Øystein Haraldsson

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 21. jan. 2013 kl. 21:36 av Cnyborg (samtale | bidrag) (Ny side: {{Infoboks monark | bgfarge = | navn = Øystein II Haraldsson | bilde = | bildestr = | bildetekst = | tittel = Konge av Norge | regjeringstid = ...)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Øystein II Haraldsson
Personalia
Tittel: Konge av Norge
Regjeringstid: 11421157
Fødselsnavn: Øystein Haraldsson
Fødselsdato: 1125
Fødested: Vesterhavsøyene
Bortgang: 1157
Dødssted: Ranrike (nå Bohuslän)
Foreldre: Harald Gille og Biadoc
Ektefelle(r): Ragna Nikolasdotter
Barn: angivelig Torleiv Breiskjegg

Øystein Haraldsson (født 1125 på Vesterhavsøyene, død 1157 i Ranrike) var Norges konge sammen med sine halvbrødre Inge Krokrygg og Sigurd Munn. Øystein fikk kongsnavn i 1142, seks år etter de to brødrene. Samtidig med ham fikk broren Magnus Haraldsson kongsnavn, men han døde som barn. Øystein var sønn av Harald Gille og Biadoc, som var datter av en skotsk stormann. Han giftet seg med Ragna Nikolasdotter, som var datter av Nikolas Måse. Torleiv Breiskjegg hevdet å være Øysteins sønn, men det er sterk tvil omkring dette farskapet.

Øystein vokste opp på Vesterhavsøyene, en fellesbetegnelse for øyene utenfor Skottland. Det er uklart nøyaktig hvor han skal ha hørt til. Farskapet ser i dette tilfellet ut til å være klart, for Harald Gille hadde før sin død anerkjent ham som sin sønn og skal en periode ha vært gift med Øysteins mor. Øystein ble derfor så snart han kom til Norge i 1142 hyllet som konge på Øyrating. Inntil han kom hadde forholdet mellom Inge og Sigurd vært bra, og de to hadde felles hird. Øystein tok en egen hird, og da Inge og Sigurd ble myndige delte de raskt opp sin hird også.

Tidlig i 1150-åra nedkjempet Øystein en stor bondehær fra Ranrike og Hisingen, og herjet deretter disse områdene. Dette innbrakte store bøter da bøndene ga seg. Han skal også ha seilt i vesterled på noe som minner om et vikingtokt, men det er mulig at dette dreide seg om hevn over faren, da kong David av Skottland hadde nære forbindeler med Sigurd Slembe, som hadde myrdet Harald Gille. Med sin herjing av England hevnet Øystein også Harald Hardråde, som falt i England i 1066. Orknøykjarlen Harald Maddadsson ble tvunget til å sverge troskap, og Øystein kontrollerte etter dette Orknøyene.

Da erkesetet i Nidaros ble oppretta i 1152/1153 ser Øystein ut til å ha spilt en sentral rolle. De tre brødrene utstedte et felles privilegiebrev[1], men kildene antyder at Øystein var spesielt aktiv. Det var sannsynligvis i forbindelse mer opprettelsen av erkesetet at han fikk skalden Einar Skulasson, som han utnevnte til stallare, til å skrive kvadet Geisli, som omhandler Olav den helliges liv og miraker.

Vinteren 1154/1155 ser det ut til at Sigurd og Øystein avtalte å avsette Inge Krokrygg. Påskuddet var hans dårlige helse. Etter påskyndelse fra lendmannen Gregorius Dagsson gikk Inge til aksjon først, og drepte Sigurd Munn i Bergen, der de tre skulle møtes sommeren 1155. Øystein ankom noe senere, og Gregorius oppfordret Inge til å felle ham også, men det kom til forlik mellom de to halvbrødrene. Øystein angrep senere Gregorius for å hevne seg. Lendmannen slapp unna, men gården ble brent og buskapen slaktet ned. Inge og Øystein møttes til nye forhandlinger sommeren 1156. Inge hadde et sterkt overtak, og Øystein mente etterpå at han var blitt tvunget. Han så derfor bort fra avtalen. Det så ut til at de to skulle møtes i et avgjørende slag, men Øysteins menn nektet å kjempe. Øystein forsøkte å samle andre i Viken og Ranrike, men ble tatt til fange. Han ble drept ved å bli hugget i kors mellom skuldrene. Dette skulle senere bli brukt av Torleiv Breiskjegg som bevis på farskapet; Torleiv skal ha hatt et korsmerke mellom skulderbladene.

Det skal ha vært et ry om hellighet knyttet til Øystein etter hans død, blant annet folk som ble kurert for sykdommer ved å bruke vann fra kilder der liket hadde ligget. Graven skal ha blitt skjendet av hans fiender ved at suppe kokt på hundekjøtt ble kastet på den, og da tok disse historiene slutt.

Kilder

  • RN 1, nr. 89