Andres av Oslo

Andres (Andreas, Anders) var biskop av Oslo fra 1267 til 1287.

Som Oslo-biskop forsøkte han å styrke Oslo bispedømmes stilling. Han hevdet at Oslo domkapittel og biskopen skulle delta i valg av Hamar-biskop, og mente at Torfinn av Hamar ikke var valgt på lovlig måte. Erkebiskop Jon Raude avgjorde i 1278 at Torfinn var lovlig valgt, og forbød Andres å ta opp saken igjen.[1].

I 1274 deltok Andres på andre konsil i Lyon. Blant viktige saker som ble drøftet der var et forsøk på gjenforening med østkirken, godkjenning av Fransiskanerordenen og Dominikanerordenen, tiende for å støtte korstogene og prosedyrer for pavevalg.

Sammen med erkebiskop Jon Raude og biskop Torfinn av Hamar kjempet han for kirkelig selvstendighet, og fikk i 1277 en avtale med Magnus Lagabøte, sættergjerden i Tønsberg. Blant stridspunktene var ordningen for bispevalg, skattlegging av geistligheten og vern av kirkegods. Forholdet mellom Andres og kongen må ha vært godt lenge før dette; i 1268 ble Andres sammen med biskop Peter av Bergen gitt pavelig mandat som eksekutører for kongens testamente, etter Magnus' eget ønske.[2] Da kong Magnus døde i 1280 gikk formynderregjeringen tilbake på løftene og stilte seg på adelens side. I 1282 gikk det så langt at de tre biskopene ble landsforvist.

Erkebiskop Jon og Andres dro til Sverige, og Jon Raude døde der etter kort tid. Andres reiste så videre til Roma, muligens i følge med Torfinn som hadde vært i et cistercienserkloster i Belgia. I 1285 kom han tilbake til Norge med et brev fra paven der han forklarer situasjonen og ber kongen om å rette opp tilstanden[3], og et , der dronning Ingeborg Eriksdatter blir bedt om å besørge at både Andres og Torfinn får tilbake sine embeter.[4] Under biskopens utlendighet hadde kong Eirik Magnusson ble erklært myndig da han fylte fjorten, og han valgte å støtte biskopen. Andres kunne dermed gjenoppta embetet i Oslo.

I 1287 brant bispesetet i Oslo.

Referanser

Kilder


Forgjenger:
 Håkon 
Biskop av Oslo
Etterfølger:
 Eyvind