Kjeldearkiv:Trefningen ved Gunhildrudsetra

Trefningen ved Gunhildrudsetra, ofte også omtalt som «Tragedien ved Gunhildrudsetra» var en trefning mellom den norske motstandsbevegelsen og tyske soldater som fant sted ved Gunhildrudsetra på Fiskum den 24. april 1945. Fire nordmenn og fire tyskere ble drept, og i etterkant ble flere fengslet og torturert bare få dager før fredsslutningen. Krigsminnesmerket ved Gunhildrudsetra ble reist i 1947 til minne om denne hendelsen.

Både selve trefningen og etterspillet har blitt beskrevet i bøker og artikler, basert på både muntlige og skriftlige kilder.

Tragedien ved Gunhildrudsetra - av Audun Knappen (Drammens og Oplands Turistforenings Årbok 1978, s.68-74)

Vårmorgenen utenfor var våt og ekkel. Almanakken viste 21. april 1945. I fem år hadde den tyske okkupasjonsmakten spredd brutalitet og terror omkring seg. Ennå var det ikke slutt. Men de som hemmelig lyttet på radio eller leste illegale aviser, viste at i denne krigen sloss tiden nå på deres side. Inne i hytta på Gunhildrudseter hadde de seks karene nettopp spist frokost. De puslet hver med sitt og sine tanker. Lite visste de at i løpet av noen minutter skulle dette fredfylte stedet bli forvandlet til et helvete. Skulle fire av celleguttene bli drept av tyske kuler nå? Nei, så kort tid før det hele ville ta slutt, kunne ikke slikt skje, eller ...

I skogområdet vest for Eikern hadde det siden 1943 ligget hjemmestyrker på ulike steder. Som her ved Gunhildsrudseter. Likedan ved Tvillingvann et stykke sydover. Hovedkvarteret var i Syverud-hytta ved Urdsvann, øst for Tvillingvann. I mørke netter hadde man med fakler og lykter tatt imot slipp fra fly, og man hadde trent gerilja. Virksomheten i området var selvfølgelig

(side 69)

svært lyssky. Selvom cellene lå avsides bil, følte karene seg aldri tryggere enn at dc hele tiden hadde vaktposter ute. Denne morgenen var det Arne Langrind, omkring 23 år, som hadde vakttjeneste utenfor hytta. Han ble også den som fikk se døden i øynene først: På stien ut av skogen kom en patrulje tyske soldater. Langrind handlet instinktivt. Før tyskerne fikk våpnene opp, nådde han fram til hyttedøra. Han rev den opp: Tyskerne! I samme øyeblikk ble han truffet i hodet av kuler fra maskingevær. Han falt inn i rommet. Død. En skur av kuler slo

(side 70)
gjennom bordveggen og inn i hytta. Reidulf Larsen, Ove Mohagen og Carlo Skarpås var truffet og ble liggende alvorlig såret. Georg Ellingsen, Trygve Nyheim og Henry Ormåsen var på mirakuløs måte blitt spart. De to førstnevnte kastet seg ut gjennom vinduet i bakrommet. Ormåsen grep en stengun og satte etter. Da han skulle svinge seg ut, var fluktveien blokkert av en tysk maskinpistol. Med pistolmunningen trykket mot brystkassa, forsto han at slaget for hans vedkommende var tapt — foreløpig.

Nyheim og Ellingsen stormet gjennom skogen for å varsle sine kamerater ved Tvillingvann om razziaen. De ble overrasket av nok en tysk patrulje. Side om side løp de to. Nyheim ble truffet og drept, Ellingsen unnslapp mirakuløst for annen gang og nådde fram.

Tyske sanitetsfolk gikk straks i gang med førstehjelp for de sårede. Carlo Skarpås døde likevel etter en kort stund. Heller ikke Reidulf Larsens liv sto til å redde. Da tyskerne bar ham ned mat Sandsvær, døde han underveis. Ove Moteagen hadde fått skudd gjennom den ene lungen. Via Gestapo på Kongsberg kom han til Akershus og Rikshospitalet hvorfra han siden ble utskrevet. Henry Ormåsen ble summarisk forhørt og deretter tvunget til å vise vei til hovedkvarteret. Ved å hale ut tiden opp-nådde han at tyskerne ikke nådde dit før en time etterat det var forlatt.

Så bega følget seg til bygds med sin verdifulle fange. Om morgenen ved 10-tiden hadde hovedkvarteret ved Urdvann fått melding fra bygda om at to lastebiler med «turhus» var kjørt utover mot Hakavik kl. 3.00. Sannsynligvis tyskere ombord. Steinar Thonhaugen, som var sjef for cellen, ble sendt for å varsle karene i hytta på Gunhildrud. Etter en og en halv time kom han tilbake. Han hadde vært like innpå hytta da han fikk øye på tre tyskere som sto og undersøkte noen våpen. Usett hadde han trukket seg tilbake. Umiddelbart ble hovedkvarteret ryddet, og alt fraktet ut i skauen og gjemt. Det var fire i hovedkvarteret på dette tidspunktet: Odd Ellensen, Kjell Stordalen, Roger Bäckstrøm og Thonhaugen. Man fant det lite hensiktsmessig å komme i kamp med tyskerne på Gunhildrudseter. Bedre ville det være å ta seg ned til bygda for å få klarere oversikt

(side 71)

• 

(side 72)

over situasjonen. Hos Alf Berger, en trofast kontakt og forsyningsmann, fikk de rede på at tyskerne var gått opp ved Hakavik i 5-tiden. Bilene var returnert. Man resonnerte som så at bilene skulle sikkert hente tyskerne igjen. Da ville man prøve å komme til for om mulig å få satt eventuelle fanger fri. Et maskingevær, ammunisjon og sprengstoff ble plukket fram fra et depot ovenfor Baksteval gård. Likeledes ble tømmer dratt fram for dumpes ned på veien. I tillegg til de fire var Haakon Smørgrav, Berger og Sverre Guterud med.

Ved 18.30-tiden tok ventingen slutt. Da kom tyske soldater og sivilister masjerende på hovedveien, to og to med ca. 25 meters mellomrom. Bakholdsangrepet forløp helt etter planen. Berger og Guterud hadde trukket 125 meter høyere opp i veien og dekket denne med en brengun. Fire tyskere falt og tre kom seg unna.

(side 73)

• 

(side 74)
Henry Ormåsen fikk under den forvirring som oppsto ved ildgivingen, kastet seg i veigrøfta og i sikkerhet. Milorgkarene forsvant deretter hver til sitt.

I desember 1944 ble løytnant Roger Bäckstrøm, sersjant Sverre Arntsen og korporalene Aage Larsen og Kjell Stordalen plukket ut til å lede operasjon Chacewater. Det vil si boskytte en av Flesaker, Kongsberg og Skollenborg transformatorstasjoner samt Hakavik kraftstasjon ved en eventuell tysk «brent-jord-taktikk». Etterat gruppen hadde fått hard spesialtrening tok ekspedisjonen av fra Skottland med to fly i 19-tiden 21. februar 1945. Klokka 23.30 nådde flyene Tvillingvann. Containere og pakker ble spredd i et område av 4 km². Til tross for at karene fikk god hjelp, tok det 14 dager før alt var funnet. I cellene på Hakavikskauen ble det organisert instruksjon i bruk av våpen, angrepsteknikk, taktikk, formasjon etc. Mannskap sluttet seg til, og Chacewater-gruppen kom etterhvert til å bestå av omlag 300 mann.

Det var midt opp i dette vepsebolet tyskerne tråkket den 24. april. Sannsynligvis visste de lite om omfanget av den illegale virksomheten, men at noe foregikk, hadde de vært klar over lenge. Samme kveld satte de igang en større razzia i bygda. I to dager ble området finkjemmet og flere arrestert, deriblant Alf Berger.

Fjorten dager senere var det fred i Norge.

De som falt:
Ove Mohagen, Kongsberg
Carlo Skarpås, Kongsberg
Reidulf Larsen, Stokke
Trygve Nyheim, Hjartdal

Drammens og Oplands Turistforening - Årbok 1978(Nasjonalbibliotekets bokhylle. Begrenset tilgang)

Tragedien ved Gunhildrudsetra - av Hege Fåsen og Gunhild Therese Fossesholm (Årbok for Øvre Eiker 1990, s.24-26)

Etterhvert som krigen skred fram, ble MILORG bedre organisert ved hjelp av instruktører som kom fra England. Hele Norge ble etterhvert delt i distrikter, som igjen ble delt opp i avsnitt. Disse avsnittene fikk underavdelinger som vanligvis ble kalt celler. På cellene kunne det ligge ca. 10- 12 mann.

Arne Kjelstrup var en kjent person, som bl.a. deltok i tungtvannssabotasjen. Han ble sjef for det avsnittet som cellene ute på Gunhildrud ble en del av. Det var en del tvil om denne cella, som ble organisert på slutten av krigen, egentlig var en del av avsnittet eller om den skulle styres selvstendig av sjefen for cella, som het Backstrøm (Rulle). Det var endel uenighet her, men det ble til at Backstrøm drev denne cella forholdsvis selvstendig. I tillegg til Backstrøm, var også Kjell Stordalen (Harry) instruktør på celle 1.

Oppdragene som avsnittet til Arne Kjelstrup var tildelt, var å beskytte viktige objekter mot overfall fra tyskerne i siste fase av krigen. Det var f. eks. Flesaker transformator- stasjon, Hakavik kraftstasjon og trans-formatorstasjonene på Skollenborg og Kongsberg. Elektrisitetsverk, jernbanelinjer og viktige bruer skulle ikke bli ødelagt av tyske angrep eller sprengninger. Dessuten lå det på Heistadmoen et større tysk styrke som avsnittet til Kjelstrup også skulle ha ansvaret for å avskjære. Celle 1, som da ble ledet av Backstrøm ute på Hakavikskogen, skulle bl.a. ta seg av Hakavik kraftstasjon, veisystemet, Flesaker transformatorsta-sjon og andre nærliggende objekter.

Det ble gitt opplæring i bruk av bren-gun (maskingevær), stengun (maskinpistol), Lee-Enfield-geværer, marsjering, bevegelse, formasjoner, lag og tropp i angrep, tropp i forsvar, bakholdsangrep og sprengning. Våpeninstruksjonen ble vesentlig drevet på kveldene og noe i helgene. Alt dette måtte beskyttes både når det gjaldt lyd og spor, så de hadde mange hensyn å ta. Utstyret kom ned i fallskjerm, og en av oppgavene til gruppene var selvfølgelig å ta imot disse slippene. En container kunne inneholde opptil 200 kg med utstyr. Det var proviant, uniformer, og annet utstyr som de hadde behov for.

Celle 1 hadde kodenavnet «Chasewater». De tilhørte distrikt 141 og avsnitt 161. Cellekarene var fordelt på to hytter. På Gunhildsrudsetra (hytte 1) lå ei halv celle: Henry Ormåsen, Ove Mohagen, Arne Langrind, Reidulf Larsen, Cato Skarpås, Georg Ellingsen og Trygve Nyheim. På Tvillingvannsstua (hytte 2) lå Bjarne Pinsle, Kolbjørn Fusche, Anders Kleven, Arnt og Reidar Torgersen.

Noen dager etterat cellekarene hadde ankommet hyttene, skulle de få det første slippet. Det viste seg at dette også ble det eneste.

En viktig person for cellekarene, var Alf Berger, som bodde på Baksteval gård. Han var kontaktmann, hjalp til med våpentransport, ordnet våpenlager, drev instruksjon og hadde kurser på gården sin. Berger og fem andre hadde fått i oppdrag å hjelpe til med å ta imot eventuelle fallskjermslippved cella på Gunhilds-rudsetra. De hadde en hemmelig radio, og første slippet skulle komme fra England når de hørte meldingen: «Øyemål er ikke å få kjøpt». Meldingen kom 21.februar 1945, men akkurat denne dagen var det bare tre av Bergers karer som kunne stille opp. Berger og de to andre brukte lang tid på veien opp, for de måtte brøyte løyper hele veien. De kom fram i siste lita. Mottagelseskomitken lagde en liten nying i hver ende av Tvillingvannet. Deretter morsa Alf Berger en C med ei lommelykt, for det hadde de avtalt på forhånd. Straks etter, ca. kl. 23.30, kom fallskjermene dalende den fra de to flyene. Ialt var det 36 containere og fire instruktører fra England: løytnant Roger Backstrøm (Rulle), sersjant Sverre Arntsen (Loffen), korporal Kjell Stordalen (Harry) og korporal Åge Larsen (Teddy). Det oppsto problemer med å samle inn fallskjermene, da de var blitt drevet bort av vinden. De tok ut innholdet fra containerne og senket dem i Tvillingvannet. Fallskjermene ble siden omsydd til bl.a. forsvinningsdrakter. De fire instrruktørene flyttet inn på Syverudstua på Urdsvannet, der Odd Ellensen og Steinar Tonhaugen lå. Denne hytta lå bare noen få kilometer unna Gunhildsrudsetra og ble hovedkvarteret for operasjonen.

(side 25)
Rundt kl. 03.00 den 24.april fikk Alf Berger beskjed pr. telefon om at «et lass med bjørkeved» var kjørt utover mot Hakavika. Det betydde at det var en lastebil som trolig inneholdt tyskere. Siden fikk de vite grunnen: Tyskerne hadde kjørt fly over området og sett røyk fra pipa og klær som hang ute. Dette hadde de fotografert. Beskjeden om at tyskerne kom ble sendt til hovedkvarteret. Tidlig om morgene den 24.april lå Backstrøm og Stordalen i hytta ved Urdsvann (Syverudstua) sammen med Ellensen og Tonhaugen. Arntsen og Larsen var i mellomtiden blitt videresendt ul Kongsberg. Ved ti-tiden om morgenen fikk de melding fra bygda om at to lastebiler med overbygde lasteplan hadde kjørt ut til Hakavika ved tre-tiden om natta. Det kunne være tyskere gjemt i bilen, og Backstrøm sendte straks Tonshaugen over til Gunhil-drudsetra for å varsle cellekarene. Tonhaugen kom nesten bort til setra da han plutselig fikk øye på tre tyskere som sto utenfor og undersøkte noen våpen. Han kom seg usett unna og sprang tilbake til hovedkvarteret så fort han kunne. Bakcstrøm besluttet straks at det ikke hadde noen hensikt for de fire å dra til Gunhildrudsetra. Enten hadde cellekarene kommet seg unna, eller de var tatt til fange—eller drept. Hvis noen hadde kommet seg unna, ville de sikkert søke seg ned mot bygda, mente han. Der ville det være mulig å avskjære eventuelle fangetransporter. Derfor ryddet de bort alt utstyret i hytta og gjemte det i ei ur i skogen. Så dro de til Baksteval gård.

Alf Berger var den viktigste kontakten deres. Han kalde nå fått vite at tyske styrker hadde gått opp fra Hakavika ved fem-tiden om morgenen. Bilene de var kommet i, hadde kjørt nordover igjen. Backstrøm og karene hans antok derfor at bilene ville komme tilbake br å hente tyskerne og eventuelt fanger. De begynte å forberede seg på å ta tyskerne der veien passerte mellom Eikeren og Bakstevalåsen. En bren gun med ammunisjon og noe sprengstoff ble hentet fra et depot ovenfor gården. En del masse skulle veltes ut i veien. Alf Berger og Sverre Guterud, som arbeidet på gården, skulle ligge vel 100 meter lenger oppe i veien med bren guden.

På Gunhildsrudsetra var de nettopp ferdige med frokosten. De fleste satt og leste. Arne Langrind var vakt og hadde tatt en båt og rodd ut på Setertjenn — kanskje fordi det var deler av terrenget han så bedre derfra. Men tyskerne kom for brått på ham. Han rakk såvidt inn i hytta før tyskerne var framme og begynte å skyte gjennom dørene, vinduene og veggene. Arne Langrind ble truffet av flere skudd i hodet og døde momentant. Reidulf Larsen ble truffet av to skudd rett over hjertet og falt om på gulvet. Carlo Skarpås fikk to skudd i magen og seg sammen. Ove Mohagen ble også truffet, men først to dager seinere ble han bragt til Kongsberg sykehus og deretter til Aker sykehus. Georg Ellingsen og Trygve Nyheim greide å ta seg ut gjennom et vindu. Henry Ormåsen ble stilt opp mot veggen med hendene i været, og ble stående slik mens tyskerne ransaket setra. Så ble han bundet på hendene. Mens dette foregikk hadde Georg Eilertsen og Trygve Nyheim sprunget over til Tvillingvannsstua. De som lå der klarte å rømme, men tyskerne var like i hælene på dem og Trygve Nyheim ble skutt.

Til Gunhildrudsetra kom en sanitetsmann og begynte å stelle de sårede. Carlo Skarpås fikk to morfin-sprøyter. Etter 2-3 timer døde han. Reidulf Larsen ble etterhvert lam i underkroppen og døde, han også. Alle de døde var mellom 22 og 29 år.

Henry Ormåsen fikk stadig spørsmål om hvor våpenlageret var og om hvor de som hadde rømt hadde tatt veien. Etterhvert fant tyskerne en hoppedrakt og 20 kg sprengstoff med lunte og tennmekanisme. Tyskerne hadde fått rede på at fire fallskjermhoppere skulle befinne seg i ei hytte i nærheten av Urdsvann. De prøvde å tvinge Ormåsen til å vise dem veien. Han nektet først, men det kunne jo ikke gå særlig lenge. Han prøvde å trekke ut tiden—spilte slapp og apatisk, gikk stadig feil og måtte hvile gang på gang. Han gikk slik at de kom fram ved sørenden av Urdsvann, og dermed måtte tyskerne følge stranden bortover, slik at de var godt synlige fra hytta. Til Ormåsens store lettelse var hytta tom. Tyskerne fant imidlertid en del av sakene som var gjemt bort. Deretter dro ca. halvparten av tyskerne til Sandsvær og resten satte kurs mot bygda. Ormåsen ble ført nedover av sju tyskere, og han gikk hele tiden og håpet på at kameratene skulle dukke opp og prøve å befri ham. Tyskerne begynte tydeligvis å bli trøtte og var ikke så aktpågivende lenger, men da de kom ned til gården Gunhildrud, var det bare å gi opp håpet.

Samtidig som alt dette skjedde på Gunhildrudsetra, skjedde det også mye på Tvillingvannsstua. Tyskerne hadde nemlig delt seg og kom omtrent samtidig til begge hyttene. Det ble ropt over vannet fra karene på Gunhildrudsetra at tyskerne kom. Denne dagen skulle guttene på Tvillingvannsstua ha orrhanesteik til middag. Da de hørte ropet, tippet de steika i sekken og strøk på dør. De delte seg i to puljer. Bjarne Pinsle og Kolbjørn Fusche løp en vei, mens Anders Kleven og Torgersengutta løp i en annen retning. Pinsle og Fusche løp rett på tyskerne. Tyskerne skrek «halt», med Pinsle og Fusche snudde og løp oppover mot Urdsvannet. Da de kom til Råtavann, møtte de Kleven og Torgersengutta og slo følge med dem. De bestemte seg for å dra bort til Syverudstua for å prate med sjefene. Da de kom fram, var hytta tom. Det var ikke noe mat på Syverudstua, så de dro videre til Nils Kolkinn. De hadde dårlig med klær, og en av karene hadde mistet den ene skoen da han hoppet over en

(side 26)

bekk. Hos Kolkinn fikk de det de trengte, og dro så nedover mot Baksteval gård.

Da de var nesten framme, hørte de skudd et stykke unna. De holdt da en rådslagning og bestemte seg for å gå opp til Kolkinn igjen. Anders Kleven ville hjem, men på hjemveien ble han tatt ved Sundhaugbrua. Kolkinn ville at de andre skulle gå i dekning på ei av hyttene hans inne på skauen, men karene ville ikke det. Derfor dro de isteden langs åsene til Sandsvær og rodde over Lågen. Deretter dro de over til Skrim og videre til Tregen, der de traff sjefene.

Borte under Bakstevalsåsen kunne Backstrøm og karene hans se en del folk komme til syne borte ved Gunhildsrud. Følget besto av sju tyskere og en fange, som viste seg å være Henry Ormåsen. Ormåsen gikk nest sist sammen med en tysker. Bakcstrøm lot de andre tyskerne passere—så skjøt han. Ormåsen ble skutt fri, han fikk et våpen, og hjalp til. To tyskere kom seg unna og dro til Kongsberg og avla rapport om det som hadde skjedd.

Like etter overfallet kjørte ei drosje utover mot Hakavika. Sjåføren var Albert Dalen fra Vestfossen, nestgruppesjef i gruppe 1412-2. Etter en stund kom det to tyske biler fra Kongsberg til Baksteval gård. Albert Dalen, som kom tilbake fra Hakavika, ble tatt fordi han hadde blod på bilhjula. Alf Berger ble tatt om kvelden, like etter at han hadde gitt beskjed videre om det som hadde hendt. Beskjeden ble telegrafert videre til England.

Albert Dalen kom først til Gestapo på Kongsberg, deretter til Bergstien 55 i Drammen og til slutt kom han på Grini. I Kongsberg og Drammen ble han mishandlet fælt. Han ble banket og pisket flere ganger, og en gang måtte han ta isbad. Han har gjenopplevd alt dette flere ganger i form av mareritt, og har hatt mye vondt i ryggen der han ble pisket. Siden fikk Albert vite at han og en kamerat skulle blitt skutt noen dager seinere, hadde ikke freden kommet 8.mai 1945.

Anders Kleven ble kjørt til Børskjelleren i Drammen. Han var i forhør i Bergstien 55. Deretter ble han igjen ført til Børskjelleren, der han var til freden kom. Under dette oppholdet fikk han masse juling. Alf Berger ble først ført til Kongsberg, der han ble forhørt to ganger. Dagen etter ble han kjørt hjem til Baksteval, der de ville få ham til å fortelle sannheten. Han benektet alt, og ble sparket, slått og pisket. Deretter ble han ført til Drammen og satt inn i Børsen. Videre ble han ført til Bergstien 55, til sikkerhetspolitiets hovedkvarter. Han ble i Bergstien i 5 dager, og ble satt under mange forhør. Også han måtte bade i isbad, og i tillegg ble han dukket under til han nesten mistet bevisstheten. Seinere slo de ham på legg- og lårmuskler med et redskap som liknet ei politikølle. Han ble stadig truet med at hans kone skulle bli arrestert. Deretter ble han kjørt til Victoria terasse, og dagen etter til Grini. Pinsle, Fusche, brødrene Torgersen og sjefene deres lå på Verp hotell på Skollenborg da freden kom. De var med rundt i bygda og arresterte nazister.

8 unge menn ble drept ved Gunhildsurdsetra og Baksteval den 24.april 1945, 4 nordmenn og 4 tyskere. Flere fikk varige men etterpå. Hadde tyskerne innsett at de var i ferd med å tape krigen, ville kanskje dette vært unngått.

Like ved Gunhildsrudsetra er det blitt reist en minnebauta:
Til minne over vaare
kamerater som falt her
i kampen for fedre-
landet 24/4-1945

Trygve Nyheim, 29 aar
Hjartdal

Reidulf Larsen, 23 aar
Stokke

Arne Langrind, 23 aar
Kongsberg

Carlo Skarpaas, 22 aar
Kongsberg

Reist av cellegutta
Avs. 161 24/4-1947

Kilder:

• Bjarne Pinsle Alf Berger Arne Kjelstrup Anders Kleven Aasta Dalen og Anders Fossesholm Backstrøms operasjonsrapport
• Bergers rapport til avsnittskommandoen
• «Soldaten som ikke ville gi seg», av John Berg