Saltdal kommune - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 26. jun. 2025 kl. 11:15

2025-06-26T11:15:38Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. jun. 2025 kl. 11:15
Linje 199:		Linje 199:

	[[Kategori:Saltdal kommune\| ]]		[[Kategori:Saltdal kommune\| ]]
	{{bm}}		{{bm}}{{artikkelkoord\|67.10144\|N\|15.39458\|Ø}}

Cnyborg på 26. jun. 2025 kl. 11:15

2025-06-26T11:15:19Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. jun. 2025 kl. 11:15
Linje 199:		Linje 199:

	[[Kategori:Saltdal kommune\| ]]		[[Kategori:Saltdal kommune\| ]]
	{{bm~~}}{{artikkelkoord\|67.10144\|N\|15.39458\|Ø~~}}		{{bm}}

Cnyborg på 26. jun. 2025 kl. 11:15

2025-06-26T11:15:15Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. jun. 2025 kl. 11:15
Linje 199:		Linje 199:

	[[Kategori:Saltdal kommune\| ]]		[[Kategori:Saltdal kommune\| ]]
	{{bm}}		{{bm}}{{artikkelkoord\|67.10144\|N\|15.39458\|Ø}}

Cnyborg på 11. apr. 2025 kl. 08:33

2025-04-11T08:33:38Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. apr. 2025 kl. 08:33
Linje 158:		Linje 158:
	Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen (Gebirgsjäger) «Sorko»<ref name=Sarko>Jensen, Ketil: [https://web.archive.org/web/20160307152600/http://arkivinordland.no/artikkel.aspx?aid=2006&mid1=583 Den lange marsjen mot Narvik], Nordland fylkeskommune.</ref> gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.<ref name=":2" />		Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen (Gebirgsjäger) «Sorko»<ref name=Sarko>Jensen, Ketil: [https://web.archive.org/web/20160307152600/http://arkivinordland.no/artikkel.aspx?aid=2006&mid1=583 Den lange marsjen mot Narvik], Nordland fylkeskommune.</ref> gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.<ref name=":2" />

	Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på [[Orknøyene]].<ref~~>{{Kilde bok \| forfatter~~=~~Por Gullbransen \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}<~~/~~ref~~>		Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på [[Orknøyene]].<ref name=":2" />

	Nedover i Saltdal var det flere trefninger mellom tyske og allierte styrker. Det var også luftkamper over bygda og sivilbefolkningen flyktet til fjells flere steder. Noen hus ble også rammet av bomber. Klaus Engan var 19 år da krigen startet, han var lastebilsjåfør i Saltdal, og ble spurt av britene som var i Saltdalen om å bistå med å kjøre soldater og materiell. Engan fortelle i et intervju i Saltdaldalsboka 1991 om sine opplevelser. Han gjorde flere transportoppdrag med soldater og våpen før trefningene i Saltdalen tok til, blant annet kjørte han over til Mo i Rana, der de tyske fremrykningene allerede hadde avansert. Senere ble han utstyrt med våpen og var tilfeldig tilstede under noen av trefningene i Saltdalen, blant annet ble han spurt om å sprenge brua over Sørelva på Saltfjellet, men dette ble ikke utført på grunn av at bilen han skulle bruke var uten smøreolje. Da tyskerne hadde fått overtaket i hele Saltdal var han uten bil, han ble stoppet av en offiser på motorsykkel, denne var sikker på at Engan var soldat og han ble derfor kroppsvisitert. Heldigvis hadde Engan kastet pistolen sin rett før. Den tyske soldaten kommanderte Engan bak på motorsykkelen og han ble kjørt nedover til Rognan til en høyere offiser som snakket engelsk. Offiseren godtok at han ikke var vernepliktig, og Engan fikk i oppdrag å dra til fjells for å fortelle folk som hadde evakuert at krigen var slutt. Engan avslutter intervjuet med å fortelle at han ikke utførte denne oppgaven, fordi han uansett regnet med at folk ville forstå at krigshandlingene var over, dessuten måtte kuene melkes og våronna skulle også gjørs.<ref>Storteig, Odd: «Kamphandlingene i Saltdal, mai 1940. Del II» i ''Saltdalsboka. 1991''. Rognan. 1991. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881042_001}}.</ref>		Nedover i Saltdal var det flere trefninger mellom tyske og allierte styrker. Det var også luftkamper over bygda og sivilbefolkningen flyktet til fjells flere steder. Noen hus ble også rammet av bomber. Klaus Engan var 19 år da krigen startet, han var lastebilsjåfør i Saltdal, og ble spurt av britene som var i Saltdalen om å bistå med å kjøre soldater og materiell. Engan fortelle i et intervju i Saltdaldalsboka 1991 om sine opplevelser. Han gjorde flere transportoppdrag med soldater og våpen før trefningene i Saltdalen tok til, blant annet kjørte han over til Mo i Rana, der de tyske fremrykningene allerede hadde avansert. Senere ble han utstyrt med våpen og var tilfeldig tilstede under noen av trefningene i Saltdalen, blant annet ble han spurt om å sprenge brua over Sørelva på Saltfjellet, men dette ble ikke utført på grunn av at bilen han skulle bruke var uten smøreolje. Da tyskerne hadde fått overtaket i hele Saltdal var han uten bil, han ble stoppet av en offiser på motorsykkel, denne var sikker på at Engan var soldat og han ble derfor kroppsvisitert. Heldigvis hadde Engan kastet pistolen sin rett før. Den tyske soldaten kommanderte Engan bak på motorsykkelen og han ble kjørt nedover til Rognan til en høyere offiser som snakket engelsk. Offiseren godtok at han ikke var vernepliktig, og Engan fikk i oppdrag å dra til fjells for å fortelle folk som hadde evakuert at krigen var slutt. Engan avslutter intervjuet med å fortelle at han ikke utførte denne oppgaven, fordi han uansett regnet med at folk ville forstå at krigshandlingene var over, dessuten måtte kuene melkes og våronna skulle også gjørs.<ref>Storteig, Odd: «Kamphandlingene i Saltdal, mai 1940. Del II» i ''Saltdalsboka. 1991''. Rognan. 1991. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881042_001}}.</ref>

Cnyborg på 11. apr. 2025 kl. 08:33

2025-04-11T08:33:16Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. apr. 2025 kl. 08:33
Linje 154:		Linje 154:
	Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde [[Sør-Hålogaland regiment]] (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax<ref>[http://www.thepeerage.com/p7526.htm The Perrage].</ref> hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.<ref name=":2">Gulbransen, Per: «Kamper i Saltdal 1940» i ''Saltdalsboka. 1995''. Rognan. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881038_001}}.</ref>		Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde [[Sør-Hålogaland regiment]] (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax<ref>[http://www.thepeerage.com/p7526.htm The Perrage].</ref> hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.<ref name=":2">Gulbransen, Per: «Kamper i Saltdal 1940» i ''Saltdalsboka. 1995''. Rognan. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881038_001}}.</ref>

	Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i [[Vestfjorden (Nordland)\|Vestfjorden]].<ref name=":2" /> Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.<ref>~~{{Kilde bok \| forfatter=~~Odd ~~Storeng \| tittel=~~ Saltdalsboka 1992 ~~\| artikkel=Krigshandlingene i Saltdal 1940 \| utgivelsesår =~~ 1992 ~~\| forlag= Saltdal kulturkontor~~ \| ~~isbn=82~~-~~7416-027-4 \| url=~~ }}</ref>		Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i [[Vestfjorden (Nordland)\|Vestfjorden]].<ref name=":2" /> Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.<ref>Storeng, Odd: «Krigshandlingene i Saltdal 1940» i ''Saltdalsboka. 1992''. Rognan. 1992. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881041_001}}.</ref>

	Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen (Gebirgsjäger) «Sorko»<ref name=Sarko>Jensen, Ketil: [https://web.archive.org/web/20160307152600/http://arkivinordland.no/artikkel.aspx?aid=2006&mid1=583 Den lange marsjen mot Narvik], Nordland fylkeskommune.</ref> gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.<ref name=":2" />		Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen (Gebirgsjäger) «Sorko»<ref name=Sarko>Jensen, Ketil: [https://web.archive.org/web/20160307152600/http://arkivinordland.no/artikkel.aspx?aid=2006&mid1=583 Den lange marsjen mot Narvik], Nordland fylkeskommune.</ref> gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.<ref name=":2" />
Linje 160:		Linje 160:
	Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på [[Orknøyene]].<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Por Gullbransen \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}</ref>		Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på [[Orknøyene]].<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Por Gullbransen \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}</ref>

	Nedover i Saltdal var det flere trefninger mellom tyske og allierte styrker. Det var også luftkamper over bygda og sivilbefolkningen flyktet til fjells flere steder. Noen hus ble også rammet av bomber. Klaus Engan var 19 år da krigen startet, han var lastebilsjåfør i Saltdal, og ble spurt av britene som var i Saltdalen om å bistå med å kjøre soldater og materiell. Engan fortelle i et intervju i Saltdaldalsboka 1991 om sine opplevelser. Han gjorde flere transportoppdrag med soldater og våpen før trefningene i Saltdalen tok til, blant annet kjørte han over til Mo i Rana, der de tyske fremrykningene allerede hadde avansert. Senere ble han utstyrt med våpen og var tilfeldig tilstede under noen av trefningene i Saltdalen, blant annet ble han spurt om å sprenge brua over Sørelva på Saltfjellet, men dette ble ikke utført på grunn av at bilen han skulle bruke var uten smøreolje. Da tyskerne hadde fått overtaket i hele Saltdal var han uten bil, han ble stoppet av en offiser på motorsykkel, denne var sikker på at Engan var soldat og han ble derfor kroppsvisitert. Heldigvis hadde Engan kastet pistolen sin rett før. Den tyske soldaten kommanderte Engan bak på motorsykkelen og han ble kjørt nedover til Rognan til en høyere offiser som snakket engelsk. Offiseren godtok at han ikke var vernepliktig, og Engan fikk i oppdrag å dra til fjells for å fortelle folk som hadde evakuert at krigen var slutt. Engan avslutter intervjuet med å fortelle at han ikke utførte denne oppgaven, fordi han uansett regnet med at folk ville forstå at krigshandlingene var over, dessuten måtte kuene melkes og våronna skulle også gjørs.<ref>~~{{Kilde bok \| forfatter=~~Odd ~~Storteig \| tittel=Saltdalsboka 1991 \| artikkel=Kamphandlingene~~ i Saltdal, mai 1940. Del ~~II \| utgivelsesår=~~1991 \| ~~forlag=Saltdal kommune \| issn=0802~~-~~6009 \| url=~~ }}</ref>		Nedover i Saltdal var det flere trefninger mellom tyske og allierte styrker. Det var også luftkamper over bygda og sivilbefolkningen flyktet til fjells flere steder. Noen hus ble også rammet av bomber. Klaus Engan var 19 år da krigen startet, han var lastebilsjåfør i Saltdal, og ble spurt av britene som var i Saltdalen om å bistå med å kjøre soldater og materiell. Engan fortelle i et intervju i Saltdaldalsboka 1991 om sine opplevelser. Han gjorde flere transportoppdrag med soldater og våpen før trefningene i Saltdalen tok til, blant annet kjørte han over til Mo i Rana, der de tyske fremrykningene allerede hadde avansert. Senere ble han utstyrt med våpen og var tilfeldig tilstede under noen av trefningene i Saltdalen, blant annet ble han spurt om å sprenge brua over Sørelva på Saltfjellet, men dette ble ikke utført på grunn av at bilen han skulle bruke var uten smøreolje. Da tyskerne hadde fått overtaket i hele Saltdal var han uten bil, han ble stoppet av en offiser på motorsykkel, denne var sikker på at Engan var soldat og han ble derfor kroppsvisitert. Heldigvis hadde Engan kastet pistolen sin rett før. Den tyske soldaten kommanderte Engan bak på motorsykkelen og han ble kjørt nedover til Rognan til en høyere offiser som snakket engelsk. Offiseren godtok at han ikke var vernepliktig, og Engan fikk i oppdrag å dra til fjells for å fortelle folk som hadde evakuert at krigen var slutt. Engan avslutter intervjuet med å fortelle at han ikke utførte denne oppgaven, fordi han uansett regnet med at folk ville forstå at krigshandlingene var over, dessuten måtte kuene melkes og våronna skulle også gjørs.<ref>Storteig, Odd: «Kamphandlingene i Saltdal, mai 1940. Del II» i ''Saltdalsboka. 1991''. Rognan. 1991. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881042_001}}.</ref>

	I mai 1940 falt 28 engelske soldater og offiserer i Saltdal, og 27 av disse ble gravlagt på Saltdal kirkegård.<ref>~~{{Kilde bok \| forfatter=~~P. L. ~~Kristensen \| tittel=Saltdalsboka 1986 \| artikkel=Erindringer~~ om krigens første ~~dager \| utgivelsesår=~~1986 \| ~~forlag=Saltdal kommune \| isbn=8290030525 \| url=~~ }}</ref>		I mai 1940 falt 28 engelske soldater og offiserer i Saltdal, og 27 av disse ble gravlagt på Saltdal kirkegård.<ref>Kristensen, P.L.: «Erindringer om krigens første dager» i ''Saltdalsboka. 1986''. Rognan. 1986. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881048_001}}.</ref>

	=== Krigsfangeleirene ===		=== Krigsfangeleirene ===
Linje 169:		Linje 169:
	Veiutbyggingen skulle foregå samtidig. Selv om veien over Saltfjellet, riksvei 50 (i dag Europaveg 6) hadde åpnet i 1937, var veien både av lav standard og med flere fergestrekninger. Fra Rognan til Langseth var det ferge. Det ble enighet om at veianlegg i [[Korgen]], Botn i Saltdal og i [[Ofoten]] skulle prioriteres. Ved byggingen av disse anleggene ble krigsfangene behandlet generelt dårlig, ved at de fikk lite og simpel mat, klærne var uegnet for vinterbruk og hygieneforholdene var høyst mangelfulle.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 4.]]</ref> Krigsfangene var fra Jugoslavia og Sovjet, samt noen fra Polen.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 7.]]</ref>		Veiutbyggingen skulle foregå samtidig. Selv om veien over Saltfjellet, riksvei 50 (i dag Europaveg 6) hadde åpnet i 1937, var veien både av lav standard og med flere fergestrekninger. Fra Rognan til Langseth var det ferge. Det ble enighet om at veianlegg i [[Korgen]], Botn i Saltdal og i [[Ofoten]] skulle prioriteres. Ved byggingen av disse anleggene ble krigsfangene behandlet generelt dårlig, ved at de fikk lite og simpel mat, klærne var uegnet for vinterbruk og hygieneforholdene var høyst mangelfulle.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 4.]]</ref> Krigsfangene var fra Jugoslavia og Sovjet, samt noen fra Polen.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 7.]]</ref>

	I Saltdal var det opptil 18<ref>~~{{Kilde bok \| forfatter=~~Guri ~~Hjeltnes \| tittel=Norge i krig \| artikkel=Fremmedåk~~ og frihetskamp 1940-~~1945 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=~~Aschehoug ~~\| isbn=82-03-11420-2 \| url=http://urn~~.nb.no~~/URN:~~NBN:no-nb_digibok_2007080704007 }}</ref><ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 18.]]</ref> fangeleirer under andre verdenskrig. Den største og mest beryktede leiren var Botn ved Saltdalsfjorden hvor krigsfangene ble behandlet spesielt grusomt. Forholdene var verst da [[Schutzstaffel\|SS]] hadde ansvaret for vaktholdet i Botn-leiren, da mishandling i form av slag, sparking og steinkasting var vanlig, samt at det ble utført massehenrettelser med nakkeskudd eller henging. Påstand om manglende innsats ble straffet med 25 stokkeslag, noen ganger helt opp mot 50. Forholdene forbedret seg da Wehrmacht overtok ansvaret i 1943.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 8-10.]]</ref>		I Saltdal var det opptil 18<ref>Hjeltnes, Guri: «Fremmedåk og frihetskamp 1940-1945» i ''Norge i krig. B. 5. Hverdagsliv''. Utg. Aschehoug. Oslo. 1986. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2007080704007}}.</ref><ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 18.]]</ref> fangeleirer under andre verdenskrig. Den største og mest beryktede leiren var Botn ved Saltdalsfjorden hvor krigsfangene ble behandlet spesielt grusomt. Forholdene var verst da [[Schutzstaffel\|SS]] hadde ansvaret for vaktholdet i Botn-leiren, da mishandling i form av slag, sparking og steinkasting var vanlig, samt at det ble utført massehenrettelser med nakkeskudd eller henging. Påstand om manglende innsats ble straffet med 25 stokkeslag, noen ganger helt opp mot 50. Forholdene forbedret seg da Wehrmacht overtok ansvaret i 1943.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 8-10.]]</ref>

	Den [[14. juli]] [[1943]] ble Milos Banjac skutt av en Wehrmacht-vaktpost, hans bror tegnet et kors på fjellveggen rett ved med den dødes blod. Denne hendelsen har i ettertid gjort veistrekningen mellom Rognan og Botn på østsiden av Saltdalsfjorden kjent som [[Blodveien]]. Dette korset er fremdeles markert.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 16.]]</ref>		Den [[14. juli]] [[1943]] ble Milos Banjac skutt av en Wehrmacht-vaktpost, hans bror tegnet et kors på fjellveggen rett ved med den dødes blod. Denne hendelsen har i ettertid gjort veistrekningen mellom Rognan og Botn på østsiden av Saltdalsfjorden kjent som [[Blodveien]]. Dette korset er fremdeles markert.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 16.]]</ref>

Cnyborg på 11. apr. 2025 kl. 08:27

2025-04-11T08:27:57Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. apr. 2025 kl. 08:27
Linje 152:		Linje 152:
	Under [[angrepet på Norge i 1940]] ble folk i Saltdal allerede den [[9. april]] [[1940]] direkte vitner til krigshandlingene ved at 14 tyske fly kom over dalen på vei nordover. Noen dager senere ble rutebåtene DS «Skjerstad» og DS «Salten» som normalt gikk i trafikk ute på kysten, sendt inn i Saltdalsfjorden for å komme unna bombeangrep ved Bodø. Disse skipene ble bombet sporadisk i flere dager etterpå.<ref>, Jensen, Marit: «Hvordan jeg opplevde krigsdagene i mai» i ''Saltdalsboka. 1988/90''. Rognan. 1988. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881046_001}}.</ref>		Under [[angrepet på Norge i 1940]] ble folk i Saltdal allerede den [[9. april]] [[1940]] direkte vitner til krigshandlingene ved at 14 tyske fly kom over dalen på vei nordover. Noen dager senere ble rutebåtene DS «Skjerstad» og DS «Salten» som normalt gikk i trafikk ute på kysten, sendt inn i Saltdalsfjorden for å komme unna bombeangrep ved Bodø. Disse skipene ble bombet sporadisk i flere dager etterpå.<ref>, Jensen, Marit: «Hvordan jeg opplevde krigsdagene i mai» i ''Saltdalsboka. 1988/90''. Rognan. 1988. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881046_001}}.</ref>

	Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde [[Sør-Hålogaland regiment]] (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax<ref>[http://www.thepeerage.com/p7526.htm The Perrage].</ref> hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.<ref>~~Gullbransen~~, Per: «Kamper i Saltdal 1940» i ''Saltdalsboka. 1995''. Rognan. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881038_001}}.</ref>		Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde [[Sør-Hålogaland regiment]] (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax<ref>[http://www.thepeerage.com/p7526.htm The Perrage].</ref> hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.<ref name=":2">Gulbransen, Per: «Kamper i Saltdal 1940» i ''Saltdalsboka. 1995''. Rognan. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881038_001}}.</ref>

	Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i [[Vestfjorden (Nordland)\|Vestfjorden]].<ref~~>{{Kilde bok \| forfatter~~=~~Por Gullbransen \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}<~~/~~ref~~> Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Odd Storeng \| tittel= Saltdalsboka 1992 \| artikkel=Krigshandlingene i Saltdal 1940 \| utgivelsesår = 1992 \| forlag= Saltdal kulturkontor \| isbn=82-7416-027-4 \| url= }}</ref>		Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i [[Vestfjorden (Nordland)\|Vestfjorden]].<ref name=":2" /> Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Odd Storeng \| tittel= Saltdalsboka 1992 \| artikkel=Krigshandlingene i Saltdal 1940 \| utgivelsesår = 1992 \| forlag= Saltdal kulturkontor \| isbn=82-7416-027-4 \| url= }}</ref>

	Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen (Gebirgsjäger) «Sorko»<ref name=Sarko>Jensen, Ketil: [https://web.archive.org/web/20160307152600/http://arkivinordland.no/artikkel.aspx?aid=2006&mid1=583 Den lange marsjen mot Narvik], Nordland fylkeskommune.</ref> gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.<ref~~>{{Kilde bok \| forfatter~~=~~Por Gullbransen \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}<~~/~~ref~~>		Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen (Gebirgsjäger) «Sorko»<ref name=Sarko>Jensen, Ketil: [https://web.archive.org/web/20160307152600/http://arkivinordland.no/artikkel.aspx?aid=2006&mid1=583 Den lange marsjen mot Narvik], Nordland fylkeskommune.</ref> gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.<ref name=":2" />

	Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på [[Orknøyene]].<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Por Gullbransen \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}</ref>		Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på [[Orknøyene]].<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Por Gullbransen \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}</ref>

Cnyborg på 11. apr. 2025 kl. 08:27

2025-04-11T08:27:04Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. apr. 2025 kl. 08:27
Linje 143:		Linje 143:
	Bygningen for sanatoriet fikk en fasade som var 260 meter lang og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Legen Albert Tillisch stod for planleggingen av institusjonen og Martin Schytte Berg var arkitekt. Bygningen som ble reist er monumental med innslag av barokk, nyklassisisme og jugend. Det ble anlagt en stor park rundt sanatoriet. Omgivelsene ellers er skogrike. Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn.<ref name=":1" />		Bygningen for sanatoriet fikk en fasade som var 260 meter lang og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Legen Albert Tillisch stod for planleggingen av institusjonen og Martin Schytte Berg var arkitekt. Bygningen som ble reist er monumental med innslag av barokk, nyklassisisme og jugend. Det ble anlagt en stor park rundt sanatoriet. Omgivelsene ellers er skogrike. Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn.<ref name=":1" />

	Vensmoen Sanatoriet var en viktig institusjon i bygda og var i drift til 1966.<ref>~~{{Kilde bok \| forfatter=~~Cato A. ~~Hultmann \| tittel=~~Saltdalsboka 1995 ~~\| artikkel=Travle år på Vensmoen \| utgivelsesår=~~1995 \| ~~forlag=Saltdal kommune \| issn=0802~~-~~6009 \| url=~~ }}</ref> Totalt ble nesten 20 000 pasienter behandlet fra hele Nord-Norge. Institusjonen ble deretter omgjort til åndssvakehjem.<ref name=":1" />		Vensmoen Sanatoriet var en viktig institusjon i bygda og var i drift til 1966.<ref>Hultmann, Cato A.: «Travle år på Vensmoen» i ''Saltdalsboka. 1995''. Rognan. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881038_001}}.</ref> Totalt ble nesten 20 000 pasienter behandlet fra hele Nord-Norge. Institusjonen ble deretter omgjort til åndssvakehjem.<ref name=":1" />

	===Elektrifisering===		===Elektrifisering===
	Det første vannkraftverket i Saltdalen ble satt i drift i 1909 i forbindelse med Russånes snekkerfabrikk. Neste kraftverk som ble etablert var i forbindelse med sanatoriet på Vensmoen. Dette elektrisitetsverket er på 28 kW og ble satt i drift i 1914. Ordfører Mons Høihilder arbeidet i årene 1917-18 for at Saltdal skulle få et større elektrisitetsverk. Kjemåga langt oppe i Saltdalen ble utpekt til å være et passende vassdrag. Planen var kommet så langt at kopperledninger ble innkjøpt, men de økonomisk dårlige tiden i [[mellomkrigstiden]] satte en stopper for planen. I 1921 ble det tatt initiativ til å stifte et aksjeselskap for å bygge et større kraftselskap, uten at dette fører frem. Johan Drage var initiativtager og 17. august 1928 er offisiell stiftelsedato for selskapet. Dragefossen i nedre del av Saltdal ble utbygd med et kraftverk som ble satt i drift i januar 1929. Kraftverket fikk en turbin på 200 kW og forsynete hele bygda fra Vensmoen og ned til Rognan. I andre mer avsidesliggende deler av Saltdal fikk folk bygd sine egne småkraftverk. Helt ut på 1950-tallet ble det bygd det vannkraftverk, men da begynte også den offentlige utbyggingen av elektrisitetsforsyningen og de fleste småkraftverkene ble avviklet.<ref>~~{{Kilde bok \| forfatter=~~Åge Jørgen ~~Eliassen \| tittel=~~Saltdalsboka 1995 ~~\| artikkel=Elektrisitetsverkene i Saltdal \| utgivelsesår=~~1995 \| ~~forlag=Saltdal kommune \| issn=0802 6009 \| url=~~ }}</ref>		Det første vannkraftverket i Saltdalen ble satt i drift i 1909 i forbindelse med Russånes snekkerfabrikk. Neste kraftverk som ble etablert var i forbindelse med sanatoriet på Vensmoen. Dette elektrisitetsverket er på 28 kW og ble satt i drift i 1914. Ordfører Mons Høihilder arbeidet i årene 1917-18 for at Saltdal skulle få et større elektrisitetsverk. Kjemåga langt oppe i Saltdalen ble utpekt til å være et passende vassdrag. Planen var kommet så langt at kopperledninger ble innkjøpt, men de økonomisk dårlige tiden i [[mellomkrigstiden]] satte en stopper for planen. I 1921 ble det tatt initiativ til å stifte et aksjeselskap for å bygge et større kraftselskap, uten at dette fører frem. Johan Drage var initiativtager og 17. august 1928 er offisiell stiftelsedato for selskapet. Dragefossen i nedre del av Saltdal ble utbygd med et kraftverk som ble satt i drift i januar 1929. Kraftverket fikk en turbin på 200 kW og forsynete hele bygda fra Vensmoen og ned til Rognan. I andre mer avsidesliggende deler av Saltdal fikk folk bygd sine egne småkraftverk. Helt ut på 1950-tallet ble det bygd det vannkraftverk, men da begynte også den offentlige utbyggingen av elektrisitetsforsyningen og de fleste småkraftverkene ble avviklet.<ref>Eliassen, Åge Jørgen: «Elektrisitetsverkene i Saltdal» i ''Saltdalsboka. 1995''. Rognan. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881038_001}}.</ref>

	==Saltdal under andre verdenskrig==		==Saltdal under andre verdenskrig==
	===Kamphandlinger under den tyske okkupasjonen===		===Kamphandlinger under den tyske okkupasjonen===
	Under [[angrepet på Norge i 1940]] ble folk i Saltdal allerede den [[9. april]] [[1940]] direkte vitner til krigshandlingene ved at 14 tyske fly kom over dalen på vei nordover. Noen dager senere ble rutebåtene DS «Skjerstad» og DS «Salten» som normalt gikk i trafikk ute på kysten, sendt inn i Saltdalsfjorden for å komme unna bombeangrep ved Bodø. Disse skipene ble bombet sporadisk i flere dager etterpå.<ref>~~{{Kilde bok \| forfatter=~~Marit ~~Jensen \| tittel=Saltdalsboka 1988-89-90 \| artikkel=Hvordan~~ jeg opplevde krigsdagene i ~~mai \| utgivelsesår=~~1988 \| ~~forlag=Saltdal kommune \| issn=0802~~-~~6009 \| url=~~ }}</ref>		Under [[angrepet på Norge i 1940]] ble folk i Saltdal allerede den [[9. april]] [[1940]] direkte vitner til krigshandlingene ved at 14 tyske fly kom over dalen på vei nordover. Noen dager senere ble rutebåtene DS «Skjerstad» og DS «Salten» som normalt gikk i trafikk ute på kysten, sendt inn i Saltdalsfjorden for å komme unna bombeangrep ved Bodø. Disse skipene ble bombet sporadisk i flere dager etterpå.<ref>, Jensen, Marit: «Hvordan jeg opplevde krigsdagene i mai» i ''Saltdalsboka. 1988/90''. Rognan. 1988. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881046_001}}.</ref>

	Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde [[Sør-Hålogaland regiment]] (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax<ref>[http://www.thepeerage.com/p7526.htm The Perrage].</ref> hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.<ref>~~{{Kilde bok \| forfatter=Por~~ Gullbransen ~~\| tittel=~~Saltdalsboka 1995 ~~\| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=~~1995 \| ~~forlag=Saltdal kommune \| issn=0802~~-~~6009 \| url=~~ }}</ref>		Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde [[Sør-Hålogaland regiment]] (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax<ref>[http://www.thepeerage.com/p7526.htm The Perrage].</ref> hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.<ref>Gullbransen, Per: «Kamper i Saltdal 1940» i ''Saltdalsboka. 1995''. Rognan. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881038_001}}.</ref>

	Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i [[Vestfjorden (Nordland)\|Vestfjorden]].<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Por Gullbransen \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}</ref> Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Odd Storeng \| tittel= Saltdalsboka 1992 \| artikkel=Krigshandlingene i Saltdal 1940 \| utgivelsesår = 1992 \| forlag= Saltdal kulturkontor \| isbn=82-7416-027-4 \| url= }}</ref>		Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i [[Vestfjorden (Nordland)\|Vestfjorden]].<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Por Gullbransen \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}</ref> Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Odd Storeng \| tittel= Saltdalsboka 1992 \| artikkel=Krigshandlingene i Saltdal 1940 \| utgivelsesår = 1992 \| forlag= Saltdal kulturkontor \| isbn=82-7416-027-4 \| url= }}</ref>

Cnyborg på 11. apr. 2025 kl. 08:24

2025-04-11T08:24:04Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. apr. 2025 kl. 08:24
Linje 139:		Linje 139:

	===Vensmoen sanatorium===		===Vensmoen sanatorium===
	Den 28. juni 1912 beslutter stortinget at Statens [[Tuberkulose]]senter for Hålogaland skulle bygges i Saltdal herred. Et område på Røkland med et areal på 367 mål ble stilt til rådighet. Stedet ble kjent som [[Vensmoen Sanatorium]]. Det tørre innlandsklimaet her var viktig ved valget for et behandlingssted for tuberkulose. Etter en byggeperiode på rundt tre år ble sanatoriet tatt i bruk [[7. november]] [[1916]].<ref>Arnesen, Arne: «Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssentee» i ''Saltdalsboka. 1992''. Rognan. 1992. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881041_001}}.</ref>		Den 28. juni 1912 beslutter stortinget at Statens [[Tuberkulose]]senter for Hålogaland skulle bygges i Saltdal herred. Et område på Røkland med et areal på 367 mål ble stilt til rådighet. Stedet ble kjent som [[Vensmoen Sanatorium]]. Det tørre innlandsklimaet her var viktig ved valget for et behandlingssted for tuberkulose. Etter en byggeperiode på rundt tre år ble sanatoriet tatt i bruk [[7. november]] [[1916]].<ref name=":1">Arnesen, Arne: «Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssentee» i ''Saltdalsboka. 1992''. Rognan. 1992. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881041_001}}.</ref>

	Bygningen for sanatoriet fikk en fasade som var 260 meter lang og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Legen Albert Tillisch stod for planleggingen av institusjonen og Martin Schytte Berg var arkitekt. Bygningen som ble reist er monumental med innslag av barokk, nyklassisisme og jugend. Det ble anlagt en stor park rundt sanatoriet. Omgivelsene ellers er skogrike. Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn.<ref~~>{{Kilde bok \| forfatter~~=~~Arne Arnesen \| tittel=Saltdalsboka 1992 \| artikkel=Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssenter \| utgivelsesår=1992 \| forlag=Saltdal kommune \| isbn=82-7416-027-4 \| url= }}<~~/~~ref~~>		Bygningen for sanatoriet fikk en fasade som var 260 meter lang og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Legen Albert Tillisch stod for planleggingen av institusjonen og Martin Schytte Berg var arkitekt. Bygningen som ble reist er monumental med innslag av barokk, nyklassisisme og jugend. Det ble anlagt en stor park rundt sanatoriet. Omgivelsene ellers er skogrike. Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn.<ref name=":1" />

	Vensmoen Sanatoriet var en viktig institusjon i bygda og var i drift til 1966.<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Cato A. Hultmann \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Travle år på Vensmoen \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}</ref> Totalt ble nesten 20 000 pasienter behandlet fra hele Nord-Norge. Institusjonen ble deretter omgjort til åndssvakehjem.<ref~~>{{Kilde bok \| forfatter~~=~~Arne Arnesen \| tittel=Saltdalsboka 1992 \| artikkel=Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssenter \| utgivelsesår=1992 \| forlag=Saltdal kommune \| isbn=82-7416-027-4 \| url= }}<~~/~~ref~~>		Vensmoen Sanatoriet var en viktig institusjon i bygda og var i drift til 1966.<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Cato A. Hultmann \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Travle år på Vensmoen \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}</ref> Totalt ble nesten 20 000 pasienter behandlet fra hele Nord-Norge. Institusjonen ble deretter omgjort til åndssvakehjem.<ref name=":1" />

	===Elektrifisering===		===Elektrifisering===

Cnyborg på 11. apr. 2025 kl. 08:23

2025-04-11T08:23:12Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. apr. 2025 kl. 08:23
Linje 139:		Linje 139:

	===Vensmoen sanatorium===		===Vensmoen sanatorium===
	Den 28. juni 1912 beslutter stortinget at Statens [[Tuberkulose]]senter for Hålogaland skulle bygges i Saltdal herred. Et område på Røkland med et areal på 367 mål ble stilt til rådighet. Stedet ble kjent som [[Vensmoen Sanatorium]]. Det tørre innlandsklimaet her var viktig ved valget for et behandlingssted for tuberkulose. Etter en byggeperiode på rundt tre år ble sanatoriet tatt i bruk [[7. november]] [[1916]].<ref>~~{{Kilde bok \| forfatter=~~Arne ~~Arnesen \| tittel=~~Saltdalsboka 1992 ~~\| artikkel=Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssenter \| utgivelsesår=~~1992 \| ~~forlag=Saltdal kommune \| isbn=82-7416-027~~-~~4 \| url=~~ }}</ref>		Den 28. juni 1912 beslutter stortinget at Statens [[Tuberkulose]]senter for Hålogaland skulle bygges i Saltdal herred. Et område på Røkland med et areal på 367 mål ble stilt til rådighet. Stedet ble kjent som [[Vensmoen Sanatorium]]. Det tørre innlandsklimaet her var viktig ved valget for et behandlingssted for tuberkulose. Etter en byggeperiode på rundt tre år ble sanatoriet tatt i bruk [[7. november]] [[1916]].<ref>Arnesen, Arne: «Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssentee» i ''Saltdalsboka. 1992''. Rognan. 1992. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881041_001}}.</ref>

	Bygningen for sanatoriet fikk en fasade som var 260 meter lang og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Legen Albert Tillisch stod for planleggingen av institusjonen og Martin Schytte Berg var arkitekt. Bygningen som ble reist er monumental med innslag av barokk, nyklassisisme og jugend. Det ble anlagt en stor park rundt sanatoriet. Omgivelsene ellers er skogrike. Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn.<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Arne Arnesen \| tittel=Saltdalsboka 1992 \| artikkel=Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssenter \| utgivelsesår=1992 \| forlag=Saltdal kommune \| isbn=82-7416-027-4 \| url= }}</ref>		Bygningen for sanatoriet fikk en fasade som var 260 meter lang og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Legen Albert Tillisch stod for planleggingen av institusjonen og Martin Schytte Berg var arkitekt. Bygningen som ble reist er monumental med innslag av barokk, nyklassisisme og jugend. Det ble anlagt en stor park rundt sanatoriet. Omgivelsene ellers er skogrike. Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn.<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Arne Arnesen \| tittel=Saltdalsboka 1992 \| artikkel=Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssenter \| utgivelsesår=1992 \| forlag=Saltdal kommune \| isbn=82-7416-027-4 \| url= }}</ref>

Cnyborg på 11. apr. 2025 kl. 08:22

2025-04-11T08:22:12Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. apr. 2025 kl. 08:22
Linje 44:		Linje 44:
	De nyere gårdene lenger opp i dalen ble opprettet av rydningsmenn på midten av 1850-tallet, og disse har navn som ender på «nes». Disse gårdene er Bleiknes, Langnes, Trætnes, Berghulnes, Christen Dalnes, Nystadnes, Mastnes og Stornes. Ved Storjord renner Lønselva og Junkerdalselva sammen og danner Saltdalselva. Saltdalen deler seg også her, mot øst går Junkerdalen og mot sør Lønsdalen. I Junkerdalen har det vært samisk bosetning i lang tider og norsk bosetning først på 1800-tallet. I gamle dager før det ble anlagt vei over Saltfjellet var ikke Lønsdal noen mye brukt vei over til Rana. Istedenfor fulgte folk telefonledningen gjennom Bjølådalen lenger vest.<ref>[[#Nord Amt\|Amund Helland: ''Norges land og folk'' side 4.]]</ref>		De nyere gårdene lenger opp i dalen ble opprettet av rydningsmenn på midten av 1850-tallet, og disse har navn som ender på «nes». Disse gårdene er Bleiknes, Langnes, Trætnes, Berghulnes, Christen Dalnes, Nystadnes, Mastnes og Stornes. Ved Storjord renner Lønselva og Junkerdalselva sammen og danner Saltdalselva. Saltdalen deler seg også her, mot øst går Junkerdalen og mot sør Lønsdalen. I Junkerdalen har det vært samisk bosetning i lang tider og norsk bosetning først på 1800-tallet. I gamle dager før det ble anlagt vei over Saltfjellet var ikke Lønsdal noen mye brukt vei over til Rana. Istedenfor fulgte folk telefonledningen gjennom Bjølådalen lenger vest.<ref>[[#Nord Amt\|Amund Helland: ''Norges land og folk'' side 4.]]</ref>

	Junkerdalen har forøvrig fått navn etter junkeren Preben von Ahnen som på oppdrag fra Danskekongen utførte et hevntokt inn i Sverige for å ødelegge sølvgruvene i Nasa. Dette felttoget ble utført med en tropp på rundt 100 mann, de fleste fra Saltdal, som gikk gjennom dalen og over svenskegrensen mot Silbojocki i midten av august 1659.<ref>Kulseth, Marit: «Preben von Ahnens felttog til Nasa» i ''Saltdalsboka. 1992''. Rognan. 1992. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881041_001}}.</ref>		Junkerdalen har forøvrig fått navn etter junkeren Preben von Ahnen som på oppdrag fra Danskekongen utførte et hevntokt inn i Sverige for å ødelegge sølvgruvene i Nasa. Dette felttoget ble utført med en tropp på rundt 100 mann, de fleste fra Saltdal, som gikk gjennom dalen og over svenskegrensen mot Silbojocki i midten av august 1659.<ref name=":0">Kulseth, Marit: «Preben von Ahnens felttog til Nasa» i ''Saltdalsboka. 1992''. Rognan. 1992. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881041_001}}.</ref>

	===Kirkested===		===Kirkested===
Linje 136:		Linje 136:
	På Skansen rett øst for dagens sentrum på Rognan ble det på slutten av 1800-tallet etablert en ekserserplass, etter at det med lov av 28. juni 1897 ble gjeninnført tvungen verneplikt i Nord-Norge. Den første innrykningen var i juni 1898 for Salten kretskompani som omfattet de daværende kommunene Bodø, [[Bodin]], [[Gildeskål]], Beiarn, Skjerstad, Saltdal, [[Sørfold\|Folda]], [[Steigen]] og [[Hamarøy]]. Plassen ble også noen år benyttet for Lofotkompaniet. På Skansen ekserserplass var det kun telt for rekruttene. Rekruttperioden varte i 72 dager om sommeren med rund 800 soldater i leiren. Rekruttleiren ga det lille stedet ekstrainntekter og arbeidsplasser, på denne tiden var det bare 38 bebodde hus på Rognan og seks syv landhandlere.<ref name="Sommerfeldt" />		På Skansen rett øst for dagens sentrum på Rognan ble det på slutten av 1800-tallet etablert en ekserserplass, etter at det med lov av 28. juni 1897 ble gjeninnført tvungen verneplikt i Nord-Norge. Den første innrykningen var i juni 1898 for Salten kretskompani som omfattet de daværende kommunene Bodø, [[Bodin]], [[Gildeskål]], Beiarn, Skjerstad, Saltdal, [[Sørfold\|Folda]], [[Steigen]] og [[Hamarøy]]. Plassen ble også noen år benyttet for Lofotkompaniet. På Skansen ekserserplass var det kun telt for rekruttene. Rekruttperioden varte i 72 dager om sommeren med rund 800 soldater i leiren. Rekruttleiren ga det lille stedet ekstrainntekter og arbeidsplasser, på denne tiden var det bare 38 bebodde hus på Rognan og seks syv landhandlere.<ref name="Sommerfeldt" />

	Skansen ekserserplass hadde flere store ulemper: Det var ikke spesielt godt øvingsterreng i nærheten og veien til skytebanen var lang. I 1909 var siste sesong på Skansen og Saltenkompaniet ble etter dette forlagt på [[Elvegårdsmoen]].<ref name="Sommerfeldt" /> Som nevnt over var for øvrig Skansen etablert som et festningsanlegg av Preben von Ahnen på 1600-tallet. Her hadde han sitt Saltens kompani 112 menige soldater som etter tradisjonen trente, og var forlagt i ett halvt år i forbindelse med felttoget til Nasa sølvgruver i Sverige.<ref~~>{{Kilde bok \| forfatter~~=~~Marit Kulseth \| tittel=Saltdalsboka 1992\| artikkel=Preben von Ahnens felttog til Nasa \| utgivelsesår=1992 \| forlag=Saltdal kommune \| isbn=82-7416-027-4 \| url= }}<~~/~~ref~~> Under 2. verdenskrig ble det anlagt flyplass på Skansen som fremdeles er i bruk for småfly.		Skansen ekserserplass hadde flere store ulemper: Det var ikke spesielt godt øvingsterreng i nærheten og veien til skytebanen var lang. I 1909 var siste sesong på Skansen og Saltenkompaniet ble etter dette forlagt på [[Elvegårdsmoen]].<ref name="Sommerfeldt" /> Som nevnt over var for øvrig Skansen etablert som et festningsanlegg av Preben von Ahnen på 1600-tallet. Her hadde han sitt Saltens kompani 112 menige soldater som etter tradisjonen trente, og var forlagt i ett halvt år i forbindelse med felttoget til Nasa sølvgruver i Sverige.<ref name=":0" /> Under 2. verdenskrig ble det anlagt flyplass på Skansen som fremdeles er i bruk for småfly.

	===Vensmoen sanatorium===		===Vensmoen sanatorium===

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. apr. 2025 kl. 08:33
Linje 154:		Linje 154:
	Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde [[Sør-Hålogaland regiment]] (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax<ref>[http://www.thepeerage.com/p7526.htm The Perrage].</ref> hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.<ref name=":2">Gulbransen, Per: «Kamper i Saltdal 1940» i ''Saltdalsboka. 1995''. Rognan. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881038_001}}.</ref>		Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde [[Sør-Hålogaland regiment]] (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax<ref>[http://www.thepeerage.com/p7526.htm The Perrage].</ref> hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.<ref name=":2">Gulbransen, Per: «Kamper i Saltdal 1940» i ''Saltdalsboka. 1995''. Rognan. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881038_001}}.</ref>

	Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i [[Vestfjorden (Nordland)\|Vestfjorden]].<ref name=":2" /> Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.<ref>~~{{Kilde bok \| forfatter=~~Odd ~~Storeng \| tittel=~~ Saltdalsboka 1992 ~~\| artikkel=Krigshandlingene i Saltdal 1940 \| utgivelsesår =~~ 1992 ~~\| forlag= Saltdal kulturkontor~~ \| ~~isbn=82~~-~~7416-027-4 \| url=~~ }}</ref>		Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i [[Vestfjorden (Nordland)\|Vestfjorden]].<ref name=":2" /> Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.<ref>Storeng, Odd: «Krigshandlingene i Saltdal 1940» i ''Saltdalsboka. 1992''. Rognan. 1992. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881041_001}}.</ref>

	Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen (Gebirgsjäger) «Sorko»<ref name=Sarko>Jensen, Ketil: [https://web.archive.org/web/20160307152600/http://arkivinordland.no/artikkel.aspx?aid=2006&mid1=583 Den lange marsjen mot Narvik], Nordland fylkeskommune.</ref> gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.<ref name=":2" />		Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen (Gebirgsjäger) «Sorko»<ref name=Sarko>Jensen, Ketil: [https://web.archive.org/web/20160307152600/http://arkivinordland.no/artikkel.aspx?aid=2006&mid1=583 Den lange marsjen mot Narvik], Nordland fylkeskommune.</ref> gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.<ref name=":2" />
Linje 160:		Linje 160:
	Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på [[Orknøyene]].<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Por Gullbransen \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}</ref>		Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på [[Orknøyene]].<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Por Gullbransen \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}</ref>

	Nedover i Saltdal var det flere trefninger mellom tyske og allierte styrker. Det var også luftkamper over bygda og sivilbefolkningen flyktet til fjells flere steder. Noen hus ble også rammet av bomber. Klaus Engan var 19 år da krigen startet, han var lastebilsjåfør i Saltdal, og ble spurt av britene som var i Saltdalen om å bistå med å kjøre soldater og materiell. Engan fortelle i et intervju i Saltdaldalsboka 1991 om sine opplevelser. Han gjorde flere transportoppdrag med soldater og våpen før trefningene i Saltdalen tok til, blant annet kjørte han over til Mo i Rana, der de tyske fremrykningene allerede hadde avansert. Senere ble han utstyrt med våpen og var tilfeldig tilstede under noen av trefningene i Saltdalen, blant annet ble han spurt om å sprenge brua over Sørelva på Saltfjellet, men dette ble ikke utført på grunn av at bilen han skulle bruke var uten smøreolje. Da tyskerne hadde fått overtaket i hele Saltdal var han uten bil, han ble stoppet av en offiser på motorsykkel, denne var sikker på at Engan var soldat og han ble derfor kroppsvisitert. Heldigvis hadde Engan kastet pistolen sin rett før. Den tyske soldaten kommanderte Engan bak på motorsykkelen og han ble kjørt nedover til Rognan til en høyere offiser som snakket engelsk. Offiseren godtok at han ikke var vernepliktig, og Engan fikk i oppdrag å dra til fjells for å fortelle folk som hadde evakuert at krigen var slutt. Engan avslutter intervjuet med å fortelle at han ikke utførte denne oppgaven, fordi han uansett regnet med at folk ville forstå at krigshandlingene var over, dessuten måtte kuene melkes og våronna skulle også gjørs.<ref>~~{{Kilde bok \| forfatter=~~Odd ~~Storteig \| tittel=Saltdalsboka 1991 \| artikkel=Kamphandlingene~~ i Saltdal, mai 1940. Del ~~II \| utgivelsesår=~~1991 \| ~~forlag=Saltdal kommune \| issn=0802~~-~~6009 \| url=~~ }}</ref>		Nedover i Saltdal var det flere trefninger mellom tyske og allierte styrker. Det var også luftkamper over bygda og sivilbefolkningen flyktet til fjells flere steder. Noen hus ble også rammet av bomber. Klaus Engan var 19 år da krigen startet, han var lastebilsjåfør i Saltdal, og ble spurt av britene som var i Saltdalen om å bistå med å kjøre soldater og materiell. Engan fortelle i et intervju i Saltdaldalsboka 1991 om sine opplevelser. Han gjorde flere transportoppdrag med soldater og våpen før trefningene i Saltdalen tok til, blant annet kjørte han over til Mo i Rana, der de tyske fremrykningene allerede hadde avansert. Senere ble han utstyrt med våpen og var tilfeldig tilstede under noen av trefningene i Saltdalen, blant annet ble han spurt om å sprenge brua over Sørelva på Saltfjellet, men dette ble ikke utført på grunn av at bilen han skulle bruke var uten smøreolje. Da tyskerne hadde fått overtaket i hele Saltdal var han uten bil, han ble stoppet av en offiser på motorsykkel, denne var sikker på at Engan var soldat og han ble derfor kroppsvisitert. Heldigvis hadde Engan kastet pistolen sin rett før. Den tyske soldaten kommanderte Engan bak på motorsykkelen og han ble kjørt nedover til Rognan til en høyere offiser som snakket engelsk. Offiseren godtok at han ikke var vernepliktig, og Engan fikk i oppdrag å dra til fjells for å fortelle folk som hadde evakuert at krigen var slutt. Engan avslutter intervjuet med å fortelle at han ikke utførte denne oppgaven, fordi han uansett regnet med at folk ville forstå at krigshandlingene var over, dessuten måtte kuene melkes og våronna skulle også gjørs.<ref>Storteig, Odd: «Kamphandlingene i Saltdal, mai 1940. Del II» i ''Saltdalsboka. 1991''. Rognan. 1991. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881042_001}}.</ref>

	I mai 1940 falt 28 engelske soldater og offiserer i Saltdal, og 27 av disse ble gravlagt på Saltdal kirkegård.<ref>~~{{Kilde bok \| forfatter=~~P. L. ~~Kristensen \| tittel=Saltdalsboka 1986 \| artikkel=Erindringer~~ om krigens første ~~dager \| utgivelsesår=~~1986 \| ~~forlag=Saltdal kommune \| isbn=8290030525 \| url=~~ }}</ref>		I mai 1940 falt 28 engelske soldater og offiserer i Saltdal, og 27 av disse ble gravlagt på Saltdal kirkegård.<ref>Kristensen, P.L.: «Erindringer om krigens første dager» i ''Saltdalsboka. 1986''. Rognan. 1986. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881048_001}}.</ref>

	=== Krigsfangeleirene ===		=== Krigsfangeleirene ===
Linje 169:		Linje 169:
	Veiutbyggingen skulle foregå samtidig. Selv om veien over Saltfjellet, riksvei 50 (i dag Europaveg 6) hadde åpnet i 1937, var veien både av lav standard og med flere fergestrekninger. Fra Rognan til Langseth var det ferge. Det ble enighet om at veianlegg i [[Korgen]], Botn i Saltdal og i [[Ofoten]] skulle prioriteres. Ved byggingen av disse anleggene ble krigsfangene behandlet generelt dårlig, ved at de fikk lite og simpel mat, klærne var uegnet for vinterbruk og hygieneforholdene var høyst mangelfulle.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 4.]]</ref> Krigsfangene var fra Jugoslavia og Sovjet, samt noen fra Polen.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 7.]]</ref>		Veiutbyggingen skulle foregå samtidig. Selv om veien over Saltfjellet, riksvei 50 (i dag Europaveg 6) hadde åpnet i 1937, var veien både av lav standard og med flere fergestrekninger. Fra Rognan til Langseth var det ferge. Det ble enighet om at veianlegg i [[Korgen]], Botn i Saltdal og i [[Ofoten]] skulle prioriteres. Ved byggingen av disse anleggene ble krigsfangene behandlet generelt dårlig, ved at de fikk lite og simpel mat, klærne var uegnet for vinterbruk og hygieneforholdene var høyst mangelfulle.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 4.]]</ref> Krigsfangene var fra Jugoslavia og Sovjet, samt noen fra Polen.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 7.]]</ref>

	I Saltdal var det opptil 18<ref>~~{{Kilde bok \| forfatter=~~Guri ~~Hjeltnes \| tittel=Norge i krig \| artikkel=Fremmedåk~~ og frihetskamp 1940-~~1945 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=~~Aschehoug ~~\| isbn=82-03-11420-2 \| url=http://urn~~.nb.no~~/URN:~~NBN:no-nb_digibok_2007080704007 }}</ref><ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 18.]]</ref> fangeleirer under andre verdenskrig. Den største og mest beryktede leiren var Botn ved Saltdalsfjorden hvor krigsfangene ble behandlet spesielt grusomt. Forholdene var verst da [[Schutzstaffel\|SS]] hadde ansvaret for vaktholdet i Botn-leiren, da mishandling i form av slag, sparking og steinkasting var vanlig, samt at det ble utført massehenrettelser med nakkeskudd eller henging. Påstand om manglende innsats ble straffet med 25 stokkeslag, noen ganger helt opp mot 50. Forholdene forbedret seg da Wehrmacht overtok ansvaret i 1943.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 8-10.]]</ref>		I Saltdal var det opptil 18<ref>Hjeltnes, Guri: «Fremmedåk og frihetskamp 1940-1945» i ''Norge i krig. B. 5. Hverdagsliv''. Utg. Aschehoug. Oslo. 1986. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2007080704007}}.</ref><ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 18.]]</ref> fangeleirer under andre verdenskrig. Den største og mest beryktede leiren var Botn ved Saltdalsfjorden hvor krigsfangene ble behandlet spesielt grusomt. Forholdene var verst da [[Schutzstaffel\|SS]] hadde ansvaret for vaktholdet i Botn-leiren, da mishandling i form av slag, sparking og steinkasting var vanlig, samt at det ble utført massehenrettelser med nakkeskudd eller henging. Påstand om manglende innsats ble straffet med 25 stokkeslag, noen ganger helt opp mot 50. Forholdene forbedret seg da Wehrmacht overtok ansvaret i 1943.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 8-10.]]</ref>

	Den [[14. juli]] [[1943]] ble Milos Banjac skutt av en Wehrmacht-vaktpost, hans bror tegnet et kors på fjellveggen rett ved med den dødes blod. Denne hendelsen har i ettertid gjort veistrekningen mellom Rognan og Botn på østsiden av Saltdalsfjorden kjent som [[Blodveien]]. Dette korset er fremdeles markert.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 16.]]</ref>		Den [[14. juli]] [[1943]] ble Milos Banjac skutt av en Wehrmacht-vaktpost, hans bror tegnet et kors på fjellveggen rett ved med den dødes blod. Denne hendelsen har i ettertid gjort veistrekningen mellom Rognan og Botn på østsiden av Saltdalsfjorden kjent som [[Blodveien]]. Dette korset er fremdeles markert.<ref>[[#BL\|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 16.]]</ref>

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. apr. 2025 kl. 08:27
Linje 152:		Linje 152:
	Under [[angrepet på Norge i 1940]] ble folk i Saltdal allerede den [[9. april]] [[1940]] direkte vitner til krigshandlingene ved at 14 tyske fly kom over dalen på vei nordover. Noen dager senere ble rutebåtene DS «Skjerstad» og DS «Salten» som normalt gikk i trafikk ute på kysten, sendt inn i Saltdalsfjorden for å komme unna bombeangrep ved Bodø. Disse skipene ble bombet sporadisk i flere dager etterpå.<ref>, Jensen, Marit: «Hvordan jeg opplevde krigsdagene i mai» i ''Saltdalsboka. 1988/90''. Rognan. 1988. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881046_001}}.</ref>		Under [[angrepet på Norge i 1940]] ble folk i Saltdal allerede den [[9. april]] [[1940]] direkte vitner til krigshandlingene ved at 14 tyske fly kom over dalen på vei nordover. Noen dager senere ble rutebåtene DS «Skjerstad» og DS «Salten» som normalt gikk i trafikk ute på kysten, sendt inn i Saltdalsfjorden for å komme unna bombeangrep ved Bodø. Disse skipene ble bombet sporadisk i flere dager etterpå.<ref>, Jensen, Marit: «Hvordan jeg opplevde krigsdagene i mai» i ''Saltdalsboka. 1988/90''. Rognan. 1988. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881046_001}}.</ref>

	Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde [[Sør-Hålogaland regiment]] (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax<ref>[http://www.thepeerage.com/p7526.htm The Perrage].</ref> hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.<ref>~~Gullbransen~~, Per: «Kamper i Saltdal 1940» i ''Saltdalsboka. 1995''. Rognan. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881038_001}}.</ref>		Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde [[Sør-Hålogaland regiment]] (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax<ref>[http://www.thepeerage.com/p7526.htm The Perrage].</ref> hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.<ref name=":2">Gulbransen, Per: «Kamper i Saltdal 1940» i ''Saltdalsboka. 1995''. Rognan. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2015052881038_001}}.</ref>

	Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i [[Vestfjorden (Nordland)\|Vestfjorden]].<ref~~>{{Kilde bok \| forfatter~~=~~Por Gullbransen \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}<~~/~~ref~~> Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Odd Storeng \| tittel= Saltdalsboka 1992 \| artikkel=Krigshandlingene i Saltdal 1940 \| utgivelsesår = 1992 \| forlag= Saltdal kulturkontor \| isbn=82-7416-027-4 \| url= }}</ref>		Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i [[Vestfjorden (Nordland)\|Vestfjorden]].<ref name=":2" /> Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Odd Storeng \| tittel= Saltdalsboka 1992 \| artikkel=Krigshandlingene i Saltdal 1940 \| utgivelsesår = 1992 \| forlag= Saltdal kulturkontor \| isbn=82-7416-027-4 \| url= }}</ref>

	Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen (Gebirgsjäger) «Sorko»<ref name=Sarko>Jensen, Ketil: [https://web.archive.org/web/20160307152600/http://arkivinordland.no/artikkel.aspx?aid=2006&mid1=583 Den lange marsjen mot Narvik], Nordland fylkeskommune.</ref> gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.<ref~~>{{Kilde bok \| forfatter~~=~~Por Gullbransen \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}<~~/~~ref~~>		Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen (Gebirgsjäger) «Sorko»<ref name=Sarko>Jensen, Ketil: [https://web.archive.org/web/20160307152600/http://arkivinordland.no/artikkel.aspx?aid=2006&mid1=583 Den lange marsjen mot Narvik], Nordland fylkeskommune.</ref> gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.<ref name=":2" />

	Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på [[Orknøyene]].<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Por Gullbransen \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}</ref>		Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på [[Orknøyene]].<ref>{{Kilde bok \| forfatter=Por Gullbransen \| tittel=Saltdalsboka 1995 \| artikkel=Kamper i Saltdal 1940 \| utgivelsesår=1995 \| forlag=Saltdal kommune \| issn=0802-6009 \| url= }}</ref>