Trondhjems skysstasjon - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: automatisk teksterstatning: (-.oktober +. oktober)

2025-04-25T12:27:57Z

Robot: automatisk teksterstatning: (-.oktober +. oktober)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. apr. 2025 kl. 12:27
Linje 1:		Linje 1:
	'''Trondhjems Skydsstation''' (skysstasjon) lå i [[Prinsens gate (Trondheim)\|Prinsens gate]] 22. I [[Trondheim]] startet diskusjonen om og opprette en fast offentlig skysstasjon i 1820. Det var byens vognmannslag som da arbeidet for og få en fast stasjon i Trondheim som en del av det landsdekkende nettet. Et forslag ble sendt til regjeringen som godkjente dette 17.oktober 1823. Kort tid etter var den i drift. Stasjonen hadde 24 hester med reisevogner (åpne) og 5 kalesjevogner. Hyrekusken Ole Kristoffersen Slinden ble ansatt som Trondheims første skysstasjonsholder med de rettigheter og plikter loven forordnet. Han fikk da enerett til skyssbefordringen ut ifra byen. Han skulle ordne med nok hester og kusker. Magistraten skulle følge opp og fastsette takster. Stasjonen var klar til åpning kort tid etter. Allerede høsten året etter fratrådte Ole Slinden stillingen da det tydelig ble en svært kostbar etablering. Det var oppført en skyss-stasjonsgård på en stor tomt og det var mye som skulle kjøpes inn av utstyr og forpleining til hestene og vognene. Det viste seg også at bygningene trengte videre ombygging. En etablering av et foretak av slikt format med såpass aktivitet krevde økonomisk støtte og styring, noe som syntes og mangle. Det må ha løst seg da stasjonen holdt det gående. Det var en Peder Løkke som tok over etter Slinden. Han hadde et dårlig forhold til amtmannen (som ga bevilling), og han ga klart utrykk for det i avisa. Han skriver også i en setning at han bodde i Stationsgaarden. Det var muligheter for enkel innlosjering her, og flere plasser i nærheten. Løkke hadde før skyssloven vært skysskaffer i Strinda. I den senere periode av stasjonens historie er en vognmann N. Moxness driver her. Han nevnes i perioden 1894-1905 i avisa, men kan ha hatt den lengre enn det.		'''Trondhjems Skydsstation''' (skysstasjon) lå i [[Prinsens gate (Trondheim)\|Prinsens gate]] 22. I [[Trondheim]] startet diskusjonen om og opprette en fast offentlig skysstasjon i 1820. Det var byens vognmannslag som da arbeidet for og få en fast stasjon i Trondheim som en del av det landsdekkende nettet. Et forslag ble sendt til regjeringen som godkjente dette 17. oktober 1823. Kort tid etter var den i drift. Stasjonen hadde 24 hester med reisevogner (åpne) og 5 kalesjevogner. Hyrekusken Ole Kristoffersen Slinden ble ansatt som Trondheims første skysstasjonsholder med de rettigheter og plikter loven forordnet. Han fikk da enerett til skyssbefordringen ut ifra byen. Han skulle ordne med nok hester og kusker. Magistraten skulle følge opp og fastsette takster. Stasjonen var klar til åpning kort tid etter. Allerede høsten året etter fratrådte Ole Slinden stillingen da det tydelig ble en svært kostbar etablering. Det var oppført en skyss-stasjonsgård på en stor tomt og det var mye som skulle kjøpes inn av utstyr og forpleining til hestene og vognene. Det viste seg også at bygningene trengte videre ombygging. En etablering av et foretak av slikt format med såpass aktivitet krevde økonomisk støtte og styring, noe som syntes og mangle. Det må ha løst seg da stasjonen holdt det gående. Det var en Peder Løkke som tok over etter Slinden. Han hadde et dårlig forhold til amtmannen (som ga bevilling), og han ga klart utrykk for det i avisa. Han skriver også i en setning at han bodde i Stationsgaarden. Det var muligheter for enkel innlosjering her, og flere plasser i nærheten. Løkke hadde før skyssloven vært skysskaffer i Strinda. I den senere periode av stasjonens historie er en vognmann N. Moxness driver her. Han nevnes i perioden 1894-1905 i avisa, men kan ha hatt den lengre enn det.

	Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over, så ble slike stasjoner nedlagt. [[Bergen]], [[Oslo]] og [[Stavanger]] hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet å [[Kategori:]]nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.		Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over, så ble slike stasjoner nedlagt. [[Bergen]], [[Oslo]] og [[Stavanger]] hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet å [[Kategori:]]nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.

Kallrustad på 2. aug. 2019 kl. 07:32

2019-08-02T07:32:15Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. aug. 2019 kl. 07:32
Linje 1:		Linje 1:
	Trondhjems Skydsstation lå i Prinsens gate 22. I Trondheim startet diskusjonen om og opprette en fast offentlig skysstasjon i 1820. Det var byens vognmannslag som da arbeidet for og få en fast stasjon i Trondheim som en del av det landsdekkende nettet. Et forslag ble sendt til regjeringen som godkjente dette 17.oktober 1823. Kort tid etter var den i drift. Stasjonen hadde 24 hester med reisevogner (åpne) og 5 kalesjevogner. Hyrekusken Ole Kristoffersen Slinden ble ansatt som Trondheims første skysstasjonsholder med de rettigheter og plikter loven forordnet. Han fikk da enerett til skyssbefordringen ut ifra byen. Han skulle ordne med nok hester og kusker. Magistraten skulle følge opp og fastsette takster. Stasjonen var klar til åpning kort tid etter. Allerede høsten året etter fratrådte Ole Slinden stillingen da det tydelig ble en svært kostbar etablering. Det var oppført en skyss-stasjonsgård på en stor tomt og det var mye som skulle kjøpes inn av utstyr og forpleining til hestene og vognene. Det viste seg også at bygningene trengte videre ombygging. En etablering av et foretak av slikt format med såpass aktivitet krevde økonomisk støtte og styring, noe som syntes og mangle. Det må ha løst seg da stasjonen holdt det gående. Det var en Peder Løkke som tok over etter Slinden. Han hadde et dårlig forhold til amtmannen (som ga bevilling), og han ga klart utrykk for det i avisa. Han skriver også i en setning at han bodde i Stationsgaarden. Det var muligheter for enkel innlosjering her, og flere plasser i nærheten. Løkke hadde før skyssloven vært skysskaffer i Strinda. I den senere periode av stasjonens historie er en vognmann N. Moxness driver her. Han nevnes i perioden 1894-1905 i avisa, men kan ha hatt den lengre enn det.		'''Trondhjems Skydsstation''' (skysstasjon) lå i [[Prinsens gate (Trondheim)\|Prinsens gate]] 22. I [[Trondheim]] startet diskusjonen om og opprette en fast offentlig skysstasjon i 1820. Det var byens vognmannslag som da arbeidet for og få en fast stasjon i Trondheim som en del av det landsdekkende nettet. Et forslag ble sendt til regjeringen som godkjente dette 17.oktober 1823. Kort tid etter var den i drift. Stasjonen hadde 24 hester med reisevogner (åpne) og 5 kalesjevogner. Hyrekusken Ole Kristoffersen Slinden ble ansatt som Trondheims første skysstasjonsholder med de rettigheter og plikter loven forordnet. Han fikk da enerett til skyssbefordringen ut ifra byen. Han skulle ordne med nok hester og kusker. Magistraten skulle følge opp og fastsette takster. Stasjonen var klar til åpning kort tid etter. Allerede høsten året etter fratrådte Ole Slinden stillingen da det tydelig ble en svært kostbar etablering. Det var oppført en skyss-stasjonsgård på en stor tomt og det var mye som skulle kjøpes inn av utstyr og forpleining til hestene og vognene. Det viste seg også at bygningene trengte videre ombygging. En etablering av et foretak av slikt format med såpass aktivitet krevde økonomisk støtte og styring, noe som syntes og mangle. Det må ha løst seg da stasjonen holdt det gående. Det var en Peder Løkke som tok over etter Slinden. Han hadde et dårlig forhold til amtmannen (som ga bevilling), og han ga klart utrykk for det i avisa. Han skriver også i en setning at han bodde i Stationsgaarden. Det var muligheter for enkel innlosjering her, og flere plasser i nærheten. Løkke hadde før skyssloven vært skysskaffer i Strinda. I den senere periode av stasjonens historie er en vognmann N. Moxness driver her. Han nevnes i perioden 1894-1905 i avisa, men kan ha hatt den lengre enn det.

	Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over så ble slike stasjoner nedlagt. Bergen, Oslo og Stavanger hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet og nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.		Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over, så ble slike stasjoner nedlagt. [[Bergen]], [[Oslo]] og [[Stavanger]] hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet å [[Kategori:]]nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.

	Kilder: Trondhjems Borgerlige Realskoles alene priviligerede Adressecontoirs Efterretninger, 7 nov. 1823 no. 89, 2 des. 1823 no. 96, 10 aug. 1824 no. 64, 20 aug. 1824 no. 67		== Kilder ==

			*Trondhjems Borgerlige Realskoles alene priviligerede Adressecontoirs Efterretninger, 7 nov. 1823 no. 89, 2 des. 1823 no. 96, 10 aug. 1824 no. 64, 20 aug. 1824 no. 67.

	[[Kategori:Trondheim kommune]]		[[Kategori:Trondheim kommune]]
	[[Kategori:Skysstasjoner]]		[[Kategori:Skysstasjoner]]
			[[Kategori:Etableringer i 1823]]
			[[Kategori:Opphør i 1919]]
			{{bm}}

Kallrustad: foreløpig kategorisering

2019-08-02T06:12:46Z

foreløpig kategorisering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. aug. 2019 kl. 06:12
Linje 4:		Linje 4:

	Kilder: Trondhjems Borgerlige Realskoles alene priviligerede Adressecontoirs Efterretninger, 7 nov. 1823 no. 89, 2 des. 1823 no. 96, 10 aug. 1824 no. 64, 20 aug. 1824 no. 67		Kilder: Trondhjems Borgerlige Realskoles alene priviligerede Adressecontoirs Efterretninger, 7 nov. 1823 no. 89, 2 des. 1823 no. 96, 10 aug. 1824 no. 64, 20 aug. 1824 no. 67

			[[Kategori:Trondheim kommune]]
			[[Kategori:Skysstasjoner]]

Janes på 1. aug. 2019 kl. 11:04

2019-08-01T11:04:36Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. aug. 2019 kl. 11:04
Linje 1:		Linje 1:
	Trondhjems Skydsstation lå i Prinsens gate 22. I Trondheim startet diskusjonen om og opprette en fast skysstasjon i 1820. Det var byens vognmannslag som da arbeidet for og få en fast stasjon i Trondheim som en del av det landsdekkende nettet. Et forslag ble sendt til regjeringen som godkjente dette 17.oktober 1823. Kort tid etter var den i drift. Stasjonen hadde 24 hester med reisevogner (åpne) og 5 kalesjevogner. Hyrekusken Ole Kristoffersen Slinden ble ansatt som Trondheims første skysstasjonsholder med de rettigheter og plikter loven forordnet. Han fikk da enerett til skyssbefordringen ut ifra byen. Han skulle ordne med nok hester og kusker. Magistraten skulle følge opp og fastsette takster. Stasjonen var klar til åpning kort tid etter. Allerede høsten året etter fratrådte Ole Slinden stillingen da det tydelig ble en svært kostbar etablering. Det var oppført en skyss-stasjonsgård på en stor tomt og det var mye som skulle kjøpes inn av utstyr og forpleining til hestene og vognene. Det viste seg også at bygningene trengte videre ombygging. En etablering av et foretak av slikt format med såpass aktivitet krevde økonomisk støtte og styring, noe som syntes og mangle. Det må ha løst seg da stasjonen holdt det gående. Det var en Peder Løkke som tok over etter Slinden. Han hadde et dårlig forhold til amtmannen (som ga bevilling), og han ga klart utrykk for det i avisa. Han skriver også i en setning at han bodde i Stationsgaarden. Det var muligheter for enkel innlosjering her, og flere plasser i nærheten. Løkke hadde før skyssloven vært skysskaffer i Strinda. I den senere periode av stasjonens historie er en vognmann N. Moxness driver her. Han nevnes i perioden 1894-1905 i avisa, men kan ha hatt den lengre enn det.		Trondhjems Skydsstation lå i Prinsens gate 22. I Trondheim startet diskusjonen om og opprette en fast offentlig skysstasjon i 1820. Det var byens vognmannslag som da arbeidet for og få en fast stasjon i Trondheim som en del av det landsdekkende nettet. Et forslag ble sendt til regjeringen som godkjente dette 17.oktober 1823. Kort tid etter var den i drift. Stasjonen hadde 24 hester med reisevogner (åpne) og 5 kalesjevogner. Hyrekusken Ole Kristoffersen Slinden ble ansatt som Trondheims første skysstasjonsholder med de rettigheter og plikter loven forordnet. Han fikk da enerett til skyssbefordringen ut ifra byen. Han skulle ordne med nok hester og kusker. Magistraten skulle følge opp og fastsette takster. Stasjonen var klar til åpning kort tid etter. Allerede høsten året etter fratrådte Ole Slinden stillingen da det tydelig ble en svært kostbar etablering. Det var oppført en skyss-stasjonsgård på en stor tomt og det var mye som skulle kjøpes inn av utstyr og forpleining til hestene og vognene. Det viste seg også at bygningene trengte videre ombygging. En etablering av et foretak av slikt format med såpass aktivitet krevde økonomisk støtte og styring, noe som syntes og mangle. Det må ha løst seg da stasjonen holdt det gående. Det var en Peder Løkke som tok over etter Slinden. Han hadde et dårlig forhold til amtmannen (som ga bevilling), og han ga klart utrykk for det i avisa. Han skriver også i en setning at han bodde i Stationsgaarden. Det var muligheter for enkel innlosjering her, og flere plasser i nærheten. Løkke hadde før skyssloven vært skysskaffer i Strinda. I den senere periode av stasjonens historie er en vognmann N. Moxness driver her. Han nevnes i perioden 1894-1905 i avisa, men kan ha hatt den lengre enn det.

	Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over så ble slike stasjoner nedlagt. Bergen, Oslo og Stavanger hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet og nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.		Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over så ble slike stasjoner nedlagt. Bergen, Oslo og Stavanger hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet og nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.

	Kilder: Trondhjems Borgerlige Realskoles alene priviligerede Adressecontoirs Efterretninger, 7 nov. 1823 no. 89, 2 des. 1823 no. 96, 10 aug. 1824 no. 64, 20 aug. 1824 no. 67		Kilder: Trondhjems Borgerlige Realskoles alene priviligerede Adressecontoirs Efterretninger, 7 nov. 1823 no. 89, 2 des. 1823 no. 96, 10 aug. 1824 no. 64, 20 aug. 1824 no. 67

Janes på 1. aug. 2019 kl. 10:07

2019-08-01T10:07:34Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. aug. 2019 kl. 10:07
Linje 3:		Linje 3:
	Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over så ble slike stasjoner nedlagt. Bergen, Oslo og Stavanger hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet og nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.		Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over så ble slike stasjoner nedlagt. Bergen, Oslo og Stavanger hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet og nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.

	Kilder: Trondhjems Borgerlige Realskoles alene priviligerede Adressecontoirs Efterretninger, ~~flere utgaver~~, bl.a. 20 aug. 1824 no. 67		Kilder: Trondhjems Borgerlige Realskoles alene priviligerede Adressecontoirs Efterretninger, 7 nov. 1823 no. 89, 2 des. 1823 no. 96, 10 aug. 1824 no. 64, 20 aug. 1824 no. 67

Janes på 1. aug. 2019 kl. 09:57

2019-08-01T09:57:46Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. aug. 2019 kl. 09:57
Linje 2:		Linje 2:

	Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over så ble slike stasjoner nedlagt. Bergen, Oslo og Stavanger hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet og nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.		Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over så ble slike stasjoner nedlagt. Bergen, Oslo og Stavanger hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet og nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.

			Kilder: Trondhjems Borgerlige Realskoles alene priviligerede Adressecontoirs Efterretninger, flere utgaver, bl.a. 20 aug. 1824 no. 67

Janes på 1. aug. 2019 kl. 07:20

2019-08-01T07:20:04Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. aug. 2019 kl. 07:20
Linje 1:		Linje 1:
	Trondhjems Skydsstation lå i Prinsens gate 22. I Trondheim startet diskusjonen om og opprette en fast skysstasjon i 1820. Det var byens vognmannslag som da arbeidet for og få en fast stasjon i Trondheim som en del av det landsdekkende nettet. Et forslag ble sendt til regjeringen som godkjente dette 17.oktober 1823. Kort tid etter var den i drift. Stasjonen hadde 24 hester med reisevogner (åpne) og 5 kalesjevogner. Hyrekusken Ole Kristoffersen Slinden ble ansatt som Trondheims første skysstasjonsholder med de rettigheter og plikter loven forordnet. Han fikk da enerett til skyssbefordringen ut ifra byen. Han skulle ordne med nok hester og kusker. Magistraten skulle følge opp og fastsette takster. Stasjonen var klar til åpning kort tid etter. Allerede høsten året etter fratrådte Ole Slinden stillingen da det tydelig ble en svært kostbar etablering. Det var oppført en skyss-stasjonsgård på en stor tomt og det var mye som skulle kjøpes inn av utstyr og forpleining til hestene og vognene. Det viste seg også at bygningene trengte videre ombygging. En etablering av et foretak av slikt format med såpass aktivitet krevde økonomisk støtte og styring, noe som syntes og mangle. Det må ha løst seg da stasjonen holdt det gående. Det var en Peder Løkke som tok over etter Slinden. Han hadde et dårlig forhold til amtmannen (som ga bevilling), og han ga klart utrykk for det i avisa. Han skriver også i en setning at han bodde i Stationsgaarden. Det var muligheter for enkel innlosjering her og flere plasser i nærheten. Løkke hadde før skyssloven vært skysskaffer i Strinda. I den senere periode av stasjonens historie er en vognmann N. Moxness driver her. Han nevnes i perioden 1894-1905 i avisa, men kan ha hatt den lengre enn det.		Trondhjems Skydsstation lå i Prinsens gate 22. I Trondheim startet diskusjonen om og opprette en fast skysstasjon i 1820. Det var byens vognmannslag som da arbeidet for og få en fast stasjon i Trondheim som en del av det landsdekkende nettet. Et forslag ble sendt til regjeringen som godkjente dette 17.oktober 1823. Kort tid etter var den i drift. Stasjonen hadde 24 hester med reisevogner (åpne) og 5 kalesjevogner. Hyrekusken Ole Kristoffersen Slinden ble ansatt som Trondheims første skysstasjonsholder med de rettigheter og plikter loven forordnet. Han fikk da enerett til skyssbefordringen ut ifra byen. Han skulle ordne med nok hester og kusker. Magistraten skulle følge opp og fastsette takster. Stasjonen var klar til åpning kort tid etter. Allerede høsten året etter fratrådte Ole Slinden stillingen da det tydelig ble en svært kostbar etablering. Det var oppført en skyss-stasjonsgård på en stor tomt og det var mye som skulle kjøpes inn av utstyr og forpleining til hestene og vognene. Det viste seg også at bygningene trengte videre ombygging. En etablering av et foretak av slikt format med såpass aktivitet krevde økonomisk støtte og styring, noe som syntes og mangle. Det må ha løst seg da stasjonen holdt det gående. Det var en Peder Løkke som tok over etter Slinden. Han hadde et dårlig forhold til amtmannen (som ga bevilling), og han ga klart utrykk for det i avisa. Han skriver også i en setning at han bodde i Stationsgaarden. Det var muligheter for enkel innlosjering her, og flere plasser i nærheten. Løkke hadde før skyssloven vært skysskaffer i Strinda. I den senere periode av stasjonens historie er en vognmann N. Moxness driver her. Han nevnes i perioden 1894-1905 i avisa, men kan ha hatt den lengre enn det.

	Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over så ble slike stasjoner nedlagt. Bergen, Oslo og Stavanger hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet og nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.		Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over så ble slike stasjoner nedlagt. Bergen, Oslo og Stavanger hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet og nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.

Janes på 1. aug. 2019 kl. 07:18

2019-08-01T07:18:37Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. aug. 2019 kl. 07:18
Linje 1:		Linje 1:
	Trondhjems Skydsstation lå i Prinsens gate 22. I Trondheim startet diskusjonen om og opprette en fast skysstasjon i 1820. Det var byens vognmannslag som ~~så behovet~~ for og ha en stasjon i Trondheim som en del av det landsdekkende nettet~~, og et~~ forslag ~~til en fast stasjon for byen~~ ble sendt til regjeringen som godkjente dette 17.oktober 1823. Kort tid etter var den i drift. Stasjonen hadde 24 hester med reisevogner (åpne) og 5 kalesjevogner. Hyrekusken Ole Kristoffersen Slinden ble ansatt som Trondheims første skysstasjonsholder med de rettigheter og plikter loven forordnet. Han fikk da enerett til skyssbefordringen ut ifra byen. Han skulle ordne med nok hester og kusker. Magistraten skulle følge opp og fastsette takster. Stasjonen var klar til åpning kort tid etter. Allerede høsten året etter fratrådte Ole Slinden stillingen da det tydelig ble en svært kostbar etablering. Det var oppført en skyss-stasjonsgård på en stor tomt og det var mye som skulle kjøpes inn av utstyr og forpleining til hestene og vognene. Det viste seg også at bygningene trengte videre ombygging. En etablering av et foretak av slikt format med såpass aktivitet krevde økonomisk støtte og styring, noe som syntes og mangle. Det må ha løst seg da stasjonen holdt det gående. Det var en Peder Løkke som tok over etter Slinden. Han hadde et dårlig forhold til amtmannen (som ga bevilling), og han ga klart utrykk for det i avisa. Han skriver også i en setning at han bodde i Stationsgaarden. Det var muligheter for enkel innlosjering her og flere plasser i nærheten. Løkke hadde før skyssloven vært skysskaffer i Strinda. I den senere periode av stasjonens historie er en vognmann N. Moxness driver her. Han nevnes i perioden 1894-1905 i avisa, men kan ha hatt den lengre enn det.		Trondhjems Skydsstation lå i Prinsens gate 22. I Trondheim startet diskusjonen om og opprette en fast skysstasjon i 1820. Det var byens vognmannslag som da arbeidet for og få en fast stasjon i Trondheim som en del av det landsdekkende nettet. Et forslag ble sendt til regjeringen som godkjente dette 17.oktober 1823. Kort tid etter var den i drift. Stasjonen hadde 24 hester med reisevogner (åpne) og 5 kalesjevogner. Hyrekusken Ole Kristoffersen Slinden ble ansatt som Trondheims første skysstasjonsholder med de rettigheter og plikter loven forordnet. Han fikk da enerett til skyssbefordringen ut ifra byen. Han skulle ordne med nok hester og kusker. Magistraten skulle følge opp og fastsette takster. Stasjonen var klar til åpning kort tid etter. Allerede høsten året etter fratrådte Ole Slinden stillingen da det tydelig ble en svært kostbar etablering. Det var oppført en skyss-stasjonsgård på en stor tomt og det var mye som skulle kjøpes inn av utstyr og forpleining til hestene og vognene. Det viste seg også at bygningene trengte videre ombygging. En etablering av et foretak av slikt format med såpass aktivitet krevde økonomisk støtte og styring, noe som syntes og mangle. Det må ha løst seg da stasjonen holdt det gående. Det var en Peder Løkke som tok over etter Slinden. Han hadde et dårlig forhold til amtmannen (som ga bevilling), og han ga klart utrykk for det i avisa. Han skriver også i en setning at han bodde i Stationsgaarden. Det var muligheter for enkel innlosjering her og flere plasser i nærheten. Løkke hadde før skyssloven vært skysskaffer i Strinda. I den senere periode av stasjonens historie er en vognmann N. Moxness driver her. Han nevnes i perioden 1894-1905 i avisa, men kan ha hatt den lengre enn det.

	Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over så ble slike stasjoner nedlagt. Bergen, Oslo og Stavanger hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet og nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.		Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over så ble slike stasjoner nedlagt. Bergen, Oslo og Stavanger hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet og nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.

Janes på 1. aug. 2019 kl. 07:16

2019-08-01T07:16:43Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. aug. 2019 kl. 07:16
Linje 1:		Linje 1:
	Trondhjems Skydsstation lå i Prinsens gate 22. I Trondheim startet diskusjonen om og opprette en fast skysstasjon i 1820. Det var byens vognmannslag som så behovet, og et forslag til en fast stasjon for byen ble sendt til regjeringen som godkjente dette 17.oktober 1823. Kort tid etter var den i drift. Stasjonen hadde 24 hester med reisevogner (åpne) og 5 kalesjevogner. Hyrekusken Ole Kristoffersen Slinden ble ansatt som Trondheims første skysstasjonsholder med de rettigheter og plikter loven forordnet. Han fikk da enerett til skyssbefordringen ut ifra byen. Han skulle ordne med nok hester og kusker. Magistraten skulle følge opp og fastsette takster. Stasjonen var klar til åpning kort tid etter. Allerede høsten året etter fratrådte Ole Slinden stillingen da det tydelig ble en svært kostbar etablering. Det var oppført en skyss-stasjonsgård på en stor tomt og det var mye som skulle kjøpes inn av utstyr og forpleining til hestene og vognene. Det viste seg også at bygningene trengte videre ombygging. En etablering av et foretak av slikt format med såpass aktivitet krevde økonomisk støtte og styring, noe som syntes og mangle. Det må ha løst seg da stasjonen holdt det gående. Det var en Peder Løkke som tok over etter Slinden. Han hadde et dårlig forhold til amtmannen (som ga bevilling), og han ga klart utrykk for det i avisa. Han skriver også i en setning at han bodde i Stationsgaarden. Det var muligheter for enkel innlosjering her og flere plasser i nærheten. Løkke hadde før skyssloven vært skysskaffer i Strinda. I den senere periode av stasjonens historie er en vognmann N. Moxness driver her. Han nevnes i perioden 1894-1905 i avisa, men kan ha hatt den lengre enn det.		Trondhjems Skydsstation lå i Prinsens gate 22. I Trondheim startet diskusjonen om og opprette en fast skysstasjon i 1820. Det var byens vognmannslag som så behovet for og ha en stasjon i Trondheim som en del av det landsdekkende nettet, og et forslag til en fast stasjon for byen ble sendt til regjeringen som godkjente dette 17.oktober 1823. Kort tid etter var den i drift. Stasjonen hadde 24 hester med reisevogner (åpne) og 5 kalesjevogner. Hyrekusken Ole Kristoffersen Slinden ble ansatt som Trondheims første skysstasjonsholder med de rettigheter og plikter loven forordnet. Han fikk da enerett til skyssbefordringen ut ifra byen. Han skulle ordne med nok hester og kusker. Magistraten skulle følge opp og fastsette takster. Stasjonen var klar til åpning kort tid etter. Allerede høsten året etter fratrådte Ole Slinden stillingen da det tydelig ble en svært kostbar etablering. Det var oppført en skyss-stasjonsgård på en stor tomt og det var mye som skulle kjøpes inn av utstyr og forpleining til hestene og vognene. Det viste seg også at bygningene trengte videre ombygging. En etablering av et foretak av slikt format med såpass aktivitet krevde økonomisk støtte og styring, noe som syntes og mangle. Det må ha løst seg da stasjonen holdt det gående. Det var en Peder Løkke som tok over etter Slinden. Han hadde et dårlig forhold til amtmannen (som ga bevilling), og han ga klart utrykk for det i avisa. Han skriver også i en setning at han bodde i Stationsgaarden. Det var muligheter for enkel innlosjering her og flere plasser i nærheten. Løkke hadde før skyssloven vært skysskaffer i Strinda. I den senere periode av stasjonens historie er en vognmann N. Moxness driver her. Han nevnes i perioden 1894-1905 i avisa, men kan ha hatt den lengre enn det.

	~~Skysstasjonen var en del av transport som gikk gjennom hele landet.~~ Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over så ble slike stasjoner nedlagt. Bergen, Oslo og Stavanger hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet og nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.		Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over så ble slike stasjoner nedlagt. Bergen, Oslo og Stavanger hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet og nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.

Janes på 1. aug. 2019 kl. 07:15

2019-08-01T07:15:25Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. aug. 2019 kl. 07:15
Linje 1:		Linje 1:
	Trondhjems Skydsstation lå i Prinsens gate 22. I Trondheim startet diskusjonen om og opprette en fast skysstasjon i 1820. Det var byens vognmannslag som så behovet og et forslag til en fast stasjon for byen ble sendt til regjeringen som godkjente dette 17.oktober 1823. Kort tid etter var den i drift. Stasjonen hadde 24 hester med reisevogner (åpne) og 5 kalesjevogner. Hyrekusken Ole Kristoffersen Slinden ble ansatt som Trondheims første skysstasjonsholder med de rettigheter og plikter loven forordnet. Han fikk da enerett til skyssbefordringen ut ifra byen. Han skulle ordne med nok hester og kusker. Magistraten skulle følge opp og fastsette takster. Stasjonen var klar til åpning kort tid etter. Allerede høsten året etter fratrådte Ole Slinden stillingen da det tydelig ble en svært kostbar etablering. Det var oppført en skyss-stasjonsgård på en stor tomt og det var mye som skulle kjøpes inn av utstyr og forpleining til hestene og vognene. Det viste seg også at bygningene trengte videre ombygging. En etablering av et foretak av slikt format med såpass aktivitet krevde økonomisk støtte og styring, noe som syntes og mangle. Det må ha løst seg da stasjonen holdt det gående. Det var en Peder Løkke som tok over etter Slinden. Han hadde et dårlig forhold til amtmannen (som ga bevilling), og han ga klart utrykk for det i avisa. Han skriver også i en setning at han bodde i Stationsgaarden. Det var muligheter for enkel innlosjering her og flere plasser i nærheten. Løkke hadde før skyssloven vært skysskaffer i Strinda. I den senere periode av stasjonens historie er en vognmann N. Moxness driver her. Han nevnes i perioden 1894-1905 i avisa, men kan ha hatt den lengre enn det.		Trondhjems Skydsstation lå i Prinsens gate 22. I Trondheim startet diskusjonen om og opprette en fast skysstasjon i 1820. Det var byens vognmannslag som så behovet, og et forslag til en fast stasjon for byen ble sendt til regjeringen som godkjente dette 17.oktober 1823. Kort tid etter var den i drift. Stasjonen hadde 24 hester med reisevogner (åpne) og 5 kalesjevogner. Hyrekusken Ole Kristoffersen Slinden ble ansatt som Trondheims første skysstasjonsholder med de rettigheter og plikter loven forordnet. Han fikk da enerett til skyssbefordringen ut ifra byen. Han skulle ordne med nok hester og kusker. Magistraten skulle følge opp og fastsette takster. Stasjonen var klar til åpning kort tid etter. Allerede høsten året etter fratrådte Ole Slinden stillingen da det tydelig ble en svært kostbar etablering. Det var oppført en skyss-stasjonsgård på en stor tomt og det var mye som skulle kjøpes inn av utstyr og forpleining til hestene og vognene. Det viste seg også at bygningene trengte videre ombygging. En etablering av et foretak av slikt format med såpass aktivitet krevde økonomisk støtte og styring, noe som syntes og mangle. Det må ha løst seg da stasjonen holdt det gående. Det var en Peder Løkke som tok over etter Slinden. Han hadde et dårlig forhold til amtmannen (som ga bevilling), og han ga klart utrykk for det i avisa. Han skriver også i en setning at han bodde i Stationsgaarden. Det var muligheter for enkel innlosjering her og flere plasser i nærheten. Løkke hadde før skyssloven vært skysskaffer i Strinda. I den senere periode av stasjonens historie er en vognmann N. Moxness driver her. Han nevnes i perioden 1894-1905 i avisa, men kan ha hatt den lengre enn det.

	Skysstasjonen var en del av transport som gikk gjennom hele landet. Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over så ble slike stasjoner nedlagt. Bergen, Oslo og Stavanger hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet og nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.		Skysstasjonen var en del av transport som gikk gjennom hele landet. Før 1816 hadde embetsmenn og andre høytstående personer rett til fri skyss. Det hadde vært til en pest og plage for bøndene som gjennom såkalte lokale skysskaffere måtte stille opp og det var gjenstand for stadige klager. Denne retten ble avskaffet i 1816, og det ble innført en lov og et system med skyssgodtgjøring slik at hver enkelt reisende skulle betale for seg. Skyssloven åpnet for muligheten til å opprette faste skysstasjoner. Skysstasjonene var ofte kombinert med gjestgiveri med mat og overnatting. Da måtte en ha bevilling som ble gitt av amtmannen. Skysstasjonene skulle sikre at reisende kom seg fram med hest og vogn eller slede, avhengig av årstida. Hver skysstasjon hadde bare ansvar for å frakte de reisende frem til neste skysstasjon, og de lå ganske tett. Det kaltes skysskifte. På grunn av at dampskip, tog og bil etter hvert tok over så ble slike stasjoner nedlagt. Bergen, Oslo og Stavanger hadde allerede nedlagt sine da bystyret i Trondheim i juni 1917 besluttet og nedlegge stasjonen. Men de fikk først nei fra departementet. Det ble allikevel nedlagt og overtatt privat av en vognmann som het Chr. Høe i 1919.