Arbeidernes internasjonale kampdag
1.mai er arbeiderbevegelsens internasjonale kampdag, og har vært feiret i mange land helt fra 1889. Forslaget kom fra fagorganiserte i USA under den internasjonale arbeiderkongressen i Paris, og tradisjonen ble forholdsvis raskt tatt opp over hele verden.
Den første 1.mai
1.mai ble feiret for første gang i Norge i 1890 i form av demonstrasjonstog i Kristiania og i Kristiansund. I tillegg ble det holdt møter og festligheter i blant annet Skien og på Hønefoss. Både sosialistiske grupper og arbeiderforeninger tilknyttet Venstre deltok. Noen steder utsatte man dagen til helgedagene 3. og 4.mai for å unngå å komme i konflikt med arbeidsgiverne.
I Kristiania startet man fra Youngstorget i strålende sol. Toget besto av Den socialdemokratiske forening og 16 fagforeninger med fem korps, og arrangementet ble omtalt i positive vendinger i både sosialistisk og borgerlig presse.
Krav
"8 timer arbeid, 8 timer frihet, 8 timer hvile" var i flere tiår den definitivt viktigste saken for 1.mai-arrangementene i Norge, noe som også gjenspeiles i det første 1.mai-merket fra 1892. Dette var et krav som kom ganske seint til Norge, men til gjengjeld gikk de norske sosialistene lenger i sine krav enn det man gjorde i mange andre land. Man oppfordret blant annet til å kreve en todelt arbeidsdag med en times pause, og til å demonstrere på 1.mai.
1.mai ble offisiell norsk flaggdag under Arbeiderpartiregjeringen i 1935. Stortinget gjorde dagen til offentlig høytidsdag i 1947.
Landsorganisasjonen
LO har hele tiden vært den viktigste organisatøren rundt om i landet - fra hovedarrangementet på Youngstorget i Oslo til forskjellige typer demonstrasjonstog, møter og festligheter rundt om i landet. Men også andre større og mindre organisasjoner har vært med. Til tider har 1. mai vært en viktigere festdag enn 17.mai for arbeidere og for arbeiderbevegelsen. Tradisjonene varierer sterkt fra sted til sted i landet, men felles er gjerne taler og tog på formiddagen, og festligheter på kvelden.