Bygdøy, fra ladegård til kongsgård

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 10. des. 2019 kl. 13:24 av PaulVIF (samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Bygdøy, fra ladegård til kongsgård: 14. juni 1749 kjørte kong Fredrik 5. ut til Bygdøy hovedgård i stiftamtmann Frederik Otto von Rappes store vogn, som var forspent med seks hester. Her ble han tatt imot på kongelig manér av stiftamtmannen og de mange gjestene, både fra kongens eget følge og av folk som bodde i Christiania. Det ble avfyrt skudd fra kanoner som var plassert ved Hovedgården, og de kraftige lydene fra trompeter og pauker hilste også kongen velkommen. Kongen ble «meget vel tracteret, saavel hvad Maden som Vinen angik.»

Hva er grunnen til at den dansk-norske kongen på sin eneste Norges-tur syntes det var umaken verd å dra ut til Ladegaardsøen, som det den gang het? Riktignok var stiftamtmannen høyeste embetsmann i Norge på den tiden da Norge ikke hadde stattholder, og det var selvsagt at kongen besøkte hans residens. Men det var ikke den eneste årsaken. Kongehuset hadde gjennom tidene vist en særlig interesse for øyene i nærheten av Oslo/Christiania.

Bygdøy blir ladegård

Noen år før reformasjonen i 1536-37 var jordegodset til Hovedøya kloster blitt inndratt under kronen. Blant dette jordegodset var Bygdøy, som fra da av skulle skaffe forsyninger til Akershus festning. Øya ble altså en kongelig «Ladegård», en betegnelse som viser at den skulle produsere varer for en institusjon utenfor selve gården. Hele øya fikk navnet «Ladegårdsøen», et navn den har beholdt fram til 1877.

Gjennom 1500- og 1600-tallet ble det levert ved og fôr til Akershus festning fra Bygdøy. Vi vet at norske stattholdere bodde her ute i deler av året og drev gårdsdrift for egen regning, men detaljene i deres virksomhet er lite kjent.

Omkring 1690 ble det foreslått at kongen kunne selge Oslo ladegård (i Gamlebyen), Bygdøy og andre øyer, men daværende stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve satte seg sterkt mot dette. Han ønsket at kongen skulle beholde Hovedøya, blant annet av hensyn til Akershus festning. Dessuten ville Gyldenløve at folk fra Christiania og fra Ladegårdens skoger kunne ha mulighet til å hente bjelker, sperrer og palisadetømmer. Dette var viktig for byens befolkning fordi man ellers måtte mange mil av gårde for å finne så god skog. Som kongelig eiendom kunne Bygdøy også gi gode leieinntekter, mente Gyldenløve. Visestattholder Just Høeg hadde satt opp «artige Hus og Lader, med en ret smuk Have», og det ville være lett å leie bort eiendommen for et par hundre riksdaler.

Kongens ordre til stattholderen 31. januar 1691 viste at Gyldenløves argumentasjon hadde slått igjennom. Kongen bestemte seg for å selge Oslo ladegård og andre øyer ved Christiania, men ville beholde Hovedøya og Bygdøy fordi festningen ikke kunne unnvære dem

Med store tømmerressurser?

Ett av argumentene for at kongen ikke skulle selge Bygdøy var at man herfra kunne få dekket behovet for trelast. Hvordan stemte det med virkeligheten?

Tilgangen på tømmer like ved Christiania var dårlig. Folk som ble satt til å undersøke kvaliteten på skogen på øyene ved byen, kom til at den måtte anses som uthogd på Oksenøya, Hovedøya og Lindøya. Hogsten hadde kommet i stand for å dekke behovene på Akershus. Heller ikke Nakholmen hadde skog som kunne utnyttes.

Skogen på Bygdøy ble utsatt for hard belastning under krigen med svenskene 1643-45 (Hannibalsfeiden), og det ble hogd betydelig her ute i forbindelse med hyllingen av kong Fredrik 3. i Christiania i 1648. Dessuten ble det også tatt tømmer til vollene om Hovedtangen på Akershus. Skogen på Bygdøy var altså blitt mer og mer glissen som følge av at Christiania var en festningsby.

Da Karl 12.s tropper angrep Christiania i 1716, holdt en god del svensker til på Bygdøy og forsynte seg grovt av skogen. Dessuten kom det både natt og dag tyver som hogg verdifullt tømmer nede ved stranda. Kongens representanter greide ikke å føre skikkelig tilsyn og pågripe skogtyvene. Som helhet var skogen likevel ikke så aller verst. I 1755 ble det hogd master til Fredriksvern verft og sagtømmer, som ble solgt til Christianias trelasthandlere, for til sammen 2000 riksdaler.

Det var imidlertid ikke bare menneskenes aktiviteter som virket inn på skogressursene. En orkan som feide over Bygdøy 14. og 15. desember 1775, ødela de største trærne og gjorde slutt på den beste skogen. Etter den tid stod det bare igjen skog til hustømmer og til ved. I 1792 skal det på hele Bygdøy bare ha vært tre trær som egnet seg for sagtømmer.

Sommerresidens for stattholdere og stiftamtmenn

Kristian IV skal ha bygd et jakthus på Bygdøy.
Maleri: Pieter Isaacsz

Vi vet lite konkret om hvordan Bygdøy ble brukt i første halvpart av 1600-tallet. Kong Kristian IV skal ha bygd et jakthus på øya i begynnelsen av århundret. Senere ble det satt opp noen enkle gårdsbygninger her ute. Stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve gjorde sitt for å heve standarden på husene på gården. I 1674 satte han opp et lysthus, og et par år senere gav han ordre om at alle bygningene på «Ladegårdsøen» skulle bygges om fordi de verken kunne huse folk eller dyr eller forvare høy eller korn forsvarlig.

Det var visestattholder Just Høeg som i første omgang gjorde Bygdøy attraktiv som eiendom og gav hovedgården en bygningsmessig standard og et utseende som virket forlokkende. Just Høeg var visestattholder fra 1682 og fram til sin død i 1694. Han bygde vakre hus på gården og anla en hage, som ved siden av Gyldenløves hage på Herregården i Larvik, er blant de eldste barokkhager i Norge.

Da Just Høeg døde, fikk hans enke, Karen Krabbe, vederlagsfritt bruke Bygdøy så lenge hun levde på grunn av de store investeringene hun og hennes mann hadde gjort. Skiftet etter hennes død i 1702 viser at det ble drevet aktiv gårdsdrift for hennes regning. Her fantes det blant annet 4 hester, ett føll, 27 kyr, 5 kalver, 22 engelske sauer, 11 kalkuner og 20 høns.

Etter 1704 ble Bygdøy forpaktet bort i en god del år, og gården forfalt. I 1715 ble den gamle stuebygningen ansett som ubeboelig, og Karl 12s tropper ribbet gården for fôr og buskap året etterpå. Stattholder Ditlev Vibe overtok gården i perioden 1722-1731 Han forbedret åkerdriften, men bygningene var fortsatt i elendig forfatning.

I 1732 kom den nye stattholderen, grev Christian Rantzau, til Bygdøy. Han fikk satt opp ny hovedbygning på gården i løpet av vel ett år. Det var bred, én-etasjes bygning med høye valmtak og dominerende frontispiser. Her kom greven og grevinnen til å bo store deler av stattholderperioden fram til 1739. De utvidet hagen, plantet frukttrær og innrettet fire fiskedammer.

Rantzau var ikke heldig med sitt nye bygg. Grunnen var fuktig og dårlig drenert. Allerede i 1740 var bjelkelag råtne og store reparasjoner trengtes. Det var snakk om å forpakte bort øya igjen til høystbydende, men den nye stiftamtmannen i Akershus, Frederik Otto von Rappe, satte seg imot ordningen. Han mente at det var bedre at Bygdøy ble overlatt til en embetsmann som kunne føre tilsyn med kongens eiendom og sørge for at gården ble holdt ved like. Kristian 6. likte dette forslaget, og Rappe fikk disponere kongsgården i mellom 1740 og 1750. Etter den tid ble det en fast ordning at stattholdere eller stiftamtmennene i Akershus disponerte hele Bygdøy.

Når embetsmennene flyttet fra Bygdøy, ble gården med hus, hage og tilliggende «herligheter» vurdert og taksert. Hadde standarden sunket i forhold til det tidspunktet da de overtok, måtte de betale for de nødvendige reparasjoner. Disse takseringsforretningene er derfor gode kilder til gårdens historie.

Stiftamtmann Frederik Otto von Rappe hevdet at han hadde satt i stand gården for nesten 1600 riksdaler. Han skal særlig ha interessert seg for hagen, men det er rimelig å tro at også andre deler av gården var i god stand da Fredrik 5. ankom som gjest den 14. juni 1749. Samme sted den 24. samme måned ble den første frimurerlosje i Norge grunnlagt av Christian Conrad greve Danneskiold-Laurvig. Da Rappe flyttet fra Bygdøy, kunne han dokumentere at han hadde satt opp nye uthus, grinder og bruer og rensket opp de fire fiskedammene.

Visestattholder Jacob Benzon overtok Bygdøy i 1752, og forpaktet bort gårdsdriften mot at forpakteren leverte grønnsaker og melk til Benzons husholdning. Benzon brukte mye penger på å sette hovedbygningen i god stand. Likevel var nestemann som overtok Bygdøy, geheimeråd og stiftamtmann Caspar Herman Storm, misfornøyd med vedlikeholdet og krevde betydelig erstatning fra sin forgjenger. Da Benzon døde i 1775, måtte Storms etterfølger, stiftamtmann Albert Philip Levetzau, føre striden til slutt med Benzons arvinger.

I tiden fram mot 1814 ble Bygdøy fortsatt brukt som sommerbolig og landsted for stiftamtmennene for Akershus. Noen av dem, fremfor alt Fredrik Moltke, gjorde mye for å sette eiendommen i god stand. De siste årene før Danmark og Norge ble atskilt, var det høytstående representanter for kongehuset som bodde på Hovedgården. Visestattholder, prins Frederik av Hessen, bodde her sammen med sin gemalinne, baronesse Clarelia Dorothea von Liliencron. (De giftet seg på Bygdøy 21. mai 1813.) Prins Christian Frederik, som ble valgt til norsk konge 17. mai 1814, oppholdt seg stadig på Bygdøy. Det var herfra han forlot Norge i oktober 1814 etter å ha gitt opp kampen mot Sverige.

Bygdøy stykkes ut

Levetzau ble stiftamtmann i 1774. Han holdt veiene, hagen og jordene i god stand. Hovedbygningen ble utbedret slik at den fikk «Den digneté som et Kongelig Huus fortiener». Levetzaus sentrale plass i Bygdøys historie skyldes imidlertid ikke hans innsats for å modernisernisere våningshusene. Langt mer vidtrekkende konsekvenser hadde det at han i 1775 fikk kongens tillatelse til å forpakte bort Bygdøys marker i mindre parseller. Inntektene tilfalt den embetsmannen som disponerte kongens eiendom, og bidro til å øke hans innkomster.

Tidligere ble Bygdøy sett på som en udelelig enhet som administrativt hørte sammen med Abbediengen og Oksøya. Nå ble denne enheten brutt opp. Riktignok kunne Abbediengen og Oksøya forpaktes bort separat av den som disponerte Bygdøy alt fra 1750-årene, men disse områdene ble ikke stykket opp i biter.

I årene etter 1775 forpaktet stiftamtmann Levetzau bort store stykker av Bygdøy til folk fra Christiania som ønsket å etablere seg med en løkke i en vakker egn, ikke altfor langt fra byen. Forpakterne fikk bygslet løkkene på livstid, uavhengig av hvilken embetsmann som disponerte Bygdøy. Denne ordningen fikk derfor varige konsekvenser for bruken av kongens eiendom, og skapte en utvikling som det var vanskelig å reversere.

Det første bygselbrevet ble utstedt i 1780 til en av de fremste militærpersonene som var stasjonert i Christiania, Hans Jacob Henning Hesselberg. Han var direktør for Den matematiske skole (Krigsskolen), generalmajor og kommandant på Akershus fram til han i 1802 ble forflyttet til Bergen. Hesselbergs fire jordstykker utgjorde i alt 130 mål. Senere ble de økt med ytterligere 70 mål, og hans løkke fikk et areal på størrelse med innmarka til en forholdsvis stor gård. I årene mellom 1782 og 1799 ble det bortbygslet ytterligere sju løkker til private. Den største av dem var på 173 mål og ble disponert av christianiarådmannen Christopher Ingstad.

En av ulempene med bygselskontrakten var at forpakteren eller hans arvinger ikke fikk erstatning for den forbedring som var gjort med jorda og gjerdene når løkka ble fratrådt. Dette førte til at løkkeforpakterne snart sendte søknader til kongen om å få kjøpe. Dersom de ikke hadde full eiendomsrett, mente de, hadde de liten nytte av å foreta grøfting og nydyrking.

Allerede i 1793 gav Kristian 7. sin sanksjon på å selge løkkene. Det var ikke et salg i vanlig forstand. Kjøperne overtok riktignok eiendomsretten, men skulle likevel fortsette å betale en fast avgift pr. mål Denne ordningen gjorde det mulig å foreta full utparsellering av Bygdøy, med unntak for Hovedgårdens område. I 1802 var det tolv personer som hadde fått skjøte på sine løkker, i alt på 610 mål. I tillegg var det sju som forpaktet omtrent 182 mål. Utstykkingen av løkker gikk så langt at Hovedgården i 1837, da den ble solgt av den norske stat til kong Karl Johan, var redusert til en tredel av hele Bygdøys areal, sentrert omkring midterste del av øya.

Karl Johans storstilte plan

Karl Johan hadde tidlig gjort seg tanker om å samle de privateide løkkene til en kongelig park. Han kjøpte den store løkka Lille Frogner og Frydendal (Lille Uranienborg) i 1820-årene. Det var ledd i en plan om å skape et samenhengende parkbelte helt fra Slottsparken til Bygdøy. Fra før av (1819) hadde han skaffet seg to løkker på Bygdøy: Hesselbergløkka og Bøllingløkka, som 18 år senere ble slått sammen med Hovedgården. Det lyktes ikke for Karl Johan å utvide sine eiendommer ytterligere fordi de som eide de parsellene som lå gunstigst til i forhold til Hovedgården, krevde for høy betaling til at kongen ville kjøpe. Eneste økning av den svensk-norske kongens jordegods på Bygdøy fram til 1850 var at Oscar 1. fikk kjøpt et lite fjellstykke som ble lagt til Oscarshall.

Etter at kong Oscar 1. var død, kjøpte den norske stat i 1863 Bygdøy Hovedgård og Oscarshall. Eiendommen skulle brukes av den regjerende konge. Tjue år senere var gården utvidet med ytterligere to store løkker. Den norske stat ønsket å hindre at løkkene skulle bli ytterligere utstykket i en mengde private landsteder. I 1876 ble Strømsborg kjøpt for Oscars 2s regning og Hengsengen i 1883. Begge disse eiendommene ble deretter lagt til Bygdøy kongsgård som statseiendom og førte til at den dekket omtrent halvparten av Bygdøys areal.

Statlig eller privat dominans?

Stattholder Gyldenløves innflytelse hos den dansk-norske kongen i 1690-åra bidro til at Bygdøy ikke ble solgt til private, men forholdene ble endret som følge av en administrativ bestemmelse fra 1775. Snart kom private til å eie dobbelt så mye jord på Bygdøy som kongen. Etter 1814 førte Karl Johans personlige interesse og engasjement til at en del av løkkene ble kongens eller statens eiendom igjen. Oppkjøpene bidro til at det ble lettere å regulere deler av Bygdøy til friluftsområde. Oscar 2. anla i 1881 et museum som bestod av gamle norske trehus, karakteristisk nok plassert på det tidligere løkkeområdet Badstuhaugen på Bygdøy. Denne samlingen kom senere til å danne grunnstammen i Norsk Folkemuseum.

Eksterne lenker

Koordinater: 59.910984° N 10.677643° Ø