Skogbruk i Reisadalen - Sideversjonshistorikk

Olve Utne: {{bm}}

2023-09-19T06:17:23Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. sep. 2023 kl. 06:17
Linje 43:		Linje 43:
	{{historiske vandreruter}}		{{historiske vandreruter}}
	{{F2}}{{artikkelkoord\|69.1977346\|N\|22.3940912\|Ø}}		{{F2}}{{artikkelkoord\|69.1977346\|N\|22.3940912\|Ø}}
			{{bm}}

Cnyborg på 2. mai 2019 kl. 12:25

2019-05-02T12:25:40Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. mai 2019 kl. 12:25
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Skogbruk i Reisadalen]]''' er ett av temaene som formidles langs [[Historisk_vandrerute_Reisadalen\|historisk vandrerute Reisadalen]]. Skogen var en viktig ressurs for befolkningen i dalen, som i stor grad levde av en kombinasjonsnæring basert på jordbruk og skogbruk. Både tømmer og tjære var skogsprodukter [[Reisadalen]] i [[Nordreisa kommune]] ble kjent for. Hvordan skogen har blitt drevet, har imidlertid blitt påvirket av en rekke faktorer, hvor retten til å forvalte og bestemme har stått sentralt.		<onlyinclude>'''[[Skogbruk i Reisadalen]]''' er ett av temaene som formidles langs [[Historisk_vandrerute_Reisadalen\|historisk vandrerute Reisadalen]]. Skogen var en viktig ressurs for befolkningen i dalen, som i stor grad levde av en kombinasjonsnæring basert på jordbruk og skogbruk. Både tømmer og tjære var skogsprodukter [[Reisadalen]] i [[Nordreisa kommune]] ble kjent for. Hvordan skogen har blitt drevet, har imidlertid blitt påvirket av en rekke faktorer, hvor retten til å forvalte og bestemme har stått sentralt.</onlyinclude>

	== Historie ==		== Historie ==
	{{thumb\|Blinking_av_furutrær_Foto_L_Brekmoe.JPG\|Forstvesenets øksemerke på ei furu\|Lise Brekmoe/NTRM}}		<onlyinclude>{{thumb\|Blinking_av_furutrær_Foto_L_Brekmoe.JPG\|Forstvesenets øksemerke på ei furu\|Lise Brekmoe/NTRM}}

	I 1666 overdro [[Frederik III\|kong Fredrik III]] av Danmark og Norge alt krongods i «Nordlandene» til [[Joachim Irgens (1611–1675)\|våpenleverandør Irgens]] som betaling for krigsgjeld. Dermed havnet det som i dag er Nordland og Troms fylker på private hender, og det skulle gå nøyaktig 200 år før staten på ny kom på banen. Selv med private eiere, hadde befolkningen hatt vidtrekkende skogrettigheter, og det var liten kontroll med uttak av tømmer og trevirke.		I 1666 overdro [[Frederik III\|kong Fredrik III]] av Danmark og Norge alt krongods i «Nordlandene» til [[Joachim Irgens (1611–1675)\|våpenleverandør Irgens]] som betaling for krigsgjeld. Dermed havnet det som i dag er Nordland og Troms fylker på private hender, og det skulle gå nøyaktig 200 år før staten på ny kom på banen. Selv med private eiere, hadde befolkningen hatt vidtrekkende skogrettigheter, og det var liten kontroll med uttak av tømmer og trevirke.</onlyinclude>

	På midten av 1800-tallet inntraff imidlertid en rekke endringer. Etter at [[Skjervøygodset\|Skjervøygodsets]] eier, enkefru [[Ovidia Lyng]], døde i 1848, ble Skjervøy-godset på [[Havnnes handelssted\|Havnnes]] solgt. Først til ”Foreningen til Ophævelse af Leiliendingsvæsenet i Skjervø” i 1851, og deretter til staten i 1866. Myndighetene hadde i en rekke år vært bekymret for fremtiden til skogene i hele Nord-Norge – plukkhogst og mangelen på kontroll av uttaket, hadde medført at folk hentet ut den beste skogen til båter og bygninger. Igjen stod dårlig skog, som ikke bare var uegnet til bruk, men som også hindret ny, sterk skog fra å spire frem.		På midten av 1800-tallet inntraff imidlertid en rekke endringer. Etter at [[Skjervøygodset\|Skjervøygodsets]] eier, enkefru [[Ovidia Lyng]], døde i 1848, ble Skjervøy-godset på [[Havnnes handelssted\|Havnnes]] solgt. Først til ”Foreningen til Ophævelse af Leiliendingsvæsenet i Skjervø” i 1851, og deretter til staten i 1866. Myndighetene hadde i en rekke år vært bekymret for fremtiden til skogene i hele Nord-Norge – plukkhogst og mangelen på kontroll av uttaket, hadde medført at folk hentet ut den beste skogen til båter og bygninger. Igjen stod dårlig skog, som ikke bare var uegnet til bruk, men som også hindret ny, sterk skog fra å spire frem.

Siri Iversen: kategorisering

2018-12-14T15:34:09Z

kategorisering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. des. 2018 kl. 15:34
Linje 40:		Linje 40:
	[[Kategori:Historiske vandreruter]]		[[Kategori:Historiske vandreruter]]
	[[Kategori:Nordreisa kommune]]		[[Kategori:Nordreisa kommune]]
			[[Kategori:Skogbruk]]
	{{historiske vandreruter}}		{{historiske vandreruter}}
	{{F2}}{{artikkelkoord\|69.1977346\|N\|22.3940912\|Ø}}		{{F2}}{{artikkelkoord\|69.1977346\|N\|22.3940912\|Ø}}

Siri Iversen: lenker

2018-12-14T15:25:52Z

lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. des. 2018 kl. 15:25
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[~~'''~~Skogbruk i Reisadalen~~'''~~]]''' er ett av temaene som formidles langs [[Historisk_vandrerute_Reisadalen\|historisk vandrerute Reisadalen]]. Skogen var en viktig ressurs for befolkningen i dalen, som i stor grad levde av en kombinasjonsnæring basert på jordbruk og skogbruk. Både tømmer og tjære var skogsprodukter Reisadalen ble kjent for. Hvordan skogen har blitt drevet, har imidlertid blitt påvirket av en rekke faktorer, hvor retten til å forvalte og bestemme har stått sentralt.		'''[[Skogbruk i Reisadalen]]''' er ett av temaene som formidles langs [[Historisk_vandrerute_Reisadalen\|historisk vandrerute Reisadalen]]. Skogen var en viktig ressurs for befolkningen i dalen, som i stor grad levde av en kombinasjonsnæring basert på jordbruk og skogbruk. Både tømmer og tjære var skogsprodukter [[Reisadalen]] i [[Nordreisa kommune]] ble kjent for. Hvordan skogen har blitt drevet, har imidlertid blitt påvirket av en rekke faktorer, hvor retten til å forvalte og bestemme har stått sentralt.

	== Historie ==		== Historie ==
	{{thumb\|Blinking_av_furutrær_Foto_L_Brekmoe.JPG\|Forstvesenets øksemerke på ei furu\|Lise Brekmoe/NTRM}}		{{thumb\|Blinking_av_furutrær_Foto_L_Brekmoe.JPG\|Forstvesenets øksemerke på ei furu\|Lise Brekmoe/NTRM}}

	I 1666 overdro ~~Kong~~ Fredrik III av Danmark og Norge alt krongods i «Nordlandene» til våpenleverandør Irgens som betaling for krigsgjeld. Dermed havnet det som i dag er Nordland og Troms fylker på private hender, og det skulle gå nøyaktig 200 år før staten på ny kom på banen. Selv med private eiere, hadde befolkningen hatt vidtrekkende skogrettigheter, og det var liten kontroll med uttak av tømmer og trevirke. På midten av 1800-tallet inntraff imidlertid en rekke endringer. Etter at Skjervøygodsets eier, enkefru Ovidia Lyng, døde i 1848, ble Skjervøy-godset solgt. Først til ”Foreningen til Ophævelse af Leiliendingsvæsenet i Skjervø” i 1851, og deretter til staten i 1866. Myndighetene hadde i en rekke år vært bekymret for fremtiden til skogene i hele Nord-Norge – plukkhogst og mangelen på kontroll av uttaket, hadde medført at folk hentet ut den beste skogen til båter og bygninger. Igjen stod dårlig skog, som ikke bare var uegnet til bruk, men som også hindret ny, sterk skog fra å spire frem.		I 1666 overdro [[Frederik III\|kong Fredrik III]] av Danmark og Norge alt krongods i «Nordlandene» til [[Joachim Irgens (1611–1675)\|våpenleverandør Irgens]] som betaling for krigsgjeld. Dermed havnet det som i dag er Nordland og Troms fylker på private hender, og det skulle gå nøyaktig 200 år før staten på ny kom på banen. Selv med private eiere, hadde befolkningen hatt vidtrekkende skogrettigheter, og det var liten kontroll med uttak av tømmer og trevirke.

			På midten av 1800-tallet inntraff imidlertid en rekke endringer. Etter at [[Skjervøygodset\|Skjervøygodsets]] eier, enkefru [[Ovidia Lyng]], døde i 1848, ble Skjervøy-godset på [[Havnnes handelssted\|Havnnes]] solgt. Først til ”Foreningen til Ophævelse af Leiliendingsvæsenet i Skjervø” i 1851, og deretter til staten i 1866. Myndighetene hadde i en rekke år vært bekymret for fremtiden til skogene i hele Nord-Norge – plukkhogst og mangelen på kontroll av uttaket, hadde medført at folk hentet ut den beste skogen til båter og bygninger. Igjen stod dårlig skog, som ikke bare var uegnet til bruk, men som også hindret ny, sterk skog fra å spire frem.

	Både hoggingen av skogen og rydding av nye gårder ble strengt regulert etter kjøpet. I 1865 ble det ansatt en skogfogd i Nordreisa kommune som håndhevet lover og reguleringer. Forstvesenet stod for all avvirkning av skogsproduktene, og materialet ble solgt på auksjon. For befolkningen ble det blinket ut tømmer til gårdsbygninger etter bestemte avgifter. Fra å ha hatt stor frihet, skapte en slik inngripen i etablert sedvane mange protester fra befolkningen, som følte seg både urettferdig behandlet og overkjørt av myndighetene. Situasjonen ble noe bedre etter at man begynte å selge utblinkede trær på rot til både folk fra bygda og utenfra. Disse stod deretter selv for å føre tømmeret til sagbruket. Tømrings- og fløtningsarbeidet ga arbeid og inntekter til mange i årene frem mot 2. verdenskrig.		Både hoggingen av skogen og rydding av nye gårder ble strengt regulert etter kjøpet. I 1865 ble det ansatt en skogfogd i Nordreisa kommune som håndhevet lover og reguleringer. Forstvesenet stod for all avvirkning av skogsproduktene, og materialet ble solgt på auksjon. For befolkningen ble det blinket ut tømmer til gårdsbygninger etter bestemte avgifter. Fra å ha hatt stor frihet, skapte en slik inngripen i etablert sedvane mange protester fra befolkningen, som følte seg både urettferdig behandlet og overkjørt av myndighetene. Situasjonen ble noe bedre etter at man begynte å selge utblinkede trær på rot til både folk fra bygda og utenfra. Disse stod deretter selv for å føre tømmeret til sagbruket. Tømrings- og fløtningsarbeidet ga arbeid og inntekter til mange i årene frem mot 2. verdenskrig.

	Det var imidlertid krigen som skulle representere den største trusselen mot skogen i Reisadalen. Etter krigen var skogen mellom Baskabut og Bilto, en strekning på nærmere 3 mil, fullstendig rasert. Heldigvis var reproduksjonsevnen til skogen i behold, og kombinert med et rikt frøår i 1947 og skogreisingsarbeid i etterkrigsårene, er det få spor som vitner om situasjonen i 1945.		Det var imidlertid krigen som skulle representere den største trusselen mot skogen i Reisadalen. Etter krigen var skogen mellom [[Baskabut]] og [[Bilto]], en strekning på nærmere 3 mil, fullstendig rasert. Heldigvis var reproduksjonsevnen til skogen i behold, og kombinert med et rikt frøår i 1947 og skogreisingsarbeid i etterkrigsårene, er det få spor som vitner om situasjonen i 1945.

Brekmoe: Ny side: ''''''Skogbruk i Reisadalen'''''' er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Skogen var en viktig ressurs for befolkni...

2018-12-14T08:54:47Z

Ny side: ''''''Skogbruk i Reisadalen'''''' er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Skogen var en viktig ressurs for befolkni...

Ny side

'''[['''Skogbruk i Reisadalen''']]''' er ett av temaene som formidles langs [[Historisk_vandrerute_Reisadalen|historisk vandrerute Reisadalen]]. Skogen var en viktig ressurs for befolkningen i dalen, som i stor grad levde av en kombinasjonsnæring basert på jordbruk og skogbruk. Både tømmer og tjære var skogsprodukter Reisadalen ble kjent for. Hvordan skogen har blitt drevet, har imidlertid blitt påvirket av en rekke faktorer, hvor retten til å forvalte og bestemme har stått sentralt.

== Historie ==
{{thumb|Blinking_av_furutrær_Foto_L_Brekmoe.JPG|Forstvesenets øksemerke på ei furu|Lise Brekmoe/NTRM}}

I 1666 overdro Kong Fredrik III av Danmark og Norge alt krongods i «Nordlandene» til våpenleverandør Irgens som betaling for krigsgjeld. Dermed havnet det som i dag er Nordland og Troms fylker på private hender, og det skulle gå nøyaktig 200 år før staten på ny kom på banen. Selv med private eiere, hadde befolkningen hatt vidtrekkende skogrettigheter, og det var liten kontroll med uttak av tømmer og trevirke. På midten av 1800-tallet inntraff imidlertid en rekke endringer. Etter at Skjervøygodsets eier, enkefru Ovidia Lyng, døde i 1848, ble Skjervøy-godset solgt. Først til ”Foreningen til Ophævelse af Leiliendingsvæsenet i Skjervø” i 1851, og deretter til staten i 1866. Myndighetene hadde i en rekke år vært bekymret for fremtiden til skogene i hele Nord-Norge – plukkhogst og mangelen på kontroll av uttaket, hadde medført at folk hentet ut den beste skogen til båter og bygninger. Igjen stod dårlig skog, som ikke bare var uegnet til bruk, men som også hindret ny, sterk skog fra å spire frem.

Både hoggingen av skogen og rydding av nye gårder ble strengt regulert etter kjøpet. I 1865 ble det ansatt en skogfogd i Nordreisa kommune som håndhevet lover og reguleringer. Forstvesenet stod for all avvirkning av skogsproduktene, og materialet ble solgt på auksjon. For befolkningen ble det blinket ut tømmer til gårdsbygninger etter bestemte avgifter. Fra å ha hatt stor frihet, skapte en slik inngripen i etablert sedvane mange protester fra befolkningen, som følte seg både urettferdig behandlet og overkjørt av myndighetene. Situasjonen ble noe bedre etter at man begynte å selge utblinkede trær på rot til både folk fra bygda og utenfra. Disse stod deretter selv for å føre tømmeret til sagbruket. Tømrings- og fløtningsarbeidet ga arbeid og inntekter til mange i årene frem mot 2. verdenskrig.

Det var imidlertid krigen som skulle representere den største trusselen mot skogen i Reisadalen. Etter krigen var skogen mellom Baskabut og Bilto, en strekning på nærmere 3 mil, fullstendig rasert. Heldigvis var reproduksjonsevnen til skogen i behold, og kombinert med et rikt frøår i 1947 og skogreisingsarbeid i etterkrigsårene, er det få spor som vitner om situasjonen i 1945.

<gallery>
42-00052.jpeg|Fløting av tømmer på Reisaelva. Foto: NTRM.
Krigsfanger Reisadalen Foto Ukjent.jpg|Krigsfanger på skogsarbeide i Reisadalen under 2. verdenskrig. Foto: Privat samling
39-05624.jpg|Okkupasjonsmaktens tretunneler over Kvænangsfjellet ble i stor grad bygget av tømmer fra Reisadalen. Foto: NTRM
</gallery>

== Eksterne lenker ==

* [https://www.ut.no/tur/2.22161/ Overordnet turbeskrivelse på UT.no ]
* [http://www.historiskevandreruter.no Historiske vandreruter]
* [https://visitreisa.no/ Reisa nasjonalpark]
* [https://nord-troms.dnt.no Nord-Troms Turlag]
* Furuskogen i Reisadalen - et krigsminne på [https://digitaltmuseum.no/011085442340/furuskogen-i-reisadalen-et-krigsminne Digitalt Fortalt]

== Kilder ==

* Sophus Aars: Erindringer fra mitt liv i skog og paa elv. Kristiania 1916
* Emil Hansen: Nordreisa bygdebok, Nordreisa kommune, 1957
* Bente Imerslund: Kvenske stedsnavn i Nordreisa, Nordreisa kommune, 1993
* Reisa nasjonalpark: Reisa nasjonalpark 1986-2016.
* Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981

[[Kategori:Historiske vandreruter]]
[[Kategori:Nordreisa kommune]]

{{historiske vandreruter}}
{{F2}}{{artikkelkoord|69.1977346|N|22.3940912|Ø}}