Birkebeinerne (film)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Birkebeinerne er en historisk dramafilm fra 2016. Nils Gaup hadde regioen, mens Ravn Lanesskog var manusforfatter. I hovedrollene var blant annet Jakob Oftebro og Kristofer Hivju. Filmen omhandler birkebeinernes kamp for å redde Håkon IV Håkonsson fra baglerne.

Filmen ble spilt inn dels i Sogndal og dels i Lillehammerområdet. Noen scener ble spilt inn på Maihaugen.

Handling

I 1204 fikk Håkon Sverresson og Inga fra Varteig en sønn utafor ekteskap. Faren hadde ikke andre arvinger, og døde før sønnen ble født. Dermed var den vesle gutten Sverre-ættens tronkandidat, noe som førte til at han var i stor fare. Gutten måtte fraktes fra Østfold til Nidaros, og det er særlig den farefulle ferden over fjellet mellom Rena og Lillehammer som står i fokus. Underveis er Torstein Skeivla og Skjervald Skrukka forfulgt av baglerne, i filmen identifisert som dansker.

Historisk nøyaktighet

Etter premieren kom det en del kritikk mot filmen fra historiefaglig hold. Særlig Hans Jacob Orning, professor i historie ved Universitetet i Oslo, kom med kraftige innvendinger, selv om han også roser filmskaperne for å ha fått mye ut av historia og uttalte at han likte den godt. Vi skal her oppsummere noen punkter fra kritikken – dette er ikke en filmkritikk i vanlig forstand, men en korreksjon til det bildet som gis av historia i filmen.

Filmen framstiller borgerkrigen mellom birkebeinere og baglere – og i virkeligheten også andre flokker – som en nasjonal kamp for norsk selvstendighet, der birkebeinerne representerer det norske, mens baglerne er framstilt som dansker med paven i bakgrunnen. Skuespiller Thorbjørn Harr sammenlikna birkebeinernes kamp med motstanden under andre verdenskrig, og filmen gir nettopp et inntrykk av at birkebeinerne var motstandsfolk som kjempa for Norge.

Det positive ved denne framstillinga er at den setter borgerkrigene inn i en internasjonal sammenheng, for det var ikke bare en intern norsk maktkamp, men filmens versjon av historia blir svart/hvit og polariserende. Den gir også inntrykk av at dette var en form for klassekamp, der paven og danske stormenn står mot vanlige nordmenn; i virkeligheten besto begge sider av stormenn som kjempa om makt.

At baglerne framstilles som dansker har en viss tilknytning til virkeligheten, for flokken hadde støtte fra Danmark. Men da må det også nevnes at birkebeinerne hadde støtte fra Sverige.

Filmens bruk av paven som bakgrunnsfigur er også misvisende. Det framstilles som om nordmennene ikke er kristne; i filmen utføres det et hedensk blot, en offerhandling. Selv om den hedenske arven ikke var borte, og fortsatt lever i sagn om troll og vetter, var Norge forlengst kristna i borgerkrigstida. Sverres opposisjon mot paven og biskopene handla ikke om hedninger mot kristne, men om en kamp mellom kirkelig og verdslig makt. Skuespiller Jakob Oftebro blanda i et intervju sammen kampen mellom birkebeinerne og baglerne med reformasjonen, noe som ikke er urimelig sett ut fra den historia filmen forteller, men som er langt unna virkeligheten. Striden med paven hører til i Sverre Sigurdssons tid, og endte med ham. På dødsleiet oppfordra Sverre sønnen Håkon Sverresson til å forlike seg med paven, og etter 1202 var det ikke maktkampen med pave og biskoper lenger noe tema i borgerkrigene.

Et teknisk grep som er gjort er at en sentral person i striden har fått et annet navn i filmen. Jarlen Håkon Galen heter nemlig Gisle i Birkebeinerne. Dette er i seg selv ikke veldig problematisk, da det i det fortetta handlingsforløpet vil være vanskelig for publikum å skille mellom Håkon, Håkon og Håkon - altså Håkon Sverresson, Håkonsson og Galen. Det Orning trakk fram som mer problamatisk var at Håkon Galen – Gisle – er gjort til antagonisten i filmen. I virkeligheten var han i praksis fosterfar for Håkon Håkonsson.

I en scene hevner baglerne seg på birkebeineren Skjervald, noe som var mot normen. Den samme innvendinga rammer en scene der Torstein Skervas familie blir ofre for baglernes vold, noe som var helt uhørt. Borgerkrigstidas flokker var et lappeteppe av allianser og familie- og vennskapsbånd, og folk skifta stadig side eller manøvrerte i den indre maktkampen på hver enkelt side. Det var derfor svært vanlig å gi grid, nåde, til de man overvant og dermed knytte dem til seg. Det var ikke uvanlig at familiemedlemmer sto på hver sin side som helgardering; da kunne de som var på den tapende sida lett gå over ved behov.

Det kan også nevnes et par andre ting som er problematiske. Som ofte i filmer som omhandler denne perioden er drakter og våpen ikke helt i tråd med virkeligheten. Det ser også ut til at rollefigurene følger veier fram til målet, på et tidspunkt der det ikke fantes noe slikt. Bruken av hester som man ser i filmen ville i praksis vært umulig på det meste av strekningen, fordi de ville gått seg fast i snøen og i verste fall ha brukket beina.

Skiene som brukes i filmen er basert på funn og beskrivelser. De ble laget av skimaker Endre Hals.

Litteratur og kilder