Biltyveri: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 5: Linje 5:
Men folk var delt i synet på hvordan dette skulle straffes. Et simpelt flertall ønsket strengere straff for biltyveri, idet henholdsvis 20 og 15 prosent ønsket ubetinget [[fengsel]] for «Biltyveri» og for «Innbruddstyveri», mens 43 og 32 prosent ønsket [[erstatning]] for «Biltyveri» og for «Innbruddstyveri».<ref>Mathiesen 1965:65.</ref> Samtidig var det et lite, men tydelig mindretall på 20 prosent som enten ønsket betinget fengsel eller advarsel/irettesettelse for biltyveri. Til sammenlikning var det langt flere som ønsket ubetinget fengsel for [[ran]] og for [[voldtekt]]. Biltyveri ble altså oppfattet som mer alvorlig enn vanlig tyveri, men kunne likevel ikke måle seg mot ren [[vold]]sutøvelse. Dette lar seg kanskje tolke dit at biltyveri befant seg i et uklart grenseland mellom «guttestreker» og skadepotensiell kriminalitet.
Men folk var delt i synet på hvordan dette skulle straffes. Et simpelt flertall ønsket strengere straff for biltyveri, idet henholdsvis 20 og 15 prosent ønsket ubetinget [[fengsel]] for «Biltyveri» og for «Innbruddstyveri», mens 43 og 32 prosent ønsket [[erstatning]] for «Biltyveri» og for «Innbruddstyveri».<ref>Mathiesen 1965:65.</ref> Samtidig var det et lite, men tydelig mindretall på 20 prosent som enten ønsket betinget fengsel eller advarsel/irettesettelse for biltyveri. Til sammenlikning var det langt flere som ønsket ubetinget fengsel for [[ran]] og for [[voldtekt]]. Biltyveri ble altså oppfattet som mer alvorlig enn vanlig tyveri, men kunne likevel ikke måle seg mot ren [[vold]]sutøvelse. Dette lar seg kanskje tolke dit at biltyveri befant seg i et uklart grenseland mellom «guttestreker» og skadepotensiell kriminalitet.


Selv om folk ønsket å straffe biltyveri strengere, var såkalt bilbrukstyveri i virkeligheten mindre hyppig enn øvrig tyveri, skrev forskeren bak opinionsundersøkelsen, og forklarte dette med at biltyveri hadde uforholdsmessig stor omtale og drøftelse i media.<ref>Mathiesen 1965:20.</ref> Dette var to år etter [[bilsalg]]ets frislipp i [[Norge]]. [[Massebilisme]]n var i fremvekst, noe som ikke minst preget avisenes fokus. Men folks særlige misbilligelse av biltyveri bør også settes i sammenheng med drapsfaren som ulovlig bilkjøring utgjorde. For det første ligger det i sakens natur av mange ungdomskriminelle – i undersøkelsen definert som menn under 25 år<ref>Mathiesen 1965:16.</ref> – manglet [[førerkort for motorkjøretøy]]. Videre opptrådte biltyveri ofte i forlengelsen av [[Råkjøring|rå-]] og [[fyllekjøring]].<ref>Müller 1968.</ref> Når man i det hele tatt hadde gått så langt som å stjele en bil, kunne det neppe forventes at man ville overholde [[vegtrafikkloven]], var antakelig manges resonnement.
Selv om folk ønsket å straffe biltyveri strengere, var såkalt bilbrukstyveri i virkeligheten mindre hyppig enn øvrig tyveri, skrev forskeren bak opinionsundersøkelsen, og forklarte dette med at biltyveri hadde uforholdsmessig stor omtale og drøftelse i media.<ref>Mathiesen 1965:20.</ref> Dette var to år etter [[bilsalg]]ets frislipp i [[Norge]]. [[Massebilisme]]n var i fremvekst, noe som ikke minst preget avisenes fokus. Men folks særlige misbilligelse av biltyveri bør også settes i sammenheng med drapsfaren som ulovlig bilkjøring utgjorde. For det første ligger det i sakens natur av mange ungdomskriminelle – i undersøkelsen definert som menn under 25 år<ref>Mathiesen 1965:16.</ref> – manglet [[førerkort for motorkjøretøy]]. Videre stod biltyveri ofte i forbindelse med [[Råkjøring|rå-]] og [[fyllekjøring]].<ref>Müller 1968.</ref> Når man i det hele tatt hadde gått så langt som å stjele en bil, kunne det neppe forventes at man ville overholde [[vegtrafikkloven]], var antakelig manges resonnement.


I [[1980]] utgjorde barn og ungdom rundt 74 prosent av alle personer som ble [[Siktelse|siktet]] for biltyveri.<ref>Clausen 1996:18-19.</ref> Tilsvarende tall for [[skadeverk]] og for grovt tyveri var rundt 73 og rundt 68 prosent. Dette betyr ikke nødvendigvis at biltyveri var hovedforbrytelsen blant barn og ungdom, men kan isteden tolkes dit at mildere forbrytelser som simpelt tyveri oftere forble uoppdaget eller oftere ble løst uten å involvere [[politi]]. Fra 1980 til [[1992]] var det en nedgang i antallet siktede barn og ungdom i alle kategorier kriminalitet, slik at barn og ungdom da utgjorde rundt 59, rundt 55 og rundt 53 prosent for biltyveri, for skadeverk og for grovt tyveri.
I [[1980]] utgjorde barn og ungdom rundt 74 prosent av alle personer som ble [[Siktelse|siktet]] for biltyveri.<ref>Clausen 1996:18-19.</ref> Tilsvarende tall for [[skadeverk]] og for grovt tyveri var rundt 73 og rundt 68 prosent. Dette betyr ikke nødvendigvis at biltyveri var hovedforbrytelsen blant barn og ungdom, men kan isteden tolkes dit at mildere forbrytelser som simpelt tyveri oftere forble uoppdaget eller oftere ble løst uten å involvere [[politi]]. Fra 1980 til [[1992]] var det en nedgang i antallet siktede barn og ungdom i alle kategorier kriminalitet, slik at barn og ungdom da utgjorde rundt 59, rundt 55 og rundt 53 prosent for biltyveri, for skadeverk og for grovt tyveri.

Sideversjonen fra 4. jul. 2018 kl. 16:05

Biltyveri er en spesialisert form for tyveri som retter seg mot biler.

I en landsdekkende opinionsundersøkelse om ungdomskriminalitet av 1962 ble folk bedt om å rangere ulike slags forbrytelser fra mest til minst vanlig. 58 prosent satte «Biltyveri» først, mens 16 og 8 prosent mente at dette var nest og tredje nest vanligst.[1] Til sammenlikning satte 10 prosent «Andre eiendomsforbrytelser» først, mens 27 og 21 prosent mente at det var nest og tredje nest vanligst. Undersøkelsen tyder dermed på at opinionen nokså enig oppfattet biltyveri som særlig utbredt blant ungdom.

Men folk var delt i synet på hvordan dette skulle straffes. Et simpelt flertall ønsket strengere straff for biltyveri, idet henholdsvis 20 og 15 prosent ønsket ubetinget fengsel for «Biltyveri» og for «Innbruddstyveri», mens 43 og 32 prosent ønsket erstatning for «Biltyveri» og for «Innbruddstyveri».[2] Samtidig var det et lite, men tydelig mindretall på 20 prosent som enten ønsket betinget fengsel eller advarsel/irettesettelse for biltyveri. Til sammenlikning var det langt flere som ønsket ubetinget fengsel for ran og for voldtekt. Biltyveri ble altså oppfattet som mer alvorlig enn vanlig tyveri, men kunne likevel ikke måle seg mot ren voldsutøvelse. Dette lar seg kanskje tolke dit at biltyveri befant seg i et uklart grenseland mellom «guttestreker» og skadepotensiell kriminalitet.

Selv om folk ønsket å straffe biltyveri strengere, var såkalt bilbrukstyveri i virkeligheten mindre hyppig enn øvrig tyveri, skrev forskeren bak opinionsundersøkelsen, og forklarte dette med at biltyveri hadde uforholdsmessig stor omtale og drøftelse i media.[3] Dette var to år etter bilsalgets frislipp i Norge. Massebilismen var i fremvekst, noe som ikke minst preget avisenes fokus. Men folks særlige misbilligelse av biltyveri bør også settes i sammenheng med drapsfaren som ulovlig bilkjøring utgjorde. For det første ligger det i sakens natur av mange ungdomskriminelle – i undersøkelsen definert som menn under 25 år[4] – manglet førerkort for motorkjøretøy. Videre stod biltyveri ofte i forbindelse med rå- og fyllekjøring.[5] Når man i det hele tatt hadde gått så langt som å stjele en bil, kunne det neppe forventes at man ville overholde vegtrafikkloven, var antakelig manges resonnement.

I 1980 utgjorde barn og ungdom rundt 74 prosent av alle personer som ble siktet for biltyveri.[6] Tilsvarende tall for skadeverk og for grovt tyveri var rundt 73 og rundt 68 prosent. Dette betyr ikke nødvendigvis at biltyveri var hovedforbrytelsen blant barn og ungdom, men kan isteden tolkes dit at mildere forbrytelser som simpelt tyveri oftere forble uoppdaget eller oftere ble løst uten å involvere politi. Fra 1980 til 1992 var det en nedgang i antallet siktede barn og ungdom i alle kategorier kriminalitet, slik at barn og ungdom da utgjorde rundt 59, rundt 55 og rundt 53 prosent for biltyveri, for skadeverk og for grovt tyveri.

Se også

Referanser

  1. Mathiesen 1965:63.
  2. Mathiesen 1965:65.
  3. Mathiesen 1965:20.
  4. Mathiesen 1965:16.
  5. Müller 1968.
  6. Clausen 1996:18-19.

Litteratur