Christian Hansen Ernst

Christian Hansen Ernst (død 17. august 1694 i Kragerø) er kjent fordi han angivelig var postmester i Kragerø og den første svarte embetsmannen i Norge. Han ble stukket ihjel på gata på nattestid, og ifølge tradisjonen var drapsmannen sjalu på grunn av Ernsts gode kvinnetekke. Historikeren Ola Teige har imidlertid påvist at det meste som man har ment å vite om Ernst, ser ut til å være konstruert lenge etter Ernsts død, spunnet rundt noen få beviselige fakta.

Ulrik Frederik Gyldenløve sammen med en sort pasje som enkelte antar å være Christian Hansen Ernst.

Tradisjonen om Christian Hansen Ernst

Den historien om Christian Hansen Ernst som har fått feste seg, er at han var grev Ulrik Frederik Gyldenløves pasje. Som takk for trofast tjeneste, utnevnte Gyldenløve ham til postmester i Kragerø i 1681. Natt til 17. august 1694 ble han drept med kniv, visstnok i Knivstikkersmauet i Kragerø. Det er hevdet at morderen het Grunde Olsen Barland, og at han drepte Ernst i sjalusi fordi de beilet til samme kvinne.

I Eidsvollsbygningen finnes det et portrett av Ulrik Frederik Gyldenløve fra ca. 1680, der Gyldenløve er kledd i rustning mens en ung svart gutt holder hjelmen hans. Det er hevdet at gutten er Christian Hansen Ernst og at han kom i Gyldenløves tjeneste mens Gyldenløve var ambassadør i London i 16691670. Ernsts opprinnelige navn skal ha vært Chris Henry Ernest, og en av hans oppgaver var å hjelpe sin herre med å oppnå kontakt med kvinner. Også i Kragerø skal Ernst ha sjarmert kvinner i en slik grad at han ble far til flere barn.

Endelig eksisterer det en tradisjon i familien Wiborg i Kragerø om at Christian Hansen Ernst i sin tid hadde bodd i familiens hus på Barthebryggen i Kragerø. Der skal han ha gått igjen på gjesteværelset.

Er tradisjonen til å stole på?

I 2005 presenterte historikeren Ola Teige en undersøkelse av tradisjonen om Christian Hansen Ernst i tidsskriftet Heimen. I artikkelen viser Teige at det kun finnes én noenlunde samtidig kilde som omtaler Christian Hansen Ernst. Det er en beretning om Kragerøs historie, forfattet av Marcus Bærnholdt (17051773), som var veier og måler ved Kragerø tollbod, i 1758. Der omtales Ernst to steder, først i oversikten over postmestere:

Af et Skiftebrev efter en Morian navnlig Christian Hansen Ernst dat: 9de Aprili 1695 findre ieg ham kalder Postmæster, ieg tvivler om han har været anden Postmæster end over den Post som udi Privilegiumet bevilges at gaae imellem Kragerøe og Scheen men hvor der har været Postmester før ham har jeg ikke fundet noget om, han kom ellers ikke her til Bÿen førend A° 1681.

Siden i oversikten over veiere og målere:

Christian Hansen Ernst en Morian om han er tilforen Talt at han var Postmester han blev ihiel stukken paa gaden om natten d: 17de augusti 1694 han kom her til Byen A° 1681 med Tolder Jæmes Wikker som var en Engels mand de havde begge været i Gÿldenløves Hoff.

Betegnelsen morian viser at Christian Hansen Ernst var en svart person, sannsynligvis en afrikaner. Bærnholdts lokalhistoriske verk sannsynliggjør også at han virkelig ble stukket ned i Kragerø i 1694 og at han hadde tilknytning til James Wicker og toll- eller postvesenet. Teige opplyser imidlertid at han ikke har kunnet finne Ernst i samtidige regnskaper eller kilder fra sentraladministrasjonen i Christiania eller København. Kirkebøker og skifteprotokoller fra perioden er ikke bevart.

Bærnholdt tvilte på at Ernst var postmester i ordets rette forstand, og Teige finner heller ingenting som tyder på at han virkelig var det. Teige mener at Ernst muligens var veier og måler og at han snarere var tolleren James Wickers tjener enn Gyldenløves, men det er mulig at Wicker tidligere hadde vært ved Gyldenløves hoff. Videre finner Teige at tradisjonen omkring den angivelige drapsmannen Grunde Olsen Barland er full av usannsynligheter og bevislige feil, noe som svekker det påståtte sjalusimotivet knyttet til drapet. Teige konkluderer: «De mange overskriftene om Gyldenløves svarte pasje som ble postmester i Kragerø stemmer altså ikke, eller er i beste fall udokumenterte».

Litteratur