Andre slesvigske krig

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart over Slesvig fram til krigen

Andre slesvigske krig, også kjent som den dansk-tyske krig, ble utkjempa i 1864 mellom Danmark på den ene sida og Preussen og Østerrike på den andre. Bakgrunnen var langvarig strid om kontroll over hertugdømmene Slesvig og Holstein. Krigen endte med at Danmark måtte gi fra seg kontrollen over disse områdene. Et hundretalls nordmenn deltok som frivillige i krigen.

Bakgrunn

Hertugdømmene var forbundet med Danmark ved at den danske kongen også var hertug i Slesvig og Holstein. Sistnevnte var også med i det tyske forbund, en sammenslutning av de ulike fyrste- og hertugdømmer som noen år etter krigen ble samla i keiserdømmet Tyskland. Det hadde en tid vært store motsetninger mellom dansker og tyskere i områdene, og i revolusjonsåret 1848 ble det også oppfør i hertugdømmene, kjent som første slesvigske krig. I 1850 hadde Danmark måttet forplikte seg til å ikke knytte Slesvig nærmere til kongeriket.

I 1863 valgte danskene allikevel å forsøke å innlemme Slesvig i riket. Det kom det året en ny grunnlov, novemberforfatningen, hvor man tok inn hertugdømmet i selve riket. Christian IX signerte forfatningen, som var skrevet av nasjonalliberale politikere. Selv om man visste at Danmark ikke kunne måle seg med tyskerne militært sett, trodde de at de var på trygg grunn fordi de var sikre på å få støttte fra Sverige, Norge, Storbritannia og Frankrike, eller i det minste fra tre av disse. Dette slo fullstendig feil.

Krigens gang

Krigen brøt ut i februar 1864, og Danmark sto da helt alene. Østerrike og Preussen sendte 57 000 mann over grenselva Eider. Danskene trakk seg raskt tilbake til den befesta linja Dannevirke, som de mente var nærmest uinntakelig. Men etter den kalde vinteren var myrområdene vest for stillingene frosne, så de tysk-østerrikske styrkene kunne lett krysse dem.

Danskene måtte trekke seg videre tilbake til Dybbøl skanse, en sterkt befesta stilling. Det kom til harde kamper der, inntil danskene måtte overgi skansen den 18. april 1864.

Den 20. april begynte London-konferansen, der man på britisk initiativ forsøkte å få til en fredsslutning. Den 25. juni ble dette forsøkte avbrutt uten å ha nådd noe resultet. Den midlertidige våpenhvilen man hadde hatt under forhandlingene ble dermed avslutta, og 29. juni leda Helmuth von Moltke et angrep mot Als. Danskene måtte evakuere øya, og resultatet ble at hele Jylland var under tysk kontroll.

Danskene sto dermed meget svakt under fredskonferansen i Wien senere samme år. Danmark måtte avstå alle krav på Holstein, Lauenburg og Slesvig, og den dansk-tyske grensa ble lagt til Kongeå. Omkring 200 000 dansker som bodde i Slesvig bodde dermed på tysk område. Østerrike fikk kontrollen over Holstein, mens Preussen fikk Slesvig.

I overkant av 1500 på dansk side mista livet under krigen, men over 500 ble såra og over 3500 ble tatt til fange. På tysk-østerriksk side var samla antall døde, såra og fanger i overkant av 1700.

Norske holdninger til krigen

I Norge var det en del folkelig støtte til danskene, og også en del forfattere og studenter som hadde slutta seg til skandinavismetanken talte varmt for norsk støtte til det danske framstøtet. Henrik Ibsen var blant de fremste av disse; han skrev i desember 1863 diktet En Broder i Nød. I mars 1864, en måneds tid etter at krigen hadde brutt ut, vedtok Stortinget allikevel at man ikke skulle støtte danskene. Ibsen skrev da diktet Troens Grund, og bitterheten overfor sine landsmenn som kommer fram i dette preger også flere av hans senere verker. Bjørnstjerne Bjørnson var også tilhenger av å støtte Danmark, og skrev Til Danebroge. Skandinavismen dukker opp igjen hos Bjørnson senere, men den ble aldri et like sterkt innslag i norsk politikk som den hadde vært i 1840- og 1850-åra.

Frivillige

Frivillige som er omtalt på Lokalhistoriewiki:

Kilder