Diderich Hegermann

Mal:Thumb høyreDiderich Hegermann (født i Altona i Holstein 6. desember 1763, død i Kristiansand 7. februar 1835) var offiser, eidsvollsmann, statsråd, og etter avsluttet offentlig karriere proprietær og brukseier. Han var i mer enn 25 år bestyrer/sjef for Krigsskolen i Kristiania, og gjennomførte en rekke viktige reformer i organisasjon og undervisning der. Han ledet større militære avdelinger i krigene 1808 og 1814. Som delegat til Riksforsamlingen på Eidsvoll markerte han seg som en av forgrunnsfigurene i selvstendighetspartiet, og stod for klare nasjonaldemokratiske standpunkter. Særlig huskes han som forkjemper for allmenn verneplikt. Fornavnet skrives mange steder Diderik.

Familie

Faren var norskfødt oberstløytnant og landkrigskommissær Cay Ditlef Hegermann (1732–1800), moren tyskfødte Anna Esther Stuhlmann (død 1778). Diderich hadde flere søsken, deriblant Johan Hendrich Stuhlmann (født 30. april 1765) og Friderich Christian Otto (22. juli 1769-1838), som også begge var offiserer.

Diderich Hegermann ble født i garnisonsbyen Altona nær Hamburg. Hans far var stasjonert der i forbindelse med utkommanderingen til Holstein, og han giftet seg der. Diderich var bare 1/2 år da familien flyttet til Norge, og han tilbrakte sine 12 første år i Fredrikshald hvor faren virket som offiser.

Diderich Hegermann giftet seg den 2. desember 1815 med Hanne Susanne Christine Isaachsen(27. juni 1779–5. november 1858), datter av borgermester Otte Nideros (1734–1809) og Marichen Arctander (1748–1817). Hanne Susanne Isaachsen var enke etter konsul Daniel Isaachsen (1744–1813) og stemor til den radikale politikeren og forretningsmannen Isaach Isaachsen.

Diderich Hegermann og Hanna Susanne Isaachsen fikk to døtre og en sønn (Johan Cay Diderich Otto, født 1819). Den ene datteren døde ung.

Militær karriere

Som tolvåring begynte Diderich Hegermann sin militære løpebane som elev ved Landkadettkorpset i København, og hadde også sin første tjeneste der fram til 1790. Han ble offiser (sekondløytnant) i 1886, etter å ha hatt underoffisersgrader ved korpset fra 1782. I 1790 flyttet han tilbake til Norge og begynte sin langvarige og svært virksomme periode ved krigsskolen i Christiania, det meste av tiden som bestyrer eller daglig leder under direktøren/sjefen. Strengt tatt var det bare de tre-fire årene 1814-1817 at Hegermann var formelt sjef for skolen og kadettkorpset. Parallelt med skolegjerningen var Hegermann det aller meste av tiden sjef for forskjellige avdelinger i hæren, fra kompani til regimentsnivå. Han tok etter eget ønske avskjed fra det militære i 1817 med generalmajors grad.

I detalj var hans militære avansementsstige slik:

• 1775: Kadett ved Landkadettkorpset (krigsskolen) i København.
• 1782: Korporal og så kommandersersjant ved korpset.
• 1786: Sekondløytnant (og karakterisert premierløytnant)samme sted.
• 1790: Kaptein ved 2. akershusiske nasjonale infanteriregiment og sjef for Laurvigske kompani og samtidig som bestyrer ved Krigsskolen.
• 1800: Fri for tjenesten ved regimentet, utnevnt til major og kommandør for Krigsskolen.
• 1808: Oberstløytnant.
• 1811: Oberst og kommandør for Opplandske infanteriregiment og fremdeles kommandør for Krigsskolen.
• 1814: Generalmajor. Sjef for Krigsskolen og for Opplandske infanteriregiment.
• 1817: Avskjed etter eget ønske 14. april 1817.

Krigsskolen

Hegermanns mange år som kadett og instruktør ved kadettkorpset (krigsskolen) i København gav ham både gode forutsetninger og motivasjon for hans yrkesgjerning ved krigsskolen i Christiania.

Hegermann fikk gjennomført noen av de viktigste reformene i skolens historie. Et nytt reglement fra 1798 gjorde skolen til en mer genuin offisersskole, med økt vekt på rent militære disipliner, mens den til da i nokså betydelig grad hadde vært en allmenndannende skole for gutter som skulle bli offiserer. I 1804 ble skolen i tillegg til å være undervisningsanstalt også en egen militær avdeling (Landkadettkorpset). Hegermann var pådriver i arbeidet for å få gjort krigsskoleeksamen obligatorisk for offiserer, noe som ble oppnådd i 1815.

I 1796 skrev han krigsskolens historie.

Det var også i Hegermanns tid at skolen fikk i gave fra Bernt Anker den flotte bygningen i Tollbugata 10, som den dag i dag tilhører Krigsskolen. Det skjedde i 1802

Eidsvollsmannen

På Riksforsamlingen på Eidsvoll ble han en av de fremste talsmennene for selvstendighetspartiet. Han ble valgt inn i konstitusjonskomitéen, og i den andre uken med forhandlinger ble han den første presidenten fra selvstendighetspartiet. Hans dobbeltstemme som president avgjorde det viktige spørsmålet om riksforsamlingens kompetanse den 19. april. Hegermanns og Selvstendighetspartiets standpunkt var riksforsamlingen kun hadde som mandat å gi en grunnlov og å velge konge. Slik ville de forebygge en eventuell union med Sverige.

Ellers var Hegermanns hovedinnsats på Eidsvoll å få grunnlovsfestet prinsippet om allmenn verneplikt. Hans begrunnelse var nasjonaldemokratisk: «Fra denne Hæder og Adgang til Nationens Agtelse vil ingen Norsk Borger være udelukket», hevdet han i sitt hovedinnlegg under debatten. Han skisserte i det samme innlegget et program for det han kalte en "National-Opdragelse".Den skulle ha to hovedkomponenter, en militær og en demokratisk. Den første bestod i at «alle Norges Sønner paa Landet og i Byerne» skulle drive kroppsøving, skiveskyting og militær trening i skog og mark fra 12-årsalderen, under ledelse av offiserer. Militære fag og kroppsøving skulle dessuten inngå i alle borger-, real- og lærde skoler. Den demokratiske komponenten bestod i at det skulle undervises i Grunnlovens prinsipper i alle offentlige skoler «for at opdrage Folket til med Kraft og Mod at trænge ind i Constitutionens Aand, og som Folkets Repræsentanter at kunde paasee, paatale og vedligeholde Rigets Selvstændighed». Grunnloven skulle henge på veggen i alle skoler «til Ynglingernes Opmærksomhed og Dannelse».

Hegermann nøt allmenn respekt i riksforsamlingen, ikke minst fordi han holdt en god tone overfor sine motstandere.

Krig, union, statsrådstid

Under krigen i 1814 ledet Hegermann som oberst det norske forsvaret ved Langnes skanse. I slaget der ble svenskene stoppet slik at den norske hæren kunne redde seg over til den andre siden av Glomma. Norge kunne dermed unngå å måtte kapitulere betingelsesløst.

Etter krigens slutt fikk Hegermann posten som statsråd for Armédepartementet. Han følte at han ikke var kvalifisert for dette, og søkte raskt avskjed. I 1817 trakk han seg tilbake fra alle offentlige verv. Resten av sitt liv bodde han i Kristiansand og på familiens gard Boen (Bua) i Tveit litt utenfor byen.

Proprietær og bruksherre

Hegermanns liv og karriere kan deles i to distinkte faser. Den første fasen bestod av hans langvarige innsats som offiser, militær skolemann og som fremtredende aktør ved grunnleggelsen av den nye staten Norge. Etter 1815, det året han giftet seg, brøt han over tvert og etablerte seg som gårdbruker og stor næringsdrivende med utgangspunkt i konas arvede gård og annen virksomhet på Boen.

Sjølve gardsbruket var ikke veldig stort. Hegermann hadde i 1816 4 hester, 12 kyr, 20 griser m.m. Viktigere var det at det lå 3000 dekar skog til bruket. En herregårdsaktig ny hovedbygning var blitt reist av Daniel Isaachsen rett før han døde i 1813.

Ellers var det tilhørende sagbruk, mølle, spikerhammer og annet som gjorde Boen til et tidstypisk brukssamfunn, et lite industrisenter. Fra gammelt av var det stort laksefiske med foredlingsvirksomhet på Bua (salting, røyking). Alt dette bestyrte Hegermann med stor interesse. I tillegg drev han skipsrederi og handelsvirksomhet i Kristiansand. Familien eide en bygård der de bodde deler av året. Hegermann overtok i 1817 en tobakksfabrikk som Daniel Isaachsen hadde grunnlagt. Rundt 1830 var Hegermann den fjerde største skatteyter i Kristiansand. og medregnet eiendommene i Tveit regner bygdebokforfatteren med at Hegermann var hele distriktets rikeste mann.

Hegermanns gate i Oslo er oppkalt etter ham.

Kilder og litteratur

• Diderich Hegermann på eidsvoll1814.no
• «Diderich Hegermann» på Wikipedia på bokmål og riksmål
• Krigsskolens historie 1750–1814 på Krigsskolens hjemmesider
• Diderich Hegermann Bratberg, Terje: artikkel om Hegermann i Norsk biografisk leksikon
• Fure, Eli: Eidsvoll 1814. Hvordan grunnloven ble til. Dreyer, 1989.
• Hosar, Hans P.: Kunnskap, dannelse og krigens krav. Krigsskolen 1750-2000, Elanders/Krigsskolen 2000.
• Koht, Halvdan: Artikkel om Hegermann i Norsk biografisk leksikon 1933.
• Lindstøl, Tallak: Stortinget og statsraadet 1814-1914. Bind I, 1. del. Kristiania 1914.
• Ovenstad, Olai: Militærbiografier. Den norske hærs officerer fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814. Bd I. Oslo 1948.
• Schnitler, Carl W.: «Officerene» i Halvdan Kohts og Carl W.Schnitlers kapittel om eidsvollsmennene i Eidsvold 1814. Kristiania 1914.
• Steen, Sverre: Kristiansands historie. I fredens århundre 1814-1914. Grøndahl & Søn, Oslo 1948.
• Tveite, Johan: Tveits historie. Bd. I Garder i Tveit. Kristiansand kommune/Tveit bygdesogenemnd, Kristiansand 1973.

Eksterne lenker

• Diderich Hegermann i Historisk befolkningsregister.