Brasil

Brasil (Den føderative republikken Brasil) er det største landet i Sør-Amerika, der det grenser til alle land unntatt Chile og Ecuador. Det er verdens femte største land etter areal, og det sjette største etter folketall: Brasil har litt over 200 millioner innbyggere, som fordeler seg på 26 stater samt det føderale distriktet med hovedstaden Brasília. De viktigste byene er metropolen São Paulo, som med over 20 millioner innbyggere er blant verdens største byer, Rio de Janeiro, Belo Horizonte, Salvador, Porto Alegre og Brasília. Av spesiell interesse for nordmenn har man også mindre byer som Joinville i sør og Recife, Natal og Fortaleza i nordøst.

Kart anno 1574. Knapt tjue år senere var Jens Munk i portugisisk tjeneste i Brasil

Brasil har navnet sitt etter brasiltreet (pau brasil). Portugiserne brukte treet til å framstille rødt fargestoff, og en variant av dette var kjent i Norge som fernambuk etter delstaten Pernambuco.

Historisk oversikt

Brasil ble i tidlig nytid grunnlagt som portugisisk koloni. Den første portugiseren som «oppdaget» Brasil regnes for å være Pedro Álvares Cabral, som gikk i land ved Porto Seguro i Bahia i 1500. I løpet av de neste hundre og femti åra tok Portugal kontroll over det meste av den brasilianske kysten, til dels i konflikt med Frankrike og Nederland. I denne prosessen fortrengte portugiserne mye av Brasils opprinnelige befolkning, samtidig som de begynte å transportere slaver fra det vestlige og sentrale Afrika for å produsere sukker. Sukker forble den viktigste råvaren fram til slutten av 1600-tallet, da det ble funnet gull i Minas Gerais. Dette førte til at tyngdepunktet forskjøv seg fra nordøst til sørøst, for eksempel ble hovedstaden flyttet fra Salvador til Rio de Janeiro i 1763.

Under Napoleonskrigene flyktet kong João VI av Portugal fra Lisboa til Rio de Janeiro, som var hovedstad i det portugisiske imperiet fra 1809 til 1821. Da kongen reiste tilbake, ble prins Pedro igjen, og Brasil rev seg løs i 1822 som selvstendig keiserrike under Pedro I. I løpet av keisertida ble kaffe den viktigste eksportartikkelen, i utgangspunktet med afrikanske slaver som arbeidskraft, senere med europeiske innvandrere. Slavehandelen fortsatte fram til 1850, og i 1888 opphevet Pedro II (keiser fra 1840) slaveriet. Dette kom til å bli en av hans siste handlinger: Han ble avsatt året etter, og Brasil ble republikk.

Fra 1889 har Brasil vært føderal republikk med president, dog har landet hatt to perioder med diktatur: Først åra 1930-1945 under populisten Getúlio Vargas, og siden 1964-1985 under en militærjunta. Fra 1985 begynte landet å gå over til demokrati: I 1988 fikk de ny grunnlov, og i 1989 ble det første direkte presidentvalget avholdt.

Sosiale forhold

Befolkningen i Brasil blir vanligvis delt inn i gruppene branco (hvit), pardo (blandet hvit og svart), preto eller negro (svart),[1] amarelo (asiatisk, bokstavelig talt «gul») og indígena (innfødt). Hvite utgjør litt under halvdelen av Brasils befolkning, og lever særlig sør og sørøst i landet. Hvite brasilianere har hovedsakelig portugisisk, italiensk og spansk herkomst, men også bl.a. tysk, syrisk-libanesisk, armensk, polsk og ukrainsk. De fleste brasilianere snakker portugisisk, som er landets eneste offisielle språk, ellers brukes diverse innfødte språk, spansk (særlig i grensetraktene) og innvandrerspråk som japansk, italiensk og tysk. Yoruba er til en viss grad i bruk som liturgisk språk, men neppe i bruk lenger som morsmål.

Brasil har et av verdens mest lagdelte samfunn. Sosioøkonomiske variasjoner følger i stor grad etniske variasjoner, selv om skillene ikke lenger er så skarpe. Brasil er et ytterst voldelig land: i 2015 var tjueen av verdens femti farligste byer brasilianske. Dette gjør at sikkerhet både preger brasilianeres tenkemåte og samfunnsliv. Flere nordmenn er blitt drept i Brasil, blant annet i den norske kolonien i Natal.

Bilaterale relasjoner

 
Brasils ambassaderesidens i Drammensveien 80 D
Foto: Alexander Ottesen (2009)

Brasil var tidlig ute med å anerkjenne Norge som uavhengig stat i 1905, og i vår egen tid samarbeider de to landene tett sammen. Norge er Brasils viktigste handelspartner i Norden, og Brasil er det stedet med flest norske investeringer etter USA og EU: 150 norske selskaper er etablert der, og har til sammen investert 170 milliarder kroner. Fra offisielt hold har Norge lovt å støtte Brasils innsats mot avskoging av regnskogen i Amazonas, og i 2011 lanserte regjeringa sin Brasil-strategi for å tilrettelegge for videre samarbeid.

Brasils ambassade i Norge ligger i Sigurd Syrs gate 2 i Oslo, mens ambassadens residens er i Drammensveien 80 D.

Handel

Norge har lenge importert kaffe fra Brasil, og eksportert klippfisk tilbake. Bacalao (bacalhau) er i dag en nasjonalrett i Brasil, og er blant annet populært ved påsketider i det hovedsakelig katolske landet. I 2010 spiste brasilianerne førti prosent av all norsk klippfisk.[2] Bacalhau er også det portugisiske ordet for torsk, men forholdsvis få brasilianere har sett den eksotiske fisken i uforedlet tilstand: «a cabeça do bacalhau» (torskehodet) er et brasiliansk begrep for noe som ingen har sett.

Sentrale i den norsk-brasilianske handelen har vært familien Friele i Bergen og familien Lorentzen fra Holmestrand. I dag er oljeindustrien viktig, men Norge importerer også mye soyabønner: over 400 000 tonn brasilianske soyabønner årlig går til produksjon av kraftfôr her til lands. En rekke norske selskaper har hatt avdeling i Brasil, deriblant DNB, Norsk Hydro, Kongsberg Automotive og Statoil.

Brazilian-Norwegian Chamber of Commerce (BNCC) i Oslo, grunnlagt i 2002, og Norwegian-Brazilian Chamber of Commerce (NBCC) i Rio de Janeiro, grunnlagt i 1995, er private organisasjoner som fremmer handel mellom landene.[3]

Akademia

Flere norske læresteder har hatt utvekslings- og andre avtaler med læresteder i Brasil, deriblant OsloMet, som anser seg å ha Norges ledende ekspertisemiljø når det gjelder sosiale og politiske forhold i Brasil.[4]

  • Nord: samarbeid med Universidade Federal Fluminense, Universidade Federal do Rio de Janeiro og Instituto Federal do Rio Grande do Sul.[5]
  • OsloMet: samarbeid med Universidade Federal da Bahia.[6]
  • UiO: samarbeid med Universidade de São Paulo, Pontifícia Universidade Católica do Rio de Janeiro, Universidade Federal de Minas Gerais, Universidade Federal de Santa Catarina og Universidade do Estado de Santa Catarina.[7]

Nordmenn i Brasil

Forholdsvis få nordmenn har utvandret til Brasil. Historisk er det for øvrig ikke uvanlig at skandinaviske immigranter endrer fornavnet sitt til en nærliggende utgave på portugisisk, for eksempel Alfredo, André, Cristiano, Luís og Pedro for Alfred, Anders/Andreas, Kristian, Ludvik og Per/Petter.[8]

Nordmenn i Nordeste

 
Kart over det daværende capitania og den nåværende delstaten Sergipe, som var okkupert av nederlenderne i mye av 1630- og 1640-åra. Den norske soldaten og kunstneren Jacob Nordmand var med på å erobre byen.
 
Bare Cafe & Pub i Natal hadde fast og fremfor alt flytende føde på menyen. Mattilbudet begrenset seg til enkle retter som speilegg
Foto: 2007

Regionen Nordeste (nordøst) omfatter de ni statene Maranhão, Piauí, Ceará, Rio Grande do Norte (RN), Paraíba, Pernambuco, Alagoas, Sergipe og Bahia. Regionen har 57 millioner innbyggere. Regionens største byer er Recife (Pernambuco), Salvador (Bahia), Fortaleza (Ceará) og Natal (RN).

Kolonitid

Nordeste er den delen av Brasil som tidligst ble kolonisert av portugiserne, og de brukte landsdelen hovedsakelig til sukkerrørdyrking med afrikanske slaver som arbeidskraft. Minst én nordmann var i portugisisk tjeneste her allerede på slutten av 1500-tallet, nemlig Jens Munk (1578-1628), som senere ble en kjent sjøkaptein og polarfarer. Etter et år i Porto i Portugal dro han til Salvador da Bahia i 1592, der han tilbrakte seks år i tjeneste hos handelsmannen Miguel Dias.[9]

Fra 1621 var Portugal og Spania i krig med Nederland, og fra 1630 okkuperte nederlenderne større deler av Nordeste, med Recife som hovedstad. Motivasjonen var å ta kontroll over en del av portugisernes sukkerproduksjon. På denne tida var utvandringa fra Norge til Nederland i gang, og noen av utvandrerne tok også tjeneste i det nederlandske Vestindiakompaniet. Det er uvisst hvor mange av disse som kom til nederlandsk Brasil, men én som tilbrakte minst fem år her var Jacob Jenssøn Nordmand (ca. 1614-1695). Han ble siden kongelig rustmester og kunstdreier i København, og skrev en sjølbiografi i 1670 der han blant annet skildret noen av opplevelsene sine i Brasil.[10]

Nyere tid

I 2000- og 2010-åra ble det nordøstlige Brasil en populær destinasjon for turister fra Europa. I tillegg til tropisk klima hadde Nordeste forholdsvis kort reisevei fra Europa, noe som kan forklare hvorfor mange fra norsk arbeiderklasse valfartet dit. Samtidig vokste en koloni av nordmenn og svensker frem i byen Natal. Det skandinaviske miljøet i Natal besto av en kjerne av fastboende, som blant annet omfattet varig uføretrygdede, pensjonister og forretningsmenn, og en variabel masse korttidsboende og turister som kom og dro. Noen nordmenn fant også veien til byene Fortaleza og Recife.

Nordmenn i Sudeste

 
Kort med CPF-nummer som viser at den norske eieren er folkeregistrert i São Paulo. De fleste langtidsboende nordmenn har CPF-nummer, som er nødvendig for å føre et vanlig liv

Regionen Sudeste (sørøst) omfatter de fire statene São Paulo, Minas Gerais, Rio de Janeiro og Espírito Santo. Regionens største byer er metropolen São Paulo og Rio de Janeiro. Norge har generalkonsulat i Rio de Janeiro.

På 1900-tallet var denne landsdelen tyngdepunktet for norske innvandrere i Brasil: I 1940 var det registrert 298 norskfødte innbyggere i hele landet, og over halvparten av dem var bosatt i delstatene Rio de Janeiro og São Paulo.[11] Særlig i Rio de Janeiro, som foruten feriedestinasjon er viktig for skipsfart og petroleumsaktivitet, har nordmenn funnes i såpass stort antall at det kan snakkes om en viss norsk bosetning. Nevnes her kan særlig den brasilianske slekten Lorentzen, som er etterkommere av Olav V.

En tidlig innvandrer i dagens Sudeste var redaktør Peter Andreas Brandt i Finmarkens Amtstidende. Han utvandret i 1834 til Lagoa Santa i Minas Gerais, og hjalp der den danske zoologen Peter Wilhelm Lund i hans arbeid.

Fredrik Herman Gade (1871–1943) var fra 1919 til 1929 norsk generalkonsul i Rio de Janeiro og sendemann til Brasil.

Nordmenn i Sul

 
Motiv fra Joinville i 1866
Foto: Johann Otto Louis Niemeyer (1866)

Regionen Sul (sør) omfatter de tre statene Paraná, Santa Catarina og Rio Grande do Sul (RS). Regionen har 29 millioner innbyggere.

Den 19. oktober 1850 seilte skuta «Sophie» ut fra Trondhjem med California som mål. Om bord var 106 norske menn som ønsket å bli gullgravere, de fleste av dem trøndere. Siden dette var før Panamakanalen ble anlagt, måtte man seile rundt Kapp Horn og opp langs Stillehavskysten, og de anløp derfor Rio de Janeiro den 20. januar 1851. Overfarta til Sør-Amerika hadde vært hard, og «Sophie» var ikke lenger sjødyktig. Nordmennene var derfor strandet, helt til et tysk selskap tilbød dem å være med på et koloniseringsprosjekt i delstaten Santa Catarina sør i Brasil. 74 personer takket ja, og grunnla sammen med noen tyske og sveitsiske kolonister byen Joinville. De fleste ble imidlertid ikke lenge: mer enn femti reiste hjem eller videre bare i løpet av de første åra, og i 1862 var det bare igjen sju av de opprinnelige kolonistene i Joinville. Til gjengjeld var de blant de mest veletablerte i hele delstaten.[12]

På 1920-tallet forsøkte også ei gruppe syndikalister fra Rjukan å opprette en koloni i Cruz Machado i delstaten Paraná. En av dem var Ludvig Aas (1874-1923), tidligere redaktør av ukebladet Maana. Dette koloniseringsforsøket slo feil til slutt, og Aas døde av en «tropesykdom».

Nordmenn i Centro-Oeste

Regionen Centro-Oeste (midt-vest) omfatter Distrito Federal, der hovedstaden Brasília ligger, og de tre statene Goiás, Mato Grosso og Mato Grosso do Sul. Regionen har 15,6 millioner innbyggere. Regionens største by er Brasília. Norge har ambassade i Brasília.

Nordmenn i Norte

Regionen Norte (nord) omfatter de sju statene Acre, Amazonas, Rondônia, Roraima, Pará, Amapá og Tocantins. Regionen har 17,7 millioner innbyggere. Regionens største by er Manaus (Amazonas).

Brasilianere i Norge

Stadig flere brasilianere innvandrer også til Norge: antallet brasilianske innvandrere bosatt i Norge var 67 i 1970, 139 i 1980, and 386 i 1990, og nådde rundt 1000 i 2003.[13] Siden kom det en kraftig økning, og per 1. januar 2014 var det 3847 brasilianske innvandrere i landet. Dessuten var det 2160 nordmenn med én brasiliansk forelder, og i alt hadde 7508 mennesker en eller annen form for brasiliansk innvandrerbakgrunn.[14] Fra midten av 1990-åra har om lag tre fjerdedeler av de brasilianske innvandrerne vært kvinner.[15]

Det lå en brasiliansk restaurant i Møllergata.

Referanser

  1. Merk at det er uenighet blant afrikansk-brasilianere hvilket av disse begrepene som er å foretrekke.
  2. Brasilianerne elsker klippfisk, artikkel på nrk.no. Publisert 29. desember 2010, lest 14. januar 2015.
  3. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn BNCC History
  4. Nøra, Stig 2016. «HiOA har Brasil-ekspertene». Senest endret 13. juni.
  5. Eriksen, Svein-Arnt 2018. «Nord-studenter med utveksling til Brasil og Kina». Senest endret 19. februar.
  6. «Universidade Federal da Bahia» på OsloMets nettsider, sist oppdatert 18. juni 2020.
  7. Universitetet i Oslo uangitt år. «Utvekslingsavtaler med universiteter i Brasil».
  8. Eksempel 1: Svensk botaniker Alberto Löfgren. Kilde: Wikimedia Commons: File:Os Sambaquis de São Paulo 009.jpg Eksempel 2: Svensk fotograf Claro Gustavo Jansson, oppr. Klas Gustaf Jansson. Kilde: Diskulogen, 2009 (87): 32-36.
  9. Ellefsen 2019, side 57-77.
  10. Åshild Paulsen: «Jacob Nordmand» i Norsk biografisk leksikon.
  11. Figueiredo, side 65-66.
  12. Fløgstad 1999, side 81-85
  13. Horst, Carling & Ezzati, side 16.
  14. Befolkningen etter innvandringskategori og landbakgrunn. 1/1-2014. Tallet 7508 er summen av de oppgitte tallene i tabellen.
  15. Horst, Carling & Ezzati, side 16.

Litteratur