lokalhistoriewiki.no

Aslak Jakobsen Hætta

Aslak Jacobsen Hætta, samisk Jáhkoš-Ásslat (født 1824 i Kautokeino, død 14. oktober 1854 i Alta) var en av lederne for det samiske Kautokeino-opprøret i 1852. Han ble dømt for drapet som ble begått under opprøret, og henretta sammen med Mons Aslaksen Somby. Aslak Hætta var sønn av Jacob Mathisen Hætta og Berit Aslaksdatter Sara. Han var gift med Marit Persdatter Kurak, og bror av Mathis Jacobsen Hætta og Lars Jacobsen Hætta. Han vokste opp i en familie som drev reindrift, og drev selv med dette før opprøret.

Opprøret

I forkant for opprøret hadde det gått en religiøs vekkelse over Sápmi. Den starta i Tornedalen, der sogneprest Lars Levi Læstadius i Karesuando siden hans religiøse opplevelse i 1844 holdt folkelige, pietistiske prekener. Han angrep særlig brennevinshandlerne, som ble rike mens samene led under økende alkoholmisbruk. Både blant kvener og samer fikk denne bevegelsen feste. I Kautokeina utviklet den seg til en lokal sekt, som Læstadius tok avstand fra fordi den ble fundamentalistisk og drev et religiøst svermeri. De som tilhørte sekten kalte seg «de åndelige». De forstyrret gudstjenestene i Skjervøy kirke, og etter hvert også i Kautokeino kirke. Prestene ble skjelt ut. Slikt var straffbart, og hele 22 samer ble dømt i februar 1852. Av disse var åtte kvinner. Blant lederne var Aslak Hættas bror Mathis og hans kone Ellen Aslaksdatter Skum. De hardeste straffene lød på to års straffarbeid, mens de laveste var på fem dagers arrest på vann og brød eller bøter. De som fikk de hardeste dommene hadde i tillegg blitt holdt i varetekt i tre måneder, noe de ikke fikk fradrag i straffen for. De ble også sittende videre i varetekt under ankebehandlinga i Alta. De ble også ilagt saksomkostninger, som kom opp i tusen speciedaler for noen.

Etter en tid ble Aslak Hætta regna som «de åndeliges» leder. Dommen fra februar 1852 lød bare på 15-20 dagers arrest, men han hadde sittet i varetekt i åtte måneder under harde forhold. Da han kom ut samlet han og andre reindriftssamer flokkene til de dømte og støttespillere i en «stor-siida», slik at myndighetene ikke kunne tvangsselge flokkene for å dekke saksomkostningene. Med reinen blanda var det ikke mulig for de norske myndighetene å skille dem fra hverandre, og for reindriftssamene var det å beholde flokken et være eller ikke være. Stemningen var allerede svært spent, og enda mer intenst ble det sa lensmannen truet med å hente Ellen Skum til soning, noe hun motsatte seg.

Konstituert lensmann i Kautokeino var på dette tidspunkt svensken Lars Johan Bucht. Man hadde tidligere hatt en lokal, samisk lensmann, men myndighetene avsatte ham fordi han ble ansett å ha vært for mild under hendelsene i kirkene. Bucht hadde ikke et godt rykte med seg, og skal ha rømt til Norge for å unnslippe straffeforfølgelse i Sverige. Overfor samene var han brutal og arrogant, og han ble kjent blant dem som «den store Satan».

Natt til 8. november 1852 dro reinraiden med 35 voksne, både kvinner og menn, og 22 barn mot kirkestedet i Kautokeino. Aslak Hætta var lederen, og kjørte bakerst for å hindre at noen snudde. Toktet ble kalt «den rettferdige krig», og den som prøvde å komme unna fikk smake bjørkeriset. De tok flere fanger underveis, som ble piska. På kirkestedet stormet de landhandelen og drepte lensmann Bucht og handelsmannen Carl Johan Ruth, som også var svensk. Bygdefolk ble dratt til kirken hvor de fikk skreket til seg at de måtte omvende seg, og mange ble mishandlet. Presten Fredrik Waldemar Hvoslef ble banka opp, mens hans kone som var gravid slapp lettere unna. Handelsstedet ble plyndra og brent ned. Aslak Hætta skal ha sagt at også kirken skulle brennes, og en annen skal ha sagt at hele Kautokeino skulle svis av, men det er usikkert om dette var planer eller om det var noe som ble sagt i den opphissa stemninga.

Noen bygdefolk som hadde kommet seg unna varsla reindriftssamer og de fastboende i Ávžži, og ledet av skoleholder Clemet Gundersen dro en flokk på nitten, derav tre kvinner, til Kautokeino. Aslak hadde da de kom bare seks menn og ni kvinner med seg ettersom resten stakk av, men angrep dem allikevel. Med gjerdestaurer, kjepper og nevene som våpen gjøv flokkene løs på hverandre, og etter en stund måtte Aslak gi tapt. Han ble slått i svime og bundet. En kvinne døde to dager senere av hodeskader, mens en av fangene døde av skader han fikk under transporten til Alta noe senere.

Det er i ettertid tydelig at selv om handelsstedet ble plyndra var det ikke vinning som var motivet for opprøret. Aslak Hætta hadde en dyp, religiøs overbevisning, og i den oppjagede stemningen blant «de åndelige» kom de inn i en massesuggesjon. Når man da legger til rettferdig harme over overgrep som var begått av norske myndigheter, brennevinshandlere og andre, fikk opprøret tragiske konsekvenser. Utrett som var begått var også en årsak til at den religiøse bevegelsen oppsto i utgangspunktet, for uten dette ville den nok ikke hatt et rekrutteringsgrunnlag, og mange av de involverte ville valgt å følge Læstadius når han tok avstand fra «de åndelige».

Dom og eksekusjon

Saken ble grundig etterforska, med avhør fra 15. november helt fram til jul. I underretten ble det avsagt fem dødsdommer, over Aslak Hætta, Mons Somby, Aslaks atten år gamle bror Lars, Ellen Skum og hennes bror Henrik Aslaksen Skum. De tre sistnevnte fikk sine dommer omgjort til livsvarig straffarbeid. Henrik døde på slaveriet på Akershus i 1858, mens de to andre ble benåda i 1867. I tillegg fikk ti personer livsvarig straffarbeid, sju fikk ett års straffarbeid, fire fikk åtte måneder og fem ble frifunnet. Under ankebehandlinga ble dødsdommene opprettholdt, men flere av de andre dommene ble endra. Færre fikk livstid, mens noen av de kortere dommene ble forlenga. Fire ble frifunnet, blant annet Aslaks kone Marit Kurak. Høyesterett innstilte også på benåding av Lars Hætta og Henrik Skum fordi de var så unge, og av Ellen Skum fordi hun var kvinne. Dette ble tatt til følge.

Under rettssaken var sogneprest Hvoslef kronvitne, men hadde samtidig status som fornærmet. Han ville at dødsdømmene skulle fullbyrdes, men hans overordnede biskop Daniel Juell ba om nåde for dem. Hvoslefs vitnemål førte til at det religiøse aspektet ble nærmest enerådende i oppfatninga av opprøret. Først langt senere har man gjennom den nederlandske etnologen Nellejet Zorgdragers doktoravhandling fra 1989 fått øynene opp for at også urett begått mot samene var en faktor.

Den 14. oktober 1854 ble Aslak Hætta og Mons Somby ført til retterstedet i Bossekop i Alta. Femti infanterister var sendt nordover fra Trondhjem for å holde kontroll på retterstedet. Halshogginga ble utført av Samson Isberg. Ingen av de to ba om syndenes forlatelse, for de mente de hadde handla i tråd med Bibelen og med guddommelig rett.

Etter henrettelsene ble kroppene gravlagt på Kåfjord kirkegård, mens hodene ble sendt til Det kgl. Frederiks Universitet i Christiania for forskning.

Etterspill

Enka Marit Kurrak bodde i Kautokeino til 1862, og flytta da til Karesuondo. Aslak Hætta etterlot seg to barn, Peder Aslaksen Hætta født 1850 og Mathis Aslaksen Hætta født 1853.

I 1990-åra kom det krav fra Aslak Hætta og Mons Sombys slektninger om å få utlevert kraniene for begravelse. Ved Anatomisk institutt på Universitetet i Oslo var man ikke villig til å utlevere dem, siden de inngikk i skjelettsamlingene. Etter en granskning kom man til at Universitetet ikke hadde hjemmel for å beholde dem, men at de kun skulle utleveres dersom de skulle gravlegges. I og med at det var ønske om gravlegging som var årsaken til kravet var saken avgjort, og i 1996 kunne rektor Lucy Smith overlevere Mons Sombys skalle. Aslak Hættas var det verre med. Den var ikke i samlingen. Etter å ha gjennomgått arkivene fant man ut at det allerede i 1856 hadde blitt byttet bort til Københavns universitet for to inuitkranier.

Det drøya derfor noe lenger før man kunne få tilbake Aslak Hættas kranium, men den 21. november 1997 ble det gjennomført en felles begravelse av de to kraniene på Kåfjord kirkegård. De ble lagt ned der man antar at kroppene lå. Både slekt og dignitærer deltok i seremonien.

I 2008 kom Nils Gaups film Kautokeino-opprøret, med Mikkel Gaup i hovedrollen som Aslak Jacobsen Hætta.

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Aslak_Jakobsen_Hætta&oldid=2005635»