Annæus Myklevand

Annæus Eriksen Myklevand (født 22. juni i 1875 på Sørplassen ved Møkkelvatnet i Grong, død 1935 i Båtsfjord) var sønn av husmann, tømmerhugger og fergemann Erik Johnsen og Julianna Tobiasdatter. Han bodde hjemme til han var åtte år. Da flyttet han og bodde hos fremmede mens han gikk på skole. Rett etter konfirmasjonen begynt han å reise rundt i Trøndelag, Nordland, Troms og Sverige som handelsmann. Men han var en mann som prøvde seg i mange yrker og hadde et avslappet forhold til lov og rett.

Annæus Myklevand var en omreisende handelsmann som prøvde seg i mange yrkesgrener, men hadde et avslappet forhold til lov og rett.
Annonse i bladet Haalogaland, Harstad 1919 som viser nok en side av Myklevands virksomhet.

Tidlig kriminell løpebane

Allerede som 18-åring ble han straffedømt, og han hadde flere opphold i fengsel i løpet av livet. Likevel er historien om Annæus Eriksen Myklevand fortellingen om en usedvanlig kreativ og fargerik mann som også hadde sine gode sider. Han ble beskrevet som en urolig sjel som levde sitt eget liv, men samtidig var hjelpsom og raus. I avisene ble han tidlig omtalt som «meget kvik og begavet ungdom», at han var kjent som Skandinavias yngste folketaler, en betegnelse han trolig selv sto bak. Fra 1897 til 1900 var han i militærtjeneste i Nord-Trøndelag, men rakk likevel å gifte seg i Lofoten. I kirkeboka fra Vågan i Lofoten står det at han het Annæus Johnsen og var «handelskarl» fra Namsos.

Mangslungen virksomhet i Rombaksbotn

I januar 1898 søkte han Stortinget om et lån på 15 000 kroner for å kunne føre opp et hus på Spitsbergen. Det ble selvfølgelig avslag, men han oppnådde å gjøre seg bemerket i Stortinget. Det ble ikke Spitsbergen for Annæus og kona Bertine. Neste stopp på reisen var Rombaksbotn i Ofoten, som var et sentralt sted under utbyggingen av jernbanen mellom Narvik og Kiruna. I folketellingen for 1900 står Annæus oppført som brusfabrikant. En geskjeft som var sete for en høyst mangeartet virksomhet. Her var det både dansesalong, apotek, kuranstalt, brusfabrikk og trykkeri med eget aviskontor. Avisen het «Rombaksbotn avis» og redaktøren var Annæus Myklevand. Han skrev godt og hadde krasse meninger som medførte trøbbel. Han prøvde seg også som forfatter, og ga ut en bok som ble trukket inn for rettsvernet da mange mente han beskrev politiet i Narvik på en injurierende måte. I rettssaken var han sin egen forsvarsadvokat og gikk til kamp mot både staten og politiet. Han ble ikke dømt.

I Trønder-Avisa den 2. september 1955 refereres det til et intervju med Petra Malmgren Tuft i «Bergverksnytt» som bodde i samme hus som Annæus og familien i 1899. Hun beskriver Annæus som en merkelig mann. Han var skarp som en jurist og klarte seg etter Petras minne veldig godt i retten etter tvisten om boka «Drapet af Emil Eriksen». Hun avsluttet intervjuet med å fortelle at «anleggsbasene forgudet Annæus» og at han «talte som en prest og skrev som Ibsen».

For kunsten å provosere var noe Myklevand behersket. Han ergret blant annet på seg en hel legestand da han som sanitetskorporal ønsket pasienter til sitt kontor. «Myklevand behandler benbrudd, saar og hudsygdomme, samt sygdom i kjønnsorganene». Uten noen legeautorisasjon skapte dette harme, og en langvarig feide med dr. Nils Astrup var dermed i gang. Legen mente at Annæus solgte humbug, løgn og falsk helbredelse og anmeldte ham til politiet for kvakksalveri.

Narvik neste

I 1902 ble han tiltalt for å ha åpnet ulovlig vin- og ølutsalg i Narvik. Dette var bare én tiltale i en lang rekke med lignende forhold. Han forsøkte utallige ganger å sno seg unna lovverket. Noen ganger lyktes han, mens andre ganger ble det fiasko. Natten til 17. mai i 1902 var en slik episode. Hva som nøyaktig skjedde er uklart, men Ofoten Dagblad skrev at en mann fra Tromsø ble «fordervet» i Myklevands ølkjeller. Ifølge avisen var gjerningsmennene Myklevand, en svoger og en øltapper. De hadde visstnok skutt mannen i magen og kakket en stein i hodet på ham. Avisen skrev videre at «forbitrelsen blant byens arbeiderforening er sterk mot Myklevand, og «det er at befrykgte at det før eller senere blir utøvet lynsj-justis paa ham». Annæus tok nok dette varselet som en trussel og rykket inn en bekjentgjørelse i avisen hvor han truet med «å jage en revolverkule gjennom hjertet eller hjernen på en mulig angriper», undertegnet med «Ærbødigst A. Myklevand»: «Bekjentgjørelse. Bragt i erfaring, at den af «Ofotens Dagblad» paapegede lynsjningsjustis har fundet gehør hos en del av stedets pøbel, bekjentgjøres herved at jeg har forskaffet et tilstrækkelig antall skydevaaben og amunition og at jeg med hjemmel i Straffelovens kap. 7 paragrafene 6 og 7 agter å forsvare mig med ovennevnte vaaben. Enhver deltakende i eventuelt overfald faar derfor være forberedt paa at blive jaget en revolverkugle gjennom hjertet eller hjærnen».

Flyttet til Dunderlandsdalen

Da Jernbanen var ferdig utbygd i Rombaksbotn, avsluttet han sin virksomhet der og flyttet sørover til Dunderlandsdalen hvor utbyggingen av Nordlandsbanen sto for tur. Anneæus startet avisen «Ranværingen» og Dunderlandsdalens Mineralvandfabrikk. Det tok heller ikke lang tid før han nok en gang ble forhandler av sterke drikkevarer. I 1903 brøt det ut en stor streik blant arbeiderne i Dunderlandsdalen. Dette var ikke en streik som angikk Myklevand, men hans taleevner var kjent blant arbeiderne og de tok i bruk hans fryktløse og direkte talemåte. Nå fikk Myklevand på seg at det var han som sto bak oppvigleriet og manet til streik. Ifølge en beskrivelse av streiken i Rana historielags årbok fra 2003 kan man lese: «Det oppsving som streiken fikk etter streikemøtet bør betraktes som en stemningbølge knyttet til Myklevands begavelse som streike- og folkeleder. Myklevand hadde i utgangspunktet ingen befatning med aksjonen, men havnet i ledelsen som en konsekvens av myndighetenes arrestasjoner av den første streikeledelsen. Han, brennevinsgauken, lurendreieren og anarkisten ble så å si dyttet fram av begivenhetens gang».

Flyttet til Ålesund

Karrieren i Rana ble også kortvarig. Etter å ha talt myndigheter og herrer i utbyggingsselskapene midt imot, flyttet han til Ålesund i 1904. Ikke helt tilfeldig – for byen hadde nettopp brent ned til grunnen og gjenoppbygingen ventet.
Annæus så på nytt muligheten og startet avisen «Rodehuggeren». En publikasjon som skulle tale de skadelidende etter bybrannen sin sak. I skrift og tale gikk han i kamp mot det etablerte, og han fikk tilsvar. Faktisk i så voldsom grad at han ble knivstukket og havnet på sykehus med alvorlige skader.

Folldal og Oslo neste

Etter dette gikk turen til Folldal der han etablerte nok en brusfabrikk før han tok med seg sin frynsete legevirksomhet og flyttet til Oslo, hvor han igjen ble beskyldt for kvakksalveri i «Tidsskrift for lægeforeningen» i artikkelen «Kvakksalveri og arkana uvæsen. Litt om en kvakksalvers livsløp. Hr. Annæus Myklevand – kvakksalver, ølgauk og storbedrager».
Etter at han startet «Norsk Premieobligasjonskontor» som hadde mange salgsagenter i hele Norge, fikk ble han betegnet som storbedrager. Politiet fikk teften av dette, og slo til mot Myklevand og kompanjongene etter at en av agentene hadde lagt alle kortene på bordet og tilstått at forretningen var tuftet på svindel som gikk ut på å selge tusenvis av medlemsdokumenter i premieobligasjoner uten at firmaet eide kapital som sto i forhold til salget.

Emigrerte til Sverige og ble sendt hjem

Mens etterforskningen pågikk reiste Annæus til Göteborg. Her ble han også tatt for svindel og sendt hjem. I Sarpsborg ble han arrestert på nytt. Der hadde han innlosjert seg som foredragsholder Arvid Rødseth med farget hår, bart og skjegg. Etter bedragerisaken i Oslo ble Annæus dømt til 15 måneder i fengsel. Dommen besto av ni tidligere dommer mot ham i tillegg til en lang liste med vedtatte bøter for ulovlig brennevinssalg. Da han ble løslatt fra Botsfengslet, gikk reisen tilbake til Trøndelag, og nå var han fotograf og postkortutgiver. I 1913 står han oppført som frukthandler i Trondheim og senere er han benevnt som ekteskapsagent.

Harstad ble neste stopp

Etter perioden i Trøndelag flyttet han til Harstad våren 1914, opprettet firmaet «Ull og Filler, A. Myklevand» og samlet inn klær til omsying, tomflasker, metaller som bly, messing og kobber. «Fillemagasinet», som folk kalte det, opphørte i 1919 men Myklevand satset videre på «Nord-Norges klutcentral». Heller ikke dette firmaet blir en langvarig affære. Myklevand vendte da tilbake til det han kjente best: Drikke. Videre sto brusfabrikken «A/S Nordlys i Havnegata for tur». Med brusnavn som «En tur i det grønne», «Elskovsdrikk» og «Kongedrikken» (lansert i forbindelse med kongebesøket i Harstad i 1922) gikk han på nytt konkurs. Videre prøvde han seg på sildeeksport. Eksporten gikk til Sverige, men turene over grensa ble mest poker- og rangleturer. I 1920 opprettet Annæus «Harstad Frugthandel» som også gikk konkurs. Alderen, pokerspillingen og tett drikking slet etter hvert hardt på økonomien. Etter en solid rangel skulle han «reparere» formen, men tok en støyt fra en flaske som inneholdt saltsyre. Han ble fôret med melk og pumpet hos en lege og berget så vidt livet, men ble liggende lenge syk – men kom seg etter hvert og startet Harstad Forniklingsantalt i bakgården til Sauegården i Strandgata 4, og til slutt startet han Nord-Norges Anonce-, Reklame- og Merkantile Bureau fra Scandia hotell (senere Utheim).

I Harstad hadde Myklevand hatt butikk i «Harmonien», Torvet 9, Rikard Kaarbøs gate 17 og Strandgata 33 b.
Aage Rønning, Harstad, som husket mannen, beskriver ham om en mann med bart, langt sigarettmunnstykke, enkelt kledd med upresset, romslig bukse og skjorte som alltid var åpen i halsen. Om søndagene kunne han sprade på byen kledd som en brudgom og stokk med sølvhåndtak.

Båtsfjord ble siste stoppested

Fra Harstad reiste han sammen med Kornelius Hansen (far til Hanna Kvanmo) til Båtsfjord. Her ble han bestyrer for et bakeri og syslet med koking av syltetøy. Han drev også med fiskemat. Som en liten bigeskjeft kjøpte han tannlegetenger og trakk tenner på folk som slet med tannpine. Det siste kapitlet i Annæus' liv ble også dramatisk. Huset han bodde i og drev «krambod» fra, begynte å brenne da en primus eksploderte i 1935. Det ble sagt at Annæus jobbet så hardt med å redde ut mest mulig fra huset at da han satte seg ned for å hvile etterpå, sloknet han for godt. Det finnes ingen spor i kirkebøkene i Båtsfjord – og ingen har klart å finne en gravplass med hans navn.

Kilder

  • Macedo, Lars Lilleby: «Redaktør, forfatter, trykker, forlegger, medisinmann, brennevinshandler, legpredikant, kvakksalver og storsvindler» i Trønder-Avisa 3. mars 2017. Macedos artikkel bygger på:
    • Leveraas, Ivar: Annæus Eriksen Myklevand – en ganske uvanlig mann fra Grong. Utg. Grong historielag. 2016. 51 s. Referanse i Oria.
  • Rønning, Haakon: De som bygde byen- Mennesker jeg husker og kjente. (1990)