Forskjell mellom versjoner av «Den kalde krigen»

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Ny side: '''Den kalde krigen''' er et vanlig navn på spenningstilstanden mellom øst og vest, og spesielt mellom USA og Sovjetunionen, mellom 1945 og 1990. Begrepet skal ha blitt bru...)
 
 
Linje 19: Linje 19:
 
Under den kalde krigen sto Norge hele tida på vestmaktenes side, men var samtidig forsiktig med å innta en for aggressiv posisjon. Det ble for eksempel ikke utplassert atomvåpen på norsk jord, men det ble lagt planer slik at dette kunne gjøres dersom man anså det som nødvendig. Det ble også anlagt en rekke lyttestasjoner og andre anlegg for å overvåke sovjetiske militærstyrker, og [[Forsvaret]] hadde i sitt virke hele tida en klar oppfatning av at en eventuell fiende ville komme østfra, og planla deretter.  
 
Under den kalde krigen sto Norge hele tida på vestmaktenes side, men var samtidig forsiktig med å innta en for aggressiv posisjon. Det ble for eksempel ikke utplassert atomvåpen på norsk jord, men det ble lagt planer slik at dette kunne gjøres dersom man anså det som nødvendig. Det ble også anlagt en rekke lyttestasjoner og andre anlegg for å overvåke sovjetiske militærstyrker, og [[Forsvaret]] hadde i sitt virke hele tida en klar oppfatning av at en eventuell fiende ville komme østfra, og planla deretter.  
  
Hvis vi tar for oss de som var i opposisjon til dette er det ikke snakk om ei enhetlig gruppe. Noen var «moskvatro» uansett hva som skjedde, men svært mange inntok det som kalles et tredje standpunkt – verken øst eller vest, men et alliansefritt Norge. Det var ikke noe uhørt i skandinavisk sammenheng, for både Sverige og Finland valgte å stå utafor alliansesystemet, og er fortsatt ikke fulle medlemmer av NATO, men er med i samarbeidsprogrammet Partnerskap for fred.  
+
Hvis vi tar for oss de som var i opposisjon til dette er det ikke snakk om ei enhetlig gruppe. Noen var «moskvatro» uansett hva som skjedde, men svært mange inntok det som kalles et tredje standpunkt – verken øst eller vest, men et alliansefritt Norge. Det var ikke noe uhørt i skandinavisk sammenheng, for både Sverige og Finland valgte å stå utafor alliansesystemet, og er fortsatt ikke fulle medlemmer av NATO, men er med i samarbeidsprogrammet Partnerskap for fred. Dette tredje standpunkt var blant annet helt sentralt i opprettelsen av [[Sosialistisk Folkeparti]], forløperen til [[Sosialistisk Venstreparti]].
  
 
Den kalde krigen prega gjennom hele perioden norsk forsvarspolitikk, og den prega også andre sider av samfunnet ved at vi vendte oss mot vest, mens øst tildels var et lukka område. Til tider ble også konflikten synlig på andre måter, for eksempel gjennom de mange demonstrasjene mot [[Vietnamkrigen]], mot atomvåpen og NATOs strategier, [[Ikkevold-saken]] – og gjennom de store radarkuplene som sprang opp rundt om i landet. Det finnes en rekke store forsvarsanlegg som nå er avlåst, men som en gang skulle beskytte mot atomangrep dersom den kalde krigen skulle gå over i åpen strid.
 
Den kalde krigen prega gjennom hele perioden norsk forsvarspolitikk, og den prega også andre sider av samfunnet ved at vi vendte oss mot vest, mens øst tildels var et lukka område. Til tider ble også konflikten synlig på andre måter, for eksempel gjennom de mange demonstrasjene mot [[Vietnamkrigen]], mot atomvåpen og NATOs strategier, [[Ikkevold-saken]] – og gjennom de store radarkuplene som sprang opp rundt om i landet. Det finnes en rekke store forsvarsanlegg som nå er avlåst, men som en gang skulle beskytte mot atomangrep dersom den kalde krigen skulle gå over i åpen strid.

Nåværende revisjon fra 7. sep. 2018 kl. 09:30

Den kalde krigen er et vanlig navn på spenningstilstanden mellom øst og vest, og spesielt mellom USA og Sovjetunionen, mellom 1945 og 1990. Begrepet skal ha blitt brukt første gang av president Trumans rådgiver Bernhard Baruch i 1947. Perioden kjennetegnes av at alliansebygging, opprustning og trusler om krig mellom blokkene, og i flere tilfeller både en overhengende fare for storkrig og det vi kan kalle krig gjennom stedfortredere som i Koreakrigen.

Bakgrunn

Opptakten til den kalde krigen kom allerede under sluttfasen av andre verdenskrig. Spenningstilstanden var tydelig til stede under delinga av Tyskland, og begge sider hadde forberedt seg på en mulig konfrontasjon. Samtidig var det en dialog, hvilket er naturlig i og med at vestmaktene og Sovjetunionen hadde vært alliert i flere år i kampen mot Tyskland.

Spenningsnivået økte betydelig med Trumandoktrinen fra mars 1947, som skulle motvirke kommunistisk innflytelse og kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948. Da Koreakrigen brøt ut i 1950 ble begge sider involvert, men primært gjennom våpenleveranser og trening, samt gjennom humanitær innsats som det norske feltsykehuset Nordmash. Berlinblokaden i 1948/1949 førte også til at det var betydelig fare for krigsutbrudd. VI kan altså si at den kalde krigen virkelig var i gang fra 1947.

Perioden omtales gjerne i sin helhet som den kalde krigen, men det kan også skilles ut tre kortere perioder som var spesielt intense. Noen velger derfor å snakke om tre kalde kriger: 1947–1953, omkring 1959–1962 og omkring 1979 til 1986. Dette var særlig vanlig fram til 1990, mens man senere gjerne omtaler hele perioden 1947–1990 under ett, og ser de tre kortere periodene som topper i en pågående konflikt.

Den første spesielt vanskelige perioden begynte som vi har sett i 1947, og slutten på den settes til 1953. Da døde Josef Stalin, og med et nytt lederskap i Sovjetunionen ble spenningsnivået betydelig lavere. Mot slutten av 1950-åra ble det igjen økt spenning, og med Cuba-krisa i 1962 var verden igjen svært nær en storkrig. Den tredje perioden kom helt i slutten av 1970-åra, og ble særlig tydelig med den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan i desember 1979. Den varte fram til 1986, da det ble tydelig at den nye sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov var i gang med å ta landet i en ny retning med sin oppmykningspolitikk. Etter en periode med gradvis avspenning ble CF-avtalen om reduksjon av konvensjonelle styrker i Europa signert i 1990, noe som ofte regnes som slutten på den kalde krigen. Da hadde tegnene vært tydelige en tid, med folkeopprør i det kommunistiske Øst-Europa og Berlinmurens fall. Sovjetunionens kollaps var også i gang, og i 1991 ble unionen oppløst.

Norge i den kalde krigen

Som medlem av NATO og naboland til Sovjetunionen var Norge i en utsatt posisjon under den kalde krigen. Dette var gjennom hele perioden synlig i norsk politikk. Arbeiderpartiets posisjon ble tydelig i februar 1948, da Einar Gerhardsen holdt Kråkerøy-talen. Etter maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia og Sovjetunionens alliansetilbud til Finland var det uro i Norge om hva dette kunne føre til. Gerhardsen hadde fram til 1948 tilhørt en fløy av Arbeiderpartiet som ikke søkte åpen strid med Norges kommunistiske parti. På den andre sida sto blant annet Haakon Lie, som var helt uforsonlig overfor NKP. Kommunistpartiet hadde kort tid før talen gjort det klart at de aksepterte den sovjetiske framstillinga av hendelsene i Tsjekkoslovakia, mens den norsk opinionen var av en annen mening. Da det viste seg at Gerhardsen hadde landa på samme standpunkt som Lie, var det klart at Norge kom til å stå på vestmaktenes side.

I 1950 kom beredskapslovene, og i de neste førti åra foregikk det en omfattende overvåking av det politiske landskapet til venstre for Arbeiderpartiet. Da den kalde krigen var over førte dette til et større oppgjør, og svært mange tilfeller av ulovlig overvåking ble dokumentert gjennom Lund-rapporten. Dette hadde ikke bare ramma personer som hadde uttrykt ekstreme synspunkter, og som dermed kunne være reelle trusler mot rikets sikkerhet, men også langt mer moderate politikere og kanskje aller verst, mange som ikke hadde gjort annet enn å bo i nærheten av grensa til Sovjetunionen eller i nærheten av en militærinstallasjon og som derfor ble stempla som potensielle agenter.

Under den kalde krigen sto Norge hele tida på vestmaktenes side, men var samtidig forsiktig med å innta en for aggressiv posisjon. Det ble for eksempel ikke utplassert atomvåpen på norsk jord, men det ble lagt planer slik at dette kunne gjøres dersom man anså det som nødvendig. Det ble også anlagt en rekke lyttestasjoner og andre anlegg for å overvåke sovjetiske militærstyrker, og Forsvaret hadde i sitt virke hele tida en klar oppfatning av at en eventuell fiende ville komme østfra, og planla deretter.

Hvis vi tar for oss de som var i opposisjon til dette er det ikke snakk om ei enhetlig gruppe. Noen var «moskvatro» uansett hva som skjedde, men svært mange inntok det som kalles et tredje standpunkt – verken øst eller vest, men et alliansefritt Norge. Det var ikke noe uhørt i skandinavisk sammenheng, for både Sverige og Finland valgte å stå utafor alliansesystemet, og er fortsatt ikke fulle medlemmer av NATO, men er med i samarbeidsprogrammet Partnerskap for fred. Dette tredje standpunkt var blant annet helt sentralt i opprettelsen av Sosialistisk Folkeparti, forløperen til Sosialistisk Venstreparti.

Den kalde krigen prega gjennom hele perioden norsk forsvarspolitikk, og den prega også andre sider av samfunnet ved at vi vendte oss mot vest, mens øst tildels var et lukka område. Til tider ble også konflikten synlig på andre måter, for eksempel gjennom de mange demonstrasjene mot Vietnamkrigen, mot atomvåpen og NATOs strategier, Ikkevold-saken – og gjennom de store radarkuplene som sprang opp rundt om i landet. Det finnes en rekke store forsvarsanlegg som nå er avlåst, men som en gang skulle beskytte mot atomangrep dersom den kalde krigen skulle gå over i åpen strid.

Litteratur og kilder