Adopsjon

Adopsjon er en juridisk handling der foreldreskapet til en person overføres til andre. Oftest gjelder dette foreldreskap til et barn som overføres fra biologiske foreldre til andre. Gjennom adopsjonen får den adopterte samme rettigheter som om hen var adoptivforeldrenes biologiske barn. Adopsjon ble først innført i Norge i 1917; før dette hadde barn som levde med andre enn de biologiske foreldrene normalt status som pleiebarn, ikke ulikt dagens fosterbarn.

Årsaker til adopsjon

Adopsjon ble først og fremst innført som en ordning for å gi en klar juridisk status til barn som levde med andre enn sine biologiske foreldre, enten fordi de var avgått ved døden eller fordi de var varig ute av stand til å ta seg av barnet. Dette er fortsatt en vanlig årsak. Dersom de biologiske foreldrene har avgått ved døden kan det skje forholdsvis raskt, men i mange tilfeller kan det skje etter at barnet har vært i fosterhjem i lengre tid.

Stebarnsadopsjon forekommer nokså ofte. Dette skjer når den ene av de biologiske foreldrene er avgått ved døden eller er varig ute av stand til å ta seg av barnet, og den andre av de biologiske foreldrene har en ny livspartner.

Utenlandsadopsjon er også en hyppig forekommende type adopsjon. I 1969 fikk Norsk Koreaforening rett til å drive adopsjonsformidling, med det formål å finne foreldre til foreldreløse barn. Siden har det blitt adoptert barn fra en rekke andre land, og per 2020 er det omkring 20 000 utenlandsadopterte i Norge.

Vilkår

Ettersom adopsjon er et sterkt inngrep som kan komme i konflikt med menneskerettighetene, er det satt noen ufravikelige vilkår:

  • Foresatte må ha gitt lovlig samtykke. Dersom de biologiske foreldrene er avgått ved døden eller varig ute av stand til å ta vare på barnet (etter en svært streng tolkning av dette) vil gjerne barnevernet være foresatte.
  • Samtykket må være dokumentert i et rettslig samtykkedokument.
  • De som adopterer må være minst 25 år gamle.

I tillegg er det satt noen skjønnsmessige vilkår:

  • Adoptivforeldrene må ha omsorgsevne over tid, herunder en rimelig god helse.
  • Adoptivforeldrene må ha en rimelig god økonomi.
  • Barnet som adopteres bør bli det yngste i familien.
  • Ved utenlandsadopsjon må fødelandets krav tilfredsstilles.
  • Adopsjon tillates normalt ikke dersom paret samtidig forsøker å få egne, biologiske barn.
  • Barn som har fylt 12 år skal selv få si sin mening under prosessen.

Ansvaret for forvaltning av regelverket ligger hos Barne- og likestillingsdepartementet, med Barne-, ungdoms- og familieetaten som utøvende myndighet.

Historie

Før 1917 fikk barn som levde med andre enn foreldrene normalt status som pleiebarn. De hadde da ingen juridiske rettigheter med tanke på arv. Dette kunne justeres gjennom et testamente, men livsarvingene hadde da uansett krav på sin lovbestemte andel. Pleiebarna risikerte dermed å stå på bar bakke dersom pleieforeldrene falt fra. Pleieforeldrene hadde også et begrensa ansvar for å ta seg av dem over tid, hvilket førte til at de kunne få en ustabil tilværelse. Med De castbergske barnelover fikk barn født utafor ekteskap arverett etter faren, og enslige mødre fikk rett til barnebidrag. Men fortsatt sto pleiebarna svakt.

Den første formen for adopsjon som ble tillatt, i 1917, var såkalt «svak adopsjon». Barnet var da kjent med sine biologiske foreldre og beholdt arverett etter dem. Først i 1938 ble såkalt «sterk adopsjon» tillatt. Der brytes alle juridiske bånd til de biologiske foreldrene, og barnet fikk samme rettigheter som eventuelle biologiske barn adoptivforeldrene hadde – med unntak av odelsrett. Med denne lovendringa økte antall adopsjoner kraftig.

Under andre verdenskrig hadde okkupasjonsmakta et program for adopsjon av «ariske» barn, se Lebensborn.

I 1947 ble det satt ned et utvalg for å utarbeide en ny barnevernslov. Bakgrunnen for dette var at man hadde oppdaga et uheldig samrøre mellom jordmødre og advokater. Det var stor etterspørsel etter barn som kunne adopteres fra ufrivillig barnløse par. Enslige mødre ble satt under sterkt press slik at de skulle adoptere bort barnet sitt. Det ble i 1948 innført en angrerett på adopsjon, dersom det viste seg at barnet var fysisk eller psykisk sykt, eller dersom det viste forbryterske tendenser. I 1953 ble privat adopsjonformidling forbudt, slik at jordmødre risikerte straff dersom de drev med slikt. I 1972 ble det også innført en regel om at avtale om adopsjon først ble bindende seks uker etter fødselen. Dermed hadde mødrene bedre mulighet til å ombestemme seg etter å ha vært gjennom fødselen. I Oslo ble denne regelen faktisk systematisk tilsidesatt helt til 1989. Forbudet mot privat adopsjonsformidling ble senere delvis fjerna, men kun for godkjente adopsjonsforeninger ved utlandsadopsjoner.

Enkelte andre lovendringer førte til nedgang i antall adopsjoner. I 1964 ble barnebidrag lovpålagt. Siden 1916 hadde enslige mødre hatt rett på bidrag, men måtte kreve det inn selv. I tillegg måtte barnefaren erkjenne farskapet. Nå kunne det kreves inn selv om barnefaren motsatte seg det, en regel som kunne innføres fordi det siden 1956 hadde på hjemmel for å ta blodprøver i farskapssaker. I tillegg var det moras hjemkommune som betalte ut bidraget, og så krevde det inn fra barnefaren. Dermed ble det økonomiske sett langt enklere å være enslig mor. I løpet av de neste åra skulle også holdningene begynne å endre seg, selv om det fortsatt lenge var et stigma knytta til det å være enslig mor. En annen faktor, som også kom som følge av lovendringer, var abort. Det var mulighet til å søke en abortnemnd om tillatelse til å avbryte svangerskapet, men ofte ble adopsjon da foreslått som alternativ. I 1978 kom så adgangen til selvbestemt abort, og dermed ble dette løsninga i mange tilfeller.

I 1986 kom en lovendring som sidestilte adopterte og biologiske barn også med tanke på odelsrett. I tillegg bortfalt angreretten. Det ble også innført en regel om at adopterte hadde rett til å få kjennskap til sitt biologiske opphav etter at de hadde fylt atten år.

Som hovedregel kan ektepar eller enslige bli vurdert som adoptivforeldre. I 2002 ble det godkjent at en registrert partner kunne adoptere sin partners biologiske barn (i praksis stebarnadopsjon), såfremt den andre biologiske forelderen samtykka, var avgått ved døden eller var ukjent. Da ekteskapsloven ble gjort kjønnsnøytral i 2009 førte dette til at også likekjønna ektepar kunne adoptere.

Adopsjon i arkivmateriale

Sterk adopsjon er i utgangspunktet klausulert i 100 år. Dette er årsaken til at en del arkivkilder klausuleres lenger enn andre regler skulle tilsi; mens dåpsinnførslene i seg selv er klausulert i 60 år, må mange kirkebøker holdes lukka fordi de inneholder eller kan inneholde notater om sterk adopsjon.

Adopterte kan etter at de har fylt atten år kreve å få utlevert informasjon om sine biologiske foreldre. Dette gjøres gjennom fylkesmannen på stedet der adoptivforeldrene bodde på adopsjonstidspunktet, eller gjennom Bufdir for utlandsadopterte.

Litteratur og kilder