Beleiringen av Fredriksten 1814

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 29. mai 2018 kl. 16:03 av PaulVIF (Samtale | bidrag) (Beleiring og skuddveksling)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Beleiringen av Fredriksten festning i 1814 var den siste militære konfrontasjonen mellom Norge og Sverige, og innledningen på en 200 år lang innbyrdes fredsperiode i Norden.

Bakgrunn

Den 17. mai 1814 ble grunnloven underskrevet på Eidsvoll, og prins Christian Frederik ble valgt til Norges konge. Problemet var at ingen andre nasjoner ville anerkjenne dette, tvert imot, dette var stikk i strid med det som var bestemt ved Kielfreden. Europas stormakter hadde garantert for at kongen av Sverige skulle få overta Norge.

Gjennom sommeren ble det gjort flere forsøk på å komme frem til en fredelig løsning, men da Carl Johan insisterte på å besette grensefestningene Fredriksten, Fredrikstad og Kongsvinger med svenske tropper før videre drøftinger, måtte Christian Frederik si nei. Derved ble det krig, selv om ingen av partene egentlig ønsket det.

Carl Johans plan var å få et avgjørende slag så raskt som mulig, for å tvinge frem av slutt på krigen. Ettersom svenskene hadde kontroll på sjøen, var han militært sett ikke avhengig av å erobre Fredriksten, men han så den store moralske betydningen Fredriksten hadde, både for nordmenn og svensker. Dessuten var Fredriksten en av de festningene som hadde utløst krigen, og han kunne nok gjerne tenke seg å innta den festningen som ingen svensker tidligere hadde greid å erobre. Han ville derfor sette av en styrke som skulle forsøke å ta Fredriksten, mens hovedstyrken skulle fortsette nordover.

Forholdene på Fredriksten

Johan Andreas Cornelius Ohme var kommandant på festningen i 1814.

I den norske forsvarsplanen spilte ikke Fredriksten noen avgjørende rolle. Hovedforsvaret skulle tas opp i forbindelse med Glommalinjen. Men Fredriksten ville binde opp svenske styrker, dessuten hadde den en viktig symbolverdi for de norske styrkene. Fredriksten festning var i relativt god stand. Festningen var utstyrt med omkring 70 kanoner av ulike kalibre og tilstand, tilstrekkelig ammunisjon og forsyninger for 3 måneders kamp. Kommandant var general Johan Andreas Cornelius Ohme, (68 år), en stilling han hadde hatt fra 1810. Fredriksten var oppsatt med en styrke på ca 1300 mann, knapt nok tilstrekkelig til å holde festningen, og ikke nok til å kunne utgjøre en offensiv trussel mot svenskene.

Beleiring og skuddveksling

Det svenske angrepet under ledelse av den nyutnevnte stattholderen Hans Henrik von Essen startet den 26. juli mot den norske skjærgårdsflåten på Hvaler, og angrepet over land kom inn over Enningdalen den 30. juli. Neste dag sto svenskene ved Idd kirke, og det ble slått alarm på Fredriksten. Den første av en lang rekke svenske parlamentærer dukket opp, og ba festningen overgi seg. Både denne og alle senere oppfordringer ble blankt avvist. Ohme var ikke den som ville ha det på seg at han hadde overgitt festningen til svenskene.

Den 1. august presset svenskene seg over Tista ved Vadet, og dagen etter startet de overføring av styrker over en flytebro ved Svinesund. Den 3. august var festningen helt omringet, og svenske kanonbåter dukket opp på havna og startet beskytningen av festningen. Stadig kom det oppfordringen fra svenskene om å overgi festningen, alle ble avvist. Carl Johan flyttet sitt hovedkvarter til vertshuset Vestgård i Berg (nåværende Halden kommune).

I løpet av den 4. august økte trykket på festningen. Det ble overført 40 kanoner fra Göteborg, av disse var det 9 tunge mortere. Skytsene ble etter hvert plassert på Sauøya, Brattøya og ved Glenne, og startet en intens bombing av festningen. Mange av kanonskuddene ramlet ned i byen, og borgerne fortvilte. Den 6. august troppet de opp hos Carl Johan på Vestgård med en troskapsed til svenskekongen, og ba om at byen måtte skånes. Ohme meldte fra til borgerne at byen ville bli betraktet som fiendtlig område dersom svenskene tok seg inn der.

Den 4. august hadde svenskene erobret Fredrikstad festning, og allerede dagen etter har trolig Carl Johan bestemt seg for å tilby våpenhvile, og å godta den norske grunnloven. Etter et møte med Carl Johan på Vestgård ble Carsten Tank og sogneprest Peter Hount sendt til Christian Frederik på Spydeberg med tilbudet. Carl Johan skjønte at det kunne bli lenge til neste militære seier, og det var ingen ting som tydet på at Fredriksten ville gi seg lett.

Kampene fortsatte, og den 9. august bestemte Carl Johan seg for å sette fart på angrepet mot Fredriksten. Bombardementet ble trappet opp, og svenskene rekognoserte mulighetene for et stormangrep. Den svenske oberst Peyron innså at dette ikke ville lykkes, først måtte det et lengre bombardement til. Det ble også gjort forberedelser for et overraskelsesangrep, men det ble heller ikke iverksatt. Den 13. august var bombardementet på sitt heftigste, fra Fredriksten skytes mer enn 600 skudd, og det svenske batteriet på Sauøya blir «demaskert» og skadet.

Men Carl Johan syntes fortsatt at dette gikk for smått, og ga på nytt ordre om å intensivere angrepene. Spesialstyrken «Royal Suedoise», bestående av leiesoldater og straffanger fra kontinentet, startet rekognoseringen for et forsøk på storming. Angrepet skulle starte 15. august. På ettermiddagen 15. august falt de siste kanonskuddene fra begge sider.

Forhandlinger og overlevering

For noe stormangrep ble det ikke. Christian Frederik og den norske regjeringen hadde tatt imot Carl Johans tilbud om forhandlinger, og den 14. august kom det til enighet på Moss. Dagen etter kunne Carl Johan godkjenne Mossekonvensjonen i sitt hovedkvarter i Fredrikstad, og sent på kvelden den 15. august kom norske og svenske offiserer til Ohme med melding om våpenhvilen. Et av punktene var at Fredriksten festning skulle overleveres til svenskene som pant på avtalen, ikke som en erobret festning. Klokken 10 på formiddagen den 16. august marsjerte de norske soldatene ut fra festningen, og overga den til svenskene. Ohme selv tok dette svært tungt, han lovet at han aldri ville sette sine ben på Fredriksten igjen. Han overlot til sin nestkommanderende general Petersen å lede utmarsjen.

Etterspill

Heller ikke denne gang var Fredriksten erobret, selv om det fra svensk side gjerne ble fremstillet slik. Det var nok mest av hensyn til opinionen i Stockholm at dette var nødvendig, dessuten ville nok Carl Johan gjerne fremstå som den feltherren som endelig fikk innta Fredriksten. Sannheten er nok heller at Fredrikstens motstand og den symbolske verdien av å kunne besette festningen var vesentlige bidrag til at Carl Johan fant å kunne tilby en gunstig våpenhvile. Litt forenklet kan vi kanskje si at Christian Frederik måtte la svenskene få innta Fredriksten i bytte mot en aksept av Eidsvollsgrunnloven.

Etter felttoget flyttet Carl Johan sitt hovedkvarter til Halden, der han holdt til i byfogd Dahls gård mesteparten av høsten. Noe av det første han gjorde var å besøke dødsstedet for Carl XII. Først etter at unionen var vedtatt den 4. november 1814 og kong Carl XIII var valgt til konge i Norge, dro han til Christiania og videre til Stockholm.

De svenske soldatene på Fredriksten ble værende helt frem til mars 1815, da rykket omsider norske soldater igjen inn på festningen. Ohme fikk tilbud om å gjenoppta sin stilling som kommandant, men ville ikke. Isteden ble han utnevnt til kommandant i Fredrikstad. Mens svenskene var på Fredriksten sendte de festningsflagget og en rekke gamle faner til Stockholm som «krigstrofeer». Fra norsk side ble det hele tiden hevdet at dette var urettmessige trofeer, de var tatt etter at våpenhvilen var inngått og derfor ikke erobret i kamp. Først 150 år senere ble festningsflagget tilbakeført, og i anledning grunnlovsjubileet i 2014 er 5 av de gamle fanene endelig tilbake på Fredriksten. De kan alle sees i festningens museum.

Kilder

  • Alnæs, Karsten: 1814 miraklenes år (2013)
  • Angell, Henrik: Syv-aars-krigen for 17.mai 1807 – 1814 (1914)
  • Lindbäck-Larsen, Odd: Den norske hær og 1814 (1945)
  • Ohme, Johan A. C.: Journal over Fredrikstens fæstnings beleiring 1814
  • Schnitler, Brødstrup Müller: Fredrichsteen i belejeringen 1814 (1826)