Arbeidernes Idrettsforbund

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 25. mar. 2019 kl. 09:52 av Kallrustad (Samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
AIFs leder Harald Liljedahl taler foran et arrangement.
Foto: Oslo museum (1930-åra).

Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) ble etablert i 1924 for å utvikle masseidretten blant arbeidere. Det var viktig for arbeiderbevegelsen å utvikle idrett som tok vare på hele mennesket, og som unngikk en konkurransementalitet og elitedyrking som ble identifisert som borgerlig. Gjennom arbeideridretten skulle man også nå ut til arbeidsløse ungdommer, som ikke kom inn i bevegelsen gjennom fagforeningene. AIF-lagene drev ikke bare med idrett, men arrangerte også studiesirkler og hadde klubbkvelder med foredrag og underholdning. Etter 1935 ble idretten stadig mer avpolitisert, og den 13. september 1940 inngikk AIF og Norges Landsforbund for Idrett avtale om sammenslåing. I 1946 kunne sammenslåinga gjennomføres, og holdninga til et felles forbund hadde da også blitt styrka av samholdet under idrettsstreiken under krigen.

Bakgrunn

Det første idrettsforbundet i Norge, Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaapenbrug, ble etablert i 1861. Navnet er viktig i denne sammenheng – legemsøvelser og våpenbruk henger sammen med en uttalt militaristisk målsetning. Ungdommen skulle være i form til å forsvare fedrelandet. Dette forble typisk for idrettsforbund utover på 1900-tallet og inn i mellomkrigstida. For arbeiderbevegelsen, som var radikal og antimilitaristisk, var dette ikke noe godt alternativ.

Den første arbeideridrettsforeninga i Norge som vi kjenner til var Fagforeningenes Idrettsforening, som ble grunnlagt i Kristiania i 1909.

Inspirert av arbeidsidrettesforbund i andre land oppretta Arbeiderpartiets ungdomsforbund i 1918 et idrettsutvalg. I 1920 ble Idrettslaget Spartacus oppretta, med navn etter Spartakusoppstanden i Tyskland. I formålsparagrafen sto det at laget skulle virke for utbredelse av kommunismen blant idrettsfolk. I 1921 ble Den røde sportsinternasjonale oppretta av Den kommunistiske internasjonale. Arbeiderpartiet var medlem der, og intensiverte sitt arbeid. Samtidig ble den borgerlige idrettsbevegelsen stadig mer politisert. I 1919 ble Norges Landsforbund for Idrett etablert, og dette forbundet ble lagt under Forsvarsdepartementet. Det ble også brukt til rekruttering av streikebrytere og av medlemmer til Samfundshjelpen.

I 1922 ble Arbeidernes idrettsopposisjon grunnlagt, og den hadde støtte fra 38 idrettsforeninger, flere av dem innafor Landsforbundet. Mange av de som var aktive i idrettsopposisjonen tilhørte Arbeiderpartiets ungdomsforbund, og da de tok Norges Kommunistiske Partis side under partisplittelsen i 1923, ble opposisjonen enda mer tydelig i sin radikale politikk. I mars 1924 ble femten norske brytere utestengt fra internasjonale stevner i ett år etter å ha deltatt i et stevne med den svenske og den finske arbeideropposisjonen. Fagforeningenes idrettsforening meldte seg da inn i idrettsopposisjonen som reaksjon på utestenginga, på det vilkår at det ble danna et nytt arbeideridrettsforbund.

Stiftelsen

Stiftelsesmøtet fant sted under en landskonferanse i Kristiania 8. og 9. juni 1924. Arbeidernes idrettsforbund hadde invitert til møtet, og forslaget om opprettelsen fikk stor støtte. Det ble enstemmig vedtatt å melde det nye forbundet inn i Den røde sportsinternasjonale. Noen av Arbeiderpartiets medlemmer trakk seg ut, men mange forble slik at AIF aldri var et rent kommunistisk prosjekt.

Ved stiftelsen var det 5686 medlemmer fordelt på 85 lag. I løpet av det første året vokste forbundet til 6608 medlemmer i 96 lag.

Aktivitet

Fra 1924 til 1939 arrangerte AIF Arbeidermesterskapet i fotball. Flere fotballklubber starta som AIF-lag, blant annet Athene Moss, Trondheims-Ørn og Fotballklubben Sparta Sarpsborg.

AIF begynte også raskt å engasjere seg i bedriftsidretten. For forbundet dreide dette seg ikke bare om å støtte opp om lokale idrettslag, men også om å organisere arbeiderne på deres arbeidsplasser. Gjennom idretten kunne man styrke samholdet og trekke flere inn i fagforeninga. Bedriftsidretten var også et viktig helse- og velferdstiltak, som det var grunn til å støtte opp om. Svært mange bedrifter fikk lag i løpet av mellomkrigstida, og det var også stor variasjon i hvilke idrettsgrener man drev med. Særlig vanlig var ski og skøyter på vinteren, og fotball, turn og orientering på sommeren.

I 1928 ble vinterspartakiaden arrangert i Oslo. Dette var arbeideridrettens motstykke til de olympiske leker; en internasjonal tevling med 426 deltakere fra seks land.

AIF opplevde, i motsetning til arbeidsidrettsforbund i andre land, en jevn vekst. Dette skjedde også til tross for at det stadig var gnisninger mellom kommunister og sosialdemokrater i forbundet. I 1929 fikk sosialdemokratene flertall i styret, men forbundet forble i Den røde sportsinternasjonale framfor å gå over til Den sosialistiske sportsinternasjonale. I 1931 gikk AIF ut av Den røde sportsinternasjonale, og valgte å ikke lenger være fast med i noe internasjonalt forbund. I stedet deltok AIF der det passa seg, som ved arbeiderolympiaden i Wien sommeren 1931. En del medlemmer av NKP brøt ut og stifta Kampforbundet for Rød Sportsenhet. Det prosjektet lyktes de ikke med, og i 1935 ble det nedlagt og medlemmene gikk inn i AIF igjen. I 1933 hadde AIF 36 602 medlemmer fordelt på 388 lag, mens Kampforbundet hadde mellom 4000 og 5000 medlemmer. Totalt var altså i overkant av 40 000 med i den organiserte arbeideridretten.

I 1936 fulgte AIF oppfordringa fra LO-kongressen i 1934 om å boikotte olympiaden i Berlin. I stedet skulle det arrangeres en alternativ olympiade i Barcelona. Dette lyktes ikke, for der brøt det ut borgerkrig da Francos falangister gjorde opprør mot den valgte regjeringa. I stedet ble det arrangert et alternativt arrangement i Amsterdam. Samme år kom idrettsforliket, som førte til at AIF fikk statsstøtte på lik linje som Landsforbundet.

Mot samling

Kriseforliket og dannelsen av Johan Nygaardsvolds regjering i 1935 førte til at man begynte å tenke nytt omkring organiseringa av idretten. AIF ble stadig mindre politisk, og samtidig så man også at det borgerlige idrettsforbundet rev seg løs fra militæret og høyresida. Mot slutten av 1930-åra ble det ført samtaler om sammenslåing, og den 13. september 1940 ble avtalen inngått. Elleve dager senere, den 24. september 1940, ble AIFs hovedkontor stengt av tyskerne og forbundet ble oppløst. Forbundslederen Rolf Hofmo ble arrestert og sendt til Sachsenhausen. Det ble oppretta et interimstyre med Olaf Helset som leder, men i 1941 ble også han arrestert.

Landsforbundet ble også oppløst, og den 22. november 1940 kom en forordning om at Norges Idrettsforbund skulle opprettes. Dette var et nazistisk prosjekt, og det var klart at idretten skulle brukes til indoktrinering. Dermed ble idrettsstreiken erklært, og den varte til frigjøringa i 1945. Dette var den første sivile motstandsfronten i Norge, og den ble et forbilde for blant annet lærerne og prestene i deres kamp mot nazifisering.

Først etter krigen kunne sammenslåinga gjennomføres, og i 1946 ble det nye idrettsforbundet oppretta. Det fikk navnet Norges Idrettsforbund; navnet var det eneste man fant å kunne bruke av Nasjonal Samlings prosjekt.

Litteratur og kilder