1901

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 6. jan. 2011 kl. 01:44 av Olve Utne (samtale | bidrag)
Hopp til navigering Hopp til søk
1901
MCMI

20. århundre

| 1880-årene | 1890-årene | ◄ 1900-årene ► | 1910-årene | 1920-årene |

| 1896 | 1897 | 1898 | 1899 | 1900 | ◄ 1901 ► | 1902 | 1903 | 1904 | 1905 | 1906 |

Begivenheter i 1901
Dødsfall - Fødsler
Etableringer - Opphør
Fotografi fra 1901


Artikler

Anne Holsen (1856-1913) var en av de seks kvinnene som ble valgt inn i Kristiania bystyre i 1901. Hun er gravlagt på Nordre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

De første kvinnene i bystyret i Kristiania ble valgt inn i 1901. Kvinner fikk stemmerett dette året, og ble valgbare til kommunestyrene. I Kristiania ble seks kvinner valgt inn ved valget i 1901. Det var Elise Heyerdahl og Sofie Borchgrevink, som representerte Høire, Margaretha Strøm og Martha Tynæs for Arbeiderpartiet, og Anne Holsen og Ragna Nielsen møtte for Kvindestemmeretsforeningen. I Aker ble det ikke valgt inn noen kvinner i 1901, men tre kvinner var suppleanter. Det var Dina Larsen Hovind (Venstre), Mariane Sophie Mathiesen (Høire), og Karen Mathilde Berntsen (Arbeiderpartiet).

Ordfører Andersen Aars åpnet bystyrets møte 30. januar 1902 med følgende hilsen: «Idet vi nu for første gang efter det stedfundne valg gaar til vore forhandlinger, maa det være mig tilladt at udtale et 'velmødt' til kommunestyrets samtlige medlemmer og særlig ønske de kvindelige repræsentanter, som vi nu for første gang ser blandt os, et velkommen i våre rækker.»   Les mer …

Sandsundvær, noen år etter ulykka.
Foto: Ukjent
Sandsundværulykka inntraff tirsdag den 22. januar 1901, som følge av en uheldig kombinasjon av springflo, storm og dårlige havneforhold. Resultatet ble det som antagelig er den største ulykka i Herøys nyere historie, der 34 mennesker omkom i et av få eksempler på at havet har tatt livet av fiskere på land. Ulykkas uvanlige beskaffenhet har gitt den en spesiell plass i folks bevissthet også utenfor Herøy.   Les mer …

Dødsfall

Peter Soelberg

Peter Herman Emil Soelberg (født 1837 i Kristiania, død 1901) var ordfører på Gjøvik i 1873. Han er også kjent for sin innsats for norsk fengselsvesen.

Soelbergs yrkeskarriere begynte ved Gaustad asyl, der han var undervokter. I 1862 hadde distriktsfengselet på Gjøvik blitt oppretta, og i 1866 kom han dit. Soelberg ble tilsatt som fengselsvaktmester, og hele familien fikk leilighet på fengselsområdet. I 1870 bodde Soelberg her sammen med kona Randi Emilie (f. 1844 i Kristiania) og deres tre barn.   Les mer …

Laura Müller.
Foto: Fra Marie Høegh og Fredrikke Mørck: Norske kvinder 1814-1914 II, Oslo 1914.
Laura Elisabeth Kjerulf Müller (født 22. februar 1822 i Trondheim, død 6. februar 1901 i Drammen) var økonom ved Drammen sykehus. Hun skapte institusjonen Bethesda, et hjem for ubemidlede gamle og syke. Laura Müller ledet pleiehjemmet alene og nesten helt fram til sin død. 21. mars 1900 ble Bethesda rammet av en brann hvor to kvinnelige beboere omkom. I et forsøk på å redde kvinnene ble også Laura Müller skadet. I etterkant av dette ble hun syk, og døde i underkant av et år senere. Frøken Caroline Nilsen tok over som bestyrerinne i oktober 1900.   Les mer …

Halász Ignácz.
Foto:  ukjent, seinast 1901

Halász Ignácz eller Ignaz Fischer (f. 26. mai 1855 i Tés i Ungarn, d. 9. april 1901 i Budapest) var ein ungarsk-jødisk filolog som i Skandinavia særlig er kjent for arbeidet sitt med å dokumentere samiske språk.

Ignaz Fischer vart fødd i Tés laurdag den 26. mai 1855. Han gikk på gymnas i Veszprim og Stuhlweissenburg og studerte så ved Universitetet i Budapest. Frå 1877 til 1892 underviste han ved overgymnaset i Stuhlweissenburg, og i 1893 vart han utnemnt til professor i ungarsk filologi ved Universitetet i Klausenburg. Mellom 1880 og 1890 sendte Det ungarske vitskapsakademiet han til Noreg og Sverige for å gjera filologisk feltarbeid blant samane.   Les mer …

Rikard Kaarbø, Harstad bys grunnlegger.

Rikard Olai Wilhelmsen Kaarbø (født 22. mai 1850Harstad gård, døde 3. mars 1901 på «diakonisseanstaltens sygehus» i Kristiania) regnes med rette som Harstad bys grunnlegger. Han ble gravlagt på familiegravstedet på Kaarbøgården i Harstad. Han ble gift 25. november 1875 med Anna Elisabeth Aagesdatter Lund (1851-1916), datter av klokkeren i Trondenes Kirke, Aage Lund. De fikk 13 barn. (Skrivemåten ved dåpen var Richard, men han endret selv dette til Rikard.)

Rikard Kaarbøs foreldre var Wilhelm Kaarbø (1811-1876) og Martine Kildal (18281903). Wilhelm Olsen Kaarbø var fra Lesja i Gudbrandsdalen og kom som ung mann til Trondenes rundt 1830 og kjøpte gården Øvre Harstad i 1841, mens Martine (Kildal) Kaarbø var fra Sandsøy og vokste opp i Sørvik sør for Harstad sentrum. Etter at Wilhelm slo seg ned i Harstad, tok han navnet Kaarbø etter gården han kom fra i Lesja. Rikard var eldst av i alt 10 søsken.   Les mer …

Opphør

 

Fødsler

Märtha fotografert 1928/29, muligens i forbindelse med bryllupet med Olav.

Märtha (født 28. mars 1901 i Stockholm, død 5. april 1954 i Oslo) var kronprinsesse av Norge fra 1929 til sin død. Svenskfødte Märtha Sofia Lovisa Dagmar Thyra var gift med søskenbarnet sitt, kronprins (seinere kong) Olav V (1903-91).

Hun var datter av prins Carl av Sverige, hertug av Västergötland (1861–1951) og prinsesse Ingeborg av Danmark (1878–1958). Mora var søster av Märthas seinere svigerfar Haakon VII (1872-1957). Hun vokste opp som den nest eldste i en søskenflokk på fire, som i tillegg til Märtha besto av Margaretha (1899-1977, gift 1919 med Axel av Danmark), Astrid (1905-1935, gift med Leopold III av Belgia) og Carl (1911-2003, i sitt siste ekteskap gift med Kristine Rivelsrud).
Rundt 1906 flytta familien inn i Byströms villa, seinere kalt Prins Carls palats, på Djurgården i Stockholm. Bygningen rommer i dag Spanias ambassade i Sverige. På Djurgården minner for øvrig Prinsessan Märtas väg om at hun vokste opp der.   Les mer …

Herlof og Ragnhild Martinsen

Herlof Oskar Strøm Martinsen (født 5. juni 1901, død 30. april 1976), også kjent som Bil-Martinsen og i skrift H. Martinsen, var bilforhandlerSøvik i Alstahaug kommune, Nordland. Han var innehaver av agentur- og kommisjonsfirmaet H. Martinsen, herunder H. Martinsen Bilverksted, på Søvikstranda.

Tidlig i 1920-årene gikk Martinsen inn i bilfaget, hvor han forble gjennom yrkeslivet. Men han drev også som snekker og salmaker. Som bilbransjeaktør la Martinsen grunnlaget for en familietradisjon som kom til å vare i nærmere hundre år: barn og barnebarn ble blant annet bilforhandlere. I ettertid omtales Herlof som en markant bilprofil med støvsky bak seg og som en teknisk vidundermann.

For øvrig var Martinsen medgrunnlegger av Sør-Alsten Arbeiderparti samt den første lederen av laget.   Les mer …

Staskniv av Gunnar Omdal, krokslirkniv av kvalrosstann.
Foto: Vest-Telemark Museum.
Gunnar Omdal (1901–1984). «Knivkunstnaren» frå Omdalsgrend som laga stasknivar det vil gå gjetord om til alle tider. Gunnar er blant kremen av knivmakarane frå øvre Telemark og har mykje ære for at stasknivane frå Vest-Telemark er vidgjetne og står til overmåls i eiga særklasse – det skal halde hardt om nokon slår desse. Det er alle seriøse knivsamlarar sin våte draum å ha ein Omdalkniv i samlinga si. Desse stasknivane er i dag særs verdifulle og er vanskelege å få tak i.

Gunnar kom til verda den 22. september 1901 på garden Sudistog Omdal i Tokke kommune. Der voks han opp, men då han vart vaksen overtok og dreiv han, i lag med den eldre broren Nils, garden Uppigard Mjaugedal. Der blei han buande resten av sine dagar. Berre heilt på det siste var han på Helseheimen nede på Dalen, og der slokna han den 9. november 1984.

Ungane, som voks opp i fjellbygdene på fyrste halvdel av 1900 - talet, dreiv på med arbeid og leik. Skulegang blei det ikkje så mykje av og formell utdanning seinare var heller uvanleg. Men for å klare seg i livet, var det mykje som måtte lærast. Ungane måtte tidleg vere med i det daglege gardsarbeidet og ved at generasjonane arbeidde saman, blei læringa ein naturleg del av kvardagslivet. Særleg det å vere sjølvhjelpt var overmåte viktig.

Gunnar Omdal var ein bygdekustnar av det rette slaget. Han var særdeles nøyen i alt han gjorde. Kor lang tid arbeidet tok fekk så vere, men resultatet måtte vere fyrsteklasses. Det skulle vere solid, fint og skikkeleg gjort. Kvalitet var langt viktigare enn kvantitet for denne karen. Han var treskjerar, smed, knivmakar, sylvgravør, mekanikar, tømrar og gardbrukar. I slekta hans finnast fleire dugelege handverkarar og bygdekunstnarar, så han hadde det nok i blodet. Alt som liten gutunge, blei det lagt merke til hans gode evner og handlag innan handverk. Han fekk det liksom til – alt som fanst.   Les mer …

Lars Madsen står ytterst til venstre på dette bildet. Videre mot høyre ser vi hans første kone Charlotte Johanne, svigermora Jørgine Fossen, faren Martin Madsen og mora Laura Madsen. Bildet er tatt på Dikemark.
Foto: Ukjent
Lars Madsen (født 24. juli 1901 i Hole, død 1982 i Degernes) var anleggsarbeider og småbruker. Han var sønn av Martin Madsen (1873–1939) og Laura Hansdatter (1875–1935), og ble født på husmannsplassen Hestehagen under Sundvollen i Hole. Ved dåpen i Hole kirke den 25. desember 1901 ble faren oppført som dagarbeider. En gang etter 1910 flytta hele familien til Asker, der Martin Madsen fikk jobb på gården Dikemark, i tilknytning til Dikemark sykehus. Vi vet ikke akkurat når de flytta, men de var i hvert fall der i 1916. Den 3. januar 1917 fikk nemlig Lars en arbeidsattest fra gårdsbestyrer Alf Næss som forteller at han hadde væt dagarbeider der fra april til desember 1916. Han omtales som flink, omgjengelig og samvittighetsfull. Her ser vi altså starten på et langt arbeidsliv; Lars hadde ennå noen måneder igjen til femtenårsdagen da han ble dagarbeider på gården.   Les mer …

Nic Schiøll fotografert i 1951.
Foto: Atelier Rude/Oslo Museum

Nicolai Marius Schiøll (født 10. oktober 1901 i Kristiania, død 29. desember 1984 i Oslo) – gjerne kalt Nic Schiøll – var maler og billedhugger, kjent for sine mange offentlige arbeider, som krigsminnesmerker, portretter og monumenter over enkeltpersoner, prydskulpturer og arkitekturrelaterte verk. Schiøll vokste opp i Kristiania, hvor familien ved folketellingen i 1910 var bosatt i Frognerveien 35. Han tok examen artium på Frogner skole i 1920, og begynte samme høst på Statens håndverks- og kunstindustriskole. I 1923 studerte Schiøll ved Statens Kunstakademi under Wilhelm Rasmussen, og 1923–1924 var han elev av Antoine Bourdelle i Paris.

Schiøll var tilknyttet Nidaros domkirkes restaureringsatelier 1927–1936 som billedhugger og utførte blant annet ni statuer som ble oppstilt i nisjer på vestfronten. I 1931 vant han konkurransen om en innvendig frise til Sjømennenes minnehall i Stavern.   Les mer …

Minnesmerket over Øyvinn Øi på Kalbakken i Oslo ble reist 9. april 1996, like ved der han ble drept.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015)
Øyvinn Øi (født 19. juni 1901 i Hadsel i Nordland, død 9. april 1940) var hæroffiser med solid militær utdanning fra både Norge og Frankrike. Han gjorde seg bemerket da han i 1939 advarte i et foredrag i Oslo Militære Samfund om hvordan et eventuelt angrep på Norge ville kunne foregå. Den 9. april 1940 ble han selv den første norske hæroffiser som ble drept i kamp med tyskerne. Øyvinn Øi var sønn av prest, senere lektor Gunnar Larssen Øi (1874–1966) og Thora Elise Lind (1878–1969), og ble gift i 1925 med farmasøyt Aagot Hesselberg (1899–1976). Han var far til økonomen Tor Hesselberg Øi (1939-2012).   Les mer …

Asbjørn Olai Aamot
Foto: Norske skolefolk (1952)
Asbjørn Olai Aamot (fødd 26. september 1901, død 8. juli 1974) var lærar og fråhaldsmann.

Han var son av bonde Anton Aamot og Olina f. Solheim. Dei dreiv garden Sletten i Askvoll kommune i Sunnfjord. Asbjørn Olai Aamot tok eksamen ved Volda lærarskule i 1925.

Aamot var fyrst vikar på ymse stader i fire år, før han i 1931 vart tilsett som lærar i Eikefjord i noverande Flora kommune. Han arbeidde fyrst i krinsane Barlindbotn og Grov, deretter i Barlindbotn og Tonheim.   Les mer …

Petter Moen
Foto: Våre falne bind 3 (1950).

Petter Moen (født 14. februar 1901 i Drammen, død 8. september 1944) var aktuar og motstandsmann. Han omkom ved fangeskipet Westphalens forlis utenfor svenskekysten. I ettertid ble hans dagbok fra fengselsoppholdet i Norge før avreisen med Westphalen utgitt; Petter Moens dagbok.

Etter invasjonen i 1940 ble Moen tidlig involvert i illegalt arbeid og engasjert i den illegale presse. Tidlig i 1943 ble Moen redaktør for London-Nytt. I februar 1944 ble Petter Moen ble arrestert sammen med sin kone og flere andre i en tysk presse-aksjon. Kona ble sendt til Grini, der hun satt resten av krigen.

Det ble senere kjent at Moen var lederen for gruppen rundt London-Nytt som sto bak Aula-brannen 28. november 1943.

Moen ble satt først arrestert i Møllergata 19, og her skrev han en hemmelig dagbok, som ble funnet og utgitt etter hans død, Petter Moens dagbok. Dagboksnotatene ble gjort under svært vanskelige forhold. Han hadde ikke skrivesaker, men brukte i stedet ei nål til å stikke hull som danna bokstaver i toalettpapir. Dette var et tidkrevende arbeid, og det var hele tida fare for at vaktene skulle oppdage boka og ødelegge den.

I september 1944 ble Petter Moen sendt ut av landet sammen med en rekke andre fanger på det tyske skipet Westphalen. Skipet forliste ved Marstrand ved svenskekysten, og Moen var blant flere omkomne. Blant andre omkomne kan nevnes Ansgar Sørlie.   Les mer …

Th. Eggum dreiv pelsdyravl medan han var lærar i Skjåk. Her matar han sølvrev. Fotograf ukjent.
Thorstein Eggum (fødd 18. mai 1901 i Sogndal, død 14. mars 1994 i Lier) var lærar, skulestyrar og lokalpolitikar. Lærarkarrieren delte seg nokså likt på Skjåk i Gudbrandsdalen og Lier ved Drammen. Han var varaordførar i det fyrste arbeidarstyret i Skjåk kommune. Eggum tok lærareksamen på Stord i 1922. Fyrste lærarstillinga var i Davanger, Askøy 1922-1923. Frå hausten 1923 kom han til Skjåk som folkeskulelærar i Holmork skulekrins. Der budde familien i lærarbustaden på Holmorkhaugen til 1945, da Eggum søkte og fekk lærastilling ved Øverskogen i Lier. Frå 1950 var han i Egge krins og skule i same kommunen, der han vart skulestyrar.   Les mer …

Ivar Mediås, lærer, politiker, redaktør og dedikert avholdsmann, samlet også inn store mengder gammelt Snåsamål
Foto: Martin Knoph
Ivar Mediås (født 18. august 1901 i Snåsa, død 11. juli 1971 i Steinkjer) var lærer i Snåsa. I 1968, som pensjonist, flyttet han til Steinkjer. Mediås var sønn av smed Ole I. Mediaas og Jensine. Ivar Mediås representerte Venstre i kommunestyret i Snåsa kommune fra midt i 1930-åra og i flere år etter 2. verdenskrig. Han satt også i skolestyret der han også var formann gjennom flere perioder. Det var også han som gjennom mange år redigerte spalten «Ungskogen» i menighetsbladet Sol-Sang. I tillegg var han speiderleder for Snåsa 2, medlem og leder for det frilynte ungdomslaget Vårvon, formann i styret for Vårvon si folkeboksamling, formann i kommunens turistforening, mangeårig leder i styret for Breide Samvirkelag og Breide samfunnshus. Han var sterkt engasjert i avholdssaken, og hadde flere verv i Inntrøndelag krets av D.N.T.   Les mer …

Etableringer

Bratsberg Landmandsforretning.

Bratsberg Landmandsforretning ble stiftet av bøndene i Telemark i 1901. Forretningen ble gjerne kalt bare "Landmand" Hensikten med forretningen var import og omsetning av kraftfôr, kunstgjødsel, såkorn, frøvarer og kolonialvarer. Forretningen solgt også andre landbruksprodukter.

Til dette formålet kjøpte "Landmand" Limigården i Liegata 10 og 12 i Skien. Hele eiendommen ble ominnredd og modernisert i 1937/38. Etter dette hadde forretningen kraftfôrblanderi, maismølle og korn- og frørenseri. Den disponerte tre lastebiler og én varebil. Foruten bestyreren bestod personalet av tre kontormedarbeider, 7 butikkmedarbeider og 8 sjåfører og lagerarbeidere i 1949. J. O. Grimsrud var bestyrer på dette tidspunktet.   Les mer …

<onlyinclude>
Postkort fra ca 1905 med motiv fra Gustadbakken

Gustadbakken var hoppbakke i Geithus i Modum kommune. Bakken ble bygd på ettersommeren 1901. Det ble snart satt verdensrekorder i bakken. Hovedlandrennet, en stor begivenhet, var her i 1915. Det ble arrangert renn her i mange år og bakkerekorden ble stadig flyttet. Det siste rennet var i 1964.

Verdensrekorder

Den første vinteren, 1902, var det ikke noe offisielt renn, men Nils Gjestvang hoppet 41 meter søndag 2. mars 1902. Det var verdensrekord! Dette skjedde i privat regi sammen med en annen geithusing, Ludvig Moen. Man kan man lese om det lenger nede i artikkelen.

I 1912 satte Gunnar Andersen fra Lyn verdensrekord her på 47 meter.

Gustadrennene

Søndag 13. januar 1903 sto det denne annonsen i Buskeruds Blad

Det første rennet ble arrangert i 1903, lørdag 24. og søndag 25 januar. I 1904 gikk rennet den samme helga i januar. I de følgende år var Gustadrennet en av de store skibegivenheter i landet, med langrenn oftest fra Folkvang på lørdag og hopprenn i «Gusta’n» på søndag.

Langrennet gikk ofte over Bergsjø, som alltid var islagt på den tiden, over jordene, opp på Øståsen og tilbake over Bergsjø. En annen variant var å legge løypa gjennom Geithus på et eller annet vis og oppover mot Brunes, Badet, Moane og tilbake.

Omtrent alle de beste skiløperne i landet deltok i Gustadrennet.

Bakkerekorder

  • 1902: 41 meter, Nils Gjestvang, Geithus (verdensrekord)
  • 1912: 47 meter, Gunnar Andersen, Lyn (verdensrekord)
  • 1924: 50 meter, Henry Moen, Modum.
  • 1926: 50,5 meter, Hjalmar Braathen, Sysle
  • 1928: 51,5 og 52 meter, Aage Pettersen og Gunnar Andersen, Modum.
  • 1931: 52,5 meter, Hans Beck, Kongsberg.
  • 1935: 54,5 meter, Willy Pedersen,Drafn.
  • 1936: 60,5 meter, Nils Bottegård, Modum.
  • 1951: 71,5 meter, Erling Kroken.

Les flere detaljer i Gamle Modum 2014.

Hovedlandsrennet i 1915

Hovedlandsrennet i Gustadbakken 1915

En av de største idrettsbegivenheter på Modum gjennom tidene er Hovedlandsrennet som ble arrangert av Modum skiklub den 18., 20. og 21. februar 1915. Da var H. M. Kong Haakon til stede.

Til rennet var det anmeldt 200 løpere fordelt på 5 klasser:

  • Langrenn 30 km
  • hoppløp for seniorer
  • kombinert kl. A
  • kombinert kl. B
  • hoppløp yngste klasse

Torsdag den 18. kom regnvær. Det var en stor skuffelse. Løypa gikk opp de bratte liene mot Hovlandsfjellet. Lørdag den 20. var det enda værre førefolhold: Det regnet i bygda og det snødde i høyden. Søndag den 21. var det hopprenn i Gustadbakken. Bakken var full av folk.

Du kan lese om hovedlandrennet i Gamle Modum 1986 og 2014.

Historiebildet i Bygdeposten

27. februar 2014 skriver avisa Bygdeposten på siste sida:

Historiebildet: Gustadbakken som lå i Geithus, ble åpnet i 1902 og var eid av Modum SK og Geithus IL. Da satt Nils Gjestvang to verdensrekorder, en på 38 meter og en på 41,5 meter. 10 år seinere, i 1912, forlenget Gunnar Andersen verdensrekorden til 47 meter. Den siste bakkerekorden ble satt av Erling Kroken, og var på hele 71,5 meter. Når dette var vet vi ikke. Bakken ble lagt ned rundt 1980 tallet.

Da Nils Gjestvang satte verdensrekord i Gustadbakken med 41 meter

Denne historien kunne man lese i Buskerud Blad 22. mars 1930 (fra en avskrift som Erling Diesen har):

Da Nils Gjestvang satte verdensrekord i Gustadbakken med 41 meter

Litt om den store begivenheten for 28 år siden

Folk som bodde i nærheten spekulerte hardt på hva Elling Sleviken, eieren av gården Gustad, tenkte på å legge an med da det en dag på ettersommeren 1901 begynte å drønne kraftige dynamittskudd oppe i kleiven like ovenfor innmarken hans.
Den kjente vei- og anleggsarbeider Sæther hadde nemlig begynt å hamre på borstål i bergryggen øverst i kleiven, han sang sine lystige anleggsviser så folk som reiste forbi nede på storveien, stoppet op, lyttet, og når han ropte faresignalet ”v a r s k o h e r …”, med sin kraftige bassrøst, så hørtes det nesten likeså langt som klokkene i Heggen-kirken.
Som sagt, folk undrede på hva dette skulde bety. Det blev imidlertid straks bekjent, at det var Modum Skiklubb som hadde fått den vanvittige idé å bygge en skibakke i den stupbratte kleiven. Men da blev det leven i rosenes leir. Hvem ville våge å hoppe ut for en slik avgrunn!
Slikt var jo galmannsverk, det var jo oplagt selvmordsforsøk! Imens drev Sæther med sitt planeringsarbeide, bergryggen pulverisertes til pukkstein, og ask- og bjørkestubber sprengtes til filler. Ut på høstparten var det i ulendet oparbeidet en smal rendsle, øverst ca. 5 meter bred med jevn utvidelse til ca.10 meter nederst i overgangen til gårdens dyrkede mark. Dette var Gustadbakkens unnarenn. Tilrennet med overgangen til hoppet var ferdig fra naturens hånd, så med dette hadde klubben lite bryderi.
Det var vel ikke fritt for at noen hver, enten han var skiløper eller ikke, kjente det grøsse i sig ved tanken på å sette utfor denne avgrunn, når han stod på toppen og så utover.
Sæther hadde vel en lignende fornemmelse, for da han var ferdig med sitt arbeide i bakken, døpte han den for ”Drepen”. Men senere, da bakken viste sig snild og ufarlig, døpte han den om til ”Himmelspretten”.
Utpå vinteren, da det var kommet tilstrekkelig med sne, begynte enkelte av de vågaleste skiløpere med stor forsiktighet å prøve bakken. Sant å si skulde det en viss porsjon mot til bare å stå slettløipe, for unnarennet var så langt at farten efterhvert øket så en fikk fornemmelse av å sveve i luften. Så det blev betraktet som en ren sportsbedrift av mange å kunne stå slettløipe i Gustadbakken. Selveste Trysil-Knut ville ikke ha klart sitt bekjente kunststykke. I farten å ta av sig jakken og henge den op i en furugren den ene løipe og ta den på sig igjen den neste.
Men Gustadbakken blev ikke bygget for å stå slettløipe i.
Da Jørgen Bergquist, Daniel Eie, Arnt Skaaden, M. Berg og Chr. Øhren ”opdaget” kleiven var forutsetningen den, at det her skulde bli en h o p p bakke, som det skulde stå ry av utover landet.
Imidlertid så det ut til, at det den første vinter ikke ville bli synderlig lengere hopp her enn i de gamle jordkneikene som hittil var benyttet. Riktignok klartes hopp på 25-26 meter med letthet av hvilkensomhelst skiløper, og enkelte nådde 30-32 meter. O g efter datidens begreper var jo et 30 meters hopp temmelig respektabelt.
Men det stod en viss skrekk av Gustadbakken i begynnelsen, unnarenent var i smaleste laget, og enkelte stubber og bergknauser stod igjen, faretruende langt frem. Av forsiktighetshensyn undlot klubben å arrangere sitt premieskirenn der den første vinteren. Det så således ut til at alt slit og strev og påkostninger klubben hadde hatt skulde være bortkastet.
Men så var det en søndagseftermiddag, langt utpå vinteren, at min gode kamerat Nils Gjestvang og jeg blev forlikte om å ta en tur ut i ”Drepen” for å prøve både den og oss ennå en gang. Nils var en uvøren krabat, han stupte fra de høieste ”dopper” i Bergsjø, han lot det stå til på bremsefri sykkel utover den lange bratte Vikebakken, og det fantes ikke skibakke på østsiden som han ikke hoppet i ”dompa” i. Han ga en go dag i enten han stupte eller stod bare han hoppet langt, og for å komme lengst mulig la han seg til den uvane å ”trekke op” både en og to ganger. Dette resulterte i at han ofte kom ned på bakenden, men i almindelighet reiste han sig op igjen og stod videre.
Det var kommet ca. 20 cm med nysne, og vi tråkket bakken så den blev jevn og fin å se på. Ytterst på stupet subbet vi sammen et lite spretthopp på ca. 25 cm høide og laget en ”medde” et stykke opover tilrennet for å være sikre på å komme ned nogenlunde midt i bakken. Vi har et 20 meter justert båndmål med oss og fester dette 25 meter nedenfor hoppet. Det var ypperlig skiføre den dagen, aldeles vindstille og himmelen var overskyet så solen generte ikke. Jeg haker først og klarer mig bra. Så er det Nils´ tur, og jeg plasserer mig nedi bakken for å ta hopplengden hans. Han hopper 34 meter og står støtt som fjell. Neste omgang skal Nils hoppe først, og jeg er skråsikker om, at han kommer til å tøie sig lengere. Han tar et par meter lengere tilrenn og hopper 38 meter feilfritt.
Dette går bra, Nils, sier jeg. Vil du prøve igjen. Ja, ei løipe til, svarer han. Han har fått blod på tann, han er passelig varm og føler sig oplagt. Vi tråkker bakken igjen og steller litt på det vesle hoppet. Nils gnir mer parafinvoks på skiene sine og rusler opover tilrennet. Kom når du er ferdig, sier jeg, jeg skal holde bakken klar. I mellomtiden var det nemlig kommen noen få tilskuere bort til bakken.
Jeg har aldri med sånn spenning ventet på en hoppløper verken før eller siden. Jeg var overbevist om at han denne gangen ville hoppe ca. 40 meter. Men åssen ville det gå om han ramlet i slik fart og i denne smale bakken! Kanskje det endte med en ulykke, så bakken vår ville komme i vanry. Men jeg trøstet mig med at h v i s Nils ramlet, så blev det vel på den vanlige måten – å sette sig pent på skiene. Jeg stirrer stivt på det vesle hoppet der oppe og venter hvert øieblikk på at nå er´n der. Han skulde vel aldri ha fått betenkeligheter. Aa nei, kjenner jeg ham for rett så er det ikke snakk om tilbaketog der i gården. Endelig ser jeg ham som et lyn på hoppet, han skvetter kraftig i og skyter rett til værs med pen strekk, tuppa hverken op eller ned, skiene kommer efter hvert i flukt med bakken, han svinger en barkvist med den høire handa og det hviner i buksene hans som storm i taugverket på en fullrigger, da han farer forbi mig i luften. Bare ikke trekk op, Nils, tenker jeg, men det gjør han heller ikke han synes vel det er for langt igjen til dompa, han tar nedslaget flott med den høire skien litt frem og står støtt som aldri før. Han gjør en bra Kristianiasving på sletta, så sneføika står som fra den roterende, og kommer smilende som alltid, opover mot mig for å høre hopplengden. Og den er i dette tilfele ikke vanskelig å fastslå. Det er bare e t t nedslag i bakken, et r e n t nedslag uten subbing og vårt stålmål ligger bare et par meter til siden, så her behøves ikke lang siktingen for å finne resultatet. Aa langt var det! roper Nils. Aa langt trur du! svarer jeg. Rakk jeg førr! Det var 41 meter, Nils!
Det er verdensrekord det, get!
Vi satte merker i treleggene på begge sider av bakken rett ut for nedslaget, så hvem som helst tviler kunne komme å konstatere at vi hadde målt riktig. Vi hadde nemlig på følelsen at vår påstand om 41 m. stående hopp ville bli mottatt som en diger skrøne, og deri tok vi ikke feil. Det var jo ikke i no almindelig premierenn med autoriserte dommere og hoppmålere at den 19 år gamle Geithusgutten Nils Gjestvang satte verdensrekord i Gustadbakken med 41 meters stående hopp den 2. mars 1902. Derfor blev han ikke tiljublet og ropt bravo for heller. Men en del av oss spleiset sammen til en minnemedalje som han fikk, da han en måneds tid senere utvandret til ”Junaiten”. Han har ikke vært hjemme og over there har han så vidt jeg vet ikke deltatt i skirenn, tiltross for henstilling fra The National Ski Association og U.S. Eastern Ski Association.

                                                                                                                           Ludv. J. Moen.

Bilder

Kilder og litteratur

Koordinater: 59.91020° N 9.96049° Ø   Les mer …

Teikning av fabrikken i Byfoged Paus gate 10.
Foto: Ukjend kunstnar / Johs. Sætherskar, Det Norske Næringsliv 4, Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949.

Bakkens skofabrikk vart starta opp som eit aksjeselskap i 1901 etter initiativ frå Jacob Solheim m.fl. Frå byrjinga heldt fabrikken til i legde lokalar på Blekebakken, men flytta etter kvart til Byfogd Paus gate 10A i Skien. Fabrikken hadde eit aksjekapital på 400 000 kr kring 1949.Sidan 1904 vart fabrikken leia av disponent Jacob Solheim frå Kilebygda. Etter kvart fekk han også med seg sonen, Arthur Solheim, som meddisponent. Jacob hadde starta karriera si som 16 åring, fyrst på en tobakksfabrikk og seinare på Bakkens Tøffelfabrikk. Han meinte at tretøflar (tresko) ikkje ville overleve, og fekk med seg fleire for å skape ei ny skoindustribedrift i Skien."Bakken", som fabrikken blei kalla på folkemunne, gjorde det svært godt. Dette gjorde at det snart etablerte seg ei lang rekke skofabrikkanter i byen. På det meste hadde "Bakken" 230 tilsette og blet rekna for å vere ein svært sikker arbeidsplass. Totalt var omlag 500 arbeidarar sysselsatt direkte i skoindustrien i Skien då produksjonen var på høgda i byen. Frå byrjinga omfatta produksjonen i fabrikken berre hussko (sandalar, tøflar), men då fabrikken flytte inn i nye lokalar i 1907 tok ein til å produsere andre typar skotøy. Frå 1913 produserte fabrikken utelukkande sko til utandørs bruk.

Rundt 1950 produserte fabrikken mest brukssko og spasersko i rand, durk og welt, samt beksøm og weltbeksøm skistøvlar. Leiinga i fabrikken var visstnok svært opptatt av å levere fyrsteklasses produkt.

Omsettinga skjedde for det meste direkte til skotøyforretningar rundt om i landet. Fabrikken hadde fire fast tilsette agentar som reiste rundt å solgte produkta. I tillegg hadde dei fast agent i Oslo og eigne agentar i Troms og Finnmark.   Les mer …

Cigarforretningen Trio drev sin handel i Grimstad.

Nic. Thomassen var tidlig involvert i denne forretningen.

Haakon Due drev Trio fra 11. juni 1901[1]og frem til han meldte opphør 12. mars 1902. Kort tid etter, 14. mars 1902, melder Simon Grunde Simonsen at han vil drive Cigarforretningen videre. Han noterer da bopæl i "Brf.-No. 36".[2] Grunde-Simonsen ble i 1927 anklaget for å ha solgt tobakk engros utenom riktige kanaler, og ble ilagt en bot på kr 5.000.- av De norske tobakshandeleres forening for dette. Det er mulig dette slo beina under økonomien og forklarer eierskiftet året etter.[3] Margrete Marie Simonsen, bopæl Torvet i Grimstad, driver Cigarforretningen Trio fra 15. mars 1928.[4] Margrethe Marie Grunde Simonsen drev forretningen til 3. januar 1955. Da ble den overtatt av Arthur Grunde Simonsen, bosatt i matr.nr. 1 i Grimstad.[5]

23. oktober 1971 varsler Arthur Grunde Simonsen at Cigarforretningen Trio opphører.[6]   Les mer …

Jøl Baardsen Lunden arbeidet på Fjære fattiggård. Blant hans foto lå dette, sannsynligvis av ansatte og slekt/familie.
Foto: Oddny Baardsen/Jarl V. Erichsen
Fjære fattiggaardSøm i Fjære var en kommunalt drevet fattiggård. Fjære herred (Grimstad kommune fra 1971) drev den fra 1901 og helt til institusjonen ble avløst av Feviktun etter 100 års drift på Søm i 2001.   Les mer …

Gudstjeneste i Adath Jeschurun.
Adath Jeschurun var en jødisk menighet i Kristiania. Menigheten ble stiftet 1901, og dens første forstander var rabbiner Mayer Aschkanaze. Meyer hadde tidligere vært forstander i Det mosaiske trossamfunn. Menigheten fikk en relativt kort levetid, da den i 1906 gikk inn i Den israelittiske menighet. I følge Oskar Mendelsohn holdt de i sin aktive periode til i Brugata 5.   Les mer …

Ved Reidvintunet i Hillestad i Holmestrand kommune, ved den originale traseen for Holmestrand-Vittingfossbanen, nær der den møtte Tønsberg-Eidsfossbanen, er det bygget en kopi av Ramnes stasjonsbygning, i regi av Vestfold Privatbaners Museum.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013)

Tønsberg-Eidsfossbanen var en smalsporet privatbane i Vestfold. Den åpnet 18. oktober 1901 og ble nedlagt 1. juni 1938.

Tønsberg-Eidsfossbanen var 48 kilometer lang. Den hadde den felles strekning med en annen privatbane, Holmestrand-Vittingfossbanen som benyttet Tønsberg-Eidsfossbanens spor på den 6 km lange strekningen fra Hillestad til Hof.

Tønsberg-Eidsfossbanen hadde sporforbindelse med Vestfoldbanen ved Jarlsberg points utenfor Tønsberg.

Den hadde opprinnelig utgangspunkt på egen stasjon fra Gamle Tønsberg jernbanestasjon, som ligger i Nedre Langgate 50, som hadde åpnet for trafikk i 1881. Denne ble lagt ned i 1915, da jernbanelinjen i Tønsberg ble lagt helt om, og banen fikk felles stasjon nordover til dagens Tønsberg stasjon nær Stoltenbergparken sammen med NSB.   Les mer …

  1. Handelsregistre for Kongeriket Norge. 1901 : utgitt på foranstaltning av det offentlige i henhold til lov om handelsregistre, firma og prokura av 17. mai 1890 § 4
  2. Handelsregistre for Kongeriket Norge. 1902 : utgitt på foranstaltning av det offentlige i henhold til lov om handelsregistre, firma og prokura av 17. mai 1890 § 4
  3. Nordisk Tidende 10/11/1927
  4. Handelsregistre for Kongeriket Norge. 1928 : utgitt på foranstaltning av det offentlige i henhold til lov om handelsregistre, firma og prokura av 17. mai 1890 § 4
  5. Handelsregistre for Kongeriket Norge. 1955 : utgitt på foranstaltning av det offentlige i henhold til lov om handelsregistre, firma og prokura av 17. mai 1890 § 4
  6. Agderposten 23/101971