåter holdt. Men den særegne stemmen til Toneff, som var langt mer voksen enn man kunne vente av ei 16 år gammel jente, ble lagt merke til. Hun sang Dusty Springfields «Son of a Preacher Man» med så mye trøkk at mange i publikum ble imponert over hennes talent. [[Dag Åkeson Moe]] sa senere at «det var nesten et sjokk å høre henne, for det var så jævlig bra!».<ref>Sitert i Breen 2008: 36.</ref>

	==Karriere==		==Karriere==

Stigrp på 16. des. 2024 kl. 22:08

2024-12-16T22:08:54Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. des. 2024 kl. 22:08
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Radka Toneff faksimile 1980.jpg\|Faksimile fra Laagendalsposten 15. februar 1980; utsnitt av omtale av Radka Toneff.}}'''[[Radka Toneff]]''' (født [[25. juni]] [[1952]] i [[Oslo]], død [[21. oktober]] [[1982]] samme sted) var en av Norges fremste vokalister, og huskes spesielt som [[jazz]]sanger. Hun var også tekstforfatter, komponist og orkesterleder. Toneff fikk en kort karriere, men hennes musikk spilles fortsatt av mange, og den har inspirert en senere generasjon sangere.</onlyinclude>		<onlyinclude>{{thumb\|Radka Toneff faksimile 1980.jpg\|Faksimile fra ''Laagendalsposten'' 15. februar 1980; utsnitt av omtale av Radka Toneff.}}'''[[Radka Toneff]]''' (født [[25. juni]] [[1952]] i [[Oslo]], død [[21. oktober]] [[1982]] samme sted) var en av Norges fremste vokalister, og huskes spesielt som [[jazz]]sanger. Hun var også tekstforfatter, komponist og orkesterleder. Toneff fikk en kort karriere, men hennes musikk spilles fortsatt av mange, og den har inspirert en senere generasjon sangere.</onlyinclude>

	==Barne- og ungdomsår==		==Barne- og ungdomsår==

Stigrp: setter inn faksimile øverst og flytter derfor et bilde litt lenger ned i artikkelen

2024-12-16T22:08:36Z

setter inn faksimile øverst og flytter derfor et bilde litt lenger ned i artikkelen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. des. 2024 kl. 22:08
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|~~RadkaToneff02~~.jpg\|~~Nordre Follo kommune valgte å hedre minnet etter jazzsangerinnen da Dalsveien skulle få nytt navn i 2020~~. ~~I dag heter den~~ Radka ~~Toneffs vei~~.~~\|[[Bruker:Leharu\|Leif-Harald Ruud]]\|2020~~}}		<onlyinclude>{{thumb\|Radka Toneff faksimile 1980.jpg\|Faksimile fra Laagendalsposten 15. februar 1980; utsnitt av omtale av Radka Toneff.}}'''[[Radka Toneff]]''' (født [[25. juni]] [[1952]] i [[Oslo]], død [[21. oktober]] [[1982]] samme sted) var en av Norges fremste vokalister, og huskes spesielt som [[jazz]]sanger. Hun var også tekstforfatter, komponist og orkesterleder. Toneff fikk en kort karriere, men hennes musikk spilles fortsatt av mange, og den har inspirert en senere generasjon sangere.</onlyinclude>
	~~<onlyinclude>~~'''[[Radka Toneff]]''' (født [[25. juni]] [[1952]] i [[Oslo]], død [[21. oktober]] [[1982]] samme sted) var en av Norges fremste vokalister, og huskes spesielt som [[jazz]]sanger. Hun var også tekstforfatter, komponist og orkesterleder. Toneff fikk en kort karriere, men hennes musikk spilles fortsatt av mange, og den har inspirert en senere generasjon sangere.</onlyinclude>

	==Barne- og ungdomsår==		==Barne- og ungdomsår==

	{{thumb\|Gina Krogs vei Oslo 2013.jpg\|Radka Toneff vokste opp i Gina Krogs vei på Lambertseter.\|[[Bruker:Stigrp\|Stig Rune Pedersen]]\|2013}}		{{thumb\|Gina Krogs vei Oslo 2013.jpg\|Radka Toneff vokste opp i Gina Krogs vei på Lambertseter.\|[[Bruker:Stigrp\|Stig Rune Pedersen]]\|2013}}
	Hun var datter av musiker, flyger og radiotekniker [[Toni Toneff]] (1914–1985) og [[Lilly-Ann Toneff\|Lilly-Ann Drivenes]] (1924–2009). De møtte hverandre i [[Tsjekkoslovakia]] mot slutten av 1940-åra, mens han var på flukt fra Bulgarias kommunistregime og hun jobba på den norske [[legasjon]]en.		Hun var datter av musiker, flyger og radiotekniker [[Toni Toneff]] (1914–1985) og [[Lilly-Ann Toneff\|Lilly-Ann Drivenes]] (1924–2009). De møtte hverandre i [[Tsjekkoslovakia]] mot slutten av 1940-åra, mens han var på flukt fra Bulgarias kommunistregime og hun jobba på den norske [[legasjon]]en.
Linje 14:		Linje 12:

	==Karriere==		==Karriere==
			{{thumb\|RadkaToneff02.jpg\|Nordre Follo kommune valgte å hedre minnet etter jazzsangerinnen da Dalsveien skulle få nytt navn i 2020. I dag heter den Radka Toneffs vei.\|[[Bruker:Leharu\|Leif-Harald Ruud]]\|2020}}
	Toneff utvikla en særegen vokal, der hun henta inspirasjon fra blant annet jazz og rock, og samtidig tok med impulser fra bulgarsk folkemusikk. Den bulgarske arven var viktig for henne på flere måter; Hun ble døpt Ellen Radka, og søstera het Nina Jana. Selv brukte hun alltid Radka, mens søstera foretrakk det mer norskklingende Nina. Faren lærte ikke barna bulgarsk, men mora lærte seg språket og foreldrene snakka til tider bulgarsk når de ikke ville at barna skulle skjønne hva de snakka om.		Toneff utvikla en særegen vokal, der hun henta inspirasjon fra blant annet jazz og rock, og samtidig tok med impulser fra bulgarsk folkemusikk. Den bulgarske arven var viktig for henne på flere måter; Hun ble døpt Ellen Radka, og søstera het Nina Jana. Selv brukte hun alltid Radka, mens søstera foretrakk det mer norskklingende Nina. Faren lærte ikke barna bulgarsk, men mora lærte seg språket og foreldrene snakka til tider bulgarsk når de ikke ville at barna skulle skjønne hva de snakka om.

Rool på 16. des. 2024 kl. 20:18

2024-12-16T20:18:36Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. des. 2024 kl. 20:18
Linje 23:		Linje 23:
	Det største problemet for Toneff var at hun ikke hadde kommet inn på musikklinja. Hans Solum kom henne til unnsetning. Han var musikklærer på [[Follo folkehøgskole]] i [[Vestby kommune\|Vestby]], og ordna plass til henne der. Dermed kunne hun ikke bare få musikkopplæring, hun fikk også flytta hjemmefra. Her samarbeida hun mye med [[Hagbart Solløs]] fra [[Mjøndalen]], som hun også ble kjæreste med. De tok gitartimer hos [[Magni Wentzel]] i Oslo en gang i uka. På skolen satte de opp blant annet musikkversjoner av norske sagn som «[[Bendik og Årolilja]]» og «[[Villemand og Magnhild]]».		Det største problemet for Toneff var at hun ikke hadde kommet inn på musikklinja. Hans Solum kom henne til unnsetning. Han var musikklærer på [[Follo folkehøgskole]] i [[Vestby kommune\|Vestby]], og ordna plass til henne der. Dermed kunne hun ikke bare få musikkopplæring, hun fikk også flytta hjemmefra. Her samarbeida hun mye med [[Hagbart Solløs]] fra [[Mjøndalen]], som hun også ble kjæreste med. De tok gitartimer hos [[Magni Wentzel]] i Oslo en gang i uka. På skolen satte de opp blant annet musikkversjoner av norske sagn som «[[Bendik og Årolilja]]» og «[[Villemand og Magnhild]]».

	Etter folkegøskolen flytta hun inn hos mormoren og i grandtante i en stor leilighet i [[Oscars gate (Oslo)\|Oscars gate]]. Fra 1971 til 1975 studerte hun ved [[Musikkonservatoriet]] i Oslo. I 1971 framførte hun en egenkomponert låt under en NRK-innspilling, og det førte til at hun virkelig ble lagt merke til. Dag Åkeson Moe hadde begynt å jobbe i fjernsynet, og fikk henne med som musikalsk konsulent, på nokså uoffisiell basis, for barne- og ungdomsprogrammet «Lefsa». Hun fikk også en rolle i [[Tor Åge Bringsværd]]s barnemusikal ''Det blå folket og karamellfabrikken''. Den første plata hun medvirka på var ''Svartkatten'', der folk fra [[Nationaltheatret]] spilte inn et stykke til støtte for arbeiderne på den nedlagte [[Vestfos Cellulose]]. Hun sang «Visa om fabrikken» og hadde noen talepartier. Under dette arbeidet møtte hun den ti år eldre [[Kjell Kjær]], og de ble raskt et par. Det ble ikke noe langvarig forhold, for de to var ulike på så mange vis. Toneff og Moe ble med på anti-EEC-plata ''Slutt opp kamerat'' sammen med [[Frontteatret]] og [[Visegruppa PS]]. Begge disse platene solgte godt. Toneff hadde mange venner som ble aktive i [[AKP (m-l) da partiet ble stifta i 1973. Hun stilte opp på konserter og andre musikalske prosjekter, men ble ikke medlem av noe parti selv. En del av dette venstremiljøet, blant annet folka rundt [[Mai (plateselskap)\|Mai]] og [[Vømmøl Spellemannslag]], mente at jazzen var reaksjonær og lite folkelig. Jazzfolket påpekte at deres sjanger i stor grad var utvikla av revolusjonære, svarte musikere. Dermed ble det et brudd med AKP-miljøet. Toneff stilte også opp på kvinnearrangementer, men hadde lite personlig engasjement for saken. Jon Eberson fikk henne inn i det eksperimentelle jazzrockbandet Unis. De øvde blant annet hjemme hos brødrene [[Jon Balke\|Jon]], [[Erik Balke\|Erik]] og [[Anders Balke]], og i 1973 ble Erik Balke og Radka Toneff kjærester. Samme år bosatte hun seg i et gammel trehus i [[Dops gate (Oslo)\|Dops gate]] sammenm med ei venninne. Dette året gikk foreldrene fra hverandre. Toni Toneff hadde kommet over et par toppløse feriebilder av Jana, og banket henne opp. Det ble for mye for mora, som tok ut separasjon. Jana hadde ikke kontakt med faren på flere år, og Radka holdt avstand så langt det lot seg gjøre. Et problem ser ut til å være at Toni Toneff fikk kortisonsprøyter mot eksem. Legene mente at utslettet skyldte fotokjemikaliene, men etter hvert fant man ut at det var nerveproblemer som trolig kunne spores tilbake til flykrasjen og andre traumatiske opplevelser. En bivirkning av feilmedisineringa var at han fikk paranoide og pyskopatiske trekk, og kombinert med et heftig temperament førte det galt ~~avsted~~.		Etter folkegøskolen flytta hun inn hos mormoren og i grandtante i en stor leilighet i [[Oscars gate (Oslo)\|Oscars gate]]. Fra 1971 til 1975 studerte hun ved [[Musikkonservatoriet]] i Oslo. I 1971 framførte hun en egenkomponert låt under en NRK-innspilling, og det førte til at hun virkelig ble lagt merke til. Dag Åkeson Moe hadde begynt å jobbe i fjernsynet, og fikk henne med som musikalsk konsulent, på nokså uoffisiell basis, for barne- og ungdomsprogrammet «Lefsa». Hun fikk også en rolle i [[Tor Åge Bringsværd]]s barnemusikal ''Det blå folket og karamellfabrikken''. Den første plata hun medvirka på var ''Svartkatten'', der folk fra [[Nationaltheatret]] spilte inn et stykke til støtte for arbeiderne på den nedlagte [[Vestfos Cellulose]]. Hun sang «Visa om fabrikken» og hadde noen talepartier. Under dette arbeidet møtte hun den ti år eldre [[Kjell Kjær]], og de ble raskt et par. Det ble ikke noe langvarig forhold, for de to var ulike på så mange vis. Toneff og Moe ble med på anti-EEC-plata ''Slutt opp kamerat'' sammen med [[Frontteatret]] og [[Visegruppa PS]]. Begge disse platene solgte godt. Toneff hadde mange venner som ble aktive i [[AKP (m-l) da partiet ble stifta i 1973. Hun stilte opp på konserter og andre musikalske prosjekter, men ble ikke medlem av noe parti selv. En del av dette venstremiljøet, blant annet folka rundt [[Mai (plateselskap)\|Mai]] og [[Vømmøl Spellemannslag]], mente at jazzen var reaksjonær og lite folkelig. Jazzfolket påpekte at deres sjanger i stor grad var utvikla av revolusjonære, svarte musikere. Dermed ble det et brudd med AKP-miljøet. Toneff stilte også opp på kvinnearrangementer, men hadde lite personlig engasjement for saken. Jon Eberson fikk henne inn i det eksperimentelle jazzrockbandet Unis. De øvde blant annet hjemme hos brødrene [[Jon Balke\|Jon]], [[Erik Balke\|Erik]] og [[Anders Balke]], og i 1973 ble Erik Balke og Radka Toneff kjærester. Samme år bosatte hun seg i et gammel trehus i [[Dops gate (Oslo)\|Dops gate]] sammenm med ei venninne. Dette året gikk foreldrene fra hverandre. Toni Toneff hadde kommet over et par toppløse feriebilder av Jana, og banket henne opp. Det ble for mye for mora, som tok ut separasjon. Jana hadde ikke kontakt med faren på flere år, og Radka holdt avstand så langt det lot seg gjøre. Et problem ser ut til å være at Toni Toneff fikk kortisonsprøyter mot eksem. Legene mente at utslettet skyldte fotokjemikaliene, men etter hvert fant man ut at det var nerveproblemer som trolig kunne spores tilbake til flykrasjen og andre traumatiske opplevelser. En bivirkning av feilmedisineringa var at han fikk paranoide og pyskopatiske trekk, og kombinert med et heftig temperament førte det galt av sted.

	Radka Toneff flytta i okotber 1973 sammen med Erik Balke i et slags kollektiv på [[Rykkinn (Bærum)\|Rykkinn]] i [[Bærum kommune\|Bærum]]. Familien Balke ble en trygg havn; familielivet der var det totalt motsatte av det hun selv hadde opplevd. Foreldrene støtta opp om sønnene, uten å skulle styre dem, og Radka ble tatt inn i familien. Forholdet mellom Erik og Radka var ikke helt enkelt. Hun var svært hjemmekjær, og ville rett hjem etter en spillejobb. Han ville henge på Club 7. Det samme problemet hadde hun hatt med Kjell Kjær. Høsten 1974 satt han og drakk øl med venner på Club 7, da det kom en telefon om at Radka hadde skåret opp håndleddene med barberblad. Ingen av dem hadde sett at det sto så ille til. Hun gikk til psykolog et par ganger etter dette, men det fungerte ikke for henne. Hendelsen ble ikke nevnt senere. Kollektivet på Rykkinn gikk i oppløsning, og Toneff fikk seg en leilighet i [[Arne Garborgs vei (Oslo)\|Arne Garborgs vei]] i Oslo. Erik Balke bodde der en del, men forholdet begynte å skrante, så det ble litt til og fra. På denne tida jobba Unis hardt med å få platekontrakt, men kom ingen vei. På Club 7 ble de bua ut da de framførte Roberta Flacks «Killing Me Softly», fordi publikum der som nevnt ikke var begeistra for coverlåter. Men da Radka spilte inn en versjon av låte på kassett, ble Jon Eberson virkelig imponert. Han foreslo å starte ei ny gruppe med Toneff som vokalist og frontfigur.		Radka Toneff flytta i okotber 1973 sammen med Erik Balke i et slags kollektiv på [[Rykkinn (Bærum)\|Rykkinn]] i [[Bærum kommune\|Bærum]]. Familien Balke ble en trygg havn; familielivet der var det totalt motsatte av det hun selv hadde opplevd. Foreldrene støtta opp om sønnene, uten å skulle styre dem, og Radka ble tatt inn i familien. Forholdet mellom Erik og Radka var ikke helt enkelt. Hun var svært hjemmekjær, og ville rett hjem etter en spillejobb. Han ville henge på Club 7. Det samme problemet hadde hun hatt med Kjell Kjær. Høsten 1974 satt han og drakk øl med venner på Club 7, da det kom en telefon om at Radka hadde skåret opp håndleddene med barberblad. Ingen av dem hadde sett at det sto så ille til. Hun gikk til psykolog et par ganger etter dette, men det fungerte ikke for henne. Hendelsen ble ikke nevnt senere. Kollektivet på Rykkinn gikk i oppløsning, og Toneff fikk seg en leilighet i [[Arne Garborgs vei (Oslo)\|Arne Garborgs vei]] i Oslo. Erik Balke bodde der en del, men forholdet begynte å skrante, så det ble litt til og fra. På denne tida jobba Unis hardt med å få platekontrakt, men kom ingen vei. På Club 7 ble de bua ut da de framførte Roberta Flacks «Killing Me Softly», fordi publikum der som nevnt ikke var begeistra for coverlåter. Men da Radka spilte inn en versjon av låte på kassett, ble Jon Eberson virkelig imponert. Han foreslo å starte ei ny gruppe med Toneff som vokalist og frontfigur.

Cnyborg på 9. okt. 2024 kl. 11:18

2024-10-09T11:18:20Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. okt. 2024 kl. 11:18
Linje 54:		Linje 54:
	* Halvorsen, Tore: [https://nbl.snl.no/Radka_Toneff Radka Toneff] i ''Norsk biografisk leksikon''.		* Halvorsen, Tore: [https://nbl.snl.no/Radka_Toneff Radka Toneff] i ''Norsk biografisk leksikon''.
	* [http://www.disnorge.no/gravminner/global1.php Gravminner i Norge], Slekt og Data.		* [http://www.disnorge.no/gravminner/global1.php Gravminner i Norge], Slekt og Data.
			* {{Hbr1-1\|pc00000003816382\|Radka Toneff}}.

	{{DEFAULTSORT:Toneff, Radka}}		{{DEFAULTSORT:Toneff, Radka}}

Cnyborgbot: Robot: Endrer mal: Bokhylla

2024-03-07T10:31:27Z

Robot: Endrer mal: Bokhylla

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. mar. 2024 kl. 10:31
Linje 51:		Linje 51:
	==Litteratur og kilder==		==Litteratur og kilder==

	* Breen, Marta: ''Radka Toneff : hennes korte liv og store stemme''. Utg. Kagge. Oslo. 2008. {{~~bokhylla~~\|NBN:no-nb_digibok_2013112608028}}.		* Breen, Marta: ''Radka Toneff : hennes korte liv og store stemme''. Utg. Kagge. Oslo. 2008. {{Nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2013112608028}}.
	* Halvorsen, Tore: [https://nbl.snl.no/Radka_Toneff Radka Toneff] i ''Norsk biografisk leksikon''.		* Halvorsen, Tore: [https://nbl.snl.no/Radka_Toneff Radka Toneff] i ''Norsk biografisk leksikon''.
	* [http://www.disnorge.no/gravminner/global1.php Gravminner i Norge], Slekt og Data.		* [http://www.disnorge.no/gravminner/global1.php Gravminner i Norge], Slekt og Data.

Olve Utne: Teksterstatting – «[[kategori:» til «[[Kategori:»

2023-11-18T23:03:00Z

Teksterstatting – «[[kategori:» til «[[Kategori:»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. nov. 2023 kl. 23:03
Linje 64:		Linje 64:
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
	[[Kategori:Fødsler i 1952]]		[[Kategori:Fødsler i 1952]]
	[[~~kategori~~:Dødsfall i 1982]]		[[Kategori:Dødsfall i 1982]]
	{{bm}}{{kvinner i lokalhistoria}}		{{bm}}{{kvinner i lokalhistoria}}

	{{F1}}		{{F1}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. des. 2024 kl. 22:11
Linje 21:		Linje 21:
	Det største problemet for Toneff var at hun ikke hadde kommet inn på musikklinja. Hans Solum kom henne til unnsetning. Han var musikklærer på [[Follo folkehøgskole]] i [[Vestby kommune\|Vestby]], og ordna plass til henne der. Dermed kunne hun ikke bare få musikkopplæring, hun fikk også flytta hjemmefra. Her samarbeida hun mye med [[Hagbart Solløs]] fra [[Mjøndalen]], som hun også ble kjæreste med. De tok gitartimer hos [[Magni Wentzel]] i Oslo en gang i uka. På skolen satte de opp blant annet musikkversjoner av norske sagn som «[[Bendik og Årolilja]]» og «[[Villemand og Magnhild]]».		Det største problemet for Toneff var at hun ikke hadde kommet inn på musikklinja. Hans Solum kom henne til unnsetning. Han var musikklærer på [[Follo folkehøgskole]] i [[Vestby kommune\|Vestby]], og ordna plass til henne der. Dermed kunne hun ikke bare få musikkopplæring, hun fikk også flytta hjemmefra. Her samarbeida hun mye med [[Hagbart Solløs]] fra [[Mjøndalen]], som hun også ble kjæreste med. De tok gitartimer hos [[Magni Wentzel]] i Oslo en gang i uka. På skolen satte de opp blant annet musikkversjoner av norske sagn som «[[Bendik og Årolilja]]» og «[[Villemand og Magnhild]]».

	Etter folkehøgskolen flytta hun inn hos mormoren og i grandtante i en stor leilighet i [[Oscars gate (Oslo)\|Oscars gate]]. Fra 1971 til 1975 studerte hun ved [[Musikkonservatoriet]] i Oslo. I 1971 framførte hun en egenkomponert låt under en NRK-innspilling, og det førte til at hun virkelig ble lagt merke til. Dag Åkeson Moe hadde begynt å jobbe i fjernsynet, og fikk henne med som musikalsk konsulent, på nokså uoffisiell basis, for barne- og ungdomsprogrammet «Lefsa». Hun fikk også en rolle i [[Tor Åge Bringsværd]]s barnemusikal ''Det blå folket og karamellfabrikken''. Den første plata hun medvirka på var ''Svartkatten'', der folk fra [[Nationaltheatret]] spilte inn et stykke til støtte for arbeiderne på den nedlagte [[Vestfos Cellulose]]. Hun sang «Visa om fabrikken» og hadde noen talepartier. Under dette arbeidet møtte hun den ti år eldre [[Kjell Kjær]], og de ble raskt et par. Det ble ikke noe langvarig forhold, for de to var ulike på så mange vis. Toneff og Moe ble med på anti-EEC-plata ''Slutt opp kamerat'' sammen med [[Frontteatret]] og [[Visegruppa PS]]. Begge disse platene solgte godt. Toneff hadde mange venner som ble aktive i [[AKP (m-l) da partiet ble stifta i 1973. Hun stilte opp på konserter og andre musikalske prosjekter, men ble ikke medlem av noe parti selv. En del av dette venstremiljøet, blant annet folka rundt [[Mai (plateselskap)\|Mai]] og [[Vømmøl Spellemannslag]], mente at jazzen var reaksjonær og lite folkelig. Jazzfolket påpekte at deres sjanger i stor grad var utvikla av revolusjonære, svarte musikere. Dermed ble det et brudd med AKP-miljøet. Toneff stilte også opp på kvinnearrangementer, men hadde lite personlig engasjement for saken. Jon Eberson fikk henne inn i det eksperimentelle jazzrockbandet Unis. De øvde blant annet hjemme hos brødrene [[Jon Balke\|Jon]], [[Erik Balke\|Erik]] og [[Anders Balke]], og i 1973 ble Erik Balke og Radka Toneff kjærester. Samme år bosatte hun seg i et gammel trehus i [[Dops gate (Oslo)\|Dops gate]] sammenm med ei venninne. Dette året gikk foreldrene fra hverandre. Toni Toneff hadde kommet over et par toppløse feriebilder av Jana, og banket henne opp. Det ble for mye for mora, som tok ut separasjon. Jana hadde ikke kontakt med faren på flere år, og Radka holdt avstand så langt det lot seg gjøre. Et problem ser ut til å være at Toni Toneff fikk kortisonsprøyter mot eksem. Legene mente at utslettet skyldte fotokjemikaliene, men etter hvert fant man ut at det var nerveproblemer som trolig kunne spores tilbake til flykrasjen og andre traumatiske opplevelser. En bivirkning av feilmedisineringa var at han fikk paranoide og pyskopatiske trekk, og kombinert med et heftig temperament førte det galt av sted.		Etter folkehøgskolen flytta hun inn hos mormoren og i grandtante i en stor leilighet i [[Oscars gate (Oslo)\|Oscars gate]]. Fra 1971 til 1975 studerte hun ved [[Musikkonservatoriet]] i Oslo. I 1971 framførte hun en egenkomponert låt under en NRK-innspilling, og det førte til at hun virkelig ble lagt merke til. Dag Åkeson Moe hadde begynt å jobbe i fjernsynet, og fikk henne med som musikalsk konsulent, på nokså uoffisiell basis, for barne- og ungdomsprogrammet «Lefsa». Hun fikk også en rolle i [[Tor Åge Bringsværd]]s barnemusikal ''Det blå folket og karamellfabrikken''. Den første plata hun medvirka på var ''Svartkatten'', der folk fra [[Nationaltheatret]] spilte inn et stykke til støtte for arbeiderne på den nedlagte [[Vestfos Cellulose]]. Hun sang «Visa om fabrikken» og hadde noen talepartier. Under dette arbeidet møtte hun den ti år eldre [[Kjell Kjær]], og de ble raskt et par. Det ble ikke noe langvarig forhold, for de to var ulike på så mange vis. Toneff og Moe ble med på anti-EEC-plata ''Slutt opp kamerat'' sammen med [[Frontteatret]] og [[Visegruppa PS]]. Begge disse platene solgte godt. Toneff hadde mange venner som ble aktive i [[AKP (m-l)]] da partiet ble stifta i 1973. Hun stilte opp på konserter og andre musikalske prosjekter, men ble ikke medlem av noe parti selv. En del av dette venstremiljøet, blant annet folka rundt [[Mai (plateselskap)\|Mai]] og [[Vømmøl Spellemannslag]], mente at jazzen var reaksjonær og lite folkelig. Jazzfolket påpekte at deres sjanger i stor grad var utvikla av revolusjonære, svarte musikere. Dermed ble det et brudd med AKP-miljøet. Toneff stilte også opp på kvinnearrangementer, men hadde lite personlig engasjement for saken. Jon Eberson fikk henne inn i det eksperimentelle jazzrockbandet Unis. De øvde blant annet hjemme hos brødrene [[Jon Balke\|Jon]], [[Erik Balke\|Erik]] og [[Anders Balke]], og i 1973 ble Erik Balke og Radka Toneff kjærester. Samme år bosatte hun seg i et gammel trehus i [[Dops gate (Oslo)\|Dops gate]] sammenm med ei venninne. Dette året gikk foreldrene fra hverandre. Toni Toneff hadde kommet over et par toppløse feriebilder av Jana, og banket henne opp. Det ble for mye for mora, som tok ut separasjon. Jana hadde ikke kontakt med faren på flere år, og Radka holdt avstand så langt det lot seg gjøre. Et problem ser ut til å være at Toni Toneff fikk kortisonsprøyter mot eksem. Legene mente at utslettet skyldte fotokjemikaliene, men etter hvert fant man ut at det var nerveproblemer som trolig kunne spores tilbake til flykrasjen og andre traumatiske opplevelser. En bivirkning av feilmedisineringa var at han fikk paranoide og pyskopatiske trekk, og kombinert med et heftig temperament førte det galt av sted.

	Radka Toneff flytta i okotber 1973 sammen med Erik Balke i et slags kollektiv på [[Rykkinn (Bærum)\|Rykkinn]] i [[Bærum kommune\|Bærum]]. Familien Balke ble en trygg havn; familielivet der var det totalt motsatte av det hun selv hadde opplevd. Foreldrene støtta opp om sønnene, uten å skulle styre dem, og Radka ble tatt inn i familien. Forholdet mellom Erik og Radka var ikke helt enkelt. Hun var svært hjemmekjær, og ville rett hjem etter en spillejobb. Han ville henge på Club 7. Det samme problemet hadde hun hatt med Kjell Kjær. Høsten 1974 satt han og drakk øl med venner på Club 7, da det kom en telefon om at Radka hadde skåret opp håndleddene med barberblad. Ingen av dem hadde sett at det sto så ille til. Hun gikk til psykolog et par ganger etter dette, men det fungerte ikke for henne. Hendelsen ble ikke nevnt senere. Kollektivet på Rykkinn gikk i oppløsning, og Toneff fikk seg en leilighet i [[Arne Garborgs vei (Oslo)\|Arne Garborgs vei]] i Oslo. Erik Balke bodde der en del, men forholdet begynte å skrante, så det ble litt til og fra. På denne tida jobba Unis hardt med å få platekontrakt, men kom ingen vei. På Club 7 ble de bua ut da de framførte Roberta Flacks «Killing Me Softly», fordi publikum der som nevnt ikke var begeistra for coverlåter. Men da Radka spilte inn en versjon av låte på kassett, ble Jon Eberson virkelig imponert. Han foreslo å starte ei ny gruppe med Toneff som vokalist og frontfigur.		Radka Toneff flytta i okotber 1973 sammen med Erik Balke i et slags kollektiv på [[Rykkinn (Bærum)\|Rykkinn]] i [[Bærum kommune\|Bærum]]. Familien Balke ble en trygg havn; familielivet der var det totalt motsatte av det hun selv hadde opplevd. Foreldrene støtta opp om sønnene, uten å skulle styre dem, og Radka ble tatt inn i familien. Forholdet mellom Erik og Radka var ikke helt enkelt. Hun var svært hjemmekjær, og ville rett hjem etter en spillejobb. Han ville henge på Club 7. Det samme problemet hadde hun hatt med Kjell Kjær. Høsten 1974 satt han og drakk øl med venner på Club 7, da det kom en telefon om at Radka hadde skåret opp håndleddene med barberblad. Ingen av dem hadde sett at det sto så ille til. Hun gikk til psykolog et par ganger etter dette, men det fungerte ikke for henne. Hendelsen ble ikke nevnt senere. Kollektivet på Rykkinn gikk i oppløsning, og Toneff fikk seg en leilighet i [[Arne Garborgs vei (Oslo)\|Arne Garborgs vei]] i Oslo. Erik Balke bodde der en del, men forholdet begynte å skrante, så det ble litt til og fra. På denne tida jobba Unis hardt med å få platekontrakt, men kom ingen vei. På Club 7 ble de bua ut da de framførte Roberta Flacks «Killing Me Softly», fordi publikum der som nevnt ikke var begeistra for coverlåter. Men da Radka spilte inn en versjon av låte på kassett, ble Jon Eberson virkelig imponert. Han foreslo å starte ei ny gruppe med Toneff som vokalist og frontfigur.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. des. 2024 kl. 22:11
Linje 21:		Linje 21:
	Det største problemet for Toneff var at hun ikke hadde kommet inn på musikklinja. Hans Solum kom henne til unnsetning. Han var musikklærer på [[Follo folkehøgskole]] i [[Vestby kommune\|Vestby]], og ordna plass til henne der. Dermed kunne hun ikke bare få musikkopplæring, hun fikk også flytta hjemmefra. Her samarbeida hun mye med [[Hagbart Solløs]] fra [[Mjøndalen]], som hun også ble kjæreste med. De tok gitartimer hos [[Magni Wentzel]] i Oslo en gang i uka. På skolen satte de opp blant annet musikkversjoner av norske sagn som «[[Bendik og Årolilja]]» og «[[Villemand og Magnhild]]».		Det største problemet for Toneff var at hun ikke hadde kommet inn på musikklinja. Hans Solum kom henne til unnsetning. Han var musikklærer på [[Follo folkehøgskole]] i [[Vestby kommune\|Vestby]], og ordna plass til henne der. Dermed kunne hun ikke bare få musikkopplæring, hun fikk også flytta hjemmefra. Her samarbeida hun mye med [[Hagbart Solløs]] fra [[Mjøndalen]], som hun også ble kjæreste med. De tok gitartimer hos [[Magni Wentzel]] i Oslo en gang i uka. På skolen satte de opp blant annet musikkversjoner av norske sagn som «[[Bendik og Årolilja]]» og «[[Villemand og Magnhild]]».

	Etter ~~folkegøskolen~~ flytta hun inn hos mormoren og i grandtante i en stor leilighet i [[Oscars gate (Oslo)\|Oscars gate]]. Fra 1971 til 1975 studerte hun ved [[Musikkonservatoriet]] i Oslo. I 1971 framførte hun en egenkomponert låt under en NRK-innspilling, og det førte til at hun virkelig ble lagt merke til. Dag Åkeson Moe hadde begynt å jobbe i fjernsynet, og fikk henne med som musikalsk konsulent, på nokså uoffisiell basis, for barne- og ungdomsprogrammet «Lefsa». Hun fikk også en rolle i [[Tor Åge Bringsværd]]s barnemusikal ''Det blå folket og karamellfabrikken''. Den første plata hun medvirka på var ''Svartkatten'', der folk fra [[Nationaltheatret]] spilte inn et stykke til støtte for arbeiderne på den nedlagte [[Vestfos Cellulose]]. Hun sang «Visa om fabrikken» og hadde noen talepartier. Under dette arbeidet møtte hun den ti år eldre [[Kjell Kjær]], og de ble raskt et par. Det ble ikke noe langvarig forhold, for de to var ulike på så mange vis. Toneff og Moe ble med på anti-EEC-plata ''Slutt opp kamerat'' sammen med [[Frontteatret]] og [[Visegruppa PS]]. Begge disse platene solgte godt. Toneff hadde mange venner som ble aktive i [[AKP (m-l) da partiet ble stifta i 1973. Hun stilte opp på konserter og andre musikalske prosjekter, men ble ikke medlem av noe parti selv. En del av dette venstremiljøet, blant annet folka rundt [[Mai (plateselskap)\|Mai]] og [[Vømmøl Spellemannslag]], mente at jazzen var reaksjonær og lite folkelig. Jazzfolket påpekte at deres sjanger i stor grad var utvikla av revolusjonære, svarte musikere. Dermed ble det et brudd med AKP-miljøet. Toneff stilte også opp på kvinnearrangementer, men hadde lite personlig engasjement for saken. Jon Eberson fikk henne inn i det eksperimentelle jazzrockbandet Unis. De øvde blant annet hjemme hos brødrene [[Jon Balke\|Jon]], [[Erik Balke\|Erik]] og [[Anders Balke]], og i 1973 ble Erik Balke og Radka Toneff kjærester. Samme år bosatte hun seg i et gammel trehus i [[Dops gate (Oslo)\|Dops gate]] sammenm med ei venninne. Dette året gikk foreldrene fra hverandre. Toni Toneff hadde kommet over et par toppløse feriebilder av Jana, og banket henne opp. Det ble for mye for mora, som tok ut separasjon. Jana hadde ikke kontakt med faren på flere år, og Radka holdt avstand så langt det lot seg gjøre. Et problem ser ut til å være at Toni Toneff fikk kortisonsprøyter mot eksem. Legene mente at utslettet skyldte fotokjemikaliene, men etter hvert fant man ut at det var nerveproblemer som trolig kunne spores tilbake til flykrasjen og andre traumatiske opplevelser. En bivirkning av feilmedisineringa var at han fikk paranoide og pyskopatiske trekk, og kombinert med et heftig temperament førte det galt av sted.		Etter folkehøgskolen flytta hun inn hos mormoren og i grandtante i en stor leilighet i [[Oscars gate (Oslo)\|Oscars gate]]. Fra 1971 til 1975 studerte hun ved [[Musikkonservatoriet]] i Oslo. I 1971 framførte hun en egenkomponert låt under en NRK-innspilling, og det førte til at hun virkelig ble lagt merke til. Dag Åkeson Moe hadde begynt å jobbe i fjernsynet, og fikk henne med som musikalsk konsulent, på nokså uoffisiell basis, for barne- og ungdomsprogrammet «Lefsa». Hun fikk også en rolle i [[Tor Åge Bringsværd]]s barnemusikal ''Det blå folket og karamellfabrikken''. Den første plata hun medvirka på var ''Svartkatten'', der folk fra [[Nationaltheatret]] spilte inn et stykke til støtte for arbeiderne på den nedlagte [[Vestfos Cellulose]]. Hun sang «Visa om fabrikken» og hadde noen talepartier. Under dette arbeidet møtte hun den ti år eldre [[Kjell Kjær]], og de ble raskt et par. Det ble ikke noe langvarig forhold, for de to var ulike på så mange vis. Toneff og Moe ble med på anti-EEC-plata ''Slutt opp kamerat'' sammen med [[Frontteatret]] og [[Visegruppa PS]]. Begge disse platene solgte godt. Toneff hadde mange venner som ble aktive i [[AKP (m-l) da partiet ble stifta i 1973. Hun stilte opp på konserter og andre musikalske prosjekter, men ble ikke medlem av noe parti selv. En del av dette venstremiljøet, blant annet folka rundt [[Mai (plateselskap)\|Mai]] og [[Vømmøl Spellemannslag]], mente at jazzen var reaksjonær og lite folkelig. Jazzfolket påpekte at deres sjanger i stor grad var utvikla av revolusjonære, svarte musikere. Dermed ble det et brudd med AKP-miljøet. Toneff stilte også opp på kvinnearrangementer, men hadde lite personlig engasjement for saken. Jon Eberson fikk henne inn i det eksperimentelle jazzrockbandet Unis. De øvde blant annet hjemme hos brødrene [[Jon Balke\|Jon]], [[Erik Balke\|Erik]] og [[Anders Balke]], og i 1973 ble Erik Balke og Radka Toneff kjærester. Samme år bosatte hun seg i et gammel trehus i [[Dops gate (Oslo)\|Dops gate]] sammenm med ei venninne. Dette året gikk foreldrene fra hverandre. Toni Toneff hadde kommet over et par toppløse feriebilder av Jana, og banket henne opp. Det ble for mye for mora, som tok ut separasjon. Jana hadde ikke kontakt med faren på flere år, og Radka holdt avstand så langt det lot seg gjøre. Et problem ser ut til å være at Toni Toneff fikk kortisonsprøyter mot eksem. Legene mente at utslettet skyldte fotokjemikaliene, men etter hvert fant man ut at det var nerveproblemer som trolig kunne spores tilbake til flykrasjen og andre traumatiske opplevelser. En bivirkning av feilmedisineringa var at han fikk paranoide og pyskopatiske trekk, og kombinert med et heftig temperament førte det galt av sted.

	Radka Toneff flytta i okotber 1973 sammen med Erik Balke i et slags kollektiv på [[Rykkinn (Bærum)\|Rykkinn]] i [[Bærum kommune\|Bærum]]. Familien Balke ble en trygg havn; familielivet der var det totalt motsatte av det hun selv hadde opplevd. Foreldrene støtta opp om sønnene, uten å skulle styre dem, og Radka ble tatt inn i familien. Forholdet mellom Erik og Radka var ikke helt enkelt. Hun var svært hjemmekjær, og ville rett hjem etter en spillejobb. Han ville henge på Club 7. Det samme problemet hadde hun hatt med Kjell Kjær. Høsten 1974 satt han og drakk øl med venner på Club 7, da det kom en telefon om at Radka hadde skåret opp håndleddene med barberblad. Ingen av dem hadde sett at det sto så ille til. Hun gikk til psykolog et par ganger etter dette, men det fungerte ikke for henne. Hendelsen ble ikke nevnt senere. Kollektivet på Rykkinn gikk i oppløsning, og Toneff fikk seg en leilighet i [[Arne Garborgs vei (Oslo)\|Arne Garborgs vei]] i Oslo. Erik Balke bodde der en del, men forholdet begynte å skrante, så det ble litt til og fra. På denne tida jobba Unis hardt med å få platekontrakt, men kom ingen vei. På Club 7 ble de bua ut da de framførte Roberta Flacks «Killing Me Softly», fordi publikum der som nevnt ikke var begeistra for coverlåter. Men da Radka spilte inn en versjon av låte på kassett, ble Jon Eberson virkelig imponert. Han foreslo å starte ei ny gruppe med Toneff som vokalist og frontfigur.		Radka Toneff flytta i okotber 1973 sammen med Erik Balke i et slags kollektiv på [[Rykkinn (Bærum)\|Rykkinn]] i [[Bærum kommune\|Bærum]]. Familien Balke ble en trygg havn; familielivet der var det totalt motsatte av det hun selv hadde opplevd. Foreldrene støtta opp om sønnene, uten å skulle styre dem, og Radka ble tatt inn i familien. Forholdet mellom Erik og Radka var ikke helt enkelt. Hun var svært hjemmekjær, og ville rett hjem etter en spillejobb. Han ville henge på Club 7. Det samme problemet hadde hun hatt med Kjell Kjær. Høsten 1974 satt han og drakk øl med venner på Club 7, da det kom en telefon om at Radka hadde skåret opp håndleddene med barberblad. Ingen av dem hadde sett at det sto så ille til. Hun gikk til psykolog et par ganger etter dette, men det fungerte ikke for henne. Hendelsen ble ikke nevnt senere. Kollektivet på Rykkinn gikk i oppløsning, og Toneff fikk seg en leilighet i [[Arne Garborgs vei (Oslo)\|Arne Garborgs vei]] i Oslo. Erik Balke bodde der en del, men forholdet begynte å skrante, så det ble litt til og fra. På denne tida jobba Unis hardt med å få platekontrakt, men kom ingen vei. På Club 7 ble de bua ut da de framførte Roberta Flacks «Killing Me Softly», fordi publikum der som nevnt ikke var begeistra for coverlåter. Men da Radka spilte inn en versjon av låte på kassett, ble Jon Eberson virkelig imponert. Han foreslo å starte ei ny gruppe med Toneff som vokalist og frontfigur.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. des. 2024 kl. 20:18
Linje 23:		Linje 23:
	Det største problemet for Toneff var at hun ikke hadde kommet inn på musikklinja. Hans Solum kom henne til unnsetning. Han var musikklærer på [[Follo folkehøgskole]] i [[Vestby kommune\|Vestby]], og ordna plass til henne der. Dermed kunne hun ikke bare få musikkopplæring, hun fikk også flytta hjemmefra. Her samarbeida hun mye med [[Hagbart Solløs]] fra [[Mjøndalen]], som hun også ble kjæreste med. De tok gitartimer hos [[Magni Wentzel]] i Oslo en gang i uka. På skolen satte de opp blant annet musikkversjoner av norske sagn som «[[Bendik og Årolilja]]» og «[[Villemand og Magnhild]]».		Det største problemet for Toneff var at hun ikke hadde kommet inn på musikklinja. Hans Solum kom henne til unnsetning. Han var musikklærer på [[Follo folkehøgskole]] i [[Vestby kommune\|Vestby]], og ordna plass til henne der. Dermed kunne hun ikke bare få musikkopplæring, hun fikk også flytta hjemmefra. Her samarbeida hun mye med [[Hagbart Solløs]] fra [[Mjøndalen]], som hun også ble kjæreste med. De tok gitartimer hos [[Magni Wentzel]] i Oslo en gang i uka. På skolen satte de opp blant annet musikkversjoner av norske sagn som «[[Bendik og Årolilja]]» og «[[Villemand og Magnhild]]».

	Etter folkegøskolen flytta hun inn hos mormoren og i grandtante i en stor leilighet i [[Oscars gate (Oslo)\|Oscars gate]]. Fra 1971 til 1975 studerte hun ved [[Musikkonservatoriet]] i Oslo. I 1971 framførte hun en egenkomponert låt under en NRK-innspilling, og det førte til at hun virkelig ble lagt merke til. Dag Åkeson Moe hadde begynt å jobbe i fjernsynet, og fikk henne med som musikalsk konsulent, på nokså uoffisiell basis, for barne- og ungdomsprogrammet «Lefsa». Hun fikk også en rolle i [[Tor Åge Bringsværd]]s barnemusikal ''Det blå folket og karamellfabrikken''. Den første plata hun medvirka på var ''Svartkatten'', der folk fra [[Nationaltheatret]] spilte inn et stykke til støtte for arbeiderne på den nedlagte [[Vestfos Cellulose]]. Hun sang «Visa om fabrikken» og hadde noen talepartier. Under dette arbeidet møtte hun den ti år eldre [[Kjell Kjær]], og de ble raskt et par. Det ble ikke noe langvarig forhold, for de to var ulike på så mange vis. Toneff og Moe ble med på anti-EEC-plata ''Slutt opp kamerat'' sammen med [[Frontteatret]] og [[Visegruppa PS]]. Begge disse platene solgte godt. Toneff hadde mange venner som ble aktive i [[AKP (m-l) da partiet ble stifta i 1973. Hun stilte opp på konserter og andre musikalske prosjekter, men ble ikke medlem av noe parti selv. En del av dette venstremiljøet, blant annet folka rundt [[Mai (plateselskap)\|Mai]] og [[Vømmøl Spellemannslag]], mente at jazzen var reaksjonær og lite folkelig. Jazzfolket påpekte at deres sjanger i stor grad var utvikla av revolusjonære, svarte musikere. Dermed ble det et brudd med AKP-miljøet. Toneff stilte også opp på kvinnearrangementer, men hadde lite personlig engasjement for saken. Jon Eberson fikk henne inn i det eksperimentelle jazzrockbandet Unis. De øvde blant annet hjemme hos brødrene [[Jon Balke\|Jon]], [[Erik Balke\|Erik]] og [[Anders Balke]], og i 1973 ble Erik Balke og Radka Toneff kjærester. Samme år bosatte hun seg i et gammel trehus i [[Dops gate (Oslo)\|Dops gate]] sammenm med ei venninne. Dette året gikk foreldrene fra hverandre. Toni Toneff hadde kommet over et par toppløse feriebilder av Jana, og banket henne opp. Det ble for mye for mora, som tok ut separasjon. Jana hadde ikke kontakt med faren på flere år, og Radka holdt avstand så langt det lot seg gjøre. Et problem ser ut til å være at Toni Toneff fikk kortisonsprøyter mot eksem. Legene mente at utslettet skyldte fotokjemikaliene, men etter hvert fant man ut at det var nerveproblemer som trolig kunne spores tilbake til flykrasjen og andre traumatiske opplevelser. En bivirkning av feilmedisineringa var at han fikk paranoide og pyskopatiske trekk, og kombinert med et heftig temperament førte det galt ~~avsted~~.		Etter folkegøskolen flytta hun inn hos mormoren og i grandtante i en stor leilighet i [[Oscars gate (Oslo)\|Oscars gate]]. Fra 1971 til 1975 studerte hun ved [[Musikkonservatoriet]] i Oslo. I 1971 framførte hun en egenkomponert låt under en NRK-innspilling, og det førte til at hun virkelig ble lagt merke til. Dag Åkeson Moe hadde begynt å jobbe i fjernsynet, og fikk henne med som musikalsk konsulent, på nokså uoffisiell basis, for barne- og ungdomsprogrammet «Lefsa». Hun fikk også en rolle i [[Tor Åge Bringsværd]]s barnemusikal ''Det blå folket og karamellfabrikken''. Den første plata hun medvirka på var ''Svartkatten'', der folk fra [[Nationaltheatret]] spilte inn et stykke til støtte for arbeiderne på den nedlagte [[Vestfos Cellulose]]. Hun sang «Visa om fabrikken» og hadde noen talepartier. Under dette arbeidet møtte hun den ti år eldre [[Kjell Kjær]], og de ble raskt et par. Det ble ikke noe langvarig forhold, for de to var ulike på så mange vis. Toneff og Moe ble med på anti-EEC-plata ''Slutt opp kamerat'' sammen med [[Frontteatret]] og [[Visegruppa PS]]. Begge disse platene solgte godt. Toneff hadde mange venner som ble aktive i [[AKP (m-l) da partiet ble stifta i 1973. Hun stilte opp på konserter og andre musikalske prosjekter, men ble ikke medlem av noe parti selv. En del av dette venstremiljøet, blant annet folka rundt [[Mai (plateselskap)\|Mai]] og [[Vømmøl Spellemannslag]], mente at jazzen var reaksjonær og lite folkelig. Jazzfolket påpekte at deres sjanger i stor grad var utvikla av revolusjonære, svarte musikere. Dermed ble det et brudd med AKP-miljøet. Toneff stilte også opp på kvinnearrangementer, men hadde lite personlig engasjement for saken. Jon Eberson fikk henne inn i det eksperimentelle jazzrockbandet Unis. De øvde blant annet hjemme hos brødrene [[Jon Balke\|Jon]], [[Erik Balke\|Erik]] og [[Anders Balke]], og i 1973 ble Erik Balke og Radka Toneff kjærester. Samme år bosatte hun seg i et gammel trehus i [[Dops gate (Oslo)\|Dops gate]] sammenm med ei venninne. Dette året gikk foreldrene fra hverandre. Toni Toneff hadde kommet over et par toppløse feriebilder av Jana, og banket henne opp. Det ble for mye for mora, som tok ut separasjon. Jana hadde ikke kontakt med faren på flere år, og Radka holdt avstand så langt det lot seg gjøre. Et problem ser ut til å være at Toni Toneff fikk kortisonsprøyter mot eksem. Legene mente at utslettet skyldte fotokjemikaliene, men etter hvert fant man ut at det var nerveproblemer som trolig kunne spores tilbake til flykrasjen og andre traumatiske opplevelser. En bivirkning av feilmedisineringa var at han fikk paranoide og pyskopatiske trekk, og kombinert med et heftig temperament førte det galt av sted.

	Radka Toneff flytta i okotber 1973 sammen med Erik Balke i et slags kollektiv på [[Rykkinn (Bærum)\|Rykkinn]] i [[Bærum kommune\|Bærum]]. Familien Balke ble en trygg havn; familielivet der var det totalt motsatte av det hun selv hadde opplevd. Foreldrene støtta opp om sønnene, uten å skulle styre dem, og Radka ble tatt inn i familien. Forholdet mellom Erik og Radka var ikke helt enkelt. Hun var svært hjemmekjær, og ville rett hjem etter en spillejobb. Han ville henge på Club 7. Det samme problemet hadde hun hatt med Kjell Kjær. Høsten 1974 satt han og drakk øl med venner på Club 7, da det kom en telefon om at Radka hadde skåret opp håndleddene med barberblad. Ingen av dem hadde sett at det sto så ille til. Hun gikk til psykolog et par ganger etter dette, men det fungerte ikke for henne. Hendelsen ble ikke nevnt senere. Kollektivet på Rykkinn gikk i oppløsning, og Toneff fikk seg en leilighet i [[Arne Garborgs vei (Oslo)\|Arne Garborgs vei]] i Oslo. Erik Balke bodde der en del, men forholdet begynte å skrante, så det ble litt til og fra. På denne tida jobba Unis hardt med å få platekontrakt, men kom ingen vei. På Club 7 ble de bua ut da de framførte Roberta Flacks «Killing Me Softly», fordi publikum der som nevnt ikke var begeistra for coverlåter. Men da Radka spilte inn en versjon av låte på kassett, ble Jon Eberson virkelig imponert. Han foreslo å starte ei ny gruppe med Toneff som vokalist og frontfigur.		Radka Toneff flytta i okotber 1973 sammen med Erik Balke i et slags kollektiv på [[Rykkinn (Bærum)\|Rykkinn]] i [[Bærum kommune\|Bærum]]. Familien Balke ble en trygg havn; familielivet der var det totalt motsatte av det hun selv hadde opplevd. Foreldrene støtta opp om sønnene, uten å skulle styre dem, og Radka ble tatt inn i familien. Forholdet mellom Erik og Radka var ikke helt enkelt. Hun var svært hjemmekjær, og ville rett hjem etter en spillejobb. Han ville henge på Club 7. Det samme problemet hadde hun hatt med Kjell Kjær. Høsten 1974 satt han og drakk øl med venner på Club 7, da det kom en telefon om at Radka hadde skåret opp håndleddene med barberblad. Ingen av dem hadde sett at det sto så ille til. Hun gikk til psykolog et par ganger etter dette, men det fungerte ikke for henne. Hendelsen ble ikke nevnt senere. Kollektivet på Rykkinn gikk i oppløsning, og Toneff fikk seg en leilighet i [[Arne Garborgs vei (Oslo)\|Arne Garborgs vei]] i Oslo. Erik Balke bodde der en del, men forholdet begynte å skrante, så det ble litt til og fra. På denne tida jobba Unis hardt med å få platekontrakt, men kom ingen vei. På Club 7 ble de bua ut da de framførte Roberta Flacks «Killing Me Softly», fordi publikum der som nevnt ikke var begeistra for coverlåter. Men da Radka spilte inn en versjon av låte på kassett, ble Jon Eberson virkelig imponert. Han foreslo å starte ei ny gruppe med Toneff som vokalist og frontfigur.