Ås stavkirke (Vestre Toten)

Ås stavkirke var den første kirkebygningen på kirkestedet Ås ved Bøverbru i Vestre Toten kommune. Den kan ha vært så gammel som fra 1100-tallet, men ble nevnt i en skriftlig kilde første gang i 1337. Den ble avløst av en ny kirke samme sted omkring 1670-1680.

Gavekiste fra 1500-tallet. Kisten er i tre med jernbeslag, og er 96 cm. lang, 52 cm. bred og 54 cm. høy. Den er nevnt blant inventaret i Ås kirke på Bøverbru i Vestre Toten i et kirkeregnskap fra 1577.
Foto: Mjøsmuseet, Digitalt museum (2019).

En Mikaelskirke

Johannes Sivesind, tidligere konservator ved Toten Museum, har skrevet om den gamle kirken:

«Etter tradisjonen var dette ei stavkirke. Vi veit ikke hvilket år kirka sto ferdig, men vi veit at den ble innvigd på Mikkjelsmess, 29. september, sannsynligvis en gang på 1100-tallet. Den ble vigd til St. Michael, erkeengelen som i kirkeåret hadde sin dag den 29.september.»[1]

Første gang kirken på Ås er nevnt i en skriftlig kilde, er i 1337.[2] Da Presten Narve i Vardal kjøpte gården Rud til sin sønn Tore i 1337, lokaliserte han den som beliggende i Ås kirkes sokn på Toten. En fullstendig gjengivelse og oversettelse av dokumentet fra 1337 er tatt inn i Ås kirkes historie utgitt 2021.[3]

Kirken var en gavekirke eller lovekirke, og folk oppsøkte kirken for å hedre Sankt Mikael og for å overlevere takkoffer.

Forfall og stenging

Svartedauden brøt ut på Toten i september 1349 ifølge sitat fra en gammel ministerialbok, se artikkelen Svartedauden og øydegardstida på Toten. I århundrene som fulgte var det trange tider og tynt befolkningsgrunnlag. Vandresagnet om den forlatte kirken som ble funnet igjen av en jeger etter svartedauden har også vært knyttet til Ås stavkirke.[4]

Aktiviteten i Ås kirke ble i noen grad gjenopptatt, i hvert fall i form av en årlig Mikkelsmesse. Opptegnelser fra 1577 fra Poul Huitfeldt, danskekongens stattholder i Norge, nevner kirkenes inventar, som Ås kirkes vedkommende var en klokke, en gammel messehagel, messeserk og en velbeslått kiste.[5] Kisten med jernbeslag bevares fremdeles av Mjøsmuseet, se bilde innledningsvis.Et kirkeregister fra 1598 forteller at det da ikke ble gjort tjeneste lenger i «Aasemarch» kirke, men at Herr Karl – en prest som døde 1593 – årlig hadde holdt messe der på Mikaelsdagen.[6]

Hvorfor det ble slutt på å bruke kirken litt før år 1600 er forsøkt forklart i en gammel beretning, og en prest på 1700-tallet – Ole Hannibal Hof – skrev ned denne: En gang presten ankom sent skal en kvinne ha stått opp og preket for folket, «hvorfor da Kirken blev tilspærret og stod øde».[7]

Bak på en senere altertavle er det festet en treplate med tekst som forteller at kirken på 1600 tallet ble stående øde og ubrukt i 60 år inntil 1665. «Uden Sachraments Brug og Guds ord 3 snes Aar dene MikelsKjerke Ledig stod Til Aar 1665 Da Prediken først blev Holden I Den, En Ny straxt Bygge Guds Børen ei glemte.»[8]

Kirken sto til nedfalls fram til det ble bygget ny kirke omkring 1670-1680, se Bangkirken.

Referanser

  1. Johannes Sivesind: "Øyeblikksbilder fra Vestre Totens kirkehistorie" i TOTN Årbok 1991 side 178
  2. Diplomatarium Norvegicum, bind III dokument 189
  3. Gunnar Finstad: 100-åringen med middelaldersjel. Utgitt av Ås menighetsråd 2021, side 136
  4. Torveig Dahl: "Ås kyrkjestad - eit spanande kulturminne midt på Toten" i TOTN årbok 1999, side 135
  5. Gunnar Finstad: 100-åringen med middelaldersjel, referert foran, side 149
  6. Samme kilde side 137
  7. Samme kilde side 138
  8. Vestoppland Slektshistorielags tidsskift nr 2, 1996 side 112