Arne Nordheim (1931–2010)

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 13. okt. 2018 kl. 14:59 av Mbakkel2 (Samtale | bidrag) (Liv og virke)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Arne Nordheim i yngre år.
Foto: Ukjent, faksimile fra Benestad (1968): Norsk musikk.

Arne Nordheim (født 20. juni 1931 i Larvik, død 5. juni 2010 i Oslo) var komponist, kjent som landets kanskje fremste skikkelse innen den musikalske etterkrigsmodernismen (samtidsmusikken). Han gjorde seg også bemerket som skribent og musikkpolitiker, og var internasjonalt anerkjent.

Familie

Arne Nordheim var sønn av vaktmester Erling Nordheim (1902–1957) og Emma Karola Jensen (1901–1967). Han var først gift med programsekretær Wenche Rønneberg (f. 1932), ekteskapet oppløst i 1976, deretter med interiørarkitekt Rannveig Getz f. Gundersen (f.1938).

Liv og virke

Øvre Jegersborggate 13 i Larvik: Ett av Arne Nordheims barndomshjem
Foto: Roy Olsen
Arne Nordheim bodde i Grotten fra 1982 til sin død.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Arne Nordheim vokste opp i Larvik. Han ble født i Olavs gate 3 og var senere bosatt i Øvre Jegersborggate 13 og i nåværende Mesterfjellveien 43 (tidligere # 9).

Nordheim studerte orgel, klaver og musikkteori ved Musikkonservatoriet i Oslo 1948-1952, men bestemte seg i 1949 for å bli komponist. Fordi det den gang manglet en formell komponistutdanning i Norge, studerte han delvis privat med Bjarne Brustad, Karl Andersen og Conrad Baden i Oslo, og senere med Vagn Holmboe i København og Ingvar Lidholm i Stockholm. Han studerte også elektronisk musikk i Bilthoven og Utrecht på slutten av 1950-tallet.

Som komponist orienterte Nordheim seg mot den internasjonale etterkrigsmodernismen, som en av de første i landet. Han ble påvirket både av de svenske modernistene og av nye strømninger i Mellom-Europa, særlig av østeuropeiske komponister som Penderecki, Lutosławski og Ligeti. Disse erstattet tradisjonell melodi og rytme med massive klangflater.

Nordheim debuterte som komponist med Essay for strykekvartett ved festivalen Ung Nordisk Musikk i Stockholm i 1954, og snart fulgte to verk for strykekvartett, Epigram (1955) og Strykekvartett (1956). I det fritonale Aftonland (1957), hans nordiske gjennombrudd, begynte han å utforske klangen i den menneskelige stemme, slagverk, harpe og celesta i tillegg til strykerklangen. Med verket Canzona per orchestra (1960) fikk Nordheim sitt virkelige internasjonale gjennombrudd.

I 1960-årene konsentrerte Nordheim seg for en stor del om elektronisk komposisjon, og ble en skandinavisk pioner innen elektroakustisk musikk. Han kombinerte ofte elektroniske og akustiske medier, for eksempel i Epitaffio (1963), for orkester og lydbånd. Mellom 1967 og 1972 hadde Nordheim en rekke opphold ved Studio Eksperymentalne i Warszawa, og flere av hans mest kjente elektroniske verk ble skapt der. Fra midten av 1970-tallet kom det en vending i Nordheims musikk, ved at melodien , dels også tonaliteten, vendte tilbake. På 1980- og 1990-tallet komponerte Nordheim flere orkesterverk på bestilling fra flere av verdens fremste orkestre og solister. Til OL på Lillehammer i 1994 komponerte han musikk til både åpnings- og avslutningsseremoniene. I 1969 komponerte han dessuten nytt pausesignal for NRK.

Nordheim laget også musikk til teater-, radio-, fjernsyns- og filmproduksjoner, og han var aktiv som musikkritiker i Morgenposten (1959–1963) og Dagbladet (1963–1970). Han spilte også en nøkkelrolle i en rekke musikkpolitiske foreninger, blant annet var han formann i Ny Musikk (1964–1966) og Norsk Komponistforening (1974–1979), samt styreformann i TONO siden 1979.

Nordheim mottok en rekke æresbevisninger, blant annet Munken kulturpris i 1971, Nordisk Råds musikkpris (for Eco 1972), Norsk Kulturråds ærespris (1990), Oslo bys kulturpris og Vestfold fylkeskommunes kulturpris (begge 2001), og han ble æresborger av Larvik i 1985. Han ble kommandør av St. Olavs Orden i 1997, og i 2001 fikk han en astroide oppkalt etter seg av The International Astronomical Union.

Fra 1982 til sin død bodde Nordheim i Statens æresbolig, Grotten, som ble ombygd og modernisert bant annet ved hjelp av hans kone, som var interiørarkitekt.

Ettermæle

Arne Nordheim er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015)

I en spalte i Aftenposten 16. juni 2010, dagen da Arne Nordheim ble bisatt, ga komponist Synne Skoen denne beskrivelsen av ham (utdrag):

Det har vært mange gode, norske komponister mellom Grieg og Nordheim, men jeg kan ikke tenke meg hvilken annen komponists død som kunne hatt slik effekt. ... Han fikk æresboligen Grotten, og ble behengt med medaljer og priser av ymse nasjonale og internasjonale slag. Men det viktigste har vi stort sett latt være å gjøre, for ham, og for publikum: Å spille musikken hans. Den har vært spilt - litt - mindre sjelden enn annen ny musikk, men ikke så ofte som vi hadde fortjent. ... Det er nettopp i de store formatene han har vært klangvisjonær. Det lerretet han spente opp allerede i det tidlige orkesterverket Epitaffio, var stort og styggvakkert og i kim alt dét som skulle særmerke ham: En musikalsk-poetisk widescreen, bevisstutvidet med samtidens elektroakustikk.

Arne Nordheim er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Gravminnet har påskriften "Og alt skal synge": Han ble gravlagt på Statens bekostning.

Vennen Herman Wildenveys dikt Til Arne (1956) er tilegnet ham.

Kilder og referanser

  • Aftenposten 6. juni 2010: redaksjonell omtale av Arne Nordheims bortgang.
  • Aftenposten 16. juni 2010: spaltekommentar om Arne Nordheim av Synne Skouen ifm Nordheims bisettelsesdag.
  • Finn Benestad: Norsk musikk. Oslo : Dansk-norsk fond, 1968 Digital versjonNettbiblioteket
  • Hallgjerd Aksnes om Arne Nordheim i Norsk biografisk leksikon.