Barnevernloven av 1953
Barnevernloven av 1953 (Lov om barnevern av 17. juli 1953) var den første av lovene som ble vedtatt etter innstilling fra en barnevernkomité som ble nedsatt av Stortinget i 1947. Hensikten var å revidere barnelovene for å skape ryddigere og tryggere forhold.
Utgangspunktet i den nye barnevernloven var at foreldrene har ansvar for barnet og skal gi nødvendig omsorg. Myndighetenes primære rolle skulle være forebygging og hjelpetiltak. Dersom dette ikke førte fram, åpna loven for tvangstiltak. Det kom nokså raskt kritikk mot at kriteriene for å bruke tvangsmidler ikke var tydelige nok, og at barnevernet kom i konflikt med seg selv når de på en og samme tid skulle gjennomføre hjelpetiltak og forberede sak om tvangstiltak.
Selv om det var tydelige svakheter i loven ble den stående til 1992, da barnevernloven av 1992 erstatta den. Her ble rollefordelinga mellom stat, fylkeskommune og kommune gjort tydligere, og avgjørelsesmyndighet i tvangssaker ble lagt utafor barnevernet.