Vei- og gatedekker - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Endrer mal: Thumb høyre

2024-03-04T16:18:42Z

Robot: Endrer mal: Thumb høyre

PaulVIF på 11. mai 2022 kl. 13:09

2022-05-11T13:09:17Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2022 kl. 13:09
Linje 28:		Linje 28:
	{{thumb\|OB.F01851a.jpg\|Kampesteinsbrolegning i [[Smalgangen (Grønland)\|Smalgangen]] på Grønland ca. 1900. Brolegning av 1700-talls type med rennestein midt i gaten og hellelagt fortau noen få steder.\|[[Caroline Colditz]]/[[Oslo Museum]]\|ca. 1900}}		{{thumb\|OB.F01851a.jpg\|Kampesteinsbrolegning i [[Smalgangen (Grønland)\|Smalgangen]] på Grønland ca. 1900. Brolegning av 1700-talls type med rennestein midt i gaten og hellelagt fortau noen få steder.\|[[Caroline Colditz]]/[[Oslo Museum]]\|ca. 1900}}

	Gjennom 1600- og 1700-årene ble det bare brukt «kampestein» eller «kuppelstein», utilhugget strand- eller morenestein med egnet form, og ikke større enn at den lett kunne håndteres. Steinene ble selvfølgelig lagt med flateste side opp. Dekket hadde fall fra begge sider til rennesteinen i midten. Herfra måtte vannet finne avløp til fjorden som best det kunne, med det naturlige terrengfallet til hjelp. I regnvær var det ikke enkelt å krysse gatene tørrskodd. Den engelske reiseskildrer Edward Daniel Clarke (1769ꟷ1822) besøkte byen i 1799 og skrev i beretningen som ble utgitt i 1824: «The pavement, as in some of our old towns where improvement has not been attended to, slopes towards a filthy sewer in the midway. Into this channel, of course, is cast all the dirt and drainage of the houses, where it is left to stagnate.»¹ Langs husveggene ble fortauene lagt på litt høyere nivå, men trapper, kjellerhalser og ~~karnapper~~ gjorde dem til hinderløyper.		Gjennom 1600- og 1700-årene ble det bare brukt «kampestein» eller «kuppelstein», utilhugget strand- eller morenestein med egnet form, og ikke større enn at den lett kunne håndteres. Steinene ble selvfølgelig lagt med flateste side opp. Dekket hadde fall fra begge sider til rennesteinen i midten. Herfra måtte vannet finne avløp til fjorden som best det kunne, med det naturlige terrengfallet til hjelp. I regnvær var det ikke enkelt å krysse gatene tørrskodd. Den engelske reiseskildrer Edward Daniel Clarke (1769ꟷ1822) besøkte byen i 1799 og skrev i beretningen som ble utgitt i 1824: «The pavement, as in some of our old towns where improvement has not been attended to, slopes towards a filthy sewer in the midway. Into this channel, of course, is cast all the dirt and drainage of the houses, where it is left to stagnate.»¹ Langs husveggene ble fortauene lagt på litt høyere nivå, men trapper, kjellerhalser og [[karnapp]]er gjorde dem til hinderløyper.

	Mot slutten av 1700-årene ble det gjort anstrengelser for å bedre forholdene, og alle gater i selve byen fikk noenlunde ordentlig brolegning. Fortauene fikk kanter av trebjelker og belegg av skiferheller. Men i 1814 løp rennesteinen stadig midt i alle gater, unntatt Storgata, noe som i datiden ble sett på som sørgelig gammelmodig. Kampestein og midtrenner ble langsomt fordrevet, men det siste dekket av denne typen, i Smalgangen på Grønland, forsvant ikke før i mellomkrigstiden, få år før hele gaten ble «sanert» bort. Brolegningen her var forbildet da [[Norsk Folkemuseum]] anla sin «1700-talls» gate i «Gamlebyen» i friluftsmuseet. Men dette dekket ble lagt med rund morenestein, ubekvemt å trafikkere både for fotgjengere og kjøretøyer. Det gir et uhistorisk og misvisende bilde av hvordan datidens brolegning faktisk så ut. Folkemuseet kan ha bidratt til å befeste den uheldige betegnelsen «kuppelstein» om steinene som i virkeligheten ga en temmelig plan brolegning, bedre enn sitt rykte.		Mot slutten av 1700-årene ble det gjort anstrengelser for å bedre forholdene, og alle gater i selve byen fikk noenlunde ordentlig brolegning. Fortauene fikk kanter av trebjelker og belegg av skiferheller. Men i 1814 løp rennesteinen stadig midt i alle gater, unntatt Storgata, noe som i datiden ble sett på som sørgelig gammelmodig. Kampestein og midtrenner ble langsomt fordrevet, men det siste dekket av denne typen, i Smalgangen på Grønland, forsvant ikke før i mellomkrigstiden, få år før hele gaten ble «sanert» bort. Brolegningen her var forbildet da [[Norsk Folkemuseum]] anla sin «1700-talls» gate i «Gamlebyen» i friluftsmuseet. Men dette dekket ble lagt med rund morenestein, ubekvemt å trafikkere både for fotgjengere og kjøretøyer. Det gir et uhistorisk og misvisende bilde av hvordan datidens brolegning faktisk så ut. Folkemuseet kan ha bidratt til å befeste den uheldige betegnelsen «kuppelstein» om steinene som i virkeligheten ga en temmelig plan brolegning, bedre enn sitt rykte.

PaulVIF: /* Bygater */

2021-11-23T14:10:30Z

Bygater

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. nov. 2021 kl. 14:10
Linje 34:		Linje 34:
	Eidsvollsmannen [[Fredrik Meltzer]] fra Bergen ble senere stortingsmann, best kjent for å ha tegnet flagget vi fremdeles bruker. I 1822 rapporterte han i dagboken fra Christiania: «Gaderne ere brolagte for en Deel ned ny huggen Steen. De hugges af Slaverne som oplæres af danske Brolæggere».² Overgang fra kampestein til huggen stein var altså allerede påbegynt.		Eidsvollsmannen [[Fredrik Meltzer]] fra Bergen ble senere stortingsmann, best kjent for å ha tegnet flagget vi fremdeles bruker. I 1822 rapporterte han i dagboken fra Christiania: «Gaderne ere brolagte for en Deel ned ny huggen Steen. De hugges af Slaverne som oplæres af danske Brolæggere».² Overgang fra kampestein til huggen stein var altså allerede påbegynt.

	Ansvaret for kommunalteknikken i byens første 200 år hadde det statlige embetet [[magistrat]]en, assistert av kommisjoner bemannet med valgte borgere og noen oppnevnte embetsmenn. Bare brannvesenet og vannverket hadde faste ledere. Brolegning og veibygging var underlagt hver sin administrasjon. Brolegning var fra gammelt av et offentlig ansvar, og dekkene ble lagt for byens regning av innleid mannskap ledet av brolegningskommisjonen. Veibestyrelsen besto av magistraten og politimesteren, men utførelsen var pliktarbeid for huseierne under ledelse av en inspektør valgt for tre år. Det var altså amatører som skulle forestå anlegg av gater og veier, og det ble derfor lite effektivt. Den siste veiinspektøren etter denne ordningen, O.M. Hauge, klaget over den umulige oppgaven: «Den nye Veiinpektør har […] intet at begynde med og mangler desuden al Saggkundskab, der kun kan samles ved Erfaring og Praxis, og saaledes kan man antage, at det første Aar som mindst gaar tabt uden virkelig Nytte for de Sysler, dere ere ham overdragne.»³		Ansvaret for kommunalteknikken i byens første 200 år hadde det statlige embetet [[magistrat]]en, assistert av kommisjoner bemannet med valgte borgere og noen oppnevnte embetsmenn. Bare brannvesenet og vannverket hadde faste ledere. Brolegning og veibygging var underlagt hver sin administrasjon. Brolegning var fra gammelt av et offentlig ansvar, og dekkene ble lagt for byens regning av innleid mannskap ledet av brolegningskommisjonen. Veibestyrelsen besto av magistraten og politimesteren, men utførelsen var pliktarbeid for huseierne under ledelse av en inspektør valgt for tre år. Det var altså amatører som skulle forestå anlegg av gater og veier, og det ble derfor lite effektivt. Den siste veiinspektøren etter denne ordningen, [[Ole Mathæus Hauge\|O.M. Hauge]], klaget over den umulige oppgaven: «Den nye Veiinpektør har […] intet at begynde med og mangler desuden al Saggkundskab, der kun kan samles ved Erfaring og Praxis, og saaledes kan man antage, at det første Aar som mindst gaar tabt uden virkelig Nytte for de Sysler, dere ere ham overdragne.»³

	==Kommunalt selvstyre==		==Kommunalt selvstyre==

PaulVIF: /* Bygater */

2021-06-23T10:15:52Z

Bygater

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jun. 2021 kl. 10:15
Linje 26:		Linje 26:

	{{thumb\|Brolegning Festningsplassen.jpg\|Kampesteinsbrolegning av ukjent alder på [[Festningsplassen (Akershus festning)\|Festningsplassen]] foran Kommandantboligen på Akershus.\|Lars Roede (ca. 2005).}}		{{thumb\|Brolegning Festningsplassen.jpg\|Kampesteinsbrolegning av ukjent alder på [[Festningsplassen (Akershus festning)\|Festningsplassen]] foran Kommandantboligen på Akershus.\|Lars Roede (ca. 2005).}}
	{{thumb\|OB.F01851a.jpg\|Kampesteinsbrolegning i Smalgangen på Grønland ca. 1900. Brolegning av 1700-talls type med rennestein midt i gaten og hellelagt fortau noen få steder.\|[[Caroline Colditz]]/[[Oslo Museum]]\|ca. 1900}}		{{thumb\|OB.F01851a.jpg\|Kampesteinsbrolegning i [[Smalgangen (Grønland)\|Smalgangen]] på Grønland ca. 1900. Brolegning av 1700-talls type med rennestein midt i gaten og hellelagt fortau noen få steder.\|[[Caroline Colditz]]/[[Oslo Museum]]\|ca. 1900}}

	Gjennom 1600- og 1700-årene ble det bare brukt «kampestein» eller «kuppelstein», utilhugget strand- eller morenestein med egnet form, og ikke større enn at den lett kunne håndteres. Steinene ble selvfølgelig lagt med flateste side opp. Dekket hadde fall fra begge sider til rennesteinen i midten. Herfra måtte vannet finne avløp til fjorden som best det kunne, med det naturlige terrengfallet til hjelp. I regnvær var det ikke enkelt å krysse gatene tørrskodd. Den engelske reiseskildrer Edward Daniel Clarke (1769ꟷ1822) besøkte byen i 1799 og skrev i beretningen som ble utgitt i 1824: «The pavement, as in some of our old towns where improvement has not been attended to, slopes towards a filthy sewer in the midway. Into this channel, of course, is cast all the dirt and drainage of the houses, where it is left to stagnate.»¹ Langs husveggene ble fortauene lagt på litt høyere nivå, men trapper, kjellerhalser og karnapper gjorde dem til hinderløyper.		Gjennom 1600- og 1700-årene ble det bare brukt «kampestein» eller «kuppelstein», utilhugget strand- eller morenestein med egnet form, og ikke større enn at den lett kunne håndteres. Steinene ble selvfølgelig lagt med flateste side opp. Dekket hadde fall fra begge sider til rennesteinen i midten. Herfra måtte vannet finne avløp til fjorden som best det kunne, med det naturlige terrengfallet til hjelp. I regnvær var det ikke enkelt å krysse gatene tørrskodd. Den engelske reiseskildrer Edward Daniel Clarke (1769ꟷ1822) besøkte byen i 1799 og skrev i beretningen som ble utgitt i 1824: «The pavement, as in some of our old towns where improvement has not been attended to, slopes towards a filthy sewer in the midway. Into this channel, of course, is cast all the dirt and drainage of the houses, where it is left to stagnate.»¹ Langs husveggene ble fortauene lagt på litt høyere nivå, men trapper, kjellerhalser og karnapper gjorde dem til hinderløyper.

PaulVIF på 23. jun. 2021 kl. 10:14

2021-06-23T10:14:37Z

PaulVIF: iht Kulturhistorisk museum

2021-03-31T11:39:46Z

iht Kulturhistorisk museum

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 31. mar. 2021 kl. 11:39
Linje 44:		Linje 44:
	Kommunen maktet aldri å opparbeide nye gater i takt med byggevirksomheten. I beretningen for de første 50 år klaget man over at «det siden 1837 nybrolagte Areal forsvinder aldeles i sammenligning med, hvorledes Byens Folkemængde, Areal og Veilængde – og dermed selvfølgelig også Færselen – har tiltaget i de samme 50 Aar». Bedre ble det ikke av at kravene til kvalitet var blitt mye høyere i samme tidsrom, og utgiftene med dem. Derfor formådde man ikke stort mer enn «at ombytte den ældre Brolægning med ny og mere tidsmæssig».		Kommunen maktet aldri å opparbeide nye gater i takt med byggevirksomheten. I beretningen for de første 50 år klaget man over at «det siden 1837 nybrolagte Areal forsvinder aldeles i sammenligning med, hvorledes Byens Folkemængde, Areal og Veilængde – og dermed selvfølgelig også Færselen – har tiltaget i de samme 50 Aar». Bedre ble det ikke av at kravene til kvalitet var blitt mye høyere i samme tidsrom, og utgiftene med dem. Derfor formådde man ikke stort mer enn «at ombytte den ældre Brolægning med ny og mere tidsmæssig».

	Dårlig kampesteinsbelegg ble målbevisst skiftet ut, men fantes ennå i 1885 i Nedre Slottsgate og i forstedene. Ved fornyelsen fikk gatene rennesteiner langs fortauskantene med avløp etter hvert som kloakknettet ble utbygget. Til brolegning ble det brukt huggen grønnstein eller diabas fra ganger i den lokale fjellgrunnen av sedimentær kalk- og leirskifer. Grønnstein ble brutt i «Wergelandsgrotten» i Slottsparken, i «Dragehullene» i Akersberget, hvor den tidligere sølvgruven [[~~Akersbergets gruve~~]] hadde vært, og i en tilsvarende diabasgang i skrenten nedenfor Geitmyrsveien ved [[St. Hanshaugen]]. De første årene ble det bevilget 1500 spd. til innkjøp av brostein, nok til å brolegge 1800 m².		Dårlig kampesteinsbelegg ble målbevisst skiftet ut, men fantes ennå i 1885 i Nedre Slottsgate og i forstedene. Ved fornyelsen fikk gatene rennesteiner langs fortauskantene med avløp etter hvert som kloakknettet ble utbygget. Til brolegning ble det brukt huggen grønnstein eller diabas fra ganger i den lokale fjellgrunnen av sedimentær kalk- og leirskifer. Grønnstein ble brutt i «Wergelandsgrotten» i Slottsparken, i «Dragehullene» i Akersberget, hvor den tidligere sølvgruven [[Akersberget gruver]] hadde vært, og i en tilsvarende diabasgang i skrenten nedenfor Geitmyrsveien ved [[St. Hanshaugen]]. De første årene ble det bevilget 1500 spd. til innkjøp av brostein, nok til å brolegge 1800 m².

	{{thumb\|Brostein av diabas.jpg\|Brostein fra Christiania av grønnstein eller diabas, med mer enn vanlig skråhugne sidekanter. Antagelig fra 1840-årene.\|Lars Roede (2017).}}		{{thumb\|Brostein av diabas.jpg\|Brostein fra Christiania av grønnstein eller diabas, med mer enn vanlig skråhugne sidekanter. Antagelig fra 1840-årene.\|Lars Roede (2017).}}

PaulVIF på 31. mar. 2021 kl. 08:13

2021-03-31T08:13:27Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 31. mar. 2021 kl. 08:13
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb ~~høyre~~\|Kleinpflaster Detmold.JPG\|Brolegning av små gatestein i buemønster ble standard gatedekke i norske byer i på 1900-tallet. Bildet er fra Tyskland, hvor ''Kleinpflaster'' ble funnet opp i 1885.\|Lars Roede (2017).}}'''[[Vei- og gatedekker]]'''		{{thumb\|Kleinpflaster Detmold.JPG\|Brolegning av små gatestein i buemønster ble standard gatedekke i norske byer i på 1900-tallet. Bildet er fra Tyskland, hvor ''Kleinpflaster'' ble funnet opp i 1885.\|Lars Roede (2017).}}'''[[Vei- og gatedekker]]'''

	==Samferdsel==		==Samferdsel==
Linje 44:		Linje 44:
	Kommunen maktet aldri å opparbeide nye gater i takt med byggevirksomheten. I beretningen for de første 50 år klaget man over at «det siden 1837 nybrolagte Areal forsvinder aldeles i sammenligning med, hvorledes Byens Folkemængde, Areal og Veilængde – og dermed selvfølgelig også Færselen – har tiltaget i de samme 50 Aar». Bedre ble det ikke av at kravene til kvalitet var blitt mye høyere i samme tidsrom, og utgiftene med dem. Derfor formådde man ikke stort mer enn «at ombytte den ældre Brolægning med ny og mere tidsmæssig».		Kommunen maktet aldri å opparbeide nye gater i takt med byggevirksomheten. I beretningen for de første 50 år klaget man over at «det siden 1837 nybrolagte Areal forsvinder aldeles i sammenligning med, hvorledes Byens Folkemængde, Areal og Veilængde – og dermed selvfølgelig også Færselen – har tiltaget i de samme 50 Aar». Bedre ble det ikke av at kravene til kvalitet var blitt mye høyere i samme tidsrom, og utgiftene med dem. Derfor formådde man ikke stort mer enn «at ombytte den ældre Brolægning med ny og mere tidsmæssig».

	Dårlig kampesteinsbelegg ble målbevisst skiftet ut, men fantes ennå i 1885 i Nedre Slottsgate og i forstedene. Ved fornyelsen fikk gatene rennesteiner langs fortauskantene med avløp etter hvert som kloakknettet ble utbygget. Til brolegning ble det brukt huggen grønnstein eller diabas fra ganger i den lokale fjellgrunnen av sedimentær kalk- og leirskifer. Grønnstein ble brutt i «Wergelandsgrotten» i Slottsparken, i «Dragehullene» i Akersberget, hvor ~~det~~ tidligere hadde vært ~~sølvgruver~~, og i en tilsvarende diabasgang i skrenten nedenfor Geitmyrsveien ved [[~~Sankthanshaugen~~]]. De første årene ble det bevilget 1500 spd. til innkjøp av brostein, nok til å brolegge 1800 m².		Dårlig kampesteinsbelegg ble målbevisst skiftet ut, men fantes ennå i 1885 i Nedre Slottsgate og i forstedene. Ved fornyelsen fikk gatene rennesteiner langs fortauskantene med avløp etter hvert som kloakknettet ble utbygget. Til brolegning ble det brukt huggen grønnstein eller diabas fra ganger i den lokale fjellgrunnen av sedimentær kalk- og leirskifer. Grønnstein ble brutt i «Wergelandsgrotten» i Slottsparken, i «Dragehullene» i Akersberget, hvor den tidligere sølvgruven [[Akersbergets gruve]] hadde vært, og i en tilsvarende diabasgang i skrenten nedenfor Geitmyrsveien ved [[St. Hanshaugen]]. De første årene ble det bevilget 1500 spd. til innkjøp av brostein, nok til å brolegge 1800 m².

	{{thumb\|Brostein av diabas.jpg\|Brostein fra Christiania av grønnstein eller diabas, med mer enn vanlig skråhugne sidekanter. Antagelig fra 1840-årene.\|Lars Roede (2017).}}		{{thumb\|Brostein av diabas.jpg\|Brostein fra Christiania av grønnstein eller diabas, med mer enn vanlig skråhugne sidekanter. Antagelig fra 1840-årene.\|Lars Roede (2017).}}
Linje 199:		Linje 199:
	[[Kategori:Kongeveger]]		[[Kategori:Kongeveger]]
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
			{{bm}}

PaulVIF på 17. des. 2019 kl. 09:23

2019-12-17T09:23:56Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. des. 2019 kl. 09:23
Linje 25:		Linje 25:
	Middelalderbyenes «broer» av tømmer eller planker ble etter hvert avløst av steinbrolegning. Da Oslo brant i 1624 og Christiania ble anlagt på motsatt side av [[Bjørvika]], tok det lang tid å opparbeide gatene som kong Christian 4. selv skal ha vært med på å stikke ut. Kronens soldater og leilendinger ble utkommandert til å planere og brolegge gatene med stein, men de var og ble lenge dårlige. Byfogd Boyesen skrev i 1648 at visse gater var «fast som et morads uden fyld og sten, som spotteligt er af fremmede at sees … ». Vedlikeholdet var det gårdeierne som skulle ta seg av, hver utenfor sin gård til gatens midtlinje. Den plikten tok de like alvorlig som gårdeiere i nyere tid tar snørydding på fortauene.		Middelalderbyenes «broer» av tømmer eller planker ble etter hvert avløst av steinbrolegning. Da Oslo brant i 1624 og Christiania ble anlagt på motsatt side av [[Bjørvika]], tok det lang tid å opparbeide gatene som kong Christian 4. selv skal ha vært med på å stikke ut. Kronens soldater og leilendinger ble utkommandert til å planere og brolegge gatene med stein, men de var og ble lenge dårlige. Byfogd Boyesen skrev i 1648 at visse gater var «fast som et morads uden fyld og sten, som spotteligt er af fremmede at sees … ». Vedlikeholdet var det gårdeierne som skulle ta seg av, hver utenfor sin gård til gatens midtlinje. Den plikten tok de like alvorlig som gårdeiere i nyere tid tar snørydding på fortauene.

	{{thumb ~~høyre~~\|Brolegning Festningsplassen.jpg\|Kampesteinsbrolegning av ukjent alder på Festningsplassen foran Kommandantboligen på Akershus.\|Lars Roede (ca. 2005).}}		{{thumb\|Brolegning Festningsplassen.jpg\|Kampesteinsbrolegning av ukjent alder på [[Festningsplassen (Akershus festning)\|Festningsplassen]] foran Kommandantboligen på Akershus.\|Lars Roede (ca. 2005).}}
	{{thumb ~~høyre~~\|OB.F01851a.jpg\|Kampesteinsbrolegning i Smalgangen på Grønland ca. 1900. Brolegning av 1700-talls type med rennestein midt i gaten og hellelagt fortau noen få steder.\|Caroline Coditz(ca. 1900, Oslo Museum).}}		{{thumb\|OB.F01851a.jpg\|Kampesteinsbrolegning i Smalgangen på Grønland ca. 1900. Brolegning av 1700-talls type med rennestein midt i gaten og hellelagt fortau noen få steder.\|Caroline Coditz(ca. 1900, Oslo Museum).}}

	Gjennom 1600- og 1700-årene ble det bare brukt «kampestein» eller «kuppelstein», utilhugget strand- eller morenestein med egnet form, og ikke større enn at den lett kunne håndteres. Steinene ble selvfølgelig lagt med flateste side opp. Dekket hadde fall fra begge sider til rennesteinen i midten. Herfra måtte vannet finne avløp til fjorden som best det kunne, med det naturlige terrengfallet til hjelp. I regnvær var det ikke enkelt å krysse gatene tørrskodd. Den engelske reiseskildrer Edward Daniel Clarke (1769ꟷ1822) besøkte byen i 1799 og skrev i beretningen som ble utgitt i 1824: «The pavement, as in some of our old towns where improvement has not been attended to, slopes towards a filthy sewer in the midway. Into this channel, of course, is cast all the dirt and drainage of the houses, where it is left to stagnate.»¹ Langs husveggene ble fortauene lagt på litt høyere nivå, men trapper, kjellerhalser og karnapper gjorde dem til hinderløyper.		Gjennom 1600- og 1700-årene ble det bare brukt «kampestein» eller «kuppelstein», utilhugget strand- eller morenestein med egnet form, og ikke større enn at den lett kunne håndteres. Steinene ble selvfølgelig lagt med flateste side opp. Dekket hadde fall fra begge sider til rennesteinen i midten. Herfra måtte vannet finne avløp til fjorden som best det kunne, med det naturlige terrengfallet til hjelp. I regnvær var det ikke enkelt å krysse gatene tørrskodd. Den engelske reiseskildrer Edward Daniel Clarke (1769ꟷ1822) besøkte byen i 1799 og skrev i beretningen som ble utgitt i 1824: «The pavement, as in some of our old towns where improvement has not been attended to, slopes towards a filthy sewer in the midway. Into this channel, of course, is cast all the dirt and drainage of the houses, where it is left to stagnate.»¹ Langs husveggene ble fortauene lagt på litt høyere nivå, men trapper, kjellerhalser og karnapper gjorde dem til hinderløyper.

PaulVIF på 26. jun. 2019 kl. 15:42

2019-06-26T15:42:33Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. jun. 2019 kl. 15:42
Linje 135:		Linje 135:
	Mønsteret ble oppfunnet i 1885 av ingeniør og «Baurat» Heinrich Ludwig Dietrich Friedrich Gravenhorst (1835–1915) fra [[Holstein]], som i 1873 ble «Wegebauinspektor» og leder for veibygging i «Landesbauamt» i hansabyen Stade ved [[Elben]] i [[Niedersachsen]], den gang innlemmet i kongeriket [[Preussen]]. Hans mønster for legging av «Kleinpflaster» ble første gang brukt i januar 1885 på en prøvestrekning av Ritzebütteler Chaussee ved [[Cuxhaven]].⁸ Gravenhorst anvendte da kubisk brostein av mindre format omkring 5 cm, som var mye brukt i Tyskland. Mønsteret ble snart tatt i bruk over hele verden, men oftest med stein av større format. Det vant frem fordi det var billig, solid, rasjonelt og raskt å legge.		Mønsteret ble oppfunnet i 1885 av ingeniør og «Baurat» Heinrich Ludwig Dietrich Friedrich Gravenhorst (1835–1915) fra [[Holstein]], som i 1873 ble «Wegebauinspektor» og leder for veibygging i «Landesbauamt» i hansabyen Stade ved [[Elben]] i [[Niedersachsen]], den gang innlemmet i kongeriket [[Preussen]]. Hans mønster for legging av «Kleinpflaster» ble første gang brukt i januar 1885 på en prøvestrekning av Ritzebütteler Chaussee ved [[Cuxhaven]].⁸ Gravenhorst anvendte da kubisk brostein av mindre format omkring 5 cm, som var mye brukt i Tyskland. Mønsteret ble snart tatt i bruk over hele verden, men oftest med stein av større format. Det vant frem fordi det var billig, solid, rasjonelt og raskt å legge.

	I Norge har vi feilaktig kalt det «Wienermønster». Ja, det finnes også i Wien som i nesten alle verdens byer, men det ble oppfunnet i Nord-Tyskland som det perfekte veidekket for de lange chausseene mellom tettstedene på slettelandet. I Kristiania ble «Kleinpflaster» vanligvis lagt med Gravenhorsts buemønster, men i Storgata lå gatesteinene i rader diagonalt på gatens retning og bøyde av i bue for å møte rennesteinen i rett vinkel. «Smaastensbrolægning» ble i 1910 tatt i bruk for alvor og ble først lagt på sterkt trafikkerte gater som Drammensveien og Oslo gate. I mellomkrigstiden ble det standard-dekket i bygater og på innfartsveier. I 1930-årene ble enkelte riksveier brolagt med smågatestein i buemønster som nødsarbeid for arbeidsløse.		I Norge har vi feilaktig kalt det «Wienermønster». Ja, det finnes også i Wien som i nesten alle verdens byer, men det ble oppfunnet i Nord-Tyskland som det perfekte veidekket for de lange chausseene mellom tettstedene på slettelandet. I Kristiania ble «Kleinpflaster» vanligvis lagt med Gravenhorsts buemønster, men i Storgata lå gatesteinene i rader diagonalt på gatens retning og bøyde av i bue for å møte rennesteinen i rett vinkel. «Smaastensbrolægning» ble i 1910 tatt i bruk for alvor og ble først lagt på sterkt trafikkerte gater som Drammensveien og Oslo gate. I mellomkrigstiden ble det standard-dekket i bygater og på innfartsveier. I 1930-årene ble enkelte riksveier brolagt med smågatestein i buemønster som [[nødsarbeid]] for arbeidsløse.

	Dette ble gatedekket for første bolk av bilens tidsalder, før asfalten seiret. Asfalt ble første gang lagt på kjørebaner i 1922, men brolegning ble liggende der den fantes, fordi den var mer holdbar enn asfalt. Enda mer slitesterke var betongdekker, som Aker kommune la på de mest trafikkerte hovedveiene fra 1925. Grusdekkene ble liggende på villaveier i Aker, men forsvant stort sett fra bygatene i mellomkrigstiden. Så sent som i 1947 var over halvparten av byens kjørebaner brolagt, og bare 18 % asfaltert.⁹		Dette ble gatedekket for første bolk av bilens tidsalder, før asfalten seiret. Asfalt ble første gang lagt på kjørebaner i 1922, men brolegning ble liggende der den fantes, fordi den var mer holdbar enn asfalt. Enda mer slitesterke var betongdekker, som Aker kommune la på de mest trafikkerte hovedveiene fra 1925. Grusdekkene ble liggende på villaveier i Aker, men forsvant stort sett fra bygatene i mellomkrigstiden. Så sent som i 1947 var over halvparten av byens kjørebaner brolagt, og bare 18 % asfaltert.⁹

Roede: /* Kilder */

2019-01-08T16:52:33Z

Kilder

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. jan. 2019 kl. 16:52
Linje 144:		Linje 144:

	==Kilder==		==Kilder==
	*Bassøe, P.: «En sammenligning mellen de i Kristiania anvendte Veidækker særlig hvad den økonomiske Side av Saken angaar.». ''Teknisk Ukeblad'' 1910, a. 254–256.		*Bassøe, P.: «En sammenligning mellen de i Kristiania anvendte Veidækker særlig hvad den økonomiske Side av Saken angaar.» ''Teknisk Ukeblad'' 1910, a. 254–256.

	*''Beretning om Kristiania Kommune 1886ꟷ1911''. Kristiania 1911, s. 209–224.		*''Beretning om Kristiania Kommune 1886ꟷ1911''. Kristiania 1911, s. 209–224.
Linje 154:		Linje 154:
	*''Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune 1837ꟷ1886''. Christiania 1892, s. 192–249.		*''Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune 1837ꟷ1886''. Christiania 1892, s. 192–249.

	*Helland, Amund: ''Topografisk-statistisk beskrivelse over Kristiania''. Kristiania 1918,		*Helland, Amund: ''Topografisk-statistisk beskrivelse over Kristiania''. Kristiania 1918, s. 89–96.
	s. 89–96.

	*Lütken, André (red.): «Anlæg af Stæder». ''Opfindelsernes Bog''. København 1900. Bind II,		*Lütken, André (red.): «Anlæg af Stæder». ''Opfindelsernes Bog''. København 1900. Bind II, s. 5ꟷ38.
	s. 5ꟷ38.

	*Veivesenets protokoll «Gader og Veie i Christiania». Samferdselsetaten, Oslo kommune.		*Veivesenets protokoll «Gader og Veie i Christiania». Samferdselsetaten, Oslo kommune.
Linje 166:		Linje 164:
	*Roede, Lars: «Gatelangs i Christiania». ''Byminner'' nr. 1 2008, s. 2–23.		*Roede, Lars: «Gatelangs i Christiania». ''Byminner'' nr. 1 2008, s. 2–23.

	*Roshauw, J.C.: «Gader og Sporveie. Spredte Meddelelser fra en Stipendiereise». ''Teknisk		*Roshauw, J.C.: «Gader og Sporveie. Spredte Meddelelser fra en Stipendiereise». ''Teknisk Ukeblad'' 1908, s. 55ꟷ56.
	Ukeblad'' 1908, s. 55ꟷ56.

	*Roshauw, J.C.: «Gatebygning og Trafikforholdene i Kristiania». ''Teknisk Ukeblad'' 1917,		*Roshauw, J.C.: «Gatebygning og Trafikforholdene i Kristiania». ''Teknisk Ukeblad'' 1917, s. 100–102.
	s. 100–102.

	*Thingsrud, Leif: «Kristianias gater – Gjørmehav og kampestein». ''Tobias'' nr. 2 1997, s. 14–15.		*Thingsrud, Leif: «Kristianias gater – Gjørmehav og kampestein». ''Tobias'' nr. 2 1997, s. 14–15.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. mar. 2024 kl. 16:18
Linje 48:		Linje 48:
	{{thumb\|Brostein av diabas.jpg\|Brostein fra Christiania av grønnstein eller diabas, med mer enn vanlig skråhugne sidekanter. Antagelig fra 1840-årene.\|Lars Roede (2017).}}		{{thumb\|Brostein av diabas.jpg\|Brostein fra Christiania av grønnstein eller diabas, med mer enn vanlig skråhugne sidekanter. Antagelig fra 1840-årene.\|Lars Roede (2017).}}
	{{thumb\|Fred Olsens gate 17 omkr. 1890 OB.F00953.jpg\|Brolegning i Fred. Olsens gate fra rundt 1850. Storgatestein av grønnstein i midten, kampestein på begge sider.\|O.M.P. Væring (ca. 1890), Oslo Museum.}}		{{thumb\|Fred Olsens gate 17 omkr. 1890 OB.F00953.jpg\|Brolegning i Fred. Olsens gate fra rundt 1850. Storgatestein av grønnstein i midten, kampestein på begge sider.\|O.M.P. Væring (ca. 1890), Oslo Museum.}}
	{{~~thumb høyre~~\|OB.02825.jpg\|Graving på hjørnet av Nedre Slottsgate og Prinsens gate i 1860. Xylografi etter tegning av Wilhelm von Hanno, fra Illustreret Nyhedsblad.\|Fredrik Birkelund (2018).}}		{{Thumb\|OB.02825.jpg\|Graving på hjørnet av Nedre Slottsgate og Prinsens gate i 1860. Xylografi etter tegning av Wilhelm von Hanno, fra Illustreret Nyhedsblad.\|Fredrik Birkelund (2018).}}
	Grønnstein ble hugget med rektangulær toppflate av varierende form og størrelse, opptil 30 x 30 cm. Hver stein fikk en tilnærmet pyramideform med avsmalnende sidekanter. De ulike formatene ga dekket et preg av mosaikkarbeid. Steinene ble satt diagonalt på gateretningen, til å begynne med bare i midtfeltet, mens gammel kampestein ble beholdt i «parkeringsfeltene» langs sidene. På den tid var trafikken ikke verre enn at man kjørte midt i gaten. Den best bevarte grønnsteinsbrolegningen er den som i 1841 ble lagt rundt det nyoppførte Slottet. Den kan ha stein fra Wergelandsgrotten.		Grønnstein ble hugget med rektangulær toppflate av varierende form og størrelse, opptil 30 x 30 cm. Hver stein fikk en tilnærmet pyramideform med avsmalnende sidekanter. De ulike formatene ga dekket et preg av mosaikkarbeid. Steinene ble satt diagonalt på gateretningen, til å begynne med bare i midtfeltet, mens gammel kampestein ble beholdt i «parkeringsfeltene» langs sidene. På den tid var trafikken ikke verre enn at man kjørte midt i gaten. Den best bevarte grønnsteinsbrolegningen er den som i 1841 ble lagt rundt det nyoppførte Slottet. Den kan ha stein fra Wergelandsgrotten.

Linje 81:		Linje 81:
	Ordentlig brolegning fantes lenge bare i «Kvartalerne». Det var ikke råd til faste dekker i det nye gatenettet som raskt bredte seg i de gamle forstedene og videre utover, bortsett fra i de viktigste innfartsveiene. Nybyggerstrøkene måtte nøye seg med grusdekke. Stadsingeniøren sto overfor vanskelige valg mellom gatedekker som alle hadde både fordeler og ulemper, og kostnadene både til anlegg og vedlikehold kunne være avgjørende.		Ordentlig brolegning fantes lenge bare i «Kvartalerne». Det var ikke råd til faste dekker i det nye gatenettet som raskt bredte seg i de gamle forstedene og videre utover, bortsett fra i de viktigste innfartsveiene. Nybyggerstrøkene måtte nøye seg med grusdekke. Stadsingeniøren sto overfor vanskelige valg mellom gatedekker som alle hadde både fordeler og ulemper, og kostnadene både til anlegg og vedlikehold kunne være avgjørende.

	{{~~thumb høyre~~\|Makadamiseringstromle.jpg\|Dampveivalse fra slutten av 1880-tallet. Illustrasjon fra A. Lütken: ''Opfindelsernes Bog'', 1900.}}		{{Thumb\|Makadamiseringstromle.jpg\|Dampveivalse fra slutten av 1880-tallet. Illustrasjon fra A. Lütken: ''Opfindelsernes Bog'', 1900.}}

	''Makadamisering'' var nødløsningen for en underfinanisert stadsingeniør. Metoden var utviklet omkring 1820 av den skotske ingeniøren John McAdam, som også har gitt navn til engelsk tarmac. Dekket blir bygget opp av flere lag pukkstein av gradvis mindre størrelse, som blir valset sammen med fuktig grus og sand. Klingenberg anskaffet den første hestetrukne veivalsen i 1848. Kvaliteten ble mye bedre da tre 6 ½ tonns steinvalser ble innkjøpt i 1864. I 1874 bevilget kommunen 14 000 kroner til den første dampveivalsen på 15 tonn, og noe senere én på 10 tonn. «Ved Hjælp af disse fortrinlige Redskaber kan der gives Veibanerne en Haardhed, Jevnhed og Stabilitet, der langt overgaar, hvad der kunde opnaaes med de tidligere Hestevalser», forteller femtiårsberetningen.		''Makadamisering'' var nødløsningen for en underfinanisert stadsingeniør. Metoden var utviklet omkring 1820 av den skotske ingeniøren John McAdam, som også har gitt navn til engelsk tarmac. Dekket blir bygget opp av flere lag pukkstein av gradvis mindre størrelse, som blir valset sammen med fuktig grus og sand. Klingenberg anskaffet den første hestetrukne veivalsen i 1848. Kvaliteten ble mye bedre da tre 6 ½ tonns steinvalser ble innkjøpt i 1864. I 1874 bevilget kommunen 14 000 kroner til den første dampveivalsen på 15 tonn, og noe senere én på 10 tonn. «Ved Hjælp af disse fortrinlige Redskaber kan der gives Veibanerne en Haardhed, Jevnhed og Stabilitet, der langt overgaar, hvad der kunde opnaaes med de tidligere Hestevalser», forteller femtiårsberetningen.
Linje 89:		Linje 89:
	Da hestesporveier ble innført i 1875, ble skinnene ute i forstedene til å begynne med lagt oppå grusdekket, til stor ulempe for all annen ferdsel. Det ble snart klart at man måtte brolegge gatene før skinneganger kunne føres frem. Noen hovedferdselsårer i de ytre bydelene fikk dermed for første gang faste dekker, i begynnelsen bare langs og mellom skinnene.		Da hestesporveier ble innført i 1875, ble skinnene ute i forstedene til å begynne med lagt oppå grusdekket, til stor ulempe for all annen ferdsel. Det ble snart klart at man måtte brolegge gatene før skinneganger kunne føres frem. Noen hovedferdselsårer i de ytre bydelene fikk dermed for første gang faste dekker, i begynnelsen bare langs og mellom skinnene.

	{{~~thumb høyre~~\|OB.F10385.jpg\|Kristiania kommunes lager av brostein i Pipervika ca. 1890\| Knud Knudsen, Oslo Museum.}}		{{Thumb\|OB.F10385.jpg\|Kristiania kommunes lager av brostein i Pipervika ca. 1890\| Knud Knudsen, Oslo Museum.}}

	Inne i sentrum ble det samtidig nødvendig å heve standarden på gatedekkene. Nå ble kampestein i sidefeltene etter hvert fjernet, og kjørebanen ble ordentlig brolagt i hele bredden. Der midtfeltet allerede hadde diagonal brolegning i fiskebeinsmønster, ble dette utvidet. Ved full fornyelse ble skiftegangene heretter satt vinkelrett på gateretningen, men stadig diagonalt i åtte trekanter i gatekryssene.		Inne i sentrum ble det samtidig nødvendig å heve standarden på gatedekkene. Nå ble kampestein i sidefeltene etter hvert fjernet, og kjørebanen ble ordentlig brolagt i hele bredden. Der midtfeltet allerede hadde diagonal brolegning i fiskebeinsmønster, ble dette utvidet. Ved full fornyelse ble skiftegangene heretter satt vinkelrett på gateretningen, men stadig diagonalt i åtte trekanter i gatekryssene.
Linje 107:		Linje 107:
	Hardangerheller på fortauene ble avløst omkring 1850, men fantes lenge på fortauene i utkanten. I stedet la kommunen mer solide ringeriksheller av rød sandstein, hugget i standard bredder på 1 og 2 alen. De ble lagt én eller to i bredden, avhengig av fortausbredden og trafikkbelastningen. Langs husveggene ble det lagt en kantbrolegning av kampestein. Slik veggkanting kunne fange opp varierende fortausbredder og trapper, karnapper og andre forstyrrende fremspringende bygningsdeler. Men ringeriksheller viste seg også å være lite solide og ble snart forlatt.		Hardangerheller på fortauene ble avløst omkring 1850, men fantes lenge på fortauene i utkanten. I stedet la kommunen mer solide ringeriksheller av rød sandstein, hugget i standard bredder på 1 og 2 alen. De ble lagt én eller to i bredden, avhengig av fortausbredden og trafikkbelastningen. Langs husveggene ble det lagt en kantbrolegning av kampestein. Slik veggkanting kunne fange opp varierende fortausbredder og trapper, karnapper og andre forstyrrende fremspringende bygningsdeler. Men ringeriksheller viste seg også å være lite solide og ble snart forlatt.

	{{~~thumb høyre~~\|Eugenies gt.jpg\|Fortau i Eugenies gate fra slutten av 1890-årene. Kristiania kommunes standard fortausdekke 1865–1900. To rader heller av granitt mellom felter med utrangert brostein av diabas.\|Lars Roede (2005).}}		{{Thumb\|Eugenies gt.jpg\|Fortau i Eugenies gate fra slutten av 1890-årene. Kristiania kommunes standard fortausdekke 1865–1900. To rader heller av granitt mellom felter med utrangert brostein av diabas.\|Lars Roede (2005).}}
	I 1865 kom kommunen frem til det perfekte fortausbelegg, to eller flere rader solide granittheller med bredde 12" (30 cm) eller 16" (42 cm), adskilt av omtrent like brede mellomrom brolagt med vrakstein, mest utslitt grønnstein. Gjenværende areal inn mot husveggen ble dekket med grus eller vrakstein. Denne «hensigtsmæssige og varige Brolægningsmaade» avløste ringerikshellene, men de ble stadig brukt på sterkt trafikkerte fortau som måtte brolegges i hele bredden. Mot slutten av århundret fikk noen fortau luksusdekker av sletthugne granittheller i mer enn én meters bredde. Samtidig med granitthellene og de brede fortauskantene kom forseggjorte vannrenner av granitt fra taknedløpene til uthugne utløp i kantsteinene. De ble hugget ut av ett stort stykke granitt, med et lite basseng innerst for å ta imot takvannet. Men granittheller ble for dyre etter «[[Kristiania-krakket]]» i 1899. Vi kan fremdeles glede oss over noen av de siste som ble anlagt omkring 1900, fortauene i [[Eugenies gate (Oslo)\|Eugenies gate]] ved [[Bolteløkka skole]] og i [[Thomles gate]].		I 1865 kom kommunen frem til det perfekte fortausbelegg, to eller flere rader solide granittheller med bredde 12" (30 cm) eller 16" (42 cm), adskilt av omtrent like brede mellomrom brolagt med vrakstein, mest utslitt grønnstein. Gjenværende areal inn mot husveggen ble dekket med grus eller vrakstein. Denne «hensigtsmæssige og varige Brolægningsmaade» avløste ringerikshellene, men de ble stadig brukt på sterkt trafikkerte fortau som måtte brolegges i hele bredden. Mot slutten av århundret fikk noen fortau luksusdekker av sletthugne granittheller i mer enn én meters bredde. Samtidig med granitthellene og de brede fortauskantene kom forseggjorte vannrenner av granitt fra taknedløpene til uthugne utløp i kantsteinene. De ble hugget ut av ett stort stykke granitt, med et lite basseng innerst for å ta imot takvannet. Men granittheller ble for dyre etter «[[Kristiania-krakket]]» i 1899. Vi kan fremdeles glede oss over noen av de siste som ble anlagt omkring 1900, fortauene i [[Eugenies gate (Oslo)\|Eugenies gate]] ved [[Bolteløkka skole]] og i [[Thomles gate]].

Linje 125:		Linje 125:
	==«Kleinpflaster»==		==«Kleinpflaster»==

	{{~~thumb høyre~~\|Kleinpflaster 2.jpg\|Systemskisse av brolegning med smågatestein i buemønster, brukt til gatedekker i Kristiania/Oslo fra 1910. Mønsteret er en tysk oppfinnelse fra 1885, ''Kleinpflaster''. \|Lars Roede (2018).}}		{{Thumb\|Kleinpflaster 2.jpg\|Systemskisse av brolegning med smågatestein i buemønster, brukt til gatedekker i Kristiania/Oslo fra 1910. Mønsteret er en tysk oppfinnelse fra 1885, ''Kleinpflaster''. \|Lars Roede (2018).}}
	{{~~thumb høyre~~\|OB.Z02969.jpg\|Broleggere legger gatedekke av små gatestein i buemønster, ca. 1910–1920. De sitter på enbente krakker og arbeider seg baklengs oppover i gaten mellom snorer i linjen der buene møtes. Hjelpegutten til venstre sørger for at de alltid har nok stein av ulike størrelser å velge mellom.\|Ukjent (ca. 1915), Oslo Museum.}}		{{Thumb\|OB.Z02969.jpg\|Broleggere legger gatedekke av små gatestein i buemønster, ca. 1910–1920. De sitter på enbente krakker og arbeider seg baklengs oppover i gaten mellom snorer i linjen der buene møtes. Hjelpegutten til venstre sørger for at de alltid har nok stein av ulike størrelser å velge mellom.\|Ukjent (ca. 1915), Oslo Museum.}}
	«Kleinpflaster» eller «chausséebrolegning» med smågatestein reddet den kriserammede kommunen. Vi kaller også dette «brolegning» og kjenner knapt noen annen utførelse, men ved forrige århundreskifte ble dette betraktet bare som en erstatning for «virkelig» brolegning. Den avgjørende fordelen var prisen. «Kleinpflaster» lå i anleggspris midt mellom makadamisering og skikkelig brolegning med stor gatestein. Varigheten var tilfredsstillende; man regnet med 15 år. (Vi vet at mange slike dekker har ligget uten nevneverdig vedlikehold i opptil 90 år). Små gatestein med nominelle mål på 10 x 10 x 10 cm kunne legges direkte på gammel og nedslitt makadamisering etter skraping og planering. Dette var løsningen for de lange radielle innfartsveiene som det aldri var blitt råd til å brolegge. De første dekkene med «Smaastensbrolægning» ble lagt som eksperiment i 1908. Etter noen begynnerproblemer var suksessen sikret. Slik brolegning ble mellomkrigstidens standard dekke i bygater og på innfartsveier, og mange er i behold, mer eller mindre vanskjøttet og lappet med asfaltklatter.		«Kleinpflaster» eller «chausséebrolegning» med smågatestein reddet den kriserammede kommunen. Vi kaller også dette «brolegning» og kjenner knapt noen annen utførelse, men ved forrige århundreskifte ble dette betraktet bare som en erstatning for «virkelig» brolegning. Den avgjørende fordelen var prisen. «Kleinpflaster» lå i anleggspris midt mellom makadamisering og skikkelig brolegning med stor gatestein. Varigheten var tilfredsstillende; man regnet med 15 år. (Vi vet at mange slike dekker har ligget uten nevneverdig vedlikehold i opptil 90 år). Små gatestein med nominelle mål på 10 x 10 x 10 cm kunne legges direkte på gammel og nedslitt makadamisering etter skraping og planering. Dette var løsningen for de lange radielle innfartsveiene som det aldri var blitt råd til å brolegge. De første dekkene med «Smaastensbrolægning» ble lagt som eksperiment i 1908. Etter noen begynnerproblemer var suksessen sikret. Slik brolegning ble mellomkrigstidens standard dekke i bygater og på innfartsveier, og mange er i behold, mer eller mindre vanskjøttet og lappet med asfaltklatter.

	Gatedekket med kubiske steinblokker lagt i buemønster er i all sin enkelhet genialt. Ikke bare fordi det er pent å se på, men fordi geometrien gir så mange fordeler. Buene gjør det mulig å utnytte stein med betydelige avvik fra kubisk form og ideelle mål. Stein med overmål ble lagt midt i buen, mens undermåls stein, hvor diagonalen nærmer seg lengden på sidekanten av en overdimensjonert stein, passer langs linjen hvor buene møtes i 45 graders vinkel på gateretningen. Der kan også skjevt hugget stein brukes. Buens korde kan med fordel være 120ꟷ140 cm, litt kortere enn broleggerens rekkevidde. Han sitter på sin lille enbente krakk («kraveknappen») og legger stein mellom de to snorene som definerer skjæringslinjen mellom buene og grensen mot kollegene på hver side. På den allerede ferdige brolegningen løper hjelpegutten frem og tilbake med stein til broleggerne og sørger for at hver av dem har nok av alle størrelser. Dekket legges med en halv bue mot hver rennestein eller fortauskant, slik at ytterste stein møter kanten i rett vinkel. Dermed er det ikke behov for tilhugging på arbeidsstedet, bortsett fra der broleggeren møter unntakstilfeller som kummer, trafikkøyer eller gatekryss. Man unngikk sammenhengende langsgående fuger i toppen av buene, slik at vognhjul overalt krysser fugene i skrå vinkel. Om det er tilsiktet eller ikke, er det også slik at buer som peker mot gatens fallretning hindrer at dekket siger og blir deformert av tyngdekraften og av fraspark fra hester eller bilhjul. Mønsteret kan også problemfritt følge kurver i gaten. Til slutt gjensto å fylle fugene med sand, stampe med «jomfruen» og komprimere dekket med dampveivalse.		Gatedekket med kubiske steinblokker lagt i buemønster er i all sin enkelhet genialt. Ikke bare fordi det er pent å se på, men fordi geometrien gir så mange fordeler. Buene gjør det mulig å utnytte stein med betydelige avvik fra kubisk form og ideelle mål. Stein med overmål ble lagt midt i buen, mens undermåls stein, hvor diagonalen nærmer seg lengden på sidekanten av en overdimensjonert stein, passer langs linjen hvor buene møtes i 45 graders vinkel på gateretningen. Der kan også skjevt hugget stein brukes. Buens korde kan med fordel være 120ꟷ140 cm, litt kortere enn broleggerens rekkevidde. Han sitter på sin lille enbente krakk («kraveknappen») og legger stein mellom de to snorene som definerer skjæringslinjen mellom buene og grensen mot kollegene på hver side. På den allerede ferdige brolegningen løper hjelpegutten frem og tilbake med stein til broleggerne og sørger for at hver av dem har nok av alle størrelser. Dekket legges med en halv bue mot hver rennestein eller fortauskant, slik at ytterste stein møter kanten i rett vinkel. Dermed er det ikke behov for tilhugging på arbeidsstedet, bortsett fra der broleggeren møter unntakstilfeller som kummer, trafikkøyer eller gatekryss. Man unngikk sammenhengende langsgående fuger i toppen av buene, slik at vognhjul overalt krysser fugene i skrå vinkel. Om det er tilsiktet eller ikke, er det også slik at buer som peker mot gatens fallretning hindrer at dekket siger og blir deformert av tyngdekraften og av fraspark fra hester eller bilhjul. Mønsteret kan også problemfritt følge kurver i gaten. Til slutt gjensto å fylle fugene med sand, stampe med «jomfruen» og komprimere dekket med dampveivalse.

	{{~~thumb høyre~~\|OBA11021.jpg\|Karl Johans gate i 1963, med brolegning i buemønster, i god stand før biltrafikken tok overhånd\|Henrik Ørsted (1963), Oslo Museum.}}		{{Thumb\|OBA11021.jpg\|Karl Johans gate i 1963, med brolegning i buemønster, i god stand før biltrafikken tok overhånd\|Henrik Ørsted (1963), Oslo Museum.}}
	{{~~thumb høyre~~\|Lappet brolegning i Gimleveien.jpg\|Økende biltrafikk etter 1960 slet hardt på brolegning, og den ble ikke lenger vedlikeholdt, men lappet med asfalt. Gimleveien er en av mange slike gater.\|Lars Roede (Ca. 2010].}}		{{Thumb\|Lappet brolegning i Gimleveien.jpg\|Økende biltrafikk etter 1960 slet hardt på brolegning, og den ble ikke lenger vedlikeholdt, men lappet med asfalt. Gimleveien er en av mange slike gater.\|Lars Roede (Ca. 2010].}}
	Mønsteret ble oppfunnet i 1885 av ingeniør og «Baurat» Heinrich Ludwig Dietrich Friedrich Gravenhorst (1835–1915) fra [[Holstein]], som i 1873 ble «Wegebauinspektor» og leder for veibygging i «Landesbauamt» i hansabyen Stade ved [[Elben]] i [[Niedersachsen]], den gang innlemmet i kongeriket [[Preussen]]. Hans mønster for legging av «Kleinpflaster» ble første gang brukt i januar 1885 på en prøvestrekning av Ritzebütteler Chaussee ved [[Cuxhaven]].⁸ Gravenhorst anvendte da kubisk brostein av mindre format omkring 5 cm, som var mye brukt i Tyskland. Mønsteret ble snart tatt i bruk over hele verden, men oftest med stein av større format. Det vant frem fordi det var billig, solid, rasjonelt og raskt å legge.		Mønsteret ble oppfunnet i 1885 av ingeniør og «Baurat» Heinrich Ludwig Dietrich Friedrich Gravenhorst (1835–1915) fra [[Holstein]], som i 1873 ble «Wegebauinspektor» og leder for veibygging i «Landesbauamt» i hansabyen Stade ved [[Elben]] i [[Niedersachsen]], den gang innlemmet i kongeriket [[Preussen]]. Hans mønster for legging av «Kleinpflaster» ble første gang brukt i januar 1885 på en prøvestrekning av Ritzebütteler Chaussee ved [[Cuxhaven]].⁸ Gravenhorst anvendte da kubisk brostein av mindre format omkring 5 cm, som var mye brukt i Tyskland. Mønsteret ble snart tatt i bruk over hele verden, men oftest med stein av større format. Det vant frem fordi det var billig, solid, rasjonelt og raskt å legge.