Stortingsvalg - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 12. sep. 2025 kl. 11:26

2025-09-12T11:26:55Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. sep. 2025 kl. 11:26
Linje 247:		Linje 247:
	\|-		\|-
	\|[[Stortingsvalget 2021\|2021]]\|\|3 891 736\|\|\|\|\|\|\|\|77,2		\|[[Stortingsvalget 2021\|2021]]\|\|3 891 736\|\|\|\|\|\|\|\|77,2
			\|-
			\|[[Stortingsvalget 2025\|2025]]
			\|4 058 875
			\|
			\|
			\|
			\|79,9
	\|}		\|}

Cnyborg: /* Stemmerett */

2025-09-03T07:30:10Z

Stemmerett

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. sep. 2025 kl. 07:30
Linje 41:		Linje 41:
	I 1945 var det omkring 38 000 personer som var fratatt stemmeretten etter dom for landssvik. Dommene presiserte en periode dette skulle gjelde for, gjerne fem eller ti år.		I 1945 var det omkring 38 000 personer som var fratatt stemmeretten etter dom for landssvik. Dommene presiserte en periode dette skulle gjelde for, gjerne fem eller ti år.

	Det er i ~~dag i praksis kun~~ det ~~å gå~~ i ~~fremmed makts tjeneste samt svik~~ i ~~krigstid som kan føre~~ til ~~tap av stemmerett~~.		I 2022 ble den siste bestemmelse som ga mulighet til å frata personer stemmerett fjerna. Det er dermed ikke lenger mulig å miste stemmeretten. Den eneste begrensninga er da at man må være i stand til å uttrykke hvem man ønsker å stemme på. For personer med alvorlig kognitiv svikt, for eksempel på grunn av psykisk utviklingshemming eller demens, må det vurderes i hvert enkelt tilfelle om de er i stand til å avgi stemme på en forsvarlig måte.

	==Valgordning==		==Valgordning==

Cnyborg: /* Stemmerett */

2025-09-03T07:24:00Z

Stemmerett

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. sep. 2025 kl. 07:24
Linje 19:		Linje 19:
	* 1978: 18 år		* 1978: 18 år
	\|}}		\|}}
	Dagens ordning gir stemmerett til personer som fyller 18 år innen utgangen av valgåret, som er norske statsborgere, som er eller har vært registrert i Folkeregisteret som bosatt i Norge og som står i valgmanntallet. Det er et unntak fra bosetningskravet for familiemedlemmer av personer ansatt i utenrikstjenesten, ettersom det der kan forekomme situasjoner der en person aldri har vært registrert som bosatt i Norge på grunn av tjenestens karakter. Et eksempel er ektefelle av en diplomat som oppnår norsk statsborgerskap, eller barn av diplomat som aldri har vært bosatt i Norge før de når stemmerettsalder. Dersom man ellers oppfyller kravene blir man automatisk oppført i valgmanntallet. 30. juni i valgåret er skjæringsdato; man blir registrert i manntallet i den kommunen man er bosatt i den datoen. Flytter man mellom 30. juni og valgdagen har man altså stemmerett i sin tidligere kommune. Ved stortingsvalg får dette kun betydning dersom man flytter fra en krets til en annen og man velger å forhåndsstemme, men dersom man skal stemme på valgdagen må man reise til sin tidligere hjemkommune.		Dagens ordning gir stemmerett til personer som fyller 18 år innen utgangen av valgåret, som er norske statsborgere, som er eller har vært registrert i Folkeregisteret som bosatt i Norge og som står i valgmanntallet. Det er et unntak fra bosetningskravet for familiemedlemmer av personer ansatt i utenrikstjenesten, ettersom det der kan forekomme situasjoner der en person aldri har vært registrert som bosatt i Norge på grunn av tjenestens karakter. Et eksempel er ektefelle av en diplomat som oppnår norsk statsborgerskap, eller barn av diplomat som aldri har vært bosatt i Norge før de når stemmerettsalder.

			Dersom man ellers oppfyller kravene blir man automatisk oppført i valgmanntallet. 30. juni i valgåret er skjæringsdato; man blir registrert i manntallet i den kommunen man er bosatt i den datoen. Flytter man mellom 30. juni og valgdagen har man altså stemmerett i sin tidligere kommune. Ved stortingsvalg får dette kun betydning dersom man flytter fra en krets til en annen og man velger å forhåndsstemme, men dersom man skal stemme på valgdagen må man reise til sin tidligere hjemkommune. Et unntak fra regelen om skjæringsdato er personer som bli norske borgere mellom 30. juni og valgdagen. De føres inn i manntallet i den kommunen de var bosatt i da statsborgerskapet ble innvilga. Personer som bor i utlandet som har vært registrert bosatt i Norge i løpet av de siste ti åra, står ført i manntallet i kommunen de sist bodde i. Personer som har bodd i utlandet i mer enn ti år kan avlegge stemme ved norsk utenriksstasjon, og blir da ført i manntallet for siste hjemkommune i Norge når stemmen avgis. Igjen er det spesielle regler for personer i utenrikstjeneste; de som kommer inn under unntaksbestemmelsen nevnt over om krav til bosetning, føres alltid i Oslo kommune. Manntallet skal være offentlig tilgjengelig slik at man kan sjekke at man står der. Ved feil må et skriftlig krav om innføring i manntallet sendes til valgstyret i kommunen.

	Historisk har reglene endra seg mye. I [[Grunnloven]] av 1814 ble det fastsatt at man måtte være mannlig norsk borger, ha fylt 25 år før valgdagen og ha bodd i Norge i minst fem år før valget. Videre måtte man enten være embetsmann, ha eid matrikulert jord i mer enn fem år, være kjøpstadsborger eller eie fast eiendom til verdi av minst 300 riksbankdaler i en [[kjøpstad]] eller på et [[ladested]].		Historisk har reglene endra seg mye. I [[Grunnloven]] av 1814 ble det fastsatt at man måtte være mannlig norsk borger, ha fylt 25 år før valgdagen og ha bodd i Norge i minst fem år før valget. Videre måtte man enten være embetsmann, ha eid matrikulert jord i mer enn fem år, være kjøpstadsborger eller eie fast eiendom til verdi av minst 300 riksbankdaler i en [[kjøpstad]] eller på et [[ladested]].

Cnyborg på 3. sep. 2025 kl. 07:18

2025-09-03T07:18:21Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. sep. 2025 kl. 07:18
Linje 19:		Linje 19:
	* 1978: 18 år		* 1978: 18 år
	\|}}		\|}}
	Dagens ordning gir stemmerett til personer som fyller 18 år innen utgangen av valgåret, som er norske statsborgere, som er eller har vært registrert i Folkeregisteret som bosatt i Norge og som står i valgmanntallet. Det er et unntak fra bosetningskravet for familiemedlemmer av personer ansatt i utenrikstjenesten, ettersom det der kan forekomme situasjoner der en person aldri har vært registrert som bosatt i Norge på grunn av tjenestens karakter. Et eksempel er ektefelle av en diplomat som oppnår norsk statsborgerskap, eller barn av diplomat som aldri har vært bosatt i Norge før de når stemmerettsalder.		Dagens ordning gir stemmerett til personer som fyller 18 år innen utgangen av valgåret, som er norske statsborgere, som er eller har vært registrert i Folkeregisteret som bosatt i Norge og som står i valgmanntallet. Det er et unntak fra bosetningskravet for familiemedlemmer av personer ansatt i utenrikstjenesten, ettersom det der kan forekomme situasjoner der en person aldri har vært registrert som bosatt i Norge på grunn av tjenestens karakter. Et eksempel er ektefelle av en diplomat som oppnår norsk statsborgerskap, eller barn av diplomat som aldri har vært bosatt i Norge før de når stemmerettsalder. Dersom man ellers oppfyller kravene blir man automatisk oppført i valgmanntallet. 30. juni i valgåret er skjæringsdato; man blir registrert i manntallet i den kommunen man er bosatt i den datoen. Flytter man mellom 30. juni og valgdagen har man altså stemmerett i sin tidligere kommune. Ved stortingsvalg får dette kun betydning dersom man flytter fra en krets til en annen og man velger å forhåndsstemme, men dersom man skal stemme på valgdagen må man reise til sin tidligere hjemkommune.

	Historisk har reglene endra seg mye. I [[Grunnloven]] av 1814 ble det fastsatt at man måtte være mannlig norsk borger, ha fylt 25 år før valgdagen og ha bodd i Norge i minst fem år før valget. Videre måtte man enten være embetsmann, ha eid matrikulert jord i mer enn fem år, være kjøpstadsborger eller eie fast eiendom til verdi av minst 300 riksbankdaler i en [[kjøpstad]] eller på et [[ladested]].		Historisk har reglene endra seg mye. I [[Grunnloven]] av 1814 ble det fastsatt at man måtte være mannlig norsk borger, ha fylt 25 år før valgdagen og ha bodd i Norge i minst fem år før valget. Videre måtte man enten være embetsmann, ha eid matrikulert jord i mer enn fem år, være kjøpstadsborger eller eie fast eiendom til verdi av minst 300 riksbankdaler i en [[kjøpstad]] eller på et [[ladested]].

Cnyborg: /* Stemmerett */

2025-09-03T07:15:07Z

Stemmerett

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. sep. 2025 kl. 07:15
Linje 19:		Linje 19:
	* 1978: 18 år		* 1978: 18 år
	\|}}		\|}}
	Dagens ordning gir stemmerett til personer som fyller 18 år innen utgangen av valgåret, som er norske statsborgere og som står i valgmanntallet. ~~Historisk~~ har ~~reglene endra seg mye~~.		Dagens ordning gir stemmerett til personer som fyller 18 år innen utgangen av valgåret, som er norske statsborgere, som er eller har vært registrert i Folkeregisteret som bosatt i Norge og som står i valgmanntallet. Det er et unntak fra bosetningskravet for familiemedlemmer av personer ansatt i utenrikstjenesten, ettersom det der kan forekomme situasjoner der en person aldri har vært registrert som bosatt i Norge på grunn av tjenestens karakter. Et eksempel er ektefelle av en diplomat som oppnår norsk statsborgerskap, eller barn av diplomat som aldri har vært bosatt i Norge før de når stemmerettsalder.

	I [[Grunnloven]] av 1814 ble det fastsatt at man måtte være mannlig norsk borger, ha fylt 25 år før valgdagen og ha bodd i Norge i minst fem år før valget. Videre måtte man enten være embetsmann, ha eid matrikulert jord i mer enn fem år, være kjøpstadsborger eller eie fast eiendom til verdi av minst 300 riksbankdaler i en [[kjøpstad]] eller på et [[ladested]].		Historisk har reglene endra seg mye. I [[Grunnloven]] av 1814 ble det fastsatt at man måtte være mannlig norsk borger, ha fylt 25 år før valgdagen og ha bodd i Norge i minst fem år før valget. Videre måtte man enten være embetsmann, ha eid matrikulert jord i mer enn fem år, være kjøpstadsborger eller eie fast eiendom til verdi av minst 300 riksbankdaler i en [[kjøpstad]] eller på et [[ladested]].

	I 1821 ble rettighetsmenn i [[Finnmark]] tildelt stemmerett. Årsaken til dette er selv om de var fritatt for skatt betalte de såkalte rettigheter, og at jorda i Finnmark ikke var matrikulert. Dermed falt de utafor selv om de lenger sør ville ha oppfylt eiendomskravet.		I 1821 ble rettighetsmenn i [[Finnmark]] tildelt stemmerett. Årsaken til dette er selv om de var fritatt for skatt betalte de såkalte rettigheter, og at jorda i Finnmark ikke var matrikulert. Dermed falt de utafor selv om de lenger sør ville ha oppfylt eiendomskravet.

Cnyborg på 3. sep. 2025 kl. 07:09

2025-09-03T07:09:26Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. sep. 2025 kl. 07:09
Linje 57:		Linje 57:
	I 1920, med virkning fra [[Stortingsvalget 1921]], ble det innført forholdstallsvalg i flermannskretser, og det er i store trekk slik det fortsatt er – bortsett en justering av beregningsmetoden (fra [[D'Hondts metode]] til en modifisert [[Sainte-Laguës metode]]) i 1952 og justering av kretsene.		I 1920, med virkning fra [[Stortingsvalget 1921]], ble det innført forholdstallsvalg i flermannskretser, og det er i store trekk slik det fortsatt er – bortsett en justering av beregningsmetoden (fra [[D'Hondts metode]] til en modifisert [[Sainte-Laguës metode]]) i 1952 og justering av kretsene.

	I og med at det per 2020 ikke var foretatt endringer i Grunnloven, ble det ved [[stortingsvalget 2021]] brukt nitten valgkretser, men justerte grenser som følge av kommunesammenslåinger. Artikkelen om dette valget inneholder informasjon om løsningene som er valgt.		I og med at det per 2020 ikke var foretatt endringer i Grunnloven, ble det ved [[stortingsvalget 2021]] brukt nitten valgkretser, men justerte grenser som følge av kommunesammenslåinger. Artikkelen om dette valget inneholder informasjon om løsningene som er valgt. Også ved [[stortingsvalget 2025]] er det de gamle fylkene som er valgkretser, og det er ikke konkrete planer om å endre dette.

	==Representanttall==		==Representanttall==

Cnyborg: /* Representanttall */

2025-09-03T07:07:53Z

Representanttall

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. sep. 2025 kl. 07:07
Linje 61:		Linje 61:
	==Representanttall==		==Representanttall==

	På [[Riksforsamlinga]] i 1814 var det 112 representanter. Dette ble skåret ned ved første [[stortingsvalg]], ettersom man kutta ut egne representanter for militæravdelingene. Dermed ble det 83 representanter på [[det overordentlige Storting]] i 1814. Siste endring av representanttallet kom i 2005, og det er siden da 169 representanter.		På [[Riksforsamlinga]] i 1814 var det 112 representanter. Dette ble skåret ned ved første stortingsvalg, ettersom man kutta ut egne representanter for militæravdelingene. Dermed ble det 83 representanter på [[det overordentlige Storting]] i 1814. Siste endring av representanttallet kom i 2005, og det er siden da 169 representanter.

	Antallet varierte sterkt fram til 1862. Årsaken er at det ikke var noe fast antall representanter; det var i stedet avhengig av antall stemmeberettigede. På landet skulle det velges én valgmann for inntil 100 stemmeberettigede, og i kjøpstedene én for inntil 50 stemmeberettigede. På valgtinget skulle så 5 til fjorten valgmenn velge én representant, 15 til 24 skulle velge to, 25 til 35 skulle velge tre og over 35 skulle velge fire. Med økning i antall stemmeberettigede og økt tilflytting til kjøpstedene ble det også en økning i antall valgmenn og dermed i antall representanter. Det var fastslått i Grunnloven av 1814 at det skulle være minimum 75 representanter og maksimum 100. Den øvre grensa ble oversteget i 1845, da det ble valgt 102 representanter. Man hadde ikke tatt høyde for dette, og det ble rett og slett sett bort bra fram til valget i 1862, da man hadde fått endra Grunnloven slik at den ga et fast antall representanter fordelt på kretsene.		Antallet varierte sterkt fram til 1862. Årsaken er at det ikke var noe fast antall representanter; det var i stedet avhengig av antall stemmeberettigede. På landet skulle det velges én valgmann for inntil 100 stemmeberettigede, og i kjøpstedene én for inntil 50 stemmeberettigede. På valgtinget skulle så 5 til fjorten valgmenn velge én representant, 15 til 24 skulle velge to, 25 til 35 skulle velge tre og over 35 skulle velge fire. Med økning i antall stemmeberettigede og økt tilflytting til kjøpstedene ble det også en økning i antall valgmenn og dermed i antall representanter. Det var fastslått i Grunnloven av 1814 at det skulle være minimum 75 representanter og maksimum 100. Den øvre grensa ble oversteget i 1845, da det ble valgt 102 representanter. Man hadde ikke tatt høyde for dette, og det ble rett og slett sett bort bra fram til valget i 1862, da man hadde fått endra Grunnloven slik at den ga et fast antall representanter fordelt på kretsene.

Cnyborg: /* Valgordning */

2025-09-03T07:07:44Z

Valgordning

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. sep. 2025 kl. 07:07
Linje 45:		Linje 45:
	Som nevnt er det i dag forholdstallsvalg. Stortingsmandatene er fordelt på valgkretsene, det vil si de 19 fylkene, basert på en kombinasjon av folketall og areal. Dette er gjort for å sikre at tynt befolka fylker får en rimelig representasjon. Ettersom valgoppgjøret skjer innafor hvert fylke oppstår en skjevfordeling som favoriserer de store partiene. For eksempel har [[Aust-Agder]] og [[Sogn og Fjordane]] bare fire mandater hver. Det er flere enn fire partier som stiller til valg, og man kan dermed risikere å ikke få inn noen representant selv om partiet får en ikke ubetydelig del av stemmene. For å korrigere for dette ble det i 1988 foretatt en grunnlovsendring som innførte utjevningsmandater, med virkning fra valget i 1989. Det ble lagt inn åtte slike mandater, hvilket ga totalt 165 representanter. Utjevningsmandatene fordeles mellom partiene på landsbasis, med en [[sperregrense]] på fire prosent. I 2003 kom en ny grunnlovsendring, som medførte at det ble nitten utjevningsmandater. Antallet fylkesrepresentanter ble noe redusert, fra 157 til 150, slik at det totale antallet mandater ble 169. I samme grunnlovsendring ble de fastlagte tallene for antall representanter fra hver valgkrets tatt ut av [[Grunnloven]]. De fordeles nå i stedet av Kommunal- og regionaldepartementet hvert åttende år, neste gang før valget i 2021, ut fra oppdaterte folketall. Dermed vil man justere for svingninger i folketallet uten å måtte foreta en grunnlovsendring, noe som er for tidkrevende til at det i praksis var mulig å gjøre det.		Som nevnt er det i dag forholdstallsvalg. Stortingsmandatene er fordelt på valgkretsene, det vil si de 19 fylkene, basert på en kombinasjon av folketall og areal. Dette er gjort for å sikre at tynt befolka fylker får en rimelig representasjon. Ettersom valgoppgjøret skjer innafor hvert fylke oppstår en skjevfordeling som favoriserer de store partiene. For eksempel har [[Aust-Agder]] og [[Sogn og Fjordane]] bare fire mandater hver. Det er flere enn fire partier som stiller til valg, og man kan dermed risikere å ikke få inn noen representant selv om partiet får en ikke ubetydelig del av stemmene. For å korrigere for dette ble det i 1988 foretatt en grunnlovsendring som innførte utjevningsmandater, med virkning fra valget i 1989. Det ble lagt inn åtte slike mandater, hvilket ga totalt 165 representanter. Utjevningsmandatene fordeles mellom partiene på landsbasis, med en [[sperregrense]] på fire prosent. I 2003 kom en ny grunnlovsendring, som medførte at det ble nitten utjevningsmandater. Antallet fylkesrepresentanter ble noe redusert, fra 157 til 150, slik at det totale antallet mandater ble 169. I samme grunnlovsendring ble de fastlagte tallene for antall representanter fra hver valgkrets tatt ut av [[Grunnloven]]. De fordeles nå i stedet av Kommunal- og regionaldepartementet hvert åttende år, neste gang før valget i 2021, ut fra oppdaterte folketall. Dermed vil man justere for svingninger i folketallet uten å måtte foreta en grunnlovsendring, noe som er for tidkrevende til at det i praksis var mulig å gjøre det.

	Kandidatene pekes ut av de registrerte politiske partiene. For å registrere et parti i [[Partiregisteret]] i henhold til [[partiloven]] kreves det 5000 underskrifter fra personer som støtter opprettelsen. Underskriftene må være samla inn i løpet av ett år, og de må være fra personer som har stemmerett ved stortingsvalg. Et registrert parti som fikk minst 500 stemmer i ett fylke eller minst 5000 stemmer på landsbasis ved siste stortingsvalg er automatisk godkjent for neste valg; oppnår man ikke disse tallene må det samles inn nye underskrifter. Til og med valget i 2021 var det da et krav om 5000 underskrifter for å stille i alle kretser, eller 500 i de enkeltkretsene man ville stille i. Dette ble endra før valget i 2025. Kravet ble da underskrifter fra minst 1 % av de stemmeberettigede i kretsen ved forrige stortingsvalg.		Kandidatene pekes ut av de registrerte politiske partiene. For å registrere et parti i [[Partiregisteret]] i henhold til [[partiloven]] kreves det 5000 underskrifter fra personer som støtter opprettelsen. Underskriftene må være samla inn i løpet av ett år, og de må være fra personer som har stemmerett ved stortingsvalg. Et registrert parti som fikk minst 500 stemmer i ett fylke eller minst 5000 stemmer på landsbasis ved siste stortingsvalg er automatisk godkjent for neste valg; oppnår man ikke disse tallene må det samles inn nye underskrifter. Til og med valget i 2021 var det da et krav om 5000 underskrifter for å stille i alle kretser, eller 500 i de enkeltkretsene man ville stille i. Dette ble endra før valget i 2025. Kravet ble da underskrifter fra minst 1 % av de stemmeberettigede i kretsen ved forrige stortingsvalg. Hovedmålet med endringa var å gjøre det noe vanskeligere å stille opp med lister som i praksis ikke hadde noen mulighet til å vinne fram. Endringa gjorde det samtidig mer rettferdig i den forstand at man med et prosentkrav likestiller mulighetene i de forskjellige kretsene – det var åpenbart vanskeligere å samle 500 underskrifter i Finnmark enn i Oslo.

	Den første valgordninga, som ble brukt to ganger i 1814, ble improvisert fram på kort tid. Den baserte seg på at prestegjeldene valgte [[valgmenn]]. Disse valgmennene møttes så på et valgting for å utpeke representantene. I byene (og i militæravdelingene ved valget til Riksforsamlinga) ble representantene valgt direkte. Den praktiske gjennomføringa varierte; noen steder vet vi at det var hemmelige valg, mens man andre steder brukte håndsopprekning. I noen [[leksikon:Adresse\|adresser]] fra 1814 ser det ut til at soknepresten pekte ut valgmennene, og at de stemmeberettigede ga sitt bifall uten noen reell avstemning.		Den første valgordninga, som ble brukt to ganger i 1814, ble improvisert fram på kort tid. Den baserte seg på at prestegjeldene valgte [[valgmenn]]. Disse valgmennene møttes så på et valgting for å utpeke representantene. I byene (og i militæravdelingene ved valget til Riksforsamlinga) ble representantene valgt direkte. Den praktiske gjennomføringa varierte; noen steder vet vi at det var hemmelige valg, mens man andre steder brukte håndsopprekning. I noen [[leksikon:Adresse\|adresser]] fra 1814 ser det ut til at soknepresten pekte ut valgmennene, og at de stemmeberettigede ga sitt bifall uten noen reell avstemning.

Cnyborg: /* Valgordning */

2025-09-02T07:58:50Z

Valgordning

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. sep. 2025 kl. 07:58
Linje 45:		Linje 45:
	Som nevnt er det i dag forholdstallsvalg. Stortingsmandatene er fordelt på valgkretsene, det vil si de 19 fylkene, basert på en kombinasjon av folketall og areal. Dette er gjort for å sikre at tynt befolka fylker får en rimelig representasjon. Ettersom valgoppgjøret skjer innafor hvert fylke oppstår en skjevfordeling som favoriserer de store partiene. For eksempel har [[Aust-Agder]] og [[Sogn og Fjordane]] bare fire mandater hver. Det er flere enn fire partier som stiller til valg, og man kan dermed risikere å ikke få inn noen representant selv om partiet får en ikke ubetydelig del av stemmene. For å korrigere for dette ble det i 1988 foretatt en grunnlovsendring som innførte utjevningsmandater, med virkning fra valget i 1989. Det ble lagt inn åtte slike mandater, hvilket ga totalt 165 representanter. Utjevningsmandatene fordeles mellom partiene på landsbasis, med en [[sperregrense]] på fire prosent. I 2003 kom en ny grunnlovsendring, som medførte at det ble nitten utjevningsmandater. Antallet fylkesrepresentanter ble noe redusert, fra 157 til 150, slik at det totale antallet mandater ble 169. I samme grunnlovsendring ble de fastlagte tallene for antall representanter fra hver valgkrets tatt ut av [[Grunnloven]]. De fordeles nå i stedet av Kommunal- og regionaldepartementet hvert åttende år, neste gang før valget i 2021, ut fra oppdaterte folketall. Dermed vil man justere for svingninger i folketallet uten å måtte foreta en grunnlovsendring, noe som er for tidkrevende til at det i praksis var mulig å gjøre det.		Som nevnt er det i dag forholdstallsvalg. Stortingsmandatene er fordelt på valgkretsene, det vil si de 19 fylkene, basert på en kombinasjon av folketall og areal. Dette er gjort for å sikre at tynt befolka fylker får en rimelig representasjon. Ettersom valgoppgjøret skjer innafor hvert fylke oppstår en skjevfordeling som favoriserer de store partiene. For eksempel har [[Aust-Agder]] og [[Sogn og Fjordane]] bare fire mandater hver. Det er flere enn fire partier som stiller til valg, og man kan dermed risikere å ikke få inn noen representant selv om partiet får en ikke ubetydelig del av stemmene. For å korrigere for dette ble det i 1988 foretatt en grunnlovsendring som innførte utjevningsmandater, med virkning fra valget i 1989. Det ble lagt inn åtte slike mandater, hvilket ga totalt 165 representanter. Utjevningsmandatene fordeles mellom partiene på landsbasis, med en [[sperregrense]] på fire prosent. I 2003 kom en ny grunnlovsendring, som medførte at det ble nitten utjevningsmandater. Antallet fylkesrepresentanter ble noe redusert, fra 157 til 150, slik at det totale antallet mandater ble 169. I samme grunnlovsendring ble de fastlagte tallene for antall representanter fra hver valgkrets tatt ut av [[Grunnloven]]. De fordeles nå i stedet av Kommunal- og regionaldepartementet hvert åttende år, neste gang før valget i 2021, ut fra oppdaterte folketall. Dermed vil man justere for svingninger i folketallet uten å måtte foreta en grunnlovsendring, noe som er for tidkrevende til at det i praksis var mulig å gjøre det.

	Kandidatene pekes ut av de registrerte politiske partiene. For å registrere et parti i henhold til [[partiloven]] kreves det 5000 underskrifter fra personer som støtter opprettelsen. Underskriftene må være samla inn i løpet av ett år, og de må være fra personer som har stemmerett ved stortingsvalg. Et registrert parti som fikk minst 500 stemmer i ett fylke eller minst 5000 stemmer på landsbasis ved siste stortingsvalg er automatisk godkjent for neste valg; oppnår man ikke disse tallene må det samles inn nye underskrifter. ~~Det er mulig å klare seg~~ med ~~mindre dersom man kun stiller~~ i ~~enkelte fylker;~~ det ~~kreves~~ da 500 underskrifter i ~~hvert fylke~~.		Kandidatene pekes ut av de registrerte politiske partiene. For å registrere et parti i [[Partiregisteret]] i henhold til [[partiloven]] kreves det 5000 underskrifter fra personer som støtter opprettelsen. Underskriftene må være samla inn i løpet av ett år, og de må være fra personer som har stemmerett ved stortingsvalg. Et registrert parti som fikk minst 500 stemmer i ett fylke eller minst 5000 stemmer på landsbasis ved siste stortingsvalg er automatisk godkjent for neste valg; oppnår man ikke disse tallene må det samles inn nye underskrifter. Til og med valget i 2021 var det da et krav om 5000 underskrifter for å stille i alle kretser, eller 500 i de enkeltkretsene man ville stille i. Dette ble endra før valget i 2025. Kravet ble da underskrifter fra minst 1 % av de stemmeberettigede i kretsen ved forrige stortingsvalg.

	Den første valgordninga, som ble brukt to ganger i 1814, ble improvisert fram på kort tid. Den baserte seg på at prestegjeldene valgte [[valgmenn]]. Disse valgmennene møttes så på et valgting for å utpeke representantene. I byene (og i militæravdelingene ved valget til Riksforsamlinga) ble representantene valgt direkte. Den praktiske gjennomføringa varierte; noen steder vet vi at det var hemmelige valg, mens man andre steder brukte håndsopprekning. I noen [[leksikon:Adresse\|adresser]] fra 1814 ser det ut til at soknepresten pekte ut valgmennene, og at de stemmeberettigede ga sitt bifall uten noen reell avstemning.		Den første valgordninga, som ble brukt to ganger i 1814, ble improvisert fram på kort tid. Den baserte seg på at prestegjeldene valgte [[valgmenn]]. Disse valgmennene møttes så på et valgting for å utpeke representantene. I byene (og i militæravdelingene ved valget til Riksforsamlinga) ble representantene valgt direkte. Den praktiske gjennomføringa varierte; noen steder vet vi at det var hemmelige valg, mens man andre steder brukte håndsopprekning. I noen [[leksikon:Adresse\|adresser]] fra 1814 ser det ut til at soknepresten pekte ut valgmennene, og at de stemmeberettigede ga sitt bifall uten noen reell avstemning.

PaulVIF: /* Valgordning */

2024-05-30T15:15:11Z

Valgordning

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. mai 2024 kl. 15:15
Linje 42:		Linje 42:

	==Valgordning==		==Valgordning==
			{{thumb\|Valgurne.jpg\|Valgurne fra 1885, produsert av [[Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted]].\|[[KUBEN]]}}
	Som nevnt er det i dag forholdstallsvalg. Stortingsmandatene er fordelt på valgkretsene, det vil si de 19 fylkene, basert på en kombinasjon av folketall og areal. Dette er gjort for å sikre at tynt befolka fylker får en rimelig representasjon. Ettersom valgoppgjøret skjer innafor hvert fylke oppstår en skjevfordeling som favoriserer de store partiene. For eksempel har [[Aust-Agder]] og [[Sogn og Fjordane]] bare fire mandater hver. Det er flere enn fire partier som stiller til valg, og man kan dermed risikere å ikke få inn noen representant selv om partiet får en ikke ubetydelig del av stemmene. For å korrigere for dette ble det i 1988 foretatt en grunnlovsendring som innførte utjevningsmandater, med virkning fra valget i 1989. Det ble lagt inn åtte slike mandater, hvilket ga totalt 165 representanter. Utjevningsmandatene fordeles mellom partiene på landsbasis, med en [[sperregrense]] på fire prosent. I 2003 kom en ny grunnlovsendring, som medførte at det ble nitten utjevningsmandater. Antallet fylkesrepresentanter ble noe redusert, fra 157 til 150, slik at det totale antallet mandater ble 169. I samme grunnlovsendring ble de fastlagte tallene for antall representanter fra hver valgkrets tatt ut av [[Grunnloven]]. De fordeles nå i stedet av Kommunal- og regionaldepartementet hvert åttende år, neste gang før valget i 2021, ut fra oppdaterte folketall. Dermed vil man justere for svingninger i folketallet uten å måtte foreta en grunnlovsendring, noe som er for tidkrevende til at det i praksis var mulig å gjøre det.		Som nevnt er det i dag forholdstallsvalg. Stortingsmandatene er fordelt på valgkretsene, det vil si de 19 fylkene, basert på en kombinasjon av folketall og areal. Dette er gjort for å sikre at tynt befolka fylker får en rimelig representasjon. Ettersom valgoppgjøret skjer innafor hvert fylke oppstår en skjevfordeling som favoriserer de store partiene. For eksempel har [[Aust-Agder]] og [[Sogn og Fjordane]] bare fire mandater hver. Det er flere enn fire partier som stiller til valg, og man kan dermed risikere å ikke få inn noen representant selv om partiet får en ikke ubetydelig del av stemmene. For å korrigere for dette ble det i 1988 foretatt en grunnlovsendring som innførte utjevningsmandater, med virkning fra valget i 1989. Det ble lagt inn åtte slike mandater, hvilket ga totalt 165 representanter. Utjevningsmandatene fordeles mellom partiene på landsbasis, med en [[sperregrense]] på fire prosent. I 2003 kom en ny grunnlovsendring, som medførte at det ble nitten utjevningsmandater. Antallet fylkesrepresentanter ble noe redusert, fra 157 til 150, slik at det totale antallet mandater ble 169. I samme grunnlovsendring ble de fastlagte tallene for antall representanter fra hver valgkrets tatt ut av [[Grunnloven]]. De fordeles nå i stedet av Kommunal- og regionaldepartementet hvert åttende år, neste gang før valget i 2021, ut fra oppdaterte folketall. Dermed vil man justere for svingninger i folketallet uten å måtte foreta en grunnlovsendring, noe som er for tidkrevende til at det i praksis var mulig å gjøre det.