Christiania 1624–1814

Byens grunnleggelsesdato er hogd inn i denne steinen fra Store Voldport, nå på Oslo museum.

Foto: Rune Aakvik

Christiania ble grunnlagt 27. september 1624, etter at bybrannen i Oslo tidligere samme høst hadde lagt store deler av middelalderbyen i ruiner. Christian IV bestemte at nå skulle byen flyttes inn under Akershus festning slik at den kunne beskyttes. Den nye byen ble anlagt med dette gater, noe som fortsatt er tydelig i Kvadraturen i Oslo sentrum. I denne artikkelen beskrives en del sider ved byen fra grunnleggelsen fram til 1814, da Christiania ble landets hovedstad.

Kjøpmmannsdistriktet

Utdypende artikkel: Kvadraturen (Oslo)

Det egentlige Christiania dekket et svært lite område, tilsvarende Kvadraturen i dag. Det ble innført murtvang for å begrense brannfaren. Dette medførte høye byggekostnader, og ikke alle fulgte påbudet. Først etter bybrannen i 1686 ble murtvangen virkelig håndhevet. Gatenettet fra denne første tiden er i stor grad bevart, selv om bare Kongens gate har bevart sitt opprinnelige navn.

Dette området var også etter at vollene ble fjerna rundt 1730 det egentlige byområdet. Det omtales som kjøpmannsdistriktet, for det var bare her man kunne drive kjøpmannsvirksomhet, og var avgrensa av festningen, vollene og Bjørvika. I forstedene som sprang opp – særlig Grændsen, Vaterland og Pipervika – drev høkere og håndverkere handel. Her hadde byens myndigheter også jurisdiksjon. Det var også et stort område som utgjrde bymarka, der borgerne kunne få tildelt løkker eller bruke fellesløkkene til husdyrhold og jordbruk.

I 1735 kommer den første klare fastsettelsen av det ytre byområdet som vi kjenner. Grensa som ble trukket ved en oppmåling det året fikk fra Skillebekkens utløp, langs gårdene Frogner, Frøen, Blindern og Ullevål fram til Bjølsens grense i nord. Deretter gikk den sørvestover til Akerselva, og fulgte stort sett elva ned til Bjørvika. Dette utgjorde et område på 5559 dekar.

Grensene for kjøpmannsdistriktet, den del av Christiania som hadde byprivilegier, ble endret første gang i 1784. Man innlemmet da eiendommene langs nåværende Storgata og Brugata fram til Vaterlands bru. Ti år senere fikk noen gårder på hjørnet av Dronningens gate og nåværende Biskop Gunnerus' gate handelsrett. Neste utvidelse kom først i 1817, og forstedene ble innlemma i byen noe senere.

Forsteder

Byggekravene i byen førte til at mange borgere ikke hadde råd til å bosette seg der. Rett nok ble murtvangen oversett av enkelte, men det var grenser for hvor langt man kunne strekke dette. Derfor oppsto det raskt forsteder rundt byen, hvor også personer under borgerrett bosatte seg. De første forstedene var i Pipervika og på Vaterland og Grønland. Det var også noe ulovlig bebyggelse i Gamlebyen, helt fram til navneendringa på byen i 1925 ble kalt Oslo. Etterhvert kom det også andre forsteder, som Fjerdingen, Bergfjerdingen og Grændsen.

Det var et tydelig sosialt såvel som økonomisk skille mellom de som bodde innenfor vollene, i kjøpmannsdistriktet, og de som bodde utenfor. Allerede mot slutten av 1630-åra hadde dette blitt så tydelig at borgermester Laurits Rud klage over at sogneprest Kjeld Stub hadde vist ham så lite respekt at han «nærmest ble satt på linje med en av dem i Vaterland eller Pipervika». Av branntaksten fra 1661 ser man at gjennomsnittlig verdi for hus i Kvadraturen var 470 riksdaler, mens det i Vaterland var vanskelig å finne noe hus taksert til mer enn 60 riksdaler, og 121 av de 168 husene der var taksert til mindre enn seks riksdaler.

Forstedene var ikke en del av planen, og borgerne som hadde bosatt seg i Vaterland og Pipervika fikk i juli 1635 ordre om å flytte inn i byen innen neste sankthans. Det gikk ikke, og i oktober 1636 ble det gitt ny ordre. Nå skulle man slå seg ned i strøket mellom Sagene i Akerselva og nærmeste bru ved elvemunningen, der det kunne bygges inntil hundre hus. Samtidig ble det gjort ting som befesta forstedenes rolle, blant annet opprettelsen av Vaterland kirkegård i 1638.

I 1658 var stattholder Niels Trolles tålmodighet brukt opp, og han fikk svidd av forstedene. Begrunnelsen var frykten for at svenske angripere skulle søke tilhold der under et angrep på festningen. Det ble en upopulær avgjørelse, for det pågikk ikke noe angrep mot byen på den tida, selv om Danmark-Norge var i mer eller mindre kontinuerlig krig med Sverige. Nedbrenninga hadde liten effekt, for nye hus kom raskt opp på de gamle tomtene.

Kirker

I den første tiden etter flyttinga av byen måtte man bruke den delvis ødelagte Hallvardskatedralen. Først i 1632 begynte byggingen av ny domkirke, og i 1639, femten år etter byens grunnleggelse, ble den innviet som Hellig Trefoldighets kirke. Den lå ved Christiania torv. Denne kirken gikk med i bybrannen i 1686 – brannen brøt ut da lynet slo ned i kirken. En del av inventaret ble redda ut, og bygningen sto, rett nok med en del skader. Det ble beslutta at den skulle rives for å sikre god sikt fra festningen dersom byen kom under angrep.

En tomt til ny domkirke ble pekt ut i det vasstrukne området der Stortorvet ligger nå. Denne gangen tok byggeprosessen enda lenger tid, og Vår Frelsers kirke ble ikke innviet før i 1697. Den er, med en senere ombygging, fortsatt byens domkirke.

Det gamle Oslo hadde hatt flere kirker, deriblant to sognekirker, innenfor et svært lite område. I Christiania dekket domkirken selve byen, mens Gamle Aker kirke var den viktigste kirken for forstedene. Først godt inn på 1800-tallet kom det noen større forandring i dette ved at nye sognekirker ble oppført. Det fantes noen andre kirker enkelte steder, som Oslo Hospitals kirke som ble brukt av hospitalet, og Garnisonskirken på festningen, men disse var forbeholdt spesielle grupper.

Kilder

• Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Berg, Arno: Det gamle Christiania, Dreyers forlag, Oslo 1965