Bilforsikring: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Mellomlagring.)
 
(→‎Næring: lenke og (senere?) fullt navn på forsikringsselskapene)
(20 mellomliggende versjoner av en annen bruker er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''[[Bilforsikring]]''' (tidligere også automobilforsikring, -assuranse) er en [[bil]]spesifikk form for [[ansvarsforsikring]]. [[Norge]]s første bilforsikring ble i [[1904]] tilbudt av det [[sveits]]iske selskapet [[Zürich (forsikring)|Zürich]]. Bilforsikringsbransjen oppstod i [[1900-årene]], og dannet i [[1913]] også bransjeorganisasjonen [[Auto-Tarifforeningen]].
{{Thumb|Grimstad Adressetidende 1936-JUL-18 Vesta bilforsikring.png|– De MÅ ha ansvars- og bør ha brand- og vognskadeforsikring på Deres automobil, formante [[Vesta (forsikring)|Vesta-agenter]] [[Johan Fr. Lehland]] i [[Grimstad]] [[by]] og [[B.M. Berthelsen]] i [[Fevik]] i [[Fjære kommune|Fjære]] i ''[[Grimstad Adressetidende]]'' i [[1936]]}}
 
'''[[Bilforsikring]]''' (tidligere også automobilforsikring, -assuranse) er en [[bil]]spesifikk form for [[Ansvarsforsikring|ansvars-]] og [[skadeforsikring]]. [[Norge]]s første bilforsikring ble i [[1904]] tilbudt av det [[sveits]]iske selskapet [[Zürich (forsikring)|Zürich]]. Bilforsikringsbransjen oppstod i [[1900-årene]], og dannet i [[1913]] også bransjeorganisasjonen [[Auto-Tarifforeningen]]. I [[1910-årene]] fantes det fra ti til tjue bilforsikringsselskaper, mens tallet i [[1939]] var steget til langt over femti. [[Trustkontrollen for automobilforsikring]] førte tilsyn med bransjen.


== Næring ==
== Næring ==
[[Norge]]s første [[bil]]er ankom i [[1890-årene]], og var bare en håndfull i tallet. Dermed måtte bilister ty til vanlig [[ansvarsforsikring]]. Det [[sveit]]siske forsikringsselskapet [[Zürich (forsikring)|Zürich]] åpnet i [[1904]] [[generalagentur]] i Norge.<ref>Lorange 1938:11.</ref> Samme år ble det hos Zürich tegnet automobilpoliser for rundt 400 kroner, mens beløpet i [[1909]] var steget til rundt 5.000 kroner. Selskapet [[Sigyn (forsikring)|Sigyn]], som opprinnelig tilbød [[ulykkesforsikring]], begynte i [[1906]] også med ansvarsforsikring, og lanserte herunder egen bilansvarsforsikring. Etter halvannet år hadde selskapet sju bilforsikringskunder. Deretter fulgte sveitsiske [[Winterthur]] i [[1911]] og [[Norden (forsikring)|Norden]] i [[1913]].<ref>Lorange 1938:11-12.</ref>
[[Norge]]s første [[bil]]er ankom i [[1890-årene]], og var bare en håndfull i tallet. Dermed måtte bilister ty til vanlig [[ansvarsforsikring]]. Det [[sveits]]iske forsikringsselskapet [[Zürich (forsikring)|Zürich]] åpnet i [[1904]] [[generalagentur]] i Norge.<ref>Lorange 1938:11.</ref> Samme år ble det hos Zürich tegnet automobilpoliser for rundt 400 kroner, mens beløpet i [[1909]] var steget til rundt 5.000 kroner. Selskapet [[Sigyn (forsikring)|Sigyn]], som opprinnelig tilbød [[ulykkesforsikring]], begynte i [[1906]] også med ansvarsforsikring, og lanserte herunder egen bilansvarsforsikring. Etter halvannet år hadde selskapet sju bilforsikringskunder. Deretter fulgte sveitsiske [[Winterthur]] i [[1911]] og [[Norden (forsikring)|Norden]] i [[1913]].<ref>Lorange 1938:11-12.</ref>
 
Det var ikke tilfeldig at Norges første – og tredje – bilforsikring var sveitsisk. Landet hadde en velutviklet [[bank]]- og [[finans]]sektor, og hadde derfor kapital, kompetanse og apparat til å etablere seg her nærmest før norske næringsinteresser rakk å gjøre det. For øvrig hadde Norges øvrige forsikringsbransje også mange utenlandske eiere, blant annet [[engelsk]]e.
 
Det var stort sett [[Zürich forsikring|Zürich]], [[Forsikringsselskapet Sigyn|Sigyn]], [[Winterthur forsikring|Winterthur]] og [[Forsikringsselskapet Norden|Norden]] som utgjorde Norges bilforsikringsbransje da ''[[Motorvognloven av 1912|Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912]]'' trådte i kraft. De gikk i 1913 sammen om å stifte [[Auto-Tarifforeningen]].<ref>Lorange 1938:13.</ref> Opprinnelig var foreningen fremfor alt et priskartell. Men bransjen ble stadig utsatt for sterkere intern [[konkurranse]] etter hvert som antallet bilforsikringstilbydere økte, og i [[1919]] ble foreningens pris- og vilkårssamarbeide oppgitt.<ref>Lorange 1938:64.</ref>
 
Fra [[1910-årene]] til [[1940]] skulle antallet biler og antallet bilassurandører bare gå oppover. I [[1918]] var det seksten bilforsikringsselskaper i Norge.<ref>Lorange 1938:54.</ref> Og enda flere skulle det bli: delvis hev alminnelige forsikringsselskaper som [[Norske Alliance]] seg på dette markedet, og delvis ble det grunnlagt særskilte bilforsikringsselskaper som [[Thule Gjensidig Biltrygdelag]]. Ved inngangen til [[andre verdenskrig]] var tallet langt over femti.<ref>Lorange 1938:224-225.</ref>


Det var ikke tilfeldig at Norges første – og tredje – bilforsikring var sveitsisk. Landet hadde en velutviklet [[bank]]- og [[finans]]sektor, og hadde derfor kapital, kompetanse og apparat til å etablere seg her nærmest før norske næringsinteresser rakk å gjøre det. For øvrig hadde Norges øvrige forsikringsbransje også mange utenlandske eiere, blant annet [[britisk]]e.
Opprinnelig var bilforsikring ensbetydende med forsikring mot skade som biler påførte. Langt senere ble det rettet oppmerksomhet mot skade som biler selv ble påført. Fra [[1908]] var [[bilbrann]] dekt av folks vanlige [[brannforsikring]] mot tillegg i premien, og forsikring mot bilskade og [[Biltyveri|-tyveri]] var så vel bileiere som bilforsikringsselskaper lenge avventende til.<ref>Lorange 1938:40.</ref> Biler var tross alt et nytt teknisk fenomen, og for forsikringsselskapene lå det et uavklart risikopotensial i bilers maskineri og anvendelse.


Det var stort sett Zürich, Sigyn, Winterthur og Norden som utgjorde Norges bilforsikringsbransje da ''[[Motorvognloven av 1912|Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912]]'' trådte i kraft. De gikk i [[1913]] sammen om å stifte [[Auto-Tarifforeningen]].<ref>Lorange 1938:13.</ref> Opprinnelig var foreningen fremfor alt et priskartell. Først senere utviklet foreningen seg til det som man i dag vil kalle en alminnelig interesseorganisasjon.
Forsikringer som omfattet bilansvarsforsikring og bilskadeforsikring, kom til å kalles motorvognforsikring, mens skadeforsikring alene gjerne het vognskadeforsikring.<ref>Lorange 1938:40, 42.</ref> Engelske [[The Motor Union]] kunngjorde i [[1914]] at de i Norge ville tilby universalforsikring som omfattet ansvars-, vognskade-, brann- og tyveriforsikring samt begrenset ulykkesforsikring for bileier og -fører. Påfølgende år lanserte [[Viking Forsikring|Viking]] egen vognskadeforsikring som dekte bilskade og -tyveri.


Fra [[1910-årene]] til [[1940]] skulle antallet biler og antallet bilassurandører bare gå oppover. Delvis hev alminnelige forsikringsselskaper som [[Norske Alliance]] seg på dette markedet, og delvis ble det grunnlagt særskilte bilforsikringsselskaper som [[Thule Gjensidig Biltrygdelag]].
I [[1920-årene|1920-]] og [[1930-årene]] kom det en rekke nye forsikringsselskaper.<ref>Lorange 1938:115 ff.</ref> Delvis var disse en reaksjon på Auto-Tarifforeningens dominans i markedet. Mange var dessuten bransje- og geografisk tilpasset, for eksempel [[Den gjensidige bilforsikringsforening Østlandet]] i [[Hedmark]] og [[Oppland]], [[Norsk Bilforsikringsforening]] i [[Smålenene]], [[Thule Gjensidig Biltrygdelag]] i [[Bodø]] [[by]], [[Avholdsfolkets Bilforsikringsselskap]], [[Drosjeforsikringen]] og [[Rutebileiernes Forsikringsselskap]].


== Lovverk ==
== Lovverk ==
Linje 15: Linje 23:
Likevel fantes det unntak fra denne hovedregelen. Det het seg nemlig at den som lovlig drev farlig virksomhet som utsatte tredjepart for særlig fare, hadde ubetinget erstatningsansvar for skade som virksomheten forvoldte, selv om vedkommende ikke hadde oppfylt kravet om forsettlig eller uaktsom skyld.<ref>Lorange 1938:18.</ref> Fra [[1890-årene]] til [[1913]] hersket det derfor tvil om hvorvidt bilkjøring var å anse som farlig virksomhet.
Likevel fantes det unntak fra denne hovedregelen. Det het seg nemlig at den som lovlig drev farlig virksomhet som utsatte tredjepart for særlig fare, hadde ubetinget erstatningsansvar for skade som virksomheten forvoldte, selv om vedkommende ikke hadde oppfylt kravet om forsettlig eller uaktsom skyld.<ref>Lorange 1938:18.</ref> Fra [[1890-årene]] til [[1913]] hersket det derfor tvil om hvorvidt bilkjøring var å anse som farlig virksomhet.


Under forarbeidene til ''[[Motorvognloven av 1912|Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912]]'' var det enighet om at erstatningsrettslig praksis skulle videreføres i loven.<ref>Lorange 1938:19.</ref> På [[Odelstinget]] ble det blant annet påpekt at [[Kristiania]] i [[1911]] hadde elleve [[bilulykke]]r, mot atskillig flere ulykker med [[hest]] og [[kjerre]] og med [[sporvogn]], hvorfor det erstatningsmessig ikke fantes saklig grunn for å behandle bilkjøring strengere enn annen kjøring. Likevel var loven skjerpende ved at bilkjøring ble betegnet som farlig virksomhet.<ref>Lorange 1938:18.</ref> Dermed fikk hver bileier ubetinget erstatningsansvar.<ref>Lorange 1938:20.</ref> Vel så viktig var lovens bestemmelse om at man for å motta [[Førerkort for motorkjøretøy|kjøretillatelse]] måtte stille garanti for erstatningskrav.<ref>Lorange 1938:21.</ref>
Under forarbeidene til ''[[Motorvognloven av 1912|Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912]]'' var det enighet om at erstatningsrettslig praksis skulle videreføres i loven.<ref>Lorange 1938:19.</ref> På [[Odelstinget]] ble det blant annet påpekt at [[Kristiania]] i [[1911]] hadde elleve [[bilulykke]]r, mot atskillig flere ulykker med [[hest]] og [[kjerre]] og med [[sporvogn]], hvorfor det erstatningsmessig ikke fantes saklig grunnlag for å forskjellsbehandle bilkjøring og annen kjøring. Likevel var loven skjerpende ved at bilkjøring ble betegnet som farlig virksomhet.<ref>Lorange 1938:18.</ref> Dermed fikk hver bileier ubetinget erstatningsansvar.<ref>Lorange 1938:20.</ref> Vel så viktig var lovens bestemmelse om at man for å motta [[Førerkort for motorkjøretøy|kjøretillatelse]] måtte stille garanti for erstatningskrav.<ref>Lorange 1938:21.</ref>


Loven gav store utslag for bilforsikringsbransjen.<ref>Lorange 1938:22.</ref> På den ene side økte antallet forsikringskunder, idet bilhold nå var forbundet med ganske heftige erstatningsbeløp, og idet kjøring fordret økonomisk garanti på rundt 1.000 kroner, noe som langt de færreste hadde i rede penger. På den annen side økte forsikringsutbetalingene, idet loven gav [[domstol]]ene tydeligere føringer for utmåling av erstatninger. 1913 ble på mange måter bransjens store vendepunkt fra nisje til big business. Betegnende nok gikk bransjen fra to forsikringstilbydere da forberedelser til loven ble innledet til fire tilbydere samt egen bransjeorganisasjon da loven trådte i kraft.
Loven gav store utslag for bilforsikringsbransjen.<ref>Lorange 1938:22.</ref> På den ene side økte antallet forsikringskunder, idet bilhold nå var forbundet med ganske heftige erstatningsbeløp, og idet kjøring fordret økonomisk garanti på 1.000 kroner, noe som langt de færreste hadde i rede penger. På den annen side økte forsikringsutbetalingene, idet loven gav [[domstol]]ene tydeligere føringer på utmåling av erstatning. 1913 ble på mange måter bransjens store vendepunkt fra nisje til big business. Betegnende nok gikk bransjen fra to forsikringstilbydere da forberedelser til loven ble innledet til fire tilbydere samt egen bransjeorganisasjon da loven trådte i kraft.
 
Bransjen mente at loven gav dem flere oppgaver og økt økonomisk ansvar, og så seg derfor nødt til å øke premiene på bilforsikringer.<ref>Lorange 1938:25</ref> Gjennom [[Auto-Tarifforeningen]], som ble stiftet dagen før lovens ikrafttreden, inngikk bransjen avtale om felles premietariff og felles forsikringsvilkår: angivelig ble premiene økt med 25 prosent.<ref>Lorange 1938:13, 27.</ref>


== Referanser ==
== Referanser ==
Linje 24: Linje 34:
== Litteratur ==
== Litteratur ==
* {{Lorange 1938}}
* {{Lorange 1938}}
{{Bilisme}}


{{DEFAULTSORT:Bilforsikring}}
{{DEFAULTSORT:Bilforsikring}}

Sideversjonen fra 14. aug. 2018 kl. 09:10

– De MÅ ha ansvars- og bør ha brand- og vognskadeforsikring på Deres automobil, formante Vesta-agenter Johan Fr. Lehland i Grimstad by og B.M. Berthelsen i Fevik i Fjære i Grimstad Adressetidende i 1936

Bilforsikring (tidligere også automobilforsikring, -assuranse) er en bilspesifikk form for ansvars- og skadeforsikring. Norges første bilforsikring ble i 1904 tilbudt av det sveitsiske selskapet Zürich. Bilforsikringsbransjen oppstod i 1900-årene, og dannet i 1913 også bransjeorganisasjonen Auto-Tarifforeningen. I 1910-årene fantes det fra ti til tjue bilforsikringsselskaper, mens tallet i 1939 var steget til langt over femti. Trustkontrollen for automobilforsikring førte tilsyn med bransjen.

Næring

Norges første biler ankom i 1890-årene, og var bare en håndfull i tallet. Dermed måtte bilister ty til vanlig ansvarsforsikring. Det sveitsiske forsikringsselskapet Zürich åpnet i 1904 generalagentur i Norge.[1] Samme år ble det hos Zürich tegnet automobilpoliser for rundt 400 kroner, mens beløpet i 1909 var steget til rundt 5.000 kroner. Selskapet Sigyn, som opprinnelig tilbød ulykkesforsikring, begynte i 1906 også med ansvarsforsikring, og lanserte herunder egen bilansvarsforsikring. Etter halvannet år hadde selskapet sju bilforsikringskunder. Deretter fulgte sveitsiske Winterthur i 1911 og Norden i 1913.[2]

Det var ikke tilfeldig at Norges første – og tredje – bilforsikring var sveitsisk. Landet hadde en velutviklet bank- og finanssektor, og hadde derfor kapital, kompetanse og apparat til å etablere seg her nærmest før norske næringsinteresser rakk å gjøre det. For øvrig hadde Norges øvrige forsikringsbransje også mange utenlandske eiere, blant annet engelske.

Det var stort sett Zürich, Sigyn, Winterthur og Norden som utgjorde Norges bilforsikringsbransje da Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912 trådte i kraft. De gikk i 1913 sammen om å stifte Auto-Tarifforeningen.[3] Opprinnelig var foreningen fremfor alt et priskartell. Men bransjen ble stadig utsatt for sterkere intern konkurranse etter hvert som antallet bilforsikringstilbydere økte, og i 1919 ble foreningens pris- og vilkårssamarbeide oppgitt.[4]

Fra 1910-årene til 1940 skulle antallet biler og antallet bilassurandører bare gå oppover. I 1918 var det seksten bilforsikringsselskaper i Norge.[5] Og enda flere skulle det bli: delvis hev alminnelige forsikringsselskaper som Norske Alliance seg på dette markedet, og delvis ble det grunnlagt særskilte bilforsikringsselskaper som Thule Gjensidig Biltrygdelag. Ved inngangen til andre verdenskrig var tallet langt over femti.[6]

Opprinnelig var bilforsikring ensbetydende med forsikring mot skade som biler påførte. Langt senere ble det rettet oppmerksomhet mot skade som biler selv ble påført. Fra 1908 var bilbrann dekt av folks vanlige brannforsikring mot tillegg i premien, og forsikring mot bilskade og -tyveri var så vel bileiere som bilforsikringsselskaper lenge avventende til.[7] Biler var tross alt et nytt teknisk fenomen, og for forsikringsselskapene lå det et uavklart risikopotensial i bilers maskineri og anvendelse.

Forsikringer som omfattet bilansvarsforsikring og bilskadeforsikring, kom til å kalles motorvognforsikring, mens skadeforsikring alene gjerne het vognskadeforsikring.[8] Engelske The Motor Union kunngjorde i 1914 at de i Norge ville tilby universalforsikring som omfattet ansvars-, vognskade-, brann- og tyveriforsikring samt begrenset ulykkesforsikring for bileier og -fører. Påfølgende år lanserte Viking egen vognskadeforsikring som dekte bilskade og -tyveri.

I 1920- og 1930-årene kom det en rekke nye forsikringsselskaper.[9] Delvis var disse en reaksjon på Auto-Tarifforeningens dominans i markedet. Mange var dessuten bransje- og geografisk tilpasset, for eksempel Den gjensidige bilforsikringsforening Østlandet i Hedmark og Oppland, Norsk Bilforsikringsforening i Smålenene, Thule Gjensidig Biltrygdelag i Bodø by, Avholdsfolkets Bilforsikringsselskap, Drosjeforsikringen og Rutebileiernes Forsikringsselskap.

Lovverk

Ved forandringslov av 6 juli 1892 til Lov om Veivæsenet af 15 September 1851 ble Statsrådet bemyndiget til å regulere enhver form for veitrafikk når offentlig sikkerhet gjorde dette påkrevet.[10] Likevel kom det ingen kongelig forskrift som uttrykkelig nevnte bilforsikring eller påbud om slik, og det ble heller ikke inntatt bestemmelser om forsikring i de ulike amtsforskriftene om veitrafikk. Med andre ord synes bilisters erstatningsansvar å ha falt inn under alminnelig erstatningsrett, som sa at skade som ble forvoldt ved rettsbrudd (forsettlig eller uaktsom skyld), i utgangspunktet utløste erstatningsansvar.[11]

Likevel fantes det unntak fra denne hovedregelen. Det het seg nemlig at den som lovlig drev farlig virksomhet som utsatte tredjepart for særlig fare, hadde ubetinget erstatningsansvar for skade som virksomheten forvoldte, selv om vedkommende ikke hadde oppfylt kravet om forsettlig eller uaktsom skyld.[12] Fra 1890-årene til 1913 hersket det derfor tvil om hvorvidt bilkjøring var å anse som farlig virksomhet.

Under forarbeidene til Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912 var det enighet om at erstatningsrettslig praksis skulle videreføres i loven.[13] På Odelstinget ble det blant annet påpekt at Kristiania i 1911 hadde elleve bilulykker, mot atskillig flere ulykker med hest og kjerre og med sporvogn, hvorfor det erstatningsmessig ikke fantes saklig grunnlag for å forskjellsbehandle bilkjøring og annen kjøring. Likevel var loven skjerpende ved at bilkjøring ble betegnet som farlig virksomhet.[14] Dermed fikk hver bileier ubetinget erstatningsansvar.[15] Vel så viktig var lovens bestemmelse om at man for å motta kjøretillatelse måtte stille garanti for erstatningskrav.[16]

Loven gav store utslag for bilforsikringsbransjen.[17] På den ene side økte antallet forsikringskunder, idet bilhold nå var forbundet med ganske heftige erstatningsbeløp, og idet kjøring fordret økonomisk garanti på 1.000 kroner, noe som langt de færreste hadde i rede penger. På den annen side økte forsikringsutbetalingene, idet loven gav domstolene tydeligere føringer på utmåling av erstatning. 1913 ble på mange måter bransjens store vendepunkt fra nisje til big business. Betegnende nok gikk bransjen fra to forsikringstilbydere da forberedelser til loven ble innledet til fire tilbydere samt egen bransjeorganisasjon da loven trådte i kraft.

Bransjen mente at loven gav dem flere oppgaver og økt økonomisk ansvar, og så seg derfor nødt til å øke premiene på bilforsikringer.[18] Gjennom Auto-Tarifforeningen, som ble stiftet dagen før lovens ikrafttreden, inngikk bransjen avtale om felles premietariff og felles forsikringsvilkår: angivelig ble premiene økt med 25 prosent.[19]

Referanser

  1. ↑ Lorange 1938:11.
  2. ↑ Lorange 1938:11-12.
  3. ↑ Lorange 1938:13.
  4. ↑ Lorange 1938:64.
  5. ↑ Lorange 1938:54.
  6. ↑ Lorange 1938:224-225.
  7. ↑ Lorange 1938:40.
  8. ↑ Lorange 1938:40, 42.
  9. ↑ Lorange 1938:115 ff.
  10. ↑ Lorange 1938:15-16.
  11. ↑ Lorange 1938:17.
  12. ↑ Lorange 1938:18.
  13. ↑ Lorange 1938:19.
  14. ↑ Lorange 1938:18.
  15. ↑ Lorange 1938:20.
  16. ↑ Lorange 1938:21.
  17. ↑ Lorange 1938:22.
  18. ↑ Lorange 1938:25
  19. ↑ Lorange 1938:13, 27.

Litteratur


Biler i Hokksund (oeb-229433).jpg
Bilisme
Bil · Bilmerke · Bilbransje · Billogistikk · Bilsport · Bilfag · Bilforsikring · Billån · Bilberging · Bilbrann · Biltyveri · Førerkort for motorkjøretøy · Kjennemerke for motorkjøretøy · Bilrelaterte skatter og avgifter · Bilrelatert lovverk · Bilisme · Bilisme og politikk · Antibilisme · Bilhistorie · Bilhistorie (bibliografi)
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Bilforsikring&oldid=1133353»