Barnesletten
«Barnesletten»
Tekst
- Tett ved den tause mørke li men langt fra noen setersti,
på Ølnesfjellets øde grå et gammelt gravkors monne stå. - Et sukk fra fjellets vandrer går når han det gravkors skue får
han ville gjerne vite mer og stille på innskriften ser. - Men den ei stort nu sige kan men sagnet mellom mann og mann
i dalen ennu friskt mon gå og dette sagn forteller så. - På seteren bak dette fjell der satt en kone sent en kveld
og melket kjør mens hennes små fikk sultne uten pleie gå. - En pike kom i fjøset inn og gråten satt på hennes kinn
hun søvnig var og sakte bad: O kjære moder gi meg mat. - Jeg er sulten kold og trett ta meg og i ditt fang meg sett
i moders arm hun der på tok men moderen til barnet slo. - Og moderen svarte henne så: Pakk deg bort ifra meg gå
ditt gny og gnål jeg tåler ei til helvete reis du din vei - Nu barnet opp ad fjellet gikk for aftensmat fikk tåredrikk
der vandrer over ur og myr blant fjellets mange ville dyr. - Hun ville hjem til fader gå for hjelp hos ham i nøden få
men feil av veien hun dog tar og vandret hjem til bedre Far. - Hun gikk da i den mørke natt av far og mor så rent forlatt
med kinnet blekt og tårevått ei noen enset hennes gråt. - Den lille nattevandrer som ble trett og matt snart segnet om
og da det led mot morgenstund det våte øyet fikk en blund. - Av frost der søvnen snart fordrev det lille legeme rystet ble
Hun visste ikke hvor hun var men ropte: Er du her min far. - Hun strakte ut de hender små for moders favn å kunne nå
men traff nok kun den kalde sten der var så hard som mangen en. - Ei blide ord hun høre får kun stormens hvin til øret når,
nu dagen alt tok til å gry men moderen hørte ingen gny. - Ei gikk hun langt på denne dag thi dertil var hun altfor svak
hun foldet sine hender små og mestendels således lå. - Men øyet hist som allting ser hva nede her på jorden skjer
han sendte sine engler ned tok den forlatte hjem i fred. - Da solen ned bak fjellet gled randt hennes sol der ei går ned
da mørket fjellets rygg omga sto hun i lysets strålehav. - Nu leker hun ved gledens vell ser ned på Ølnesseterfjell
og taler med de andre små som dengang hun der nede lå. - På pletten der hvor liket lå et gresstrå aldri mer kan så
og sletten omkring korset der nu Barnesletten kallet er. - Du moder som på visen sang gjør armod veien for deg trang
så be kun om tålmodighet vær ei mot dine sur og vred. - Og mange roper: Mor og mat, og du har lite i ditt fat
så del med smil ditt simple brød så gjør du maten sukkersøt. - Hvis sur og vred du sleper frem ditt hus blir onde ånders hjem
selv de livsglade kjære små du synes det som trollet gå. - Har du til dem ei daglig brød for din skyld de da lider nød
bedrøv dem da ei ennu mer i Jesu navn jeg deg det ber.