Den norske kirke

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Den norske kirke var statskirken i Norge fram til 2012. Den hadde ved inngangen til 2017 ca. 71 % (3,7 millioner mennesker) av landets befolkning medlemmer.[1] Den har røtter tilbake til innføringen av kristendommen i Norge på 1000-tallet, men representerer et brudd med den katolske tradisjonen ved reformasjonen i 1537. Kirken ble da underlagt den dansk-norske kongen, og det er fremdeles Norges konge som er kirkens øverste leder. Den norske kirke bekjenner seg til den luthersk-evangeliske kristendom.

Den norske kirke er bygget opp av elleve bispedømmer[2], og har kirker i alle landets kommuner. Kirkens sokne- og prostiinndeling er i stor grad basert på grensene fra middelalderen, og i lokalhistorisk sammenheng er disse grensene derfor viktige holdepunkter. Kirkens prestegjeld ble lagt til grunn da Norge ble delt inn i herreder/kommuner i 1837, idet hovedregelen var at hvert prestegjeld skulle være en kommune.

Den 21. mai 2012 gjennomgikk Grunnloven en revisjon, og det heter nå at Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv (§ 2). Det innebærer at kongen i statsråd ikke lenger utnevner kirkens biskoper, men at dette er et internt anliggende. Stortinget og regjeringen har heller ikke lenger noen oppsynsfunksjon, slik det tidligere var tilfelle, for å påse at kirkens teologiske læresetninger er i harmoni med norsk lov. Etter revisjonen i 2012 er ikke Norges konge lenger kirkens formelle leder. Kongen er likevel pålagt å tilhøre Den norske kirke. I Grunnloven § 16 er det videre bestemt at Den norske kirke «forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».[3]

Bispedømmer i Den norske kirke

Den norske kirkes bispedømmer

Referanser

  1. ↑ Den norske kirke SSB.no i 2017 besøkt 3. mai 2017
  2. ↑ Biskopene i Den norske kirke
  3. ↑ Kongeriket Norges Grunnlov - Lovdata. lovdata.no. Besøkt 3. mai 2017.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Den_norske_kirke&oldid=890394»