Christian Sinding
Christian August Sinding (født 11. januar 1856 på Kongsberg, død 3. desember 1941 i Oslo var komponist som i sin samtid ble hyllet som en av den tids store komponister, og var den første som tok i bruk Grotten som æresbolig da han flyttet inn i 1924. Men et medlemskap i Nasjonal Samling de siste åtte uker av hans liv gjorde at hans arbeider ble boikottet i flere tiår etter krigen og ble glemt.
Bakgrunn
Sinding ble på Kongsberg som sønn av bergmester Matthias Wilhelm Sinding (1811–1860) og Cecilie Marie Mejdell (1817–1886). Hans to eldre brødre var billedhuggeren Stephan Sinding og kunstmaleren Otto Sinding. Han var fetter av skolemannen Ernst Anton Henrik Sinding (1839–1924). Familien bodde på denne tiden på Lillehammer men faren hadde et flere måneders langt tjenesteopphold på Kongsberg og hadde sin gravide hustru med. Han ble døpt 15. mai i Kongsberg kirke, og de flyttet sannsynligvis ikke lenge etter tilbake til Lillehammer.
Da faren døde i 1860 flyttet moren og barna fra Lillehammer til Christiania, først i Lille Parkvei, deretter i Badehusgaten. Etter grunnskolen begynte han i 1867, 11 år gammel, på Christiania katedralskole. Imidlertid gikk ikke skolen etter hvert så bra, slik at han i 1872 ble «ikke opflytted» som anmerket i skolens protokoll. Det eneste faget han hadde strålende karakter i var «sang», hvor læreren var selveste Johan Didrik Behrens. Han fikk også opplæring på fiolin disse årene, men opptrådte aldri offentlig som fiolonist.
Etter år ha vært ved Brødrene Hals' pianofabrikk i tiden 1872–1874 og fått musikkundervisning i Christiania, ble han tatt opp ved Musikkonservatoriet i Leipzig. Men han tilpasset seg ikke det strenge regelregimet og kom på kant med akademiets konservative lærere. Denne skepsisen til konservatorieveldet delte han med sine to eldre kunstnerbrødre.
Virke
Etter at Sinding i 1877 kom hjem fra Leipzig, fulgte en periode hvor han strevde med å få etablert seg som komponist, men må ha vært ganske målrettet siden det tok en del år før gjenombruddet kom. Det var i desember 1885 med en konsert med bare egne verker og han fikk meget god mottakelse, særlig hans klaverkvintett, opus 5 som fikk positiv oppmerksomhet som original med dristig harmonikk og skjønnhet.
Han oppholdt seg de følgende årene i Leipzig og fikk stor suksess også der med klaverkvintett i 1889. Samme år ble hans første symfoni urfremført i Kristiania.
Hans kanskje mest kjente stykke var et annet klaververk, Frühlingsrauschen, urframført i 1897 og gjorde ham verdenskjent og er omtalt som verdens mest spilte klaververk. Samme år ble også sangen «Vi vil os et Land» urfremført i Kristiania, med tekst av Per Sivle fra 1894 og denne sangen ble en nasjonal kampsang.
Han laget også musikk for andre anledninger. Han laget musikken til Nils Collett Vogts jubileumskantate til åpnigen av jubileumsutstillingen på Frogner 15. mai 1914 i Sangerhallen og han skrev også kabaretmusikk til Mayol i 1925.
Andre verdenskrig
Den tyske invasjonen 9. april 1940 var et sjokk for Sinding, men det tok ikke lang tid før okkupasjonsmakten og de norske Nasjonal Samling-myndighetene startet å bearbeide den gamle mannen.
I januar 1941 ble han overtalt til å tale i radioen om sitt forhold til Tyskland, og leste opp en tekst som var satt sammen av gamle avisintervjuer han hadde gitt tre år tidligere etter et besøk i Tyskland hvor det var holdt en to dagers musikkfest i hans navn, og de nevnte avisutalelsene var gitt under helt andre omstendigheter. I den nye situasjonen fikk de gamle uttalelsene en helt annen betydning da han den gangen takket for den overstrømmende mottakelsen han hadde fått.
Etter denne radioopptredenen mistet han mer og mer kontakt med sine gamle venner. Åtte uker før sin død ble Sinding han meldt inn i NS. Han fylte ikke ut innmeldingsskjemaet selv, og skjemaet har en sjelden påskrift hvor det er påført med rød penn at medlemskontingenten skulle betales av den tyske generalkonsulen i Norge.
Det hersker litt ulike oppfatnninger om Sindings tilknytning til nasjonalsosialismen. Allerede i 1934 hadde han gitt uttrykk for slike sympatier, og en logisk konsekvens av hans bære tilkknytning til tysk kultur. Hans betydelige posisjon gjorde ham viktig for NS-myndighetene å kunne bruke ham i å fronte regimet. Dette gjorde også at det ble hevdet at medlemskapet i NS var en feiltakelse og at han var så gammel og tunghørt at han ikke visste hva som skjedde.
Etter et kort sykeleie døde Sinding 3. desember 1941 på Ullevål sykehus, nesten 86 år gammel. Han ble gitt en storslått begravelse på statens bekostning av NS-myndighetene.
Ettermæle
I 1897 ble han sammen med Puccini og Richard Strauss utnevnt til æresmedlem i Königliche Akademie der Künste i Berlin.
Umiddelbart før unionsoppløsningen i 1905 ble han utnevnt til kommandør av Vasaorden. Det falt mange tungt for brystet i den patriotske stemningen som hersket i Norge på den tiden.
Sinding ble i 1916 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden og ble i 1938 tildelt storkorset. I 1921 fikk han æreslønn fra Stortinget, og samme høst ble han gjesteprofessor i komposisjon ved Eastman School of Music, Rochester, USA.
I desember 1924 ble han tildelt Grotten som æresbolig.
Sinding har fått flere veier og gater oppkalt etter seg:
Han er gravlagt på Vestre gravlund sammen med sin hustru Augusta som døde fem år før ham.
Kilder
- Christian Sinding i Norsk biografisk leksikon
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Rugstad, Gunnar: Christian Sinding 1856-1941 : en biografisk og stilistisk studie. Utg. G. Rugstad. 1977. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Christian August Sinding i Historisk befolkningsregister.