DS «Strømmen»

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 27. aug. 2019 kl. 06:43 av Nils Steinar Våge (Samtale | bidrag) (Fotoeiere)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Dampskipet «Strømmen» på Øyeren i 1925.
Foto: Akershusbasen.

Dampskipet «Strømmen» ble bygd ved Akers mekaniske verksted i 1865 og satt i rutetrafikk på Øyeren 19. september det samme året. Det var Norsk Hovedjernbane (NSB) som fikk bygd og drev båten som fraktet passasjerer og gods og fra 1873 post til bygdene ved Øyeren. «Strømmen» hadde på det meste ni anløpssteder mellom Dampskipskanalen i Lillestrøm i nord og Sandstangen i sør. Den hadde vanligvis ti seilingsmåneder i året, den korresponderte med togtrafikken i Lillestrøm og kunne frakte 180 passasjerer. Godsmengden og tallet på passasjer ble kraftig redusert fra 1889 da jernbanen i Indre Østfold ble anlagt, og heretter var turisttrafikken den største inntektskilden. Dette året ble «Strømmen» solgt til et privat eierselskap. Et nytt selskap kjøpte båten i 1919, og etter den siste sesongen i 1927 ble den året etter solgt til Christiania Spigerverk der den endte sine dager som spiker.

Båttransport på innsjøene

Tysdal 2006.

Dampskipsruta på Øyeren ble oppretta i en tid da regelmessig båtrutetrafikk ble etablert på flere av de store innsjøene. Først ute var Tyrifjorden og Randsfjorden i 1837, Mjøsa i 1840 og så kom Øyeren i 1865. Før «Strømmen» ble satt i drift, var det tre tømmerslepebåter på innsjøen. Den første, DS «Kong Haakon», begynte å slepe tømmer i 1849.

På begge sider av Øyeren var det på dette tidspunktet smale veier og stier med mange bratte bakker der det var vanskelig å frakte tunge varer, og båttransport var enklere og mer effektiv for tyngre gods. Folkeflyttingen både innenlands og til USA var kommet i gang på bygdene, og et dampskip lettet denne folkeflyttingen betydelig. Oppblomstring av industri og overgang til salgsjordbruk omkring innsjøen skapte også et transportbehov. Dette økte passasjer- og varetransporten til og fra Lillestrøm stasjon.

Norsk Hovedjernbane kjøpte dampskipet

På denne bakgrunnen besluttet Hovedbanen å anskaffe et dampskip til å trafikkere Øyeren på langs. Dampbåtsaken ble fremmet i Kgl. Res. av 14. januar 1865. Stortinget besluttet at Hovedjernbanen skulle anskaffe et dampskip av jern med 25 hestekrefters motor og propell.

Rutebåten «Strømmen» ved kai i Dampskipskanalen som lå like ved Lillestrøm stasjon.
Foto: Akershusbasen.

Det ble bygd dampskipsbrygger på begge sider av innsjøen. Reisende som kom til Lillestrøm, kunne ta toget videre til hovedstaden eller andre steder der de blant annet kunne skaffe seg arbeid. Noen fant seg jobber i Lillestrøm. Båt- og togturen var også første del av veien til Amerika.

Byggenummer 19 fra Akers mekaniske verksted

«Strømmen» som var byggenummer 19 ved Akers mekaniske verksted, ble bygd på kort tid. Båtens lengde var 80 fot og 22 tommer, bredden 16 fot og 6 tommer og den stakk 4 fot og 6 tommer ned i vannet. Farten var 10 knop. De andre dampbåtene på Øyeren hadde skovler. Det propelldrevne skipet var mye lettere å manøvrere, men ulempen var dårligere trekkraft.

Da «Strømmen» sto ferdig, ble den skrudd fra hverandre i seksjoner, lastet på jernbanevogner og fraktet med jernbanen til Fetsund der den ble satt sammen. Grunnen til at båten ble satt sammen der, var frykten for lav vannstand i Nitelva, og at en dermed ikke fikk den ut på Øyeren. Og vannstanden ble lav denne høsten. Fra 14. oktober til 13. november hadde dampskipet stoppested i Fetsund istedenfor i Dampskipskanalen Lillestrøm. Når vannstanden i Nitelva ellers var så lav at den ikke kom inn til dampskipsbrygga, ble passasjerer og gods staket på prammer ut til båten. Ble det enda lavere, var alternativet Havnekaia i Fetsund.

Fire timer fra Sandstangen til Lillestrøm

Vanligvis gikk «Strømmen» fra Lillestrøm på tirsdag, torsdag og lørdag klokka 10.30 om morgenen, og kom tilbake kl. 15.00 neste ettermiddag. Skipet lå natta over på Sandstangen. Mange møtte fram på anløpsstedene for å se hvem som kom og reiste, og hvilke varer båten hadde med seg. Det fortelles at i bakkehellingene ved Eikhaugen på Enebakkneset og Flateby i Enebakk kunne det være svart av folk. Her kunne en oppleve litt utenom det vanlige.

Søndagsutflukter

Tegning av Harald Pavels som var kaptein på «Strømmen» i 25 år, fra 1890 til 1915.
Foto: Norsk jernbanemuseum.

Hovedbanen arrangerte også søndagsutflukter med «Strømmen». Folk kom med tog fra Kristiania og gikk om bord i Dampskipskanalen som lå like ved Lillestrøm stasjon. Så gikk turen til Sandstangen og tilbake til Lillestrøm, og om kvelden var turistene igjen i Kristiania. Dette var den første organiserte turisttrafikken på Romerike, og en slik rundreisebillett var en god inntekt for hovedbanen. Om bord var det middagsservering og øl- og vinrettigheter. En slik søndagstur kan man lese om i Kjeldearkivet.

Økonomisk overskudd

Det første driftsåret fraktet «Strømmen» 18671 passasjerer. Passasjertallet og godsmengden økte og dermed også det økonomiske overskuddet. For bygdene ble transportbehovet bortimot dekket, og skipsanløpet var en vitamininnsprøyting for disse bygdene, særlig der dampbåten hadde faste anløpssteder.

Fra 1865 var båten et bindeledd mellom bygdene i Smålenene som grenset til Øyeren og jernbaneknutepunktet Lillestrøm. Ofte var godsmengden så stor at en måtte slepe lektere for å få med alt. Daglig kunne den ha med opptil 6000 liter melk som skulle videre med tog til Kristiania. Melkespanna ble vinsjet inn på brygga i Lillestrøm og derfra inn i isbingen ved stasjonen mens en ventet på togavgang.

Endring fra 1889

Etter at jernbanelinja gjennom Indre Østfold sto ferdig i 1882, ble passasjer- og godstrafikken på Øyeren redusert. Følgen ble at «Strømmen» ble lagt i bøyen i 1888, og i 1889 ble den solgt til firmaet Hartvig Bache-Wiig A/S for 3600 kroner. Selskapet fikk kontrakt med Hovedjernbanen om gjennomgangstrafikk, den såkalte rundreisebilletten.

Båten ble forlenget med 10 fot og innredet for flere passasjerer siden godstrafikken heretter betydde lite. Større og sterkere dampmotor økt farten, og reisetida ble dermed kortere. I ombyggingsperioden ble et mindre dampskip, DS «Duen», satt inn rutetrafikken.

«Strømmen» som krigsskip på Øyeren i 1905

Et av de siste bildene av «Strømmen» like før den ble til spiker. Bilde fra 1928, dvs. etter at den ble tatt ut av rutetrafikk på Øyeren.
Foto: Akershusbasen.

I forbindelse med bygging av festningene langs svenskegrensa i åra før unionsoppløsningen i 1905, foreslo forsvarsledelsen at det skulle opprettes et sjøforsvar på Øyeren. 10 dampdrevne båter skulle utrustes med kanoner, og båtene skulle ha et mannskap på 855 mann. På «Strømmen» skulle det monteres en Armstrong 76 mm hurtigskytende kanon forut, to tilsvarende kanoner på kommandobroen og en 45 mm akterut.

Kanonbåteskadren skulle være et ledd i Glommalinjen og i forsvaret av Høgåsbatteriet og Fetsund batteri, men båtene skulle også benyttes som patruljebåter og i etterretningstjenesten.

Forslaget ble lagt fram for Stortinget. Det var kostbart, og derfor ble vedtaket at bare de to største tømmerslepebåtene, DS «Glommen» og DS «Øieren», skulle rustes ut med 37 mm kanoner. En kom aldri så langt som til armering av båtene før unionen var oppløst.

Ny krisetid etter første verdenskrig

Trelasthandler Thømt i Rælingen kjøpte «Strømmen» og drev for det meste turisttrafikk på Øyeren. Nye veier, hestetransport, lastebiler og bussruter konkurrerte ut båten. Dessuten konkurrerte dampskipene på Mjøsa ut Øyeren som turistmål. At skjenkeretten ble tatt bort, reduserte også tallet på turister.

«Strømmens» siste dager

Den siste tida lå båten på Tuenstranda i Fet, og den ble okkupert av uønskede personer. Fyll og leven var alminnelig, og politiet måtte flere ganger rykke ut for å rydde opp. Det gikk så langt at forholdet ble tatt opp i Fet kommunestyre. I bygda fikk båten navnet Syndens tempel.

For kr 500 ble «Strømmen» solgt til brukseier Gulbrandsen som eide Tuen Bruk. På Tuenstranda ble den hugget opp og solgt billig til Christiania Spigerværk.


Kilder og litteratur

  • Andersen, Marit C.: «Livsnerven på Øyeren». Intervju med Geir Kaasa i Romerikes Blad 14. november 2006.
  • Lindbæck, Odd, Odd Stjernesund og Reidun Glømmi (red): Byen på Måsan. Trekk fra Lillestrøms historie. Utgitt av Lillestrøm historielag og Lillestrømfondet 2000.
  • Nygaard, Per Christian: Artikler om dampbåttrafikken på Øyeren i Indre Akershus Blad 1985.
  • Nygaard, Truls: «Øyeren skulle hatt kanonbåteskadre i 1905.» I WiwaR nr. 2/85, hefte 22.
  • Skråmm, Wigo: «Med D/S Strømmen på Øyeren». I Lillestrømlingen nr. 22, 1985, og i Kjeldearkivet
  • Tysdal, Håkon (red.): Dmpskipet Strømmen og livet på Øyeren. Flisby’n forlag. Rælingen 2006.