Biltyveri

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Biltyveri er en spesialisert form for tyveri som retter seg mot biler. En variant av biltyveri er bilinnbrudd, hvor noen bryter seg inn for å stjele bildeler og -utstyr. Biltyveri var en av de vanligste formene for kriminalitet i andre halvdel av 1900-tallet.[1] Dette betyr at et ikke lite antall nordmenn er biltyver eller barn og barnebarn av biltyver. Mens biltyveri noen ganger skjer som enkeltstående forbrytelse, inngår det andre ganger i et større kompleks av vinnings- og narkokriminalitet. I flere straffesaker står biltyver nemlig også tiltalt for innbrudd i butikker, for trusler, for omsetning eller bruk av narkotika og så videre.

Barne- og ungdomskriminalitet

I en landsdekkende opinionsundersøkelse om ungdomskriminalitet av 1962 ble folk bedt om å rangere ulike slags forbrytelser fra mest til minst vanlig. 58 prosent satte «Biltyveri» først, mens 16 og 8 prosent mente at dette var nest og tredje nest vanligst.[2] Til sammenlikning satte 10 prosent «Andre eiendomsforbrytelser» først, mens 27 og 21 prosent mente at det var nest og tredje nest vanligst. Undersøkelsen tyder dermed på at opinionen nokså enig oppfattet biltyveri som særlig utbredt blant ungdom.

Men folk var delt i synet på hvordan dette skulle straffes. Et simpelt flertall ønsket strengere straff for biltyveri, idet henholdsvis 20 og 15 prosent ønsket ubetinget fengsel for «Biltyveri» og for «Innbruddstyveri», mens 43 og 32 prosent ønsket erstatning for «Biltyveri» og for «Innbruddstyveri».[3] Samtidig var det et lite, men tydelig mindretall på 20 prosent som enten ønsket betinget fengsel eller advarsel/irettesettelse for biltyveri. Til sammenlikning var det langt flere som ønsket ubetinget fengsel for ran og for voldtekt. Biltyveri ble altså oppfattet som mer alvorlig enn vanlig tyveri, men kunne likevel ikke måle seg mot ren voldsutøvelse. Dette lar seg kanskje tolke dit at biltyveri befant seg i et uklart grenseland mellom «guttestreker» og skadepotensiell kriminalitet.

Selv om folk ønsket å straffe biltyveri strengere, var såkalt bilbrukstyveri i virkeligheten mindre hyppig enn øvrig tyveri, skrev forskeren bak opinionsundersøkelsen, og forklarte dette med at biltyveri hadde uforholdsmessig stor omtale og drøftelse i media.[4] Dette var to år etter bilsalgets frislipp i Norge. Massebilismen var i fremvekst, noe som ikke minst preget avisenes fokus. Men folks særlige misbilligelse av biltyveri bør også settes i sammenheng med drapsfaren som ulovlig bilkjøring utgjorde. For det første ligger det i sakens natur av mange ungdomskriminelle – i undersøkelsen definert som menn under 25 år[5] – manglet førerkort for motorkjøretøy. Videre stod biltyveri ofte i forbindelse med rå- og fyllekjøring.[6] Når man i det hele tatt hadde gått så langt som å stjele en bil, kunne det neppe forventes at man ville overholde vegtrafikkloven, var antakelig manges resonnement.

I 1980 utgjorde barn og ungdom rundt 74 prosent av alle personer som ble siktet for biltyveri.[7] Tilsvarende tall for skadeverk og for grovt tyveri var rundt 73 og rundt 68 prosent. Dette betyr ikke nødvendigvis at biltyveri var hovedforbrytelsen blant barn og ungdom, men kan isteden tolkes dit at mildere forbrytelser som simpelt tyveri oftere forble uoppdaget eller oftere ble løst uten å involvere politi. Fra 1980 til 1992 var det en nedgang i antallet siktede barn og ungdom i alle kategorier kriminalitet, slik at barn og ungdom da utgjorde rundt 59, rundt 55 og rundt 53 prosent for biltyveri, for skadeverk og for grovt tyveri.

Voksenkriminalitet

Noen ganger skjer biltyveri som enkeltstående forbrytelse. Det dreier seg da ofte om personer som er under påvirkning av alkohol, som ikke har planlagt tyveriet, og som begår tyveriet for å tilfredsstille en spontant oppstått lyst til å kjøre bil. Dette har likheter med leilighetstyveri, og opptrer også som sykkeltyveri og som båttyveri.

Men vel så ofte inngår biltyveri i et større kompleks av vinnings- og narkokriminalitet. Dette sees ikke minst hos personer som har sosialt dysfunksjonell atferd: såkalte «kjenninger av politiet» og «gjengangere». Når en biltyv tiltales, skjer dette sjelden alene, men sammen med forbrytelser som omsetning og bruk av narkotika, innbrudd i butikker og utpressing, trusler og vold.

I media

Det finnes tusentalls tilfeller av biltyveri og -innbrudd. Flere av disse har nådd avisene, som har forfattet alt fra petits til helsides oppslag. Følgende liste forsøker å gjengi et utvalg tilfeller som har tids- og geografisk variasjon og som er representative i innhold.

  • 1961: I Bergrådveien 25 i Nordre Aker, Oslo, skjedde det et biltyveri som Friheten beskrev som «usedvanlig freidig».[8] En mann lot nøklene stå i tenningen mens han hjalp sin kone med å bære inn bagasje. Da eieren kom tilbake, satt det en ung mann i førersetet. Tyven begynte straks å kjøre, men eieren rakk å klamre seg fast i dørstolpen. Tyven forsøkte først å nærmest skrape av eieren ved å kline bilen opp i en hekk. Da dette ikke lykkes, økte tyven hastigheten så meget at eieren til slutt måtte slippe taket. – Bileieren ble en del oppskrubbet, skrev avisen. Forbryteren var anslagsvis rundt 20 år gammel.

Se også

Referanser

  1. Nasjonalbiblioteket. Søk på «"biltyveri"». https://www.nb.no/search?q=%22biltyveri%22
  2. Mathiesen 1965:63.
  3. Mathiesen 1965:65.
  4. Mathiesen 1965:20.
  5. Mathiesen 1965:16.
  6. Müller 1968.
  7. Clausen 1996:18-19.
  8. Friheten 1961. «Usedvanlig freidig biltyveri». Friheten, 30. oktober, 21 (251):3. Mal:Bokhylla

Litteratur