Aviser som kilde

Aviser som kilde er et underutnytta materiale blant historikere. Inntil nylig har det vært svært tidkrevende å gå gjennom aviser, fordi man har måttet enten bla i papirutgaver eller snurre mikrofilm dersom man skulle tilbake til tida før nettavisene kom i 1990-åra. Derfor har bruk av aviser ofte vært knytta til at man allerede har kjennskap til en spesiell hendelse som man leter fram informasjon om. Med Nasjonalbibliotekets satsing på det digitale Nettbiblioteket har flere millioner aviser blitt tilgjengelige og søkbare, og man kan dermed langt enklere finne fram til ukjent stoff. Både tilgjengelighet og søkemuligheter gjør det mulig å finne langt flere kilder enn tidligere i avismaterialet.

I denne artikkelen skal vi dels ta for oss noen metodiske utfordringer ved å bruke aviser som kilde, og dels se på hva vi kan finne der som vi ikke uten videre finner i andre kilder.

Tidsaspektet

Nyheter skrives for å informere der og da. Dermed har man ofte ikke hele historia, fordi den fortelles over tid. I mange tilfeller kan det også ta lang tid fra de første notisene til saken er ferdig.

Vi kan enkelt lage et konkret eksempel: I en avis står det at banksjefen på et lite sted (og dermed en person man lett kan identifisere, selv om artikkelen ikke nevner navnet, siden det bare er en bank der) er sikta for underslag. Leter man litt videre finner man ut at det er tatt ut tiltale i saken. Men det man kanskje ikke finner, fordi man søker på feil måte eller fordi den ene avisa man trenger ennå ikke er digitalisert, er omtalen av saken der personen blir blankt frikjent. Det er da veldig lett å komme fram til en feilslutning: Sikta, tiltalt og skyldig - for først under rettssaken kom det fram nye detaljer som viste at personen var uskyldig.

Slagside

I 2020-åra omtaler veldig mange aviser seg om politisk uavhengige. Det er i mange tilfeller en sannhet med modifikasjoner, for gamle tradisjoner henger ofte igjen. Vi må derfor passe på også når det sies at ei avis er uavhengig. Men enda mer komplisert blir det når vi går bakover i tid. Og vi skal ikke langt bakover før en veldig stor andel av norske aviser hadde en partipolitisk tilknytning som kunne være veldig tydelig i dekninga av saker. I mange tilfeller spiller det så klart liten rolle; det er mange ting alle politiske partier er enige om. Men så fort man beveger seg inn på spørsmål der partipolitikk og ideologi kan ha en betydning, er det viktig å være klar over hva slags avis man leser. Er det en Venstre- eller Høyreavis, er det en arbeideravis eller en borgerlig avis, er det en kristen avis og så videre.

I mange tilfeller kan man løse dette ved å sjekke flere lokalaviser. De fleste norske byer hadde tidligere minst to aviser som så ting fra hvert sitt ståsted, og ved å lese dekninga i alle kan man klare å se saken fra flere sider. Det samme gjelder de nasjonale avisene - Arbeiderbladet og Aftenposten er et kjent eksempel på to riksaviser som sto på hver sin side, og når man bruker dem som kilde bør man ofte lese begge hvis saken har noen som helst politiske implikasjoner.

I dag er det politiske aspektet ofte mindre tydelig, men det betyr ikke at man kan nøye seg med ei avis; det er fortsatt viktig å sjekke flere. Om ikke avisene har like stort sprik og like tydelig profil som tidligere, er det fortsatt forskjeller. I tillegg vil også journalistenes forståelse av saken kunne gi slagside til en framstilling.

Forholdet mellom nasjonale og regionale/lokale aviser

Omtalen av en sak kan ofte være svært forskjellig i nasjonale og regionale aviser. Ofte tenker man da på de nasjonale avisene som æstlandsaviser, og at disse står mot vestlandsaviser, trøndelagsaviser og nordnorske aviser. Fullt så enkelt er det ikke - Østlandet er også stort, så det er ingen garanti for at lokalavisene i Nord-Østerdalen dekker saken på samme måte som riksavisene. Det er altså all grunn til sjekke om det har vært riksdekning av saken, og å sammenlikne denne med den lokale dekninga.

Her er det også viktig å huske at lokalavisene ikke alltid har rett. De ser ting fra et spesielt synspunkt, og kan lett fri til lokale interesser. Igjen et konstruert eksempel: Hvis Ytre Gokk Avis skriver at politikerne i Oslo er helt på jordet fordi de ikke prioriterer distriktstiltak i avisas område, kan det hende at man i riksavisene finner ut at forklaringa er at man har valgt å hjelpe Indre Gokk som ikke engang har noen lokalavis.

Det er også viktig å være klar over hvordan avisene velger stoff. De regionale og lokal avisene prioriterer oftest stoff fra sitt område. Jo mindre viktig hendelsen er for allmennheten på nasjonalt plan, jo viktigere er det å gå til lokalavisene.

Til sist må det nevnes at Oslo knapt har noen lokalavis lenger. Det finnes flere nettaviser for Oslo, og til og med for enkelte bydeler, men blant de store aktørene er det lite å finne - Aftenposten har rett nok noen saker som merkes med Osloby, men det gis ikke lenger ut noen papiravis eller egen nettutgave for Oslo. Men går vi bakover i tid var det som i dag regnes som riksaviser i større grad osloaviser - og det kan være feil dersom man oppfatter dem som oslosentrerte, ettersom det faktisk var det viktigste dekningsområdet.

Forholdet mellom regionale aviser og lokalaviser

I forlengelse av forrige bolk, må man også være klar over at det er forskjell mellom regionale og lokale aviser. De regionale avisene ønsker å dekke et større område, men har gjerne en redaksjon plassert på ett sted i regionen. Det kan ofte virke som om det skjer veldig mye mer der enn i resten av området de dekker - rett og slett fordi journalistene oftere snakker med de som holder på med noe rett utafor kontorvinduet enn med de som er i utkanten. Sentrum/periferi-debatten gjelder faktisk ikke bare mellom hovedstaden og resten av landet, men også innafor mye mindre områder.