Carl Anton Larsen (1860–1924)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Carl Anton Larsen

Carl Anton Larsen, ofte bare omtalt som C.A. Larsen (født 7. august 1860Østre Halsen i Tjølling, død 8. desember 1924 på fangstfeltet i Rosshavet i Antarktis) var skipsfører, havforsker, hvalfanger og selfanger.

Han ledet flere ekspedisjoner i Antarktis og åpnet for den norske hvalfangsten i Sørishavet, blant annet gjennom etableringen av landstasjonen i GrytvikenSør-Georgia som som en forløper for den pelagiske (=på åpent hav) hvalfangsten gjennom ekspedisjonene til Rosshavet.

Bakgrunn

Han var sønn av skipsfører og reder Ole Christian Larsen (1826–1890) og Ellen Andrea Ingebrigtsen (1829–1887). De bodde i det som i dag er Halsegata 54, senere kalt «Smehus», og hadde den gang adresse Storgaten 42. Carl August hadde sine unge år her, og var registert på denne adressen til 1879. Huset er siden ombygget flere ganger, senest i 1959 til dagens utseende og har vært butikklokale siden 1926.

Han drog tidlig til sjøs, og kom med i fangst av bottlenose (nebbhval) i Nordatlanteren, en næring hvor Vestfold var en stor aktør.

Han giftet seg 7. august 1882 i London med Andrine Thorsen (28. oktober 1863–5. november 1950) fra Sandefjord, datter av skipsfører og reder Andreas Thorsen (1832–1892) og Anne Bolette Christensen (1824–1904).

Ved folketellingen i 1885 er de registert som bosatte sammen med hans svigerforeldre i Østre Standgade 55 i Sandefjord, sammen med datteren Elvine, født året før. Han står her registert som skibsfører, og det var på bottlenosefangeren «Fortuna», som ble eid av sandefjordrederen Christen Christensen (1845–1923).

Ekspedisjoner

«Jason» 1892–1894

I 1887 hadde Christensen vært med på å stifte selskapet A/S Oceana som sendte ekspedisjoner til de vest-antarktiske øygrupper. I årene 1892-1894 var Larsen med som kaptein og ekspedisjonsleder på selfangeren «Jason» på to ferder sørpå for retthval- og selfangst ved De vestantarktiske øygruppene. «Jason» var rigget som bark, og bygget på Rødsværven (senere Framnæs mek. Verksted) i 1881, både verft og fartøy var eid av Christensen.

Det ble gjort geografisk pionerarbeid av stor betydning, men det økonomiske utbyttet ble ikke slik at man gjentok dette, men de skulle komme til å få betydning for hvalfangstnæringens utvikling. Dette skyldes at «Jason»-ekspedisjonene observerte store mengder blåhval, finnhval og knølhval i Antarktis og rundt Sør-Georgia. Larsen foreslo derfor å starte kommersiell hvalfangst der.

Ekspedisjonene brakte også ny kunnskap om geografiske og naturvitenskapelige forhold. «Jason» kom langt sør i den vestlige del av det isfylte Weddellhavet, og fossilfunn på Seymore Island vakte stor oppmerksomhet. Larsens landevinninger med «Jason» åpnet veien for den moderne utforskningen av Sørpolen.

Larsen fikk erfaring med hvalfangst fra landstasjon etter Svend Foyns modell etter noen år som bestyrer på en hvalfangststasjon i Mafjord på Ingøy i Finnmark på 1890-tallet.

«Antarctic» 1901–1904

Postkort med «Antartic» ved kai i Göteborg før avreise.
Foto: Norsk Maritimt Museum (1901).

I oktober 1901 reiste han ut fra Göteborg som kaptein på «Antartic» i den første svenske Antarktis-forskningsekspedisjonen under ledelse av Otto Nordenskjöld. Denne ekspedisjonen gjennomførte et omfattende vitenskapelig program ved den antarktiske halvøy, Falklandsøyene og Ildlandet i Sør-Amerika.

«Antarctic» var også ved Sør-Georgia i 1902 og Larsen fikk et gjensyn med stedet og hans planer om å starte hvalfangst der ble ytterligere Styrket. I februar 1903 ble «Antarctic» skrudd ned av isen i Weddellhavet, og ekspedisjonens medlemmer måtte på dramatisk vis evakuere fartøyet og overvintre i isen. I 1904 ble de reddet ut av et argentinsk fartøy, som brakte dem til Buenos Aires.

Grytviken

Utdypende artikler: Sør-Georgia og Grytviken

Mens han var i Buenos Aires, etablerte han 29. februar 1904 det argentinske selskapet Compañía Argentina de Pesca, sammen med den norske konsulen «Don Pedro» Christophersen, en svensk bankmann og en amerikansk forretningsmann.

Grytviken kirke fra 1913.

Larsen organiserte driften på samme måte som han kjente fra Finnmark, ved å bygge en landstasjon. Etter en tur hjem til Norge reiste Larsen tilbake til Sør-Georgia og 16. november samme år startet byggingen av en landstasjon i Grytviken for hvalfangsten i området. Selskapet fikk lisens for hvalfangst i området med virkning fra 1. januar 1906 fra guvernøren på Falklandsøyene.

Allerede samme år sendte Larsens tidligere samarbeidspartner Christen Christensen «Admiralen» sammen med to hvalbåter ned til Sørishavet og drev fangst den følgende sesongen. Dampskipet «Admiralen» var ombygget til verdens første moderne hvalkokeri.

Dette var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis . Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomheten var dominert av nordmenn.

Larsen var bestyrer for stasjonen fram til 1914, og han videreførte utbyggingen av anlegget. Stasjonen hadde lenge hovedsakelig norsk mannskap og Larsen tok initiativet til å reise en kirke for hvalfangerne etter å ha rekruttert den 26 år gamle presten Kristen Løken. Kirken ble produsert av Strømmen Trævarefabrik og arkitekt for denne var Adalbert Kielland som fra 1907 var gift med Larsens datter Signe. Hvalfangerne satte selv opp byggesettet for kirken på 29 dager.

Folketallet i Grytviken var enkelte somrer oppe i 1000–1500, men antallet av overvintrere var langt mindre.

Bestum

I 1904, samtidig som Larsen stod for etableringen i Grytviken, flyttet familien bopel fra Sandefjord til Villa Høgda i Bestum i Aker utenfor Kristiania. Her er familien registert i folketellingen i 1910. Men familien bodde også i perioder sammen med ham i Grytviken eller i Buenos Aires. Da Larsen i 1914 sluttet som bestyrer i Grytviken, flyttet han til Bestum sammen med familien.

Han kjøpte to gårdsbruk på Romerike, som han planla å bygge opp til mønsterbruk innen husdyravl. Dette ble imidlertid ikke vellykket og i 1923 reiste Larsen ut for siste gang som leder av en ekspedisjon til Sørishavet.

Rosshavet

Larsen døde ombord i «Sir James Clark Ross», her ved havn i Hobart på Tasmania i forbindelse med den første ekspedisjonen til Rosshavet.
Foto: Statsbilioteket på Tasmania (1923).

I 1923 dannet han sammen med Magnus Konow og Johan Rasmussen initiativet til dannelsen av hvalfangstselskapet A/S Rosshavet. De to sistnevnte var selskapets disponenter. Det var på denne tiden kjent at Rosshavet hadde mye hval og lasteskipet DS «Mahronda», bygget i 1905 ved ved Harland and Wolff i Belfast, ble kjøpt fra britiske eiere og ombygget til hvalkokeri ved Framnæs Mekaniske Værksted, samtidig ble også dampkjelene ble bygget om til oljefyring.

Kokeriskipet fikk navnet «Sir James Clark Ross» og Larsen var ekspedisjonsleder på fartøyet med hvalbåter sørover, gjennom drivisbeltet og inn i det åpne Rosshavet.

Fangsten ble vellykket, og ekspedisjonen viste at det var mulig å drive hvalfangst helt uavhengig av kontakt med land.

Ekspedisjonen ble derfor en forløper for den pelagiske hvalfangsten som senere kom til å dominere næringen. Larsen var tilbake med ny fangstekspedisjon året etter. Hans helse hadde da en tid vært sviktende, og han døde av et hjerteanfall på fangstfeltet i Rosshavet.

Ettermæle

Larsen ble begravet 15. mai 1925 i Sandefjord. I sitt barndomstrøk på Østre Halsen er i dag C A Larsens vei oppkalt etter ham. Også i Sandefjord er en gate oppkalt etter ham.

Han var en av de mest betydningsfulle ekspedisjonsledere i utforskningen av Antarktis i tiårene før og etter 1900. Han viste gode evner og dyktighet som skipsfører i de ugjestmilde og krevende farvannene i Sørishavet, og utviste også stor interesse for den vitenskapelige siden av ekspedisjonene. Dette kom fram både ved de to «Jason»-ekspedisjonene, ved «Antarctic»-ekspedisjonen og på Sør-Georgia. Han gjorde oppsiktsvekkende fossilfunn på Seymore Island, oppdaget feil ved kartene og fant flere nye øyer og landområder i Antarktis.

Han var en pioner som hvalfanger, både ved å overføre landstasjonsfangsten fra nord til sør, og som forløper for den pelagiske hvalfangsten gjennom den dristige satsingen langs iskanten i Rosshavet på de to ekspedisjonene han ledet dit.

Han skjenket rikholdige samlinger fra antarktiske strøk til norske og svenske vitenskapelige institusjoner. Hans verdifulle dagbøker er delvis bevart.

Kilder