Alf Larsen (1885–1967)

Alf Larsen (født 22. juli 1885 i Tjøme kommune, død 12. desember 1967 samme sted) var forfatter, litterær konsulent, redaktør og tidvis omstridt samfunnsdebattant, i moden alder tilhenger av Rudolf Steiners antroposofi. Etter et langvarig opphold i Danmark bodde Larsen på Tjøme fra begynnelsen av 1920-årene og livet ut, der han eide gården Rød.

Faksimile fra Aftenposten 13. desember 1967; utsnitt av nekrolog over Alf Larsen.

Familie

Alf Larsen var sønn av skipper Adolf Larsen (1859–1905)[1] og Kristine Iversen (1857–1936), og ble gift i 1922 i København med Astrid Blicher-Hansen (1873-1954).

Liv og virke

Alf Larsen var eldst i en søskenflokk på sju, og vokste opp på Hui (Hudøy) vest for Tjøme. Faren var skipper, og omkom på Nordsjøen i 1905. Også hans tre brødre ble sjømenn.

Larsen ble påkostet skolegang av en velgjører fra Sandefjord, og gikk på Skiringssal amtsskole, senere på Grundtvigs folkehøyskole i Lyngby i Danmark. Han studerte deretter ved det jesuittiske St. Andreas-kollegiet i København, men unnlot å ta studenteksamen. Han hadde også et et langvarig opphold i Frankrike.

Alf Larsen debuterte som forfatter i Danmark under pseudonymet Alf Ingebrekt med diktsamlingen Vinterlandet i 1912 (på dansk), men ved senere utgivelser brukte han sitt eget navn. Fra 1918 var han knyttet til dansk Gyldendal som konsulent og rådgiver i norske saker. Han var bosatt i København til omkring 1922, da han giftet seg med den 12 år eldre Astrid Blicher-Hansen. Medgiften gjorde at de kunne flytte hjem til Tjøme, hvor Larsen kjøpte Rød gård.

Larsen ble i godt voksen alder tilhenger av Rudolf Steiners antroposofi. Fra 1933 til 1941 var han redaktør og bidragsyter til tidsskriftet Janus, som tok for seg tidens spørsmål ut fra et åndelig ståsted som lå nær antroposofien. I 1942 startet han, sammen med økonomen Barthold Butenschøn, Dreyers forlag, der han selv ble hovedkonsulent. Larsen var tilknyttet Dreyers forlag i en årrekke.

Blant Alf Larsens utgivelser kan nevnes Billeder fra den gamle stue (1916), I Vindens sus (1927), Med vår under vingen (1928), I jordens lys (1946), Stemninger ved Okeanos' bredder (1949) og En tangkrans (1959).

I 1950- og 1960-årene var Larsen dessuten en ivrig bidragsyter i form av artikler, essays og aforismer til blant annet Morgenbladet og forretningsbladet Farmand, med et innhold som plasserte ham på ytre høyre fløy i politikken. Han fortsatte med dette helt fram til sin død på Tjøme i 1967.

Alf Larsen hadde statens kunstnerlønn fra 1960, og fikk Doblougprisen i 1961.

Ettermæle

 
Alf Larsen er gravlagt på Tjøme kirkegård.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015)

I en nekrolog over Alf Larsen i Aftenposten 13. desember 1967 av Finn Jor, ble han beskrevet slik (utdrag):

Ved Alf Larsens bortgang er det nærliggende å si at en epoke er slutt: Den litterære gullalder i Norge. Som ung mann ble han stillet i klasse med Olaf Bull og Herman Wildenvey, og han var bare litt yngre enn Knut Hamsun. Han tilhørte samme generasjon som Sigrud Undset, Johan Falkberget og Olav Duun. Med dem hadde han ett felles: En absolutt målestokk for menneskeliv og diktning. ... Den yngre generasjonen kjenner vel kanskje polemikeren Alf Larsen best, men det hersker neppe tvil om at denne ener i vårt kulturliv har skrevet både dikt og prosa som vil bli stående lenge ved sin iboende kraft.

Det er reist et minnesmerke over Alf Larsen rett overfor hovedbygningen på gården hans, Rød, på Tjøme, utført av Finn-Henrik Bodvin (1985), et eiketre-monument inspirert av Larsens dikt om øyas eikeskog, som ikke lenger finnes; De forsvunne ekeskoger.

Alf Larsen er gravlagt på Tjøme kirkegård.

Referanser/noter

  1. I Norsk biografisk leksikon oppgis farens navn feilaktig som Alfred Larsen, jf. dåp og folketelling i kildene. Farens fødselsår varierer i kildene, men han var født i 1859, jf. hans dåp i SAKO, Nøtterøy kirkebøker, F/Fa/L0006: Ministerialbok nr. I 6, 1852-1864, s. 107 i Digitalarkivet.

Kilder