Utvandringen til Canada - Sideversjonshistorikk

Henrikom på 1. apr. 2026 kl. 09:34

2026-04-01T09:34:48Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. apr. 2026 kl. 09:34
Linje 28:		Linje 28:
	Likevel forsøkte canadiske myndigheter å omdirigere denne strømmen til egne områder. Det tok ikke mange år fra opphevelsen av de britiske handelslovene før canadiske myndigheter forsøkte å påvirke nordmenn. I 1856 ble et utvandrerselskap tilbudt gratis frakt til Ottawa City og arbeid. Påfølgende år begynte brosjyrene å bli trykt opp. Disse skulle deles ut i Norge for å avertere for canadiske bosetningsområder.		Likevel forsøkte canadiske myndigheter å omdirigere denne strømmen til egne områder. Det tok ikke mange år fra opphevelsen av de britiske handelslovene før canadiske myndigheter forsøkte å påvirke nordmenn. I 1856 ble et utvandrerselskap tilbudt gratis frakt til Ottawa City og arbeid. Påfølgende år begynte brosjyrene å bli trykt opp. Disse skulle deles ut i Norge for å avertere for canadiske bosetningsområder.

	Den faktiske norske bosetningen i Canada vekslet mellom å være et resultat av myndighetenes initiativ og utvandrernes eget. To nordmenn hadde i 1853 bosatt seg i Sherbrooke, sørvest for Québec og øst for Montréal, ikke langt unna grensen mot Vermont og Maine. Disse to utvandrene utgjorde fortroppen for fjorten norske familier som ankom året etter. En landagent ledet et utvandrerselskap til Bury, øst for Sherbrooke, i 1856. Året etter ble Christopher Kloster, broren til kvekeren Asbjørn Kloster, utnevnt til canadisk utvandreragent. Han hadde reist til USA en gang før 1850, men hans handelsforbindelser hadde tatt ham til Canada i 1855. Med nok en nordmann etablerte han et foretak for å styrke den norske delen av canadisk tømmereksport, og i 1857 forespurte han canadiske myndigheter om et stykke land å bosette sine landsmenn på. Først arbeidet Kloster for å bosette flere nordmenn i det østlige Canada, der små bosetninger hadde begynt å etablere seg. Deretter fikk han medhold for sitt forslag om å opprette en helt norsk koloni ved Gaspé på Gaspé-halvøya ved utløpet av St. Lawrence-elva. Området ble bosatt fra slutten av 1860, men forholdene ble for vanskelige og kolonien ble oppgitt etter vinteren 1862.<ref>Blegen 1940, s. 359–75.</ref>		Den faktiske, tidlige norske bosetningen i Canada vekslet mellom å være et resultat av myndighetenes initiativ og utvandrernes eget. To nordmenn hadde i 1853 bosatt seg i Sherbrooke, sørvest for Québec og øst for Montréal, ikke langt unna grensen mot Vermont og Maine. Disse to utvandrene utgjorde fortroppen for fjorten norske familier som ankom året etter. En landagent ledet et utvandrerselskap til Bury, øst for Sherbrooke, i 1856. Året etter ble Christopher Kloster, broren til kvekeren Asbjørn Kloster, utnevnt til canadisk utvandreragent. Han hadde reist til USA en gang før 1850, men hans handelsforbindelser hadde tatt ham til Canada i 1855. Med nok en nordmann etablerte han et foretak for å styrke den norske delen av canadisk tømmereksport, og i 1857 forespurte han canadiske myndigheter om et stykke land å bosette sine landsmenn på. Først arbeidet Kloster for å bosette flere nordmenn i det østlige Canada, der små bosetninger hadde begynt å etablere seg. Deretter fikk han medhold for sitt forslag om å opprette en helt norsk koloni ved Gaspé på Gaspé-halvøya ved utløpet av St. Lawrence-elva. Området ble bosatt fra slutten av 1860, men forholdene ble for vanskelige og kolonien ble oppgitt etter vinteren 1862. Ryktene som ble spredt i Norge om koloniens skjebne hindret en større andel av utvandrere å søke seg til canadiske områder i årene som fulgte.<ref>Blegen 1940, s. 359–75.</ref>

	== Bosetning fra USA ==		== Bosetning fra USA ==
Linje 43:		Linje 43:
	*Amundsen, Roald. ''Mitt liv som polarforsker''. Oslo: Gyldendal, 1927. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008041004030}}.		*Amundsen, Roald. ''Mitt liv som polarforsker''. Oslo: Gyldendal, 1927. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008041004030}}.

	*Bjork, Kenneth O. «Bella Coola». In ''Americana Norvegica'', bind 3, ''Studies in Scandinavian-American Interrelations Dedicated to Einar Haugen'', redigert av Harald S. Naess og Sigmund Skard, s. 195–222. Oslo: Universitetsforlaget, 1971.		*Bjork, Kenneth O. «Bella Coola». I ''Americana Norvegica'', bind 3, ''Studies in Scandinavian-American Interrelations Dedicated to Einar Haugen'', redigert av Harald S. Naess og Sigmund Skard, s. 195–222. Oslo: Universitetsforlaget, 1971.

	*Bjork, Kenneth O. «The Founding of Quatsino Colony». ''Norwegian-American Studies'', bind 25, s. 80–104. Northfield: Norwegian-American Historical Association, 1972.		*Bjork, Kenneth O. «The Founding of Quatsino Colony». ''Norwegian-American Studies'', bind 25, s. 80–104. Northfield: Norwegian-American Historical Association, 1972.

Henrikom på 1. apr. 2026 kl. 08:56

2026-04-01T08:56:00Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. apr. 2026 kl. 08:56
Linje 21:		Linje 21:

	== Den canadiske korridoren ==		== Den canadiske korridoren ==
			Utvandringen fra Norge til Amerika startet for alvor med to skip i 1836. Etter 1836 og frem til 1850 kom de fleste utvandrere via New York eller andre havnebyer i USA. Men fra 1851 og frem til 1874 dro flesteparten via Québec. Derfra var veien relativt kort til områdene som nordmenn i størst grad søkte seg til: den amerikanske Midtvesten. Mellom 1854 og 1865 kom 94 prosent av alle norske utvandrere til Amerika via denne ruten. Fra 1866 til 1874 kom 64 prosent av alle nordmenn til Québec.<ref>Lovoll 2016, s. X.</ref> Årsaken til at Quebec ble den primære destinasjonen for utvandrere har å gjøre med at Storbritannia i 1850 opphevet handelsloven fra 1651, som blant annet hadde bestemt at kun britiske skip kunne frakte varer fra Canada til Storbritannia. Dermed var det fritt frem for norske redere å benytte utvandrere som frakt over Atlanteren for deretter å frakte tømmer tilbake. Denne utvandrerfarten varte frem til 1870-årene, mens norske seilskip fremdeles var konkurransedyktige i denne formen for amerikansk tømmereksport. Etter 1870-årene dreide hovedparten av utvandrertrafikken tilbake til havnebyer i USA, selv om en del utvandrere fortsatte å dra via Québec, men da på britiske dampskip.

			Selv om nesten alle utvandrere i et par tiår reiste via Québec og Canada, reiste så godt som alle videre sørover til USA. Det var den pågående, enorme økonomiske veksten i Midtvesten med sine fremtidsutsikter som trakk. Landskapet var i ferd med å erobres, av moderne infrastruktur, bosetninger, jordbruk og industri. Så lenge denne langvarige høykonjunkturen varte, forble Canada en korridor for norske utvandrere.

	== Gaspé og andre tidlige bosetningsforsøk ==		== Gaspé og andre tidlige bosetningsforsøk ==
			Likevel forsøkte canadiske myndigheter å omdirigere denne strømmen til egne områder. Det tok ikke mange år fra opphevelsen av de britiske handelslovene før canadiske myndigheter forsøkte å påvirke nordmenn. I 1856 ble et utvandrerselskap tilbudt gratis frakt til Ottawa City og arbeid. Påfølgende år begynte brosjyrene å bli trykt opp. Disse skulle deles ut i Norge for å avertere for canadiske bosetningsområder.

			Den faktiske norske bosetningen i Canada vekslet mellom å være et resultat av myndighetenes initiativ og utvandrernes eget. To nordmenn hadde i 1853 bosatt seg i Sherbrooke, sørvest for Québec og øst for Montréal, ikke langt unna grensen mot Vermont og Maine. Disse to utvandrene utgjorde fortroppen for fjorten norske familier som ankom året etter. En landagent ledet et utvandrerselskap til Bury, øst for Sherbrooke, i 1856. Året etter ble Christopher Kloster, broren til kvekeren Asbjørn Kloster, utnevnt til canadisk utvandreragent. Han hadde reist til USA en gang før 1850, men hans handelsforbindelser hadde tatt ham til Canada i 1855. Med nok en nordmann etablerte han et foretak for å styrke den norske delen av canadisk tømmereksport, og i 1857 forespurte han canadiske myndigheter om et stykke land å bosette sine landsmenn på. Først arbeidet Kloster for å bosette flere nordmenn i det østlige Canada, der små bosetninger hadde begynt å etablere seg. Deretter fikk han medhold for sitt forslag om å opprette en helt norsk koloni ved Gaspé på Gaspé-halvøya ved utløpet av St. Lawrence-elva. Området ble bosatt fra slutten av 1860, men forholdene ble for vanskelige og kolonien ble oppgitt etter vinteren 1862.<ref>Blegen 1940, s. 359–75.</ref>

	== Bosetning fra USA ==		== Bosetning fra USA ==

Henrikom på 30. mar. 2026 kl. 13:05

2026-03-30T13:05:20Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. mar. 2026 kl. 13:05
Linje 12:		Linje 12:
	Vi kjenner ikke til norske bosettere i det franske Canada, men den første norske beboeren i britisk Canada som har dukket opp i kildene, er Willard Ferdinand Wentzel. Det er foreløpig uvisst hvor i Norge Wentzel var fra og på hvilken måte han var norsk, men av brevene hans ser vi at han omtaler seg som «us Norwegians» og engelsken hans inneholder dessuten en rekke norvagismer.<ref>Holand 1930, s. 2 og 5.</ref>		Vi kjenner ikke til norske bosettere i det franske Canada, men den første norske beboeren i britisk Canada som har dukket opp i kildene, er Willard Ferdinand Wentzel. Det er foreløpig uvisst hvor i Norge Wentzel var fra og på hvilken måte han var norsk, men av brevene hans ser vi at han omtaler seg som «us Norwegians» og engelsken hans inneholder dessuten en rekke norvagismer.<ref>Holand 1930, s. 2 og 5.</ref>

	Fra 1799 var Wentzel i Canada. Han agerte som lokal representant for Nordvestkompaniet. Dette selskapet hadde slått seg sammen i 1779 for å utfordre monopolet som Hudson Bay-kompaniet hadde over pelshandelen. Selskapet var basert i Montreal og Wentzel må ha blitt engasjert av selskapet på et tidspunkt, enten i Europa eller i Amerika. En av eierne var Alexander Mackenzie, som i 1789 hadde utforsket elveløpet som fikk hans navn. Wentzel var stasjonert i området rundt Great Bear Lake og Great Slave Lake. Han skrev en rekke brev til Alexander Mackenzies søskenbarn, Roderick Mackenzie, som også var partner i Nordvestkompaniet. Disse brevene er delvis utgitt og gir et godt innblikk i pelsjegerindustrien i Canada rundt århundreskiftet. Særlig den utførlige topografiske og etnografiske skildringen som Wentzel skrev for å gi Mackenzie et underlag en planlagt historie om Nordvestområdet, er av dokumentarisk verdi. Brevet gir også en liste over tre hundre ord av de språkene, som Wentzel mestret.<ref>Brevet er datert Forks MacKenzie River, 27. mars 1807, og er omtrent 10 000 ord i lengde. Brevet er transkribert og kan leses hos Masson 1889, s. 77–105.</ref>		Fra 1799 var Wentzel i Canada. Han agerte som lokal representant for Nordvestkompaniet. Dette selskapet hadde slått seg sammen i 1779 for å utfordre monopolet som Hudson Bay-kompaniet hadde over pelshandelen. Selskapet var basert i Montreal og Wentzel må ha blitt engasjert av selskapet på et tidspunkt, enten i Europa eller i Amerika. En av eierne var Alexander Mackenzie, som i 1789 hadde utforsket elveløpet som fikk hans navn. Wentzel var stasjonert i området rundt Great Bear Lake og Great Slave Lake. Han skrev en rekke brev til Alexander Mackenzies søskenbarn, Roderick Mackenzie, som også var partner i Nordvestkompaniet. Disse brevene er delvis utgitt og gir et godt innblikk i pelsjegerindustrien i Canada rundt århundreskiftet. Særlig den utførlige topografiske og etnografiske skildringen som Wentzel skrev for å gi Mackenzie et underlag en planlagt historie om Nordvestområdet, er av dokumentarisk verdi. Brevet gir også en liste over tre hundre ord av de språkene, som Wentzel mestret.<ref>Brevet er datert Forks MacKenzie River, 27. mars 1807, og er omtrent 10 000 ord i lengde. Brevet er transkribert og kan leses hos Masson 1889, s. 77–105. Brevene kan også sees i original, [https://digital.library.mcgill.ca/nwc/search/searchfs.htm digitalisert form, i McGill University Libraries samlinger]. Her finnes også dagboken som Wentzel førte i 1802.</ref>

	Wentzels rike lokalkunnskap, erfaring og nettverk gjorde ham til en viktig brikke i John Franklins ekspedisjon for å kartlegge kysten mellom utløpet av Coppermine River og Hudson-bukta mellom 1819 og 1822. Franklin skulle starte vest, ved utløpet av Coppermine-elva, og for å komme seg dit, måtte han få hjelp av lokalbefolkningen. Høvdingen Akaitcho sa seg villig til å delta med mannskap på ekspedisjonen dersom Franklin også fikk med seg Wentzel. Wentzel og de andre lokale guidene fulgte ekspedisjonen helt til det Nordishavet, hvor en mindre elv ble oppkalt til ære for Wentzel.<ref>Holand 1930, s. 11.</ref> I sin populære reiseskildring, beskriver Franklin Wentzel som en dyktig musiker og fiolinist.<ref>Franklin 1823, s. 262.</ref> Masson, som publiserte Wentzels brev, hevdet å være i besittelse av sangene som Wentzel skrev for ekspedisjonen, men siden disse var «for det meste obskøne og uegnet for trykk», ble de ikke inkludert blant brevene i utgivelsen.<ref>Masson 1889, s. 71.</ref> Kartet som Wentzel lagde over Mackenzie-elva, derimot, er velkjent.<ref>En digitalisert versjon kan sees i [http://cudl.lib.cam.ac.uk/view/MS-RCMS-00253/1 University of Cambridges digitale bibliotek].</ref>		Wentzels rike lokalkunnskap, erfaring og nettverk gjorde ham til en viktig brikke i John Franklins ekspedisjon for å kartlegge kysten mellom utløpet av Coppermine River og Hudson-bukta mellom 1819 og 1822. Franklin skulle starte vest, ved utløpet av Coppermine-elva, og for å komme seg dit, måtte han få hjelp av lokalbefolkningen. Høvdingen Akaitcho sa seg villig til å delta med mannskap på ekspedisjonen dersom Franklin også fikk med seg Wentzel. Wentzel og de andre lokale guidene fulgte ekspedisjonen helt til det Nordishavet, hvor en mindre elv ble oppkalt til ære for Wentzel.<ref>Holand 1930, s. 11.</ref> I sin populære reiseskildring, beskriver Franklin Wentzel som en dyktig musiker og fiolinist.<ref>Franklin 1823, s. 262.</ref> Masson, som publiserte Wentzels brev, hevdet å være i besittelse av sangene som Wentzel skrev for ekspedisjonen, men siden disse var «for det meste obskøne og uegnet for trykk», ble de ikke inkludert blant brevene i utgivelsen.<ref>Masson 1889, s. 71.</ref> Kartet som Wentzel lagde over Mackenzie-elva, derimot, er velkjent.<ref>En digitalisert versjon kan sees i [http://cudl.lib.cam.ac.uk/view/MS-RCMS-00253/1 University of Cambridges digitale bibliotek].</ref>

Henrikom på 30. mar. 2026 kl. 12:55

2026-03-30T12:55:24Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. mar. 2026 kl. 12:55
Linje 14:		Linje 14:
	Fra 1799 var Wentzel i Canada. Han agerte som lokal representant for Nordvestkompaniet. Dette selskapet hadde slått seg sammen i 1779 for å utfordre monopolet som Hudson Bay-kompaniet hadde over pelshandelen. Selskapet var basert i Montreal og Wentzel må ha blitt engasjert av selskapet på et tidspunkt, enten i Europa eller i Amerika. En av eierne var Alexander Mackenzie, som i 1789 hadde utforsket elveløpet som fikk hans navn. Wentzel var stasjonert i området rundt Great Bear Lake og Great Slave Lake. Han skrev en rekke brev til Alexander Mackenzies søskenbarn, Roderick Mackenzie, som også var partner i Nordvestkompaniet. Disse brevene er delvis utgitt og gir et godt innblikk i pelsjegerindustrien i Canada rundt århundreskiftet. Særlig den utførlige topografiske og etnografiske skildringen som Wentzel skrev for å gi Mackenzie et underlag en planlagt historie om Nordvestområdet, er av dokumentarisk verdi. Brevet gir også en liste over tre hundre ord av de språkene, som Wentzel mestret.<ref>Brevet er datert Forks MacKenzie River, 27. mars 1807, og er omtrent 10 000 ord i lengde. Brevet er transkribert og kan leses hos Masson 1889, s. 77–105.</ref>		Fra 1799 var Wentzel i Canada. Han agerte som lokal representant for Nordvestkompaniet. Dette selskapet hadde slått seg sammen i 1779 for å utfordre monopolet som Hudson Bay-kompaniet hadde over pelshandelen. Selskapet var basert i Montreal og Wentzel må ha blitt engasjert av selskapet på et tidspunkt, enten i Europa eller i Amerika. En av eierne var Alexander Mackenzie, som i 1789 hadde utforsket elveløpet som fikk hans navn. Wentzel var stasjonert i området rundt Great Bear Lake og Great Slave Lake. Han skrev en rekke brev til Alexander Mackenzies søskenbarn, Roderick Mackenzie, som også var partner i Nordvestkompaniet. Disse brevene er delvis utgitt og gir et godt innblikk i pelsjegerindustrien i Canada rundt århundreskiftet. Særlig den utførlige topografiske og etnografiske skildringen som Wentzel skrev for å gi Mackenzie et underlag en planlagt historie om Nordvestområdet, er av dokumentarisk verdi. Brevet gir også en liste over tre hundre ord av de språkene, som Wentzel mestret.<ref>Brevet er datert Forks MacKenzie River, 27. mars 1807, og er omtrent 10 000 ord i lengde. Brevet er transkribert og kan leses hos Masson 1889, s. 77–105.</ref>

	Wentzels rike lokalkunnskap, erfaring og nettverk gjorde ham til en viktig brikke i John Franklins ekspedisjon for å kartlegge kysten mellom utløpet av Coppermine River og Hudson-bukta mellom 1819 og 1822. Franklin skulle starte vest, ved utløpet av Coppermine-elva, og for å komme seg dit, måtte han få hjelp av lokalbefolkningen. Høvdingen Akaitcho sa seg villig til å delta med mannskap på ekspedisjonen dersom Franklin også fikk med seg Wentzel. Wentzel og de andre lokale guidene fulgte ekspedisjonen helt til det Nordishavet, hvor en mindre elv ble oppkalt til ære for Wentzel.<ref>Holand 1930, s. 11.</ref> I sin populære reiseskildring, beskriver Franklin Wentzel som en dyktig musiker og fiolinist.<ref>Franklin 1823, s. 262.</ref> Masson, som publiserte Wentzels brev, hevdet å være i besittelse av sangene som Wentzel skrev for ekspedisjonen, men siden disse var «for det meste obskøne og uegnet for trykk», ble de ikke inkludert blant brevene i utgivelsen.<ref>Masson 1889, s. 71.</ref>		Wentzels rike lokalkunnskap, erfaring og nettverk gjorde ham til en viktig brikke i John Franklins ekspedisjon for å kartlegge kysten mellom utløpet av Coppermine River og Hudson-bukta mellom 1819 og 1822. Franklin skulle starte vest, ved utløpet av Coppermine-elva, og for å komme seg dit, måtte han få hjelp av lokalbefolkningen. Høvdingen Akaitcho sa seg villig til å delta med mannskap på ekspedisjonen dersom Franklin også fikk med seg Wentzel. Wentzel og de andre lokale guidene fulgte ekspedisjonen helt til det Nordishavet, hvor en mindre elv ble oppkalt til ære for Wentzel.<ref>Holand 1930, s. 11.</ref> I sin populære reiseskildring, beskriver Franklin Wentzel som en dyktig musiker og fiolinist.<ref>Franklin 1823, s. 262.</ref> Masson, som publiserte Wentzels brev, hevdet å være i besittelse av sangene som Wentzel skrev for ekspedisjonen, men siden disse var «for det meste obskøne og uegnet for trykk», ble de ikke inkludert blant brevene i utgivelsen.<ref>Masson 1889, s. 71.</ref> Kartet som Wentzel lagde over Mackenzie-elva, derimot, er velkjent.<ref>En digitalisert versjon kan sees i [http://cudl.lib.cam.ac.uk/view/MS-RCMS-00253/1 University of Cambridges digitale bibliotek].</ref>

	Etter 1821, da britiske myndigheter tvang Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet til å slå seg sammen, fortsatte Wentzel som handelsrepresentant, før han til slutt pensjonerte seg i 1829. Han døde i 1832 ved Ste. Agathe, langs Red River i Manitoba.<ref>McGill Archival Collections Catalogue, [https://archivalcollections.library.mcgill.ca/index.php/wentzel-willard-ferdinand-approximately-1780-1832 beskrivelse av materialet etter Willard Ferdinand Wentzel].</ref> Det er Franklins reiseskildring fra ekspedisjonen som ble ledet av Wentzel, som Roald Amundsen trekker frem som sin fremste inspirasjonskilde: «Femten år gammel kom jeg tilfeldigvis over den engelske polarforsker Sir John Franklins bøker, som jeg slukte med glødende interesse ... Hans beskrivelse av en hjemtur fra en av de mange ekspedisjoner begeistret mig mere enn noget jeg tidligere hadde lest».<ref>Amundsen 1927, s. 9 og 10.</ref>		Etter 1821, da britiske myndigheter tvang Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet til å slå seg sammen, fortsatte Wentzel som handelsrepresentant, før han til slutt pensjonerte seg i 1829. Han døde i 1832 ved Ste. Agathe, langs Red River i Manitoba.<ref>McGill Archival Collections Catalogue, [https://archivalcollections.library.mcgill.ca/index.php/wentzel-willard-ferdinand-approximately-1780-1832 beskrivelse av materialet etter Willard Ferdinand Wentzel].</ref> Det er Franklins reiseskildring fra ekspedisjonen som ble ledet av Wentzel, som Roald Amundsen trekker frem som sin fremste inspirasjonskilde: «Femten år gammel kom jeg tilfeldigvis over den engelske polarforsker Sir John Franklins bøker, som jeg slukte med glødende interesse ... Hans beskrivelse av en hjemtur fra en av de mange ekspedisjoner begeistret mig mere enn noget jeg tidligere hadde lest».<ref>Amundsen 1927, s. 9 og 10.</ref>

Henrikom på 30. mar. 2026 kl. 12:41

2026-03-30T12:41:12Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. mar. 2026 kl. 12:41
Linje 18:		Linje 18:
	Etter 1821, da britiske myndigheter tvang Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet til å slå seg sammen, fortsatte Wentzel som handelsrepresentant, før han til slutt pensjonerte seg i 1829. Han døde i 1832 ved Ste. Agathe, langs Red River i Manitoba.<ref>McGill Archival Collections Catalogue, [https://archivalcollections.library.mcgill.ca/index.php/wentzel-willard-ferdinand-approximately-1780-1832 beskrivelse av materialet etter Willard Ferdinand Wentzel].</ref> Det er Franklins reiseskildring fra ekspedisjonen som ble ledet av Wentzel, som Roald Amundsen trekker frem som sin fremste inspirasjonskilde: «Femten år gammel kom jeg tilfeldigvis over den engelske polarforsker Sir John Franklins bøker, som jeg slukte med glødende interesse ... Hans beskrivelse av en hjemtur fra en av de mange ekspedisjoner begeistret mig mere enn noget jeg tidligere hadde lest».<ref>Amundsen 1927, s. 9 og 10.</ref>		Etter 1821, da britiske myndigheter tvang Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet til å slå seg sammen, fortsatte Wentzel som handelsrepresentant, før han til slutt pensjonerte seg i 1829. Han døde i 1832 ved Ste. Agathe, langs Red River i Manitoba.<ref>McGill Archival Collections Catalogue, [https://archivalcollections.library.mcgill.ca/index.php/wentzel-willard-ferdinand-approximately-1780-1832 beskrivelse av materialet etter Willard Ferdinand Wentzel].</ref> Det er Franklins reiseskildring fra ekspedisjonen som ble ledet av Wentzel, som Roald Amundsen trekker frem som sin fremste inspirasjonskilde: «Femten år gammel kom jeg tilfeldigvis over den engelske polarforsker Sir John Franklins bøker, som jeg slukte med glødende interesse ... Hans beskrivelse av en hjemtur fra en av de mange ekspedisjoner begeistret mig mere enn noget jeg tidligere hadde lest».<ref>Amundsen 1927, s. 9 og 10.</ref>

	Den første, delvis norske bosetningen i Canada vokste frem ikke langt unna der Wentzel endte sine dager. Bosetningen ved Red River fra 1812 var initiert av Lord Selkirk, som hadde skaffet seg aksjer i Hudson Bay-kompaniet for å sikre seg landområder hvor han kunne hjelpe fattige skotske husmenn ~~med å skaffe seg~~ nye bosteder. To ganger de første årene, i 1815 og 1816, ble bosetningen ødelagt, ettersom rivalene i Nordvestkompaniet forsøkte å begrense Hudson Bay-kompaniets innflytelse. Da hadde et parti nordmenn allerede bosatt seg der, rekruttert av Selkirk for å hjelpe til med å bygge opp kolonien. Det er mulig at disse var hyret blant norske sjøfolk i engelske fangeskip. Sikkert er det i alle fall at den første som ble drept i 1816-massakren, var lederen for nordmennene, en «løytnant Holte». To andre nordmenn ble værende og klarte seg etter forholdene bra. Om Peter Dahl og Peter Isaacsons liv vites lite, annet enn at Dahl etterlot seg familie og arvinger. Folketellingen fra 1846 viser at Dahl eide mer dyrket jord og flere gårdsdyr enn de fleste gårdbrukerne langs Red River.<ref>Knaplund 1931, s. 8.</ref>		Den første, delvis norske bosetningen i Canada vokste frem ikke langt unna der Wentzel endte sine dager. Bosetningen ved Red River fra 1812 var initiert av Lord Selkirk, som hadde skaffet seg aksjer i Hudson Bay-kompaniet for å sikre seg landområder hvor han kunne hjelpe fattige skotske husmenn til nye bosteder. To ganger de første årene, i 1815 og 1816, ble bosetningen ødelagt, ettersom rivalene i Nordvestkompaniet forsøkte å begrense Hudson Bay-kompaniets innflytelse. Da hadde et parti nordmenn allerede bosatt seg der, rekruttert av Selkirk for å hjelpe til med å bygge opp kolonien. Det er mulig at disse var hyret blant norske sjøfolk i engelske fangeskip. Sikkert er det i alle fall at den første som ble drept i 1816-massakren, var lederen for nordmennene, en «løytnant Holte». To andre nordmenn ble værende og klarte seg etter forholdene bra. Om Peter Dahl og Peter Isaacsons liv vites lite, annet enn at Dahl etterlot seg familie og arvinger. Folketellingen fra 1846 viser at Dahl eide mer dyrket jord og flere gårdsdyr enn de fleste gårdbrukerne langs Red River.<ref>Knaplund 1931, s. 8.</ref>

	== Den canadiske korridoren ==		== Den canadiske korridoren ==

Henrikom på 30. mar. 2026 kl. 12:40

2026-03-30T12:40:33Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. mar. 2026 kl. 12:40
Linje 14:		Linje 14:
	Fra 1799 var Wentzel i Canada. Han agerte som lokal representant for Nordvestkompaniet. Dette selskapet hadde slått seg sammen i 1779 for å utfordre monopolet som Hudson Bay-kompaniet hadde over pelshandelen. Selskapet var basert i Montreal og Wentzel må ha blitt engasjert av selskapet på et tidspunkt, enten i Europa eller i Amerika. En av eierne var Alexander Mackenzie, som i 1789 hadde utforsket elveløpet som fikk hans navn. Wentzel var stasjonert i området rundt Great Bear Lake og Great Slave Lake. Han skrev en rekke brev til Alexander Mackenzies søskenbarn, Roderick Mackenzie, som også var partner i Nordvestkompaniet. Disse brevene er delvis utgitt og gir et godt innblikk i pelsjegerindustrien i Canada rundt århundreskiftet. Særlig den utførlige topografiske og etnografiske skildringen som Wentzel skrev for å gi Mackenzie et underlag en planlagt historie om Nordvestområdet, er av dokumentarisk verdi. Brevet gir også en liste over tre hundre ord av de språkene, som Wentzel mestret.<ref>Brevet er datert Forks MacKenzie River, 27. mars 1807, og er omtrent 10 000 ord i lengde. Brevet er transkribert og kan leses hos Masson 1889, s. 77–105.</ref>		Fra 1799 var Wentzel i Canada. Han agerte som lokal representant for Nordvestkompaniet. Dette selskapet hadde slått seg sammen i 1779 for å utfordre monopolet som Hudson Bay-kompaniet hadde over pelshandelen. Selskapet var basert i Montreal og Wentzel må ha blitt engasjert av selskapet på et tidspunkt, enten i Europa eller i Amerika. En av eierne var Alexander Mackenzie, som i 1789 hadde utforsket elveløpet som fikk hans navn. Wentzel var stasjonert i området rundt Great Bear Lake og Great Slave Lake. Han skrev en rekke brev til Alexander Mackenzies søskenbarn, Roderick Mackenzie, som også var partner i Nordvestkompaniet. Disse brevene er delvis utgitt og gir et godt innblikk i pelsjegerindustrien i Canada rundt århundreskiftet. Særlig den utførlige topografiske og etnografiske skildringen som Wentzel skrev for å gi Mackenzie et underlag en planlagt historie om Nordvestområdet, er av dokumentarisk verdi. Brevet gir også en liste over tre hundre ord av de språkene, som Wentzel mestret.<ref>Brevet er datert Forks MacKenzie River, 27. mars 1807, og er omtrent 10 000 ord i lengde. Brevet er transkribert og kan leses hos Masson 1889, s. 77–105.</ref>

	Wentzels rike lokalkunnskap, erfaring og nettverk gjorde ham til en viktig brikke i John Franklins ekspedisjon for å kartlegge kysten mellom utløpet av Coppermine River og Hudson-bukta mellom 1819 og 1822. Franklin skulle starte vest, ved utløpet av Coppermine-elva, og for å komme seg dit, måtte han få hjelp av lokalbefolkningen. Høvdingen Akaitcho sa ja til å delta på ekspedisjonen dersom Franklin også fikk med seg Wentzel. Wentzel og de andre lokale guidene fulgte ekspedisjonen helt til det Nordishavet, hvor en mindre elv ble oppkalt til ære for Wentzel.<ref>Holand 1930, s. 11.</ref> I sin populære reiseskildring, beskriver Franklin Wentzel som en dyktig musiker og fiolinist.<ref>Franklin 1823, s. 262.</ref> Masson, som publiserte Wentzels brev, hevdet å være i besittelse av sangene som Wentzel skrev for ekspedisjonen, men siden disse var «for det meste obskøne og uegnet for trykk», ble de ikke inkludert blant brevene i utgivelsen.<ref>Masson 1889, s. 71.</ref>		Wentzels rike lokalkunnskap, erfaring og nettverk gjorde ham til en viktig brikke i John Franklins ekspedisjon for å kartlegge kysten mellom utløpet av Coppermine River og Hudson-bukta mellom 1819 og 1822. Franklin skulle starte vest, ved utløpet av Coppermine-elva, og for å komme seg dit, måtte han få hjelp av lokalbefolkningen. Høvdingen Akaitcho sa seg villig til å delta med mannskap på ekspedisjonen dersom Franklin også fikk med seg Wentzel. Wentzel og de andre lokale guidene fulgte ekspedisjonen helt til det Nordishavet, hvor en mindre elv ble oppkalt til ære for Wentzel.<ref>Holand 1930, s. 11.</ref> I sin populære reiseskildring, beskriver Franklin Wentzel som en dyktig musiker og fiolinist.<ref>Franklin 1823, s. 262.</ref> Masson, som publiserte Wentzels brev, hevdet å være i besittelse av sangene som Wentzel skrev for ekspedisjonen, men siden disse var «for det meste obskøne og uegnet for trykk», ble de ikke inkludert blant brevene i utgivelsen.<ref>Masson 1889, s. 71.</ref>

	Etter 1821, da britiske myndigheter tvang Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet til å slå seg sammen, fortsatte Wentzel som handelsrepresentant, før han til slutt pensjonerte seg i 1829. Han døde i 1832 ved Ste. Agathe, langs Red River i Manitoba.<ref>McGill Archival Collections Catalogue, [https://archivalcollections.library.mcgill.ca/index.php/wentzel-willard-ferdinand-approximately-1780-1832 beskrivelse av materialet etter Willard Ferdinand Wentzel].</ref> Det er Franklins reiseskildring fra ekspedisjonen som ble ledet av Wentzel, som Roald Amundsen trekker frem som sin fremste inspirasjonskilde: «Femten år gammel kom jeg tilfeldigvis over den engelske polarforsker Sir John Franklins bøker, som jeg slukte med glødende interesse ... Hans beskrivelse av en hjemtur fra en av de mange ekspedisjoner begeistret mig mere enn noget jeg tidligere hadde lest».<ref>Amundsen 1927, s. 9 og 10.</ref>		Etter 1821, da britiske myndigheter tvang Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet til å slå seg sammen, fortsatte Wentzel som handelsrepresentant, før han til slutt pensjonerte seg i 1829. Han døde i 1832 ved Ste. Agathe, langs Red River i Manitoba.<ref>McGill Archival Collections Catalogue, [https://archivalcollections.library.mcgill.ca/index.php/wentzel-willard-ferdinand-approximately-1780-1832 beskrivelse av materialet etter Willard Ferdinand Wentzel].</ref> Det er Franklins reiseskildring fra ekspedisjonen som ble ledet av Wentzel, som Roald Amundsen trekker frem som sin fremste inspirasjonskilde: «Femten år gammel kom jeg tilfeldigvis over den engelske polarforsker Sir John Franklins bøker, som jeg slukte med glødende interesse ... Hans beskrivelse av en hjemtur fra en av de mange ekspedisjoner begeistret mig mere enn noget jeg tidligere hadde lest».<ref>Amundsen 1927, s. 9 og 10.</ref>

Henrikom på 30. mar. 2026 kl. 12:39

2026-03-30T12:39:51Z

Henrikom på 30. mar. 2026 kl. 11:16

2026-03-30T11:16:42Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. mar. 2026 kl. 11:16
Linje 16:		Linje 16:
	Wentzels rike lokalkunnskap, erfaring og nettverk gjorde ham til en viktig brikke i John Franklins ekspedisjon for å kartlegge kysten mellom utløpet av Coppermine River og Hudson-bukta mellom 1819 og 1822. Franklin skulle starte vest, ved utløpet av Coppermine-elva, og for å komme seg dit, måtte han få hjelp av lokalbefolkningen. Høvdingen Akaitcho sa ja til å delta på ekspedisjonen dersom Franklin også fikk med seg Wentzel. Wentzel og de andre lokale guidene fulgte ekspedisjonen helt til det Nordishavet, hvor en mindre elv ble oppkalt til ære for Wentzel.<ref>Holand 1930, s. 11.</ref> I sin populære reiseskildring, beskriver Franklin Wentzel som en dyktig musiker og fiolinist.<ref>Franklin 1823, s. 262.</ref> Masson, som publiserte Wentzels brev, hevdet og også være i besittelse av sangene som Wentzel skrev for ekspedisjonen, men siden disse var «for det meste obskøne og uegnet for trykk», ble de ikke inkludert blant brevene i utgivelsen.<ref>Masson 1889, s. 71.</ref>		Wentzels rike lokalkunnskap, erfaring og nettverk gjorde ham til en viktig brikke i John Franklins ekspedisjon for å kartlegge kysten mellom utløpet av Coppermine River og Hudson-bukta mellom 1819 og 1822. Franklin skulle starte vest, ved utløpet av Coppermine-elva, og for å komme seg dit, måtte han få hjelp av lokalbefolkningen. Høvdingen Akaitcho sa ja til å delta på ekspedisjonen dersom Franklin også fikk med seg Wentzel. Wentzel og de andre lokale guidene fulgte ekspedisjonen helt til det Nordishavet, hvor en mindre elv ble oppkalt til ære for Wentzel.<ref>Holand 1930, s. 11.</ref> I sin populære reiseskildring, beskriver Franklin Wentzel som en dyktig musiker og fiolinist.<ref>Franklin 1823, s. 262.</ref> Masson, som publiserte Wentzels brev, hevdet og også være i besittelse av sangene som Wentzel skrev for ekspedisjonen, men siden disse var «for det meste obskøne og uegnet for trykk», ble de ikke inkludert blant brevene i utgivelsen.<ref>Masson 1889, s. 71.</ref>

	Etter 1821, da britiske myndigheter tvang Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet til å slå seg sammen, fortsatte Wentzel som handelsrepresentant, før han til slutt pensjonerte seg i 1829. Han døde i 1832 ved Ste. Agathe, langs Red River i Manitoba.<ref>McGill Archival Collections Catalogue, [https://archivalcollections.library.mcgill.ca/index.php/wentzel-willard-ferdinand-approximately-1780-1832 beskrivelse av materialet etter Willard Ferdinand Wentzel].</ref>		Etter 1821, da britiske myndigheter tvang Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet til å slå seg sammen, fortsatte Wentzel som handelsrepresentant, før han til slutt pensjonerte seg i 1829. Han døde i 1832 ved Ste. Agathe, langs Red River i Manitoba.<ref>McGill Archival Collections Catalogue, [https://archivalcollections.library.mcgill.ca/index.php/wentzel-willard-ferdinand-approximately-1780-1832 beskrivelse av materialet etter Willard Ferdinand Wentzel].</ref> Det er Franklins reiseskildring fra ekspedisjonen som ble ledet av Wentzel, som Roald Amundsen trekker frem som sin fremste inspirasjonskilde: «Femten år gammel kom jeg tilfeldigvis over den engelske polarforsker Sir John Franklins bøker, som jeg slukte med glødende interesse ... Hans beskrivelse av en hjemtur fra en av de mange ekspedisjoner begeistret mig mere enn noget jeg tidligere hadde lest».<ref>Amundsen 1927, s. 9 og 10.</ref>


Linje 35:		Linje 35:

	== Kilder og litteratur ==		== Kilder og litteratur ==

			*Amundsen, Roald. ''Mitt liv som polarforsker''. Oslo: Gyldendal, 1927. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008041004030}}.

	*Bjork, Kenneth O. «Bella Coola». In ''Americana Norvegica'', bind 3, ''Studies in Scandinavian-American Interrelations Dedicated to Einar Haugen'', redigert av Harald S. Naess og Sigmund Skard, s. 195–222. Oslo: Universitetsforlaget, 1971.		*Bjork, Kenneth O. «Bella Coola». In ''Americana Norvegica'', bind 3, ''Studies in Scandinavian-American Interrelations Dedicated to Einar Haugen'', redigert av Harald S. Naess og Sigmund Skard, s. 195–222. Oslo: Universitetsforlaget, 1971.

Henrikom på 30. mar. 2026 kl. 11:07

2026-03-30T11:07:54Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. mar. 2026 kl. 11:07
Linje 14:		Linje 14:
	Fra 1799 var Wentzel i Canada. Han agerte som lokal representant for Nordvestkompaniet. Dette selskapet hadde slått seg sammen i 1779 for å utfordre monopolet som Hudson Bay-kompaniet hadde over pelshandelen. Selskapet var basert i Montreal og Wentzel må ha blitt engasjert av selskapet på et tidspunkt, enten i Europa eller i Amerika. En av eierne var Alexander Mackenzie, som hadde utforsket elveløpet som fikk hans navn, i 1789. Wentzel var stasjonert i området rundt Great Bear Lake og Great Slave Lake. Han skrev en rekke brev til Alexander Mackenzies søskenbarn, Roderick Mackenzie, som også var partner i Nordvestkompaniet. Disse brevene er delvis utgitt og gir et godt innblikk i pelsjegerindustrien i Canada rundt århundreskiftet. Særlig den utførlige topografiske og etnografiske skildringen som Wentzel skrev for å gi Mackenzie et underlag en planlagt historie om Nordvestområdet, er av dokumentarisk verdi. Brevet gir også en liste over tre hundre ord av de språkene, som Wentzel mestret.<ref>Brevet er datert Forks MacKenzie River, 27. mars 1807, og er omtrent 10 000 ord i lengde. Brevet er transkribert og kan leses hos Masson 1889, s. 77–105.</ref>		Fra 1799 var Wentzel i Canada. Han agerte som lokal representant for Nordvestkompaniet. Dette selskapet hadde slått seg sammen i 1779 for å utfordre monopolet som Hudson Bay-kompaniet hadde over pelshandelen. Selskapet var basert i Montreal og Wentzel må ha blitt engasjert av selskapet på et tidspunkt, enten i Europa eller i Amerika. En av eierne var Alexander Mackenzie, som hadde utforsket elveløpet som fikk hans navn, i 1789. Wentzel var stasjonert i området rundt Great Bear Lake og Great Slave Lake. Han skrev en rekke brev til Alexander Mackenzies søskenbarn, Roderick Mackenzie, som også var partner i Nordvestkompaniet. Disse brevene er delvis utgitt og gir et godt innblikk i pelsjegerindustrien i Canada rundt århundreskiftet. Særlig den utførlige topografiske og etnografiske skildringen som Wentzel skrev for å gi Mackenzie et underlag en planlagt historie om Nordvestområdet, er av dokumentarisk verdi. Brevet gir også en liste over tre hundre ord av de språkene, som Wentzel mestret.<ref>Brevet er datert Forks MacKenzie River, 27. mars 1807, og er omtrent 10 000 ord i lengde. Brevet er transkribert og kan leses hos Masson 1889, s. 77–105.</ref>

	Wentzels rike lokalkunnskap, erfaring og nettverk gjorde ham til en viktig brikke i John Franklins ekspedisjon for å kartlegge kysten mellom utløpet av Coppermine River og Hudson-bukta mellom 1819 og 1822. Franklin skulle starte vest, ved utløpet av Coppermine-elva, og for å komme seg dit, måtte han få hjelp av lokalbefolkningen. Høvdingen Akaitcho sa ja til å delta på ekspedisjonen dersom Franklin også fikk med seg Wentzel. Wentzel og de andre lokale guidene fulgte ekspedisjonen helt til det Nordishavet, hvor en mindre elv ble oppkalt til ære for Wentzel.<ref>Holand 1930, s. 11.</ref> I sin populære reiseskildring, beskriver Franklin Wentzel som en dyktig musiker og fiolinist.<ref>Franklin 1823, s. 262.<ref> Masson, som publiserte Wentzels brev, hevdet og også være i besittelse av sangene som Wentzel skrev for ekspedisjonen, men siden disse var «for det meste obskøne og uegnet for trykk», ble de ikke inkludert blant brevene i utgivelsen.<ref>Masson 1889, s. 71.</ref>		Wentzels rike lokalkunnskap, erfaring og nettverk gjorde ham til en viktig brikke i John Franklins ekspedisjon for å kartlegge kysten mellom utløpet av Coppermine River og Hudson-bukta mellom 1819 og 1822. Franklin skulle starte vest, ved utløpet av Coppermine-elva, og for å komme seg dit, måtte han få hjelp av lokalbefolkningen. Høvdingen Akaitcho sa ja til å delta på ekspedisjonen dersom Franklin også fikk med seg Wentzel. Wentzel og de andre lokale guidene fulgte ekspedisjonen helt til det Nordishavet, hvor en mindre elv ble oppkalt til ære for Wentzel.<ref>Holand 1930, s. 11.</ref> I sin populære reiseskildring, beskriver Franklin Wentzel som en dyktig musiker og fiolinist.<ref>Franklin 1823, s. 262.</ref> Masson, som publiserte Wentzels brev, hevdet og også være i besittelse av sangene som Wentzel skrev for ekspedisjonen, men siden disse var «for det meste obskøne og uegnet for trykk», ble de ikke inkludert blant brevene i utgivelsen.<ref>Masson 1889, s. 71.</ref>

	Etter 1821, da britiske myndigheter tvang Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet til å slå seg sammen, fortsatte Wentzel som handelsrepresentant, før han til slutt pensjonerte seg i 1829. Han døde i 1832 ved Ste. Agathe, langs Red River i Manitoba.<ref>McGill Archival Collections Catalogue, [https://archivalcollections.library.mcgill.ca/index.php/wentzel-willard-ferdinand-approximately-1780-1832 beskrivelse av materialet etter Willard Ferdinand Wentzel].</ref>		Etter 1821, da britiske myndigheter tvang Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet til å slå seg sammen, fortsatte Wentzel som handelsrepresentant, før han til slutt pensjonerte seg i 1829. Han døde i 1832 ved Ste. Agathe, langs Red River i Manitoba.<ref>McGill Archival Collections Catalogue, [https://archivalcollections.library.mcgill.ca/index.php/wentzel-willard-ferdinand-approximately-1780-1832 beskrivelse av materialet etter Willard Ferdinand Wentzel].</ref>

Henrikom på 30. mar. 2026 kl. 11:07

2026-03-30T11:07:21Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. mar. 2026 kl. 11:07
Linje 12:		Linje 12:
	Vi kjenner ikke til norske bosettere i det franske Canada, men den første norske beboeren i britisk Canada som har dukket opp i kildene, er Willard Ferdinand Wentzel. Det er foreløpig uvisst hvor i Norge Wentzel var fra og på hvilken måte han var norsk, men av brevene hans ser vi at han omtaler seg som «us Norwegians» og engelsken hans inneholder dessuten en rekke norvagismer.<ref>Holand 1930, s. 2 og 5.</ref>		Vi kjenner ikke til norske bosettere i det franske Canada, men den første norske beboeren i britisk Canada som har dukket opp i kildene, er Willard Ferdinand Wentzel. Det er foreløpig uvisst hvor i Norge Wentzel var fra og på hvilken måte han var norsk, men av brevene hans ser vi at han omtaler seg som «us Norwegians» og engelsken hans inneholder dessuten en rekke norvagismer.<ref>Holand 1930, s. 2 og 5.</ref>

	Fra 1799 var Wentzel i Canada. Han agerte som lokal representant for Nordvestkompaniet. Dette selskapet hadde slått seg sammen i 1779 for å utfordre monopolet som Hudson Bay-kompaniet hadde over pelshandelen. Selskapet var basert i Montreal og Wentzel må ha blitt engasjert av selskapet på et tidspunkt, enten i Europa eller i Amerika. En av eierne var Alexander Mackenzie, som hadde utforsket elveløpet som fikk hans navn, i 1789. Wentzel var stasjonert i området rundt Great Bear Lake og Great Slave Lake. Han skrev en rekke brev til Alexander Mackenzies søskenbarn, Roderick Mackenzie, som også var partner i Nordvestkompaniet. Disse brevene er delvis utgitt og gir et godt innblikk i pelsjegerindustrien i Canada rundt århundreskiftet. Særlig den utførlige topografiske og etnografiske skildringen som Wentzel skrev for å gi Mackenzie et underlag en planlagt historie om Nordvestområdet, er av dokumentarisk verdi. Brevet gir også en liste over tre hundre ord ~~fra lokale språk~~, som Wentzel mestret.<ref>Brevet er datert Forks MacKenzie River, 27. mars 1807, og er omtrent 10 000 ord i lengde. Brevet er transkribert og kan leses hos Masson 1889, s. 77–105.</ref>		Fra 1799 var Wentzel i Canada. Han agerte som lokal representant for Nordvestkompaniet. Dette selskapet hadde slått seg sammen i 1779 for å utfordre monopolet som Hudson Bay-kompaniet hadde over pelshandelen. Selskapet var basert i Montreal og Wentzel må ha blitt engasjert av selskapet på et tidspunkt, enten i Europa eller i Amerika. En av eierne var Alexander Mackenzie, som hadde utforsket elveløpet som fikk hans navn, i 1789. Wentzel var stasjonert i området rundt Great Bear Lake og Great Slave Lake. Han skrev en rekke brev til Alexander Mackenzies søskenbarn, Roderick Mackenzie, som også var partner i Nordvestkompaniet. Disse brevene er delvis utgitt og gir et godt innblikk i pelsjegerindustrien i Canada rundt århundreskiftet. Særlig den utførlige topografiske og etnografiske skildringen som Wentzel skrev for å gi Mackenzie et underlag en planlagt historie om Nordvestområdet, er av dokumentarisk verdi. Brevet gir også en liste over tre hundre ord av de språkene, som Wentzel mestret.<ref>Brevet er datert Forks MacKenzie River, 27. mars 1807, og er omtrent 10 000 ord i lengde. Brevet er transkribert og kan leses hos Masson 1889, s. 77–105.</ref>


			Wentzels rike lokalkunnskap, erfaring og nettverk gjorde ham til en viktig brikke i John Franklins ekspedisjon for å kartlegge kysten mellom utløpet av Coppermine River og Hudson-bukta mellom 1819 og 1822. Franklin skulle starte vest, ved utløpet av Coppermine-elva, og for å komme seg dit, måtte han få hjelp av lokalbefolkningen. Høvdingen Akaitcho sa ja til å delta på ekspedisjonen dersom Franklin også fikk med seg Wentzel. Wentzel og de andre lokale guidene fulgte ekspedisjonen helt til det Nordishavet, hvor en mindre elv ble oppkalt til ære for Wentzel.<ref>Holand 1930, s. 11.</ref> I sin populære reiseskildring, beskriver Franklin Wentzel som en dyktig musiker og fiolinist.<ref>Franklin 1823, s. 262.<ref> Masson, som publiserte Wentzels brev, hevdet og også være i besittelse av sangene som Wentzel skrev for ekspedisjonen, men siden disse var «for det meste obskøne og uegnet for trykk», ble de ikke inkludert blant brevene i utgivelsen.<ref>Masson 1889, s. 71.</ref>

	Etter 1821, da britiske myndigheter tvang Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet til å slå seg sammen, fortsatte Wentzel som handelsrepresentant, før han til slutt pensjonerte seg i 1829. Han døde i 1832 ved Ste. Agathe, langs Red River i Manitoba.<ref>McGill Archival Collections Catalogue, [https://archivalcollections.library.mcgill.ca/index.php/wentzel-willard-ferdinand-approximately-1780-1832 beskrivelse av materialet etter Willard Ferdinand Wentzel].</ref>		Etter 1821, da britiske myndigheter tvang Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet til å slå seg sammen, fortsatte Wentzel som handelsrepresentant, før han til slutt pensjonerte seg i 1829. Han døde i 1832 ved Ste. Agathe, langs Red River i Manitoba.<ref>McGill Archival Collections Catalogue, [https://archivalcollections.library.mcgill.ca/index.php/wentzel-willard-ferdinand-approximately-1780-1832 beskrivelse av materialet etter Willard Ferdinand Wentzel].</ref>
Linje 41:		Linje 41:

	*Bjork, Kenneth O. «Scandinavian Migration to the Prairie Provinces, 1893–1914». ''Norwegian-American Studies'', bind 26, s. 3–30. Northfield: Norwegian-American Historical Association, 1974.		*Bjork, Kenneth O. «Scandinavian Migration to the Prairie Provinces, 1893–1914». ''Norwegian-American Studies'', bind 26, s. 3–30. Northfield: Norwegian-American Historical Association, 1974.

			Franklin, John. ''Narrative of a Journey to the Shores of the Polar Sea, in the Years 1819, 20, 21, and 22''. London: John Murray, 1823. [https://doi.org/10.5962/bhl.title.95923 Tilgjengelig på nett via Biodiversity Heritage Library].

	*Gullbekk, Svein H. «The Norse Penny Reconsidered: The Goddard Coin – Hoax or Genuine?». ''Journal of the North Atlantic'', 33 (2017), s. 1–8.		*Gullbekk, Svein H. «The Norse Penny Reconsidered: The Goddard Coin – Hoax or Genuine?». ''Journal of the North Atlantic'', 33 (2017), s. 1–8.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. mar. 2026 kl. 12:39
Linje 12:		Linje 12:
	Vi kjenner ikke til norske bosettere i det franske Canada, men den første norske beboeren i britisk Canada som har dukket opp i kildene, er Willard Ferdinand Wentzel. Det er foreløpig uvisst hvor i Norge Wentzel var fra og på hvilken måte han var norsk, men av brevene hans ser vi at han omtaler seg som «us Norwegians» og engelsken hans inneholder dessuten en rekke norvagismer.<ref>Holand 1930, s. 2 og 5.</ref>		Vi kjenner ikke til norske bosettere i det franske Canada, men den første norske beboeren i britisk Canada som har dukket opp i kildene, er Willard Ferdinand Wentzel. Det er foreløpig uvisst hvor i Norge Wentzel var fra og på hvilken måte han var norsk, men av brevene hans ser vi at han omtaler seg som «us Norwegians» og engelsken hans inneholder dessuten en rekke norvagismer.<ref>Holand 1930, s. 2 og 5.</ref>

	Fra 1799 var Wentzel i Canada. Han agerte som lokal representant for Nordvestkompaniet. Dette selskapet hadde slått seg sammen i 1779 for å utfordre monopolet som Hudson Bay-kompaniet hadde over pelshandelen. Selskapet var basert i Montreal og Wentzel må ha blitt engasjert av selskapet på et tidspunkt, enten i Europa eller i Amerika. En av eierne var Alexander Mackenzie, som hadde utforsket elveløpet som fikk hans navn~~, i 1789~~. Wentzel var stasjonert i området rundt Great Bear Lake og Great Slave Lake. Han skrev en rekke brev til Alexander Mackenzies søskenbarn, Roderick Mackenzie, som også var partner i Nordvestkompaniet. Disse brevene er delvis utgitt og gir et godt innblikk i pelsjegerindustrien i Canada rundt århundreskiftet. Særlig den utførlige topografiske og etnografiske skildringen som Wentzel skrev for å gi Mackenzie et underlag en planlagt historie om Nordvestområdet, er av dokumentarisk verdi. Brevet gir også en liste over tre hundre ord av de språkene, som Wentzel mestret.<ref>Brevet er datert Forks MacKenzie River, 27. mars 1807, og er omtrent 10 000 ord i lengde. Brevet er transkribert og kan leses hos Masson 1889, s. 77–105.</ref>		Fra 1799 var Wentzel i Canada. Han agerte som lokal representant for Nordvestkompaniet. Dette selskapet hadde slått seg sammen i 1779 for å utfordre monopolet som Hudson Bay-kompaniet hadde over pelshandelen. Selskapet var basert i Montreal og Wentzel må ha blitt engasjert av selskapet på et tidspunkt, enten i Europa eller i Amerika. En av eierne var Alexander Mackenzie, som i 1789 hadde utforsket elveløpet som fikk hans navn. Wentzel var stasjonert i området rundt Great Bear Lake og Great Slave Lake. Han skrev en rekke brev til Alexander Mackenzies søskenbarn, Roderick Mackenzie, som også var partner i Nordvestkompaniet. Disse brevene er delvis utgitt og gir et godt innblikk i pelsjegerindustrien i Canada rundt århundreskiftet. Særlig den utførlige topografiske og etnografiske skildringen som Wentzel skrev for å gi Mackenzie et underlag en planlagt historie om Nordvestområdet, er av dokumentarisk verdi. Brevet gir også en liste over tre hundre ord av de språkene, som Wentzel mestret.<ref>Brevet er datert Forks MacKenzie River, 27. mars 1807, og er omtrent 10 000 ord i lengde. Brevet er transkribert og kan leses hos Masson 1889, s. 77–105.</ref>

	Wentzels rike lokalkunnskap, erfaring og nettverk gjorde ham til en viktig brikke i John Franklins ekspedisjon for å kartlegge kysten mellom utløpet av Coppermine River og Hudson-bukta mellom 1819 og 1822. Franklin skulle starte vest, ved utløpet av Coppermine-elva, og for å komme seg dit, måtte han få hjelp av lokalbefolkningen. Høvdingen Akaitcho sa ja til å delta på ekspedisjonen dersom Franklin også fikk med seg Wentzel. Wentzel og de andre lokale guidene fulgte ekspedisjonen helt til det Nordishavet, hvor en mindre elv ble oppkalt til ære for Wentzel.<ref>Holand 1930, s. 11.</ref> I sin populære reiseskildring, beskriver Franklin Wentzel som en dyktig musiker og fiolinist.<ref>Franklin 1823, s. 262.</ref> Masson, som publiserte Wentzels brev, hevdet ~~og også~~ være i besittelse av sangene som Wentzel skrev for ekspedisjonen, men siden disse var «for det meste obskøne og uegnet for trykk», ble de ikke inkludert blant brevene i utgivelsen.<ref>Masson 1889, s. 71.</ref>		Wentzels rike lokalkunnskap, erfaring og nettverk gjorde ham til en viktig brikke i John Franklins ekspedisjon for å kartlegge kysten mellom utløpet av Coppermine River og Hudson-bukta mellom 1819 og 1822. Franklin skulle starte vest, ved utløpet av Coppermine-elva, og for å komme seg dit, måtte han få hjelp av lokalbefolkningen. Høvdingen Akaitcho sa ja til å delta på ekspedisjonen dersom Franklin også fikk med seg Wentzel. Wentzel og de andre lokale guidene fulgte ekspedisjonen helt til det Nordishavet, hvor en mindre elv ble oppkalt til ære for Wentzel.<ref>Holand 1930, s. 11.</ref> I sin populære reiseskildring, beskriver Franklin Wentzel som en dyktig musiker og fiolinist.<ref>Franklin 1823, s. 262.</ref> Masson, som publiserte Wentzels brev, hevdet å være i besittelse av sangene som Wentzel skrev for ekspedisjonen, men siden disse var «for det meste obskøne og uegnet for trykk», ble de ikke inkludert blant brevene i utgivelsen.<ref>Masson 1889, s. 71.</ref>

	Etter 1821, da britiske myndigheter tvang Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet til å slå seg sammen, fortsatte Wentzel som handelsrepresentant, før han til slutt pensjonerte seg i 1829. Han døde i 1832 ved Ste. Agathe, langs Red River i Manitoba.<ref>McGill Archival Collections Catalogue, [https://archivalcollections.library.mcgill.ca/index.php/wentzel-willard-ferdinand-approximately-1780-1832 beskrivelse av materialet etter Willard Ferdinand Wentzel].</ref> Det er Franklins reiseskildring fra ekspedisjonen som ble ledet av Wentzel, som Roald Amundsen trekker frem som sin fremste inspirasjonskilde: «Femten år gammel kom jeg tilfeldigvis over den engelske polarforsker Sir John Franklins bøker, som jeg slukte med glødende interesse ... Hans beskrivelse av en hjemtur fra en av de mange ekspedisjoner begeistret mig mere enn noget jeg tidligere hadde lest».<ref>Amundsen 1927, s. 9 og 10.</ref>		Etter 1821, da britiske myndigheter tvang Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet til å slå seg sammen, fortsatte Wentzel som handelsrepresentant, før han til slutt pensjonerte seg i 1829. Han døde i 1832 ved Ste. Agathe, langs Red River i Manitoba.<ref>McGill Archival Collections Catalogue, [https://archivalcollections.library.mcgill.ca/index.php/wentzel-willard-ferdinand-approximately-1780-1832 beskrivelse av materialet etter Willard Ferdinand Wentzel].</ref> Det er Franklins reiseskildring fra ekspedisjonen som ble ledet av Wentzel, som Roald Amundsen trekker frem som sin fremste inspirasjonskilde: «Femten år gammel kom jeg tilfeldigvis over den engelske polarforsker Sir John Franklins bøker, som jeg slukte med glødende interesse ... Hans beskrivelse av en hjemtur fra en av de mange ekspedisjoner begeistret mig mere enn noget jeg tidligere hadde lest».<ref>Amundsen 1927, s. 9 og 10.</ref>

			Den første, delvis norske bosetningen i Canada vokste frem ikke langt unna der Wentzel endte sine dager. Bosetningen ved Red River fra 1812 var initiert av Lord Selkirk, som hadde skaffet seg aksjer i Hudson Bay-kompaniet for å sikre seg landområder hvor han kunne hjelpe fattige skotske husmenn med å skaffe seg nye bosteder. To ganger de første årene, i 1815 og 1816, ble bosetningen ødelagt, ettersom rivalene i Nordvestkompaniet forsøkte å begrense Hudson Bay-kompaniets innflytelse. Da hadde et parti nordmenn allerede bosatt seg der, rekruttert av Selkirk for å hjelpe til med å bygge opp kolonien. Det er mulig at disse var hyret blant norske sjøfolk i engelske fangeskip. Sikkert er det i alle fall at den første som ble drept i 1816-massakren, var lederen for nordmennene, en «løytnant Holte». To andre nordmenn ble værende og klarte seg etter forholdene bra. Om Peter Dahl og Peter Isaacsons liv vites lite, annet enn at Dahl etterlot seg familie og arvinger. Folketellingen fra 1846 viser at Dahl eide mer dyrket jord og flere gårdsdyr enn de fleste gårdbrukerne langs Red River.<ref>Knaplund 1931, s. 8.</ref>

	== Den canadiske korridoren ==		== Den canadiske korridoren ==
Linje 44:		Linje 45:
	*Bjork, Kenneth O. «Scandinavian Migration to the Prairie Provinces, 1893–1914». ''Norwegian-American Studies'', bind 26, s. 3–30. Northfield: Norwegian-American Historical Association, 1974.		*Bjork, Kenneth O. «Scandinavian Migration to the Prairie Provinces, 1893–1914». ''Norwegian-American Studies'', bind 26, s. 3–30. Northfield: Norwegian-American Historical Association, 1974.

	Franklin, John. ''Narrative of a Journey to the Shores of the Polar Sea, in the Years 1819, 20, 21, and 22''. London: John Murray, 1823. [https://doi.org/10.5962/bhl.title.95923 Tilgjengelig på nett via Biodiversity Heritage Library].		*Franklin, John. ''Narrative of a Journey to the Shores of the Polar Sea, in the Years 1819, 20, 21, and 22''. London: John Murray, 1823. [https://doi.org/10.5962/bhl.title.95923 Tilgjengelig på nett via Biodiversity Heritage Library].

	*Gullbekk, Svein H. «The Norse Penny Reconsidered: The Goddard Coin – Hoax or Genuine?». ''Journal of the North Atlantic'', 33 (2017), s. 1–8.		*Gullbekk, Svein H. «The Norse Penny Reconsidered: The Goddard Coin – Hoax or Genuine?». ''Journal of the North Atlantic'', 33 (2017), s. 1–8.

	*Holand, Hjalmar R. «An Early Norwegian Fur Trader of the Canadian ~~Northwest~~.» ''Norwegian-American Studies'', bind 5, s. 1–13. Northfield: Norwegian-American Historical Association, 1930.		*Holand, Hjalmar R. «An Early Norwegian Fur Trader of the Canadian Northwest». ''Norwegian-American Studies and Records'', bind 5, s. 1–13. Northfield: Norwegian-American Historical Association, 1930.

			*Knaplund, Paul. «Norwegians in the Selkirk Settlement 1815–1870». ''Norwegian-American Studies and Records'', bind 6, s. 1–11. Northfield: Norwegian-American Historical Association, 1931.

	*Kuitems, M., Wallace, B.L., Lindsay, C. et al. «Evidence for European presence in the Americas in ad 1021». ''Nature'' 601, s. 388–391 (2022). https://doi.org/10.1038/s41586-021-03972-8		*Kuitems, M., Wallace, B.L., Lindsay, C. et al. «Evidence for European presence in the Americas in ad 1021». ''Nature'' 601, s. 388–391 (2022). https://doi.org/10.1038/s41586-021-03972-8