Danmark-Norge

Christian III (konge 1536-1559) var den første monarken etter at Sverige definitivt var ute av unionen. Han innførte reformasjonen i Danmark og Norge.

Danmark-Norge er navnet på kongeriket Danmark med Norge og de tidligere norske skattlandene mellom 1536 og 1814. Denne perioden er kjent som unionstida, dansketida eller foreningstida. Den har også blitt omtalt som «400-års-natta» eller «de mørke århundrer».

Danmark og Norge utgjorde sammen med Sverige en personalunion, Kalmarunionen, fra 1387. I 1536 hadde Sverige gått ut av unionen, og Norge ble definert som et dansk lydrike, eller en provins. Det dreide seg med andre ord ikke lenger om en union, men om ett rike bestående av to hovedland, helstaten Danmark-Norge. Kongen av Danmark-Norge var også hertug av Slesvig og Holstein, og Danmark-Norge var i så måte en representant for den tidstypiske konglomeratstaten, der flere riker var bundet sammen av én og samme fyrste med flere titler. Danmark-Norge utviklet seg til å bli en av de mest velorganiserte og autoritære statsdannelsene i Europa i samtida, godt hjulpet av den nye lutherdommen, slik vi også ser det i Sverige og Preussen.

Perioden var preget av at norske elitegrupper ble skjøvet til side og erstattet med dansker, slesvigere og holsteinere i ledende roller, at nordmennene ble påtvunget lutherdommen gjennom reformasjonen, og at staten stilte stadig større krav til skatteytelser, militærtjeneste og «sedelig» oppførsel. Imidlertid var perioden også preget av jevn folkevekst og økonomisk utvikling, og nye næringer ble etablert, ofte ved hjelp av innvandrede entreprenører fra blant annet Nederland og Tyskland. De dansk- og tyskættede elitegruppene ble etterhvert mer og mer fornorsket, og disse samfunnslaga spilte en sentral rolle i 1814.

Norges grenser slik vi kjenner dem i dag ble etablert i perioden. For det første ble store landområder avstått til Sverige på midten av 1600-tallet: Jemtland, Herjedalen, Idre og Serna i 1645, og Båhuslen i 1658. For det andre ble grensa mellom Norge og Sverige oppgått og fastlagt i 1751, og for det tredje beholdt Danmark Færøyene, Island og Grønland da Norge ble avstått til Sverige i 1814.

Demografiske forhold

Utdypende artikkel: Demografiske forhold i tidlig nytid

Tidlig på 1500-tallet var folketallet i Norge lavt sammenliknet med de nordiske nabolandene: Folketallet i Norge innenfor dagens grenser var i 1520 sannsynligvis rundt 170 000, eller 200 000 med Jemtland, Herjedalen og Båhuslen. Bakgrunnen for dette lave folketallet var Svartedauden og de flere pestepidemiene i senmiddelalderen, mellom 1350 og 1500 kan over 60 prosent av gardsbruka ha blitt lagt øde. Pestepidemier var ikke ukjent heller på 1500-tallet eller første halvdel av 1600-tallet, men folketallet økte likevel: Rundt 1600 var folketallet kommet opp i 260 000 innenfor nåværende grenser, og i 1660 hadde det nådd 440 000, som var omtrent på høyde med toppunktet i høgmiddelalderen. Båhuslen, Jemtland og Herjedalen hadde rundt 40 000 innbyggere i begge disse årstalla: Særlig Jemtland og Herjedalen hadde liten vekst, og en del av innbyggerne flyttet derfra da områdene ble avstått til Sverige.

De viktigste begrensningene på folkeveksta var uår, epidemier, utskriving til militærtjeneste og utvandring. Utskrivinga ble sterkt trappet opp på 1600-tallet, og i perioden 1660-1700 ble iallfall 25 000 unge menn skrevet ut til landmilitær eller sjømilitær tjeneste. Utvandringa foregikk først og fremst til Nederland, særlig fra rundt 1640. Den holdt seg på et høgt nivå fram til 1670-åra, da den begynte å avta, og etter Den store nordiske krigen lå den på et forholdsvis lavt nivå. Noen bosatte seg i Nederland, mens andre reiste videre ut: Mange unge menn tok tjeneste hos Vestindiakompaniet og Ostindiakompaniet, og endte på steder som Nieuw Amsterdam (New York), Kappstaden (Cape Town) og Batavia (Jakarta).

Folkeveksta i tidlig nytid foregikk dessuten nærmest utelukkende på landsbygda: Byer i tidlig nytid var steder med negativ naturlig befolkningsvekst, det døde flere enn det ble født. Bakgrunnen for dette var dårlige hygieniske forhold og det at epidemier spredte seg veldig lett i tettbygde strøk. Byene var dermed avhengig av innenlands innflytting og innvandring utenlands fra for å vokse. De fleste innvandrerne kom da også til byene: Elitepersoner fra Danmark og hertugdømmene, handelsmenn og eksperter fra Tyskland, Nederland, Skottland og andre land. Et viktig unntak her er finneinnvandringa til skogdistrikter på Østlandet, som begynte for alvor nærmere midten av 1600-tallet.

Kriger

I perioden 1536-1814 var Danmark-Norge involvert i mange kriger, de fleste med Sverige som hovedmotstander. De fleste av disse krigene faller innenfor perioden 1563-1720, som historikeren Magne Njåstad i bind 2 av Norvegr kaller «hundreårskrigen».

• Den nordiske sjuårskrigen, 1563-1570.
• Kalmarkrigen, 1611-1613.
• Keiserkrigen, 1625-1629, der Danmark-Norge gikk inn på protestantisk side i Tredveårskrigen. Eneste større krig i perioden der Sverige ikke var hovedmotstander.
• Hannibalsfeiden, 1643-1645, der Jemtland og Herjedalen gikk tapt.
• Krabbefeiden, 1657-1658, der Båhuslen og Trondhjems len gikk tapt.
• Bjelkefeiden, 1658-1600, der man gjenerobret Trondhjems len.
• Den skånske krigen, 1675-1679.
• Store nordiske krig, 1700 og 1709-1720.
• Tyttebærkrigen, 1788, var ikke formelt sett en krig og var forholdsvis kortvarig.
• Krigen mot Sverige 1808–1809.

Litteratur

• Njåstad, Magne. 1400-1840, bind 2 av Norvegr. Aschehoug, 2011.
• Rian, Øystein. Den nye begynnelsen 1520–1660, bind 5 av Aschehougs Norgeshistorie. Aschehoug, 1995.
• Sogner, Sølvi. Krig og fred 1660-1780, bind 6 av Aschehougs Norgeshistorie. Aschehoug, 1996.