Christiania Dampkjøkken

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
Dampkjøkkenets anlegg i Torggata 8 med nybygget i Møllergata fra 1902. Fram til 1875 var det personalboliger i andre etasje mot Torggata.
Foto: Ernest Rude/Oslo Museum (1930).
Fra butikken, etter utvidelsen i 1891.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1908).

Christiania Dampkjøkken, populært kalt «Dampen» var en matvarebedrift som åpnet 20. desember 1858. Målet var å lage sunn og rimelig middag som enten kunne tas med hjem eller nytes i dampkjøkkenets restaurant.

Anlegget dekket hele den nordøstlige delen av Skråninga og hadde hovedanlegget sitt i den tilhørende adressen Torggata 8, og med deler av virksomheten, blant annet en lunsjrestaurant i naboadressen Møllergata 10 fra 1902. Dampkjøkkenet var i drift i Møllergata til 1960-tallet. I 1971 ble det slått sammen med konkurrenten Oslo Folkerestauranter, som på 1970-tallet ble solgt til Olav Thon-gruppen.[1]

Opprettelse

Fra spisesalen i første etasje. Salen hadde to langbord med plass til rundt 200 gjester. Annonseplassene på veggspeilenes rammer ble en god inntektkilde for virksometen.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1908).

Christiania Dampkjøkken ble grunnlagt som et aksjeselskap i 1857 med et styre («direksjon») bestående av overrettsprokurator Lars Rasch, politimester Chr. F. J. von Munthe af Morgenstierne og kjøpmennene Thor Olsen, O. M. Hauge og Stener Johannes Rosenberg.

Dampkjøkkenet var inspirert av det Egestorffske dampkjøkkenet i Hamburg, som overrettsprokurator Lars Rasch hadde besøkt og blitt imponert over. Christiania dampkjøkken var det første slike dampkjøkkenet i Skandinavia, men senere kom det dampkjøkken i bpde Gøteborg og Trondheim. Felles for disse spisestedene var at varmen til matlaginga kom fra damp heller enn fra åpen ild. Dette mente man var en sunnere og mer vitenskapelig måte å lage mat på. Men ordet dampkjøkken forteller også om hva slags spisested det skulle være - at det var maten og ikke drikkevarene sto i sentrum for driften, og at målet var å tilby god og rimelig mat til arbeiderbefolkninga.[2]

For å understreke virksomhetens sosiale karakter ble det i statuttene bestemt en ganske lav øvre grense for hvilket utbytte som kunne utbetales til aksjonærene, utfra en tanke om at overskudd skulle hovedsakelig pløyes tilbake i virksomheten. Heri lå også et viktig moralsk premiss - man skulle ikke bruke folks nød til å tjene seg rik.

For å sikre at virksomheten fra starten ikke skulle bli dominert av enkeltpersoner eller grupper, fikk ingen aksjonær tegne seg for mer enn fem aksjer. Listen over de 135 aksjonærene er en liste over store deler av byens øvre borgerskap.

Bygninga

Den 1666 m² store ubebygde tomta, på folkemune kalt «Tiedemannløkken» ble kjøpt av kjøpmann Johann Ludwig Tiedemann, den hadde vært leid ut til gartnerenken madame Anna Helene Olsen som brukte den til hage til gartnerivirksomhet, og hun flyttet da virksomheten til Abbediengen hvor denne ble utviklet til firmaet J. Olsens Enke.

Oppføringen av bygningen i Torggata startet i september 1857 med grunnarbeidene og selve bygningen i mars 1858 og denne ble ferdigstilt i oktober 1858, arkitekt var Georg Andreas Bull. Deretter ble bygningen innredet med alt det tekniske utstyret som var bestilt fra firmaet Løwener i København og importen av dette ble innvilget tollfritak på grunn av virksomhetens sosiale karakter. Til monteringen stilte Løwener med en mekaniker og to arbeidere.

Dagen før åpningen 20. desember 1858 var det prøvemåltid for rundt inviterte 200 personer, aksjeeierne og andre av byens notabiliteter med førstestatsråd Jørgen Herman Vogt i spissen, og res. kap. Wilhelm Andreas Wexels holdt bordbønn.

Det første styret

Alle bilder er hentet fra Christiania dampkjøkken i femti år.

Driften

Vanskelig økonomi

Dampkjøkkenes styre tok kontakt med fabrikkene langs Akerselva for å høre om deres produkter kunne være av interesse for arbeiderne, noe det absolutt var, og fabrikkene fikk lister over priser, retter og utsalgstider. I tillegg fikk Dampkjøkkenet leveransen av mat til de innsatte ved Botsfengselet.

På åpningen for publikum 20. desember ble alle de seks hundre middagsporsjonene solgt.

I mange år var denne bedriften den eneste i byen av en slik karakter, og den hadde en meget stor søkning, og kunne enkelte dager ikke møte etterspørselen. Men det kunne svinge, og i andre perioder gikk det med tap da en hadde lage for mye mat. Det ble også ekperimentert med menyene, åpningstidene og abonnementsordninger. Det tok tid å opparbeide seg erfaringsgrunnlaget som var nødvendig for en treffsikker drift. Også en del av oppstartskostandene hadde blitt høyere enn beregnet, slik at økonomien var ikke helt bra. Men stigende råvarekostnader etter 1 1/2 års drift måtte styremedlemmene personlig yte virksomheten lån for å holde driften gående.

En avgjørende person for å få Dampkjøkkenet gjennom de vanskelige årene fram til rundt 1864/1865, var Knud Graah som hadde gått inn i styret i 1862, og fungerte i realiteten som bestyrer en periode. Fra 1869 til 1874 var han styrets formann. I løpet av denne tiden fikk selskapet en solid økonomi, samtidig som det sosiale fokuset for virksomheten ble svekket.

Gjestene

Barn i matkø ved den gratis utleveringen av den usolgte maten.

Dampkjøkkenet var lenge den eneste restauranten i sitt slag i Christiania. Dampkjøkkenets gjester var en sammensatt gruppe. Byens egne fabrikkarbeidere, verkstedarbeidere, dagarbeidere, håndverkere og sypiker var den opprinnelige målgruppa for restauranten, men også folk fra middelklassen som bodde i leiligheter uten kjøkken spiste gjerne her.

I memoarene fra sin barndom som fattig i Kristiania på 1880-tallet, skriver Nicolai Heiestad om hvordan de skaffa rimelig mat til husholdninga - som vi ser var Dampkjøkkenet viktig for familiens kosthold:

Mor snur og teller på pengene. (....) Blant de ærend jeg går, er det å hente kraftkjøtt og matfett på Hotel Scandinavie; kraftkjøttet er strimler det er kokt buljong på, og matfettet er fra supper og steker og sånt.(...) Det er alltid spennende for mor når jeg kommer tilbake og hun åpner spannet. Har hun så poteter, blir det festlig mat. Skulle jeg ikke på skolen, kunne jeg gå på Dampkjøkkenet når det stenger for bespisningen og avhentingen klokka tre; da får man kjøpt den ferdige mat som er til overs, for halv pris så langt det rekker. (...) Til brødet har vi smult eller - når vi har det - matfett fra Scandinavie.[3]

Arne Garborg skrev at Dampkjøkkenet var et av høydepunktene i bondestudentenes tilværelse. En annen student, den 19-årige Sigbjørn Obstfelder beskriver en tur på dampkjøkkenet i et brev til lillebroren i februar 1885. I brevet flotter Obstfelder seg med sine nye urbane vaner, som for eksempel besøk på Dampen og Kristianiamarkedet:

Jeg fortalte vist lidet om "dampen", da jeg var hjemme. Der er gjildt at gå der. Lad os gå ind. Det er ikke så langt fra Youngstorvet, bare nogle skridt, så vi er der snart. Lad os se; Der hænger en tavle nedenfor. Der står idag: (det er lørdag idag) 33 øre i salene: Helegryns sødsuppe og labskaus eller lungemos - 47 øre Helegryns sødsuppe og kjødkager. På den anden side står der Imorgen: 33 øre: Fersk kjødsuppe med ris og kål og ferskt kjød, 47. Klar kjødsuppe med boller og ferskt kjød med peberrodsaus. Søndag og torsdag er ligt. Onsdag og lørdag også. Mandag: 33: Klipfisk og helegryns melkesuppe, 47 samme suppe og dyresteg (eller også får i kål). Tirsdag: 47 Risgrød (med kanel og saft) og kjødpølser (stegte),, 33. Ærter og kjød og flesk. - Fredag 47. Beaf, Risgrynsvelling - 33. Grynsåd, sprengt kjød og flesk. - Nu har du fåt det alt. Så går vi op trappetrinene. Ind et hul gaper vi 47 eller 33, det går fort. Der er en stor sal oppe og en nede. Lad os helst gå op. Det er jo en smuk, lys sal. Med spejle og uhr. Hvide opvartere løber avsted. Vi hænger vort tøj av. Der er 3 huller. Over det første står der 33, lige ved et med 47 over og så et igjen, hvor de brugte kjørler avleveres av opvarterne. - Vi leverer billetten, får en tallerk suppe, deroppå en stor brødskalk - dernæst kommer hun med det tørre. Vi finder os en plads. Går derpå bort og tager kniv, ske og gaffel, som vi tørker på et håndklede. Se alt dette er hele kunsten! Den kunst, som jeg udfører hver dag. - Så betragter vi publikumet. Her sidder 2 piger smukt og deler portionen, en anden steds sidder en fin herre; thi det er god mad paa dampen idag. Og så en mængde studenter.[4]

En annen stor kundegruppe var folk på gjennomreise. Det kunne være bønder som var i byen for å selge varer eller emigranter på utreise. En kar fra Gudbrandsdalen som besøkte dampkjøkkenet i 1859 beskriver stedet slik:

Naar Du kommer did, saa gak ind igjennem den vestre Ende. Se saa lidt tilvenstre, der ser Du et Hul; gak saa did med dine 8skilling og byt dem bort for en ottekantet Billett af et slags Metal, saa gaar Du ind ad Indgangen. Men du maa ikke sette dig tilbords strax, Du maa først gaa bort til et Hul, Du ser paa Væggen og saa bytter Du bort Billetten for Mad. Da jeg spiste der fik vi Kaalsuppe med noget Kjød og Flæsk og 5 a 6 Poteter paa en Tallerken, samt Vand og Rugbrød saa meget vi vilde saa jeg syntes, at jeg fik riktig god ret for mine 8 Skil.[5]

Mot slutten av måneden da det hadde vært lenge siden siste lønningsdag, dukket det også opp departementsfunksjonærer og andre kontorister.

Kjente gjester

Andre kjente personer som ofte spiste middag der er Henrik Ibsen, Aasmund Olavsson Vinje, Christian Skredsvig, Olaus Fjørtoft, Hans Jæger og Knut Hamsun.

Ibsen skal senere ha brukt Harald Conrad Thaulow, som var med på stiftelsen, som modell for En folkefiende etter at Thaulow på generalforsamlingen i 1873 gikk sterkt til angrep på ledelsen av bedriften og fikk hele forsamlingen mot seg. Også Sigbjørn Obstfelder forteller i sitt brev om Christianiamarkedet om «dampen».

Også andre kom for å se og oppleve det etter hvert berømt stedet og gjesteboka har mange kjente navn. Da keiser Wilhelm II av Tyskland besøkte byen i 1890, kom han og kong Oscar II 3. juli til stedet, og fikk etter omvisning i hele anlegget på oppfordingen av den tyske keiseren servert dagens måltid, klar kjøttsuppe med kjøttboller og fersk kjøtt med pepperotsaus, poteter og brød.

Utvidede tilbud

Ny spisesal

Den bedrede økonomien utover på 1870-tallet medførte at kapasiteten ble utvidet ved å fjerne personalboligene i andre etasje og innrede en ny spisesal der. Dette medførte at sensommeren 1875 serverte dampkjøkkenet hele 3000 personer daglig.

Utvidelse mot Skråninga

Generalforsamlingen i 1891 vedtok en utvidelse av bygningene mot Skråninga, hvor fløyen med kollonadene ble forlenget mot Møllergata. Dette medførte blant et dobbelt så stort lokale for butikken, saftpresseri mot gården, med hvelvet kjeller og personalboliger i andre etasje.

Kafé

Fra kaféen i kjellerlokalene mot Torggata og Skråningen.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1908).

De nye kjellerlokalene mot Torggata og Skråningen ble utnyttet til å utvide tilbudet 4. februar 1894 med en kafé, med navnet Christiania Dampkjøkkens Nøgterhedskafé som serverte smørbrød, kaffe, te, sjokolade, melk, mineralvann og øl. Dette ble en stor suksess med fulle hus, slik at kaféen etter hvert ble utvidet med en større del av kjelleren.

Begynnende catering

Suksessen med smørbrødserveringen gjorde at produksjonskapasiteten av disse ble utvidet og tilbud salg til store kvanta til selskaper, en forløper til den senere cateringvirksomheten. Dampkjøkkenet begynte også å dampbake ulike typer kaker til kaféen og til salg, dette ble også så stort at det måtte innredes et eget kakebakeri på loftet. På denne tiden ble det også innredet et eget fiskematkjøkken.

Utsalgsteder

Fra butikken i Torggata, inngang fra Skråninga. Varene ble ekspedert over disken og betalt i kassa til høyre.
Foto: Oslo Museum (ca 1930).
Utsalget i Bogstadveien 41 til venstre.

Etterspørselen økte såpass mye at det i 1895 ble opprettet flere utslagssteder, organisert i samarbeid med lokale kjøpmenn, først i HegdehaugsveienHomansbyen etter å ha fått en oppfording fra en rekke av strøkets husmødre, deretter hos kjøpmann Nilsen i Thorvald Meyers gateGrünerløkka og i basarene på Ruseløkka.

Fram mot 1908 kom det også utsalg hos kjøpmann Hans Halvorsen i Elisenbergveien, Bogstadveien, Sofies gate, hos fru Theodora Pedersen på hjørnet Niels Juels gate 38, hjørnet med Frognerveien, Vidars gate, hos kjøpmann Karl Lund i Karl Johans gate 7.

Ved hundreårsjubileet i 1957 hadde Dampkjøkkenet utsalgssteder følgende steder i tillegg til hovedutsalget: Fridtjof Nansens plass 9, Hausmanns gate 27, Treschows gate 19, Bygdøy allé 59, Niels Juels gate 38, Jørgen Løvlands gate 21, Bogstadveien 31.

Elektrifisering

I 1896 ble belysningen elektrifisert ved hjelp av en ny dampmaskin, damkjele og dynamo og gasslampene ble erstattet av nye elektrike lamper, ved innredningen av kaféen to år i forveien var det tatt hensyn til dette og det elektiske opplegget der var allerede på plass.

I 1907 ble også de gamle dampkjelene fra 1873 byttet ut til fordel for elektisk kraft levert av Kristiania Lysverker.

I 1908 ble det lagt opp et hustelefonsystem, lunsjkaféen fikk elektrisk vaskemaskin i 1909, det ble innstallert elektrisk vareheis i 1912 og i 1914 elektrisk vaskemaskin for spisesalene, i tillegg til at det ble installert vanntoaletter.

Nybygg mot Møllergata – lunsjrestaurant

Bygningen mot Møllergata, med lunsjrestauranten i andre etasje og med de øvrige av Dampkjøkkenets bygninger mot Skråninga.

I 1898 ble det besluttet å realisere en gammel plan om å reise en tre/fire etasjes bygård på den del av tomten som vendte mot Møllergata, med adresse til denne nr. 10. Bygningen ble tegnet av arkitekt Ferdinand Linthoe og ferdigstilt i 1902.

I kjelleren i denne var det blant annet et fryseri og et akkumulatorbatteri, i første etasje mot gata ble det en lunsjrestaurant med tilhørende kjøkken, med en ny dampmaskin og kjeleanlegg, levert av Kampen Mekaniske Verksted. I tillegg ble store deler av bygården leid ut som en del av finansieringen. I de to øverste etasjene leide Christiania Aktievaskeri og Strygeri som en del av leievilkårene skulle sørge for vask av Dampvaskeriets skittentøy.

Den nye lunsjrestauranten, beliggende i andre etasje med navn Lunchen restaurant, åpnet i april 1902 og ble en umiddelbar suksess, i en tid hvor virksomhetens øvrige avdelinger ikke gikk så godt. Den viste seg snart å ha for små lokaler, slik at en leieboers lokaler ble snart lagt til lunsjrestauranten. I de økonomiske nedgangstidene på 1920-tallet gjorde at besøket sank og lunsjrestauranten ble i 1928 flyttet ned til første etasje med inngang fra hjørnet i et håp at direkte i inngang fra gateplan skulle øke besøket, noe som imidlertid viste seg å ikke hjelpe.

Mer kommersiell virksomhet

Stordriften gjorde at virksomheten gjøre gode storinnkjøp og utnytte råvarene godt. Stedets popularitet bidro også til at det etter 1870 ble store overskudd som ikke kunne utbetales til aksjonærene på grunn av statuttenes begrensninger på maksimalt seks prosent.

Dette ble etter hvert unngått var at aksjekapitalen ble skrevet opp i flere etapper, uten at det ble foretatt innbetalinger, slik at det ble en høyere kapital å beregne den andel som kunne utbetales til aksjonærene. Samtidig satt aksjekapitalen etter hvert på færre hender gjennom oppkjøp.

Professor Bredo Morgenstierne det året han gikk ut av styret, her med universitetets rektorkjede og insignene som kommandør av St. Olavs Orden.

Prisen på maten ble satt opp i 1890, og på generalforsamlingen i 1911 var det et oppgjør mellom fløyen som ville holde på den sosiale, filantropiske profilen, og den seirende fløyen som slo fast at virksomheten var et forretningsforetakende og skrev opp aksjeverdien betydelig. I 1913 ble prisene ytterligere satt opp. Dette skjedde ikke uten intern strid, hvor særlig styremedlem, professor Bredo Morgenstierne, nevø av medstifteren politimester Morgenstierne, gikk sterkt imot denne kommersialiseringen av virksomheten, sammen med arkitekt Victor Nordan, blant annet mente arkitekt Nordan at verdisettelsen på bygningen var altfor høy og burde i stedet settes ned.

Den konservative Morgenstierne nektet å ta imot det økte utbyttet og ga det bort til Trefoldighet menighets nyopprettede folkekjøkken, noe som vakte stor offentlig oppmerksomhet.

Prisøkningene og politikken med å utbetale mest mulig utbytte førte til presseoppslag og kritikk, særlig fra arbeiderbevegelsen, men også fra konservative kretser som også Morgenstierne tilhørte og støttet av Aftenposten. Også i bystyret møtte Dampkjøkkenes styre motstand og tverrpolitisk kritikk, herunder fra Høire-ordfører Hieronymus Heyerdahl som blant annet truet med å inndra den begrensede skjenkeretten for øl, og det ble vurdert å startet et kommunalt dampkjøkken.

Utdypende artikkel: Oslo Folkerestauranter

De kommunale planene ble lagt på is da ble den konkurrerende virksomheten Kristiania Folkerestauranter etablert i 1914. Blant pådriverne for det nye selskapet var både professor Morgenstierne og formann for Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon Ole O. Lian, og ordfører for selskapets representantskap var byens ordfører Heyerdahl. Selskapet ekspanderte særlig utover mot 1930-åra, og anla flere små serveringssteder i stedet for det som ble opplevd som Dampkjøkkenets gammeldagse og primitive matfabrikk.

Generalforsamlingen i 1921 opphevet begrensningene på utbyttet som kunne utbetales til aksjeeierene. På grunn av de vanskelige økonomiske tidene fikk ikke dette noen praktisk betydning før i 1926 da aksjeeierene fikk utbetalt utbytte på åtte prosent av aksjeverdiene, mot den tidligere begrensningen på seks prosent.

Senere drift

Ny bygning i Torggata 8

Skråninga med Dampkjøkkenets bygninger. Lunsjrestauranten til venstre, utsalgene i midten og den nye gården i Torggata 8 nederst.
Foto: Oslo Museum (1938).

Bedriften utviklet seg til en matvarebedrift med produksjon, catering og serveringsvirksomhet. Hjørnebygningen mot Skråninga/Torggata ble revet fra 7. november 1936 og virksomheten fikk reist et nytt bygg i sju etasjer med mer moderne driftsmuligheter samt deler til utleie i Torggata 8 i 1938-1939, arkitekter er Arne Eide og Christian Morgenstierne, stifteren politimester Morgenstiernes barnebarn og fetters sønn til professor Morgenstierne.

Den nye bygningen fikk kafé som åpnet i 1938 i første etasje og spisesal som åpnet 1. oktober 1939 i underetasjen.

Andre verdenskrig

Utbruddet av andre verdenskrig i Europa gjorde at virksomheten gikk igjennom driften for å minimalisere aktivitetene og lunsjkaféen mot Møllergata ble lagt ned 1. april 1940. Virksomheten stoppet opp noen dager da krigen kom til Norge, men ble snart tatt opp igjen, imidlertid med synkende omsetning. Med olje- og bensinmangel, og snart råvaremangel, inndagning av kreditter slik at alle innkjøp måtte gjøres kontant, ble det snart likviditetskrise. Levering av såkalt krigssuppe til bedrifter og kontorer reddet virkomheten i første omgang.

Råvaresituasjonen ble stadig vanskeligere og omsetningen gikk ned. Diskusjon og midlertidig nedleggelse ble stadig sterkere, særlig i 1944. På dette tidspunktet hadde Dampkjøkkenet rundt 120 ansatte. Viksomheten hanglet gjennom krigen, men da frigjøringen arbeidet Dampkjøkkenet på høygir og leverte mat til de allierte styrkene, milorg-styrkene, politiet og frigitte fanger.

Møllergata 10

Dampkjøkkenets bygning i Møllergata 10 og den resterende bygningen i Skråninga ble beholdt etter nybygget i Torggata 8, hvor særlig utsalgene mot Skråninga var en vilktig del av virksomheten. Etter krigen ble disse lokalene mer utdaterte, og i slutten av 1951 ble nytt hovedutsalg innredet i første etasje i Torggata 8. For å sikre kjøttleveransene ble flere slakterer kjøpt opp rundt i landet, blant annet på Toten og i Telemark. Utover på 1950-tallet var det rundt 240 ansatte i virksomheten.

Bygningene ble revet i 1979. På dette området ble Statsansattes Hus, tilhørende LO, oppført og ferdigstilt i 1981, med adresse Møllergta 10.

Fusjon

Produksjonslokalene i Østensjøveien 34.

I 1971 ble Christiania Dampkjøkken slått sammen med konkurrenten Oslo Folkerestauranter og drev i 1970- og 1980-årene under navnet Christiania Dampkjøkken med cateringvirksomhet med hovedvirksomheten i Folkerestaurantenes lokaler i Østensjøveien 34, men også med produksjonsanlegg i Grenseveien 69 og Malerhaugveien 34-36 (fra 1960-tallet).

Bedriften hadde serveringssteder på Bjerke travbane og GartnerhallenØkern. Blant cateringskundene var særlig oljeinstallasjonene i Nordsjøen.

Opphør

Bedriften ble 1988 overtatt av SAS Service Partner.

Bøker om Christiania Dampkjøkken

Personalet

Bilder fra hentet fra Christiania dampkjøkken i femti år når ikke annet er angitt.

Kilder

Referanser

  1. Sverre Thon. Vertskap i Norge: norsk hotell-og restaurantvirksomhet gjennom tidene. Norsk hotell- og restaurantforbund, Oslo 1993. Side 98.
  2. Folkekøkken i Salmonsens konversasjonsleksikon og Sigval Schmidt-Nielsen. "Dampkjøkken" i Mat-leksikon: En oppslagsbok for mat- og drikkevarer Brun, Trondheim 1947
  3. Nicolai Heiestad. En liten gutt ifra Vaterland. Tiden norsk forlag, Oslo 1950. Side 49.
  4. Sigbjørn Obstfelder, - breve til hans bror. Stabenfeldt forlag, Stavanger 1949. Side 7-8.
  5. Sverre Thon. Vertskap i Norge: norsk hotell-og restaurantvirksomhet gjennom tidene. Norsk hotell- og restaurantforbund, Oslo 1993. Side 97.


Koordinater: 59.91406° N 10.74762° Ø .