Bjarne Storm (1911–1979)

Bjarne Storm 1911-1979 var en billedhugger fra Rødberg i Sør-Audnedal, nå Lindesnes kommune.

Han hadde sitt verksted på Rødberg i Sør-Audnedal, men fikk sin utdannelse fra Kunst- og Håndverkskolen på 1930-tallet. Var bl.a. hos prof. Ramsussen. Debuterte på høstutstillingen 1936 med en liten gruppe. Den ble senere vist i Paris. Stilt ut på "statens" ca 1938, flere utstillinger på Sørlandet.

Jobbet noen måneder som assistent hos Gustav Vigeland. Vendte tilbake til hjembygda til sitt steinhuggeri. Lagde gravsteiner og minnesmerker, men anså seg selv først og fremst som billedhugger.

Bjarne Storm snakker meget gjerne om Gustav Vigeland og om miljøet omkring ham, om tiden på akademiet og tegneskolen. Han husker somre før krigen da Vigeland kom gående til hans verksted på Rødberg for å prate, han glemmer aldri sine besøk på Tjøm hvor de drøftet dagens problemer og dvelte ved minner fra atelieret på Frogner. Og Storm er opptatt av det miljøet som eksisterte på Vigeland for noen år tilbake, den gang treskjærerne levde, den gang det var fart over samtalen på benken utenfor Tingtun, da man sa noe mer enn goddag og farvel, da det var brodd i replikkene og munterheten kunne gi seg de mest selsomme utslag.

"Etter krigen kjøpte jeg stein fra en skute som forliste utenfor Mandal. Det var visstnok en finne. En del av steinen ble tatt til Stavanger og jeg kom da dit via Kristiansand. Reisen var forresten ikke så behagelig. Den fant sted med kystruten og jeg lå på dekk med et ullteppe over meg. Følgelige var jeg både stiv og støl og trett da jeg entret land i Stavanger og jeg tørnet inn på det første og beste hospits. Der møtte jeg et kvinnemenneske i resepsjonen og jeg så henne igjen da hun serverte meg kaffe på rommet etter et par timers forfriskende søvn. Etter traktementet drog jeg ut for å finne gravsteinene mine og jeg ble både vel og lenge. Da jeg kom tilbake til byen var jeg ikke kar om å huske hvor jeg bodde, hva hotellet het og hva damen het. Jeg forsøkte å få hjelp hos en drosjesjåfør. Han kjørte omkring i byen en stund og tjente noen kroner. Jeg var like nær målet som før kjøreturen og litt varmere om pannen. Jeg støtte på en politimann og interpellerte ham om råd og dåd. Han var villig til å gå en tur med meg. Det var jeg ikke og jeg forsøkte å forklare ham hvor det kunne være. Han var imidlertid like klok. Da bad jeg om et stykke papir og før jeg selv mente jeg var ferdig med tegningen, sa konstablen, han het visstnok Helgevold: - Du skal til Melands hospits. Portrettet av vertinnen var med andre ord tilstrekkerlig adresse for ham.

Kilde

Fædrelandsvennen nr. 202, lørdag 2. september 1967