Herman August Cappelen (1827–1852)

Herman August Cappelen (født 1. mai 1827 i Skien, død 8. juli 1852 i Düsseldorf) var kunstmaler, og er mest kjent under navnet August Cappelen. Selv om han døde ung rakk han å markere seg som kunstner blant nordmennene som studerte i Düsseldorf.

Det ufullendte verket «Utdøende urskog» fra 1852 illustrerer Cappelens spesielle romantiske stil, omtalt som «dødsromantikk».
Foto: Dag Andre Ivarsøy / Nasjonalmuseet

Slekt

Han var sønn av jernverkseier Diderik von Cappelen (1795–1866) og Edel Severine Margrethe Henriette Løvenskiold (1795–1866). På farssida tilhørte han slekta Cappelen og var sønnesønn av eidsvollsmann Didrich von Cappelen (1761–1828). På morssida tilhørte han slekta Løvenskiold, og hans mor var søster av eidsvollsmann Severin Løvenskiold (1777–1856).

Liv og virke

Faren var jernverkseier på Ulefoss, og August Cappelen vokste opp på Holden hovedgård i Nome. Telemarksnaturen han vokste opp i skulle senere bli en viktig inspirasjonskilde i hans kunst.

I 1845 avla han examen artium i Skien, og deretter reiste han til Christiania for å ta anneneksamen ved Det Kgl. Frederiks Universitet. I hovedstaden ble han kjent med maleren Hans Gude, som så at han hadde et talent og anbefalte ham å bli med til Düsseldorf for å studere ved kunstakademiet der. Fra 1846 til 1850 studerte han landskapsmaleri under J.W. Schirmer. Det ble et opphold i studiene vinteren 1848/1849, revolusjonsvinteren da mange av de norske kunstnerne vendte hjem en tid. Dette var rett tid å reise hjem på, for han fikk oppleve en veldedighetsforestilling på Christiania Theater i mars 1849 der «Brudeferden i Hardanger» ble gjenskapt som tablå. Dette var et gjennombrudd for nasjonalromantikken, et program han hadde kommet i kontakt med gjennom Gude. Samtidig medvirka Schirmer til at han utvikla en friere, romantisk stil.

August Cappelen gjennomførte flere studiereiser i Norge. I 1846 var han i Gudbrandsdalen og Bøverdalen med Gude og J.F. Eckersberg, og i 1847 reiste han til Sogn og Hardanger. Han tilbrakte også flere somre på hjemtraktene i Telemark. Rundt 1849/1850 skjer det noe med bildene hans. Han hadde da utvikla en selvstendig stil, der han baserte seg på nøyaktige naturstudier og tilføyde dramatikk gjennom komposisjonen, kontraster mellom lys og mørke og fargevalget. Et særtrekk var hans dødsromantikk, som går igjen i flere av hans verk. I 1850 ble «Kvernhus» stilt ut av Christiania Kunstforening, til blanda kritikk. Johan Sebastian Welhaven var særlig skarp i sin omtale. Men Cappelen ble forsvart av Hans Gude. Cappelen tok også noe av kritikken til seg, og mente at det nok ble for mye myrhull og råtnende stammer. I denne perioden ble Cappelen en inspirasjonskilde for andre skandinaviske malere, og dette fortsatte også etter hans død.

I perioden 1850–1852 var han svært produktiv, samtidig som han var alvorlig syk. Han hadde magekreft, som førte til hans død bare 25 år gammel.

Flere av hans verk befinner seg i Nasjonalgalleriet. Det er også en del malerier som er i familiens eie på Holden herregård.

Ettermæle

 
Motiv fra August Cappelens gate i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013)

August Cappelen ble opprinnelig gravlagt i Tyskland, men etter 1945 ble hans levninger flytta til Holla kirkegård i Nome.

August Cappelens gate i Oslo ble oppkalt etter ham i 1891. Fram til 1952 het den Cappelens gate, men ettersom det er en rekke kjente personer med dette slektsnavnet valgte man å endre det.

Litteratur