Egil Reichborn-Kjennerud

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Egil Reichborn-Kjennerud (født 4. februar 1903 i Kristiansand, død 10. april 1974) var jurist og idrettsutøver. Under andre verdenskrig var han høyesterettsdommer, idrettsfører, formann for Likvidasjonsstyret for inndratte formuer og frontkjemper.

Slekt og familie

Han var sønn av Hans Konrad Reichborn-Kjennerud (1873–1940) og Kathinka Natalie Sewell (f. 1875). Medisinhistorikeren Ingjald Reichborn-Kjennerud var hans farbror.

Han var gift med Lilly Kristine Carlsen (1903–1988).

Liv og virke

Egil Reichborn hadde deler av sin oppvekst i Tyskland. Han begynte sine studier i Hamburg, og fortsatte så i Norge. Han avla juridisk embetseksamen ved Det kgl. Frederiks Universitet i 1926, og året etter starta han egen praksis i Oslo sammen med sin forlovede. I 1936 ble han høyesterettsadvokat.

I 1920-åra markerte han seg som idrettsutøver, blant annet som norgesmester i 30 km temposykling i 1925. Han hadde flere verv i Norges Cykleforbund og Norges Idrettsforbund.

Han meldte seg inn i Nasjonal Samling den 11. oktober 1940. I desember 1940 ble han utnevnt til idrettsfører av Nasjonal Samling, som han var medlem av.

I januar 1941 ble han utnevnt til høyesterettsdommer. Han ble senere også hoveddommer i Politiets særdomstol, som ble oppretta for å dømme i saken mot politimannen Gunnar Eilifsen i 1943. I denne domstolen satt han sammen med Karl Marthinsen og Egil Olbjørn. Reichborn-Kjennerud stemte mot dødsstraff for Eilifsen, men de to andre stemte for.

Han lot seg verve som frontkjemper i 1941, og var som SS-Hauptsturmführer (tilsvarende kaptein i Hæren) i tjeneste i Den norske legion og 5. SS-Panzer-Division «Wiking». Av utmerkelser mottok han Frontkjempermerket, det tyske ryttermerket i sølv og Jernkorset av andre klasse. I 1944 deltok han også på kurs i regi av Germanske SS Norge på Kongsvinger festning, og han var på kurs i Tyskland sammen med andre utvalgte frontkjempere. De fikk opplæring i sabotasje og bruk av eksplosiver, med tanke på å drive sabotasje bak fiendens linjer. Blant de som var med finner vi Haakon Adelsten Høst, Arnt Torp og Ørnulf Holden, som også jobba for Likvidasjonsstyret. Gruppa var involvert i Gestapos likvideringer, «Blumenflücken», blant annet ved drapet på advokat Kaare Shetelig 29. november 1944.

I november 1942 ble Reichborn-Kjennerud utnevnt til formann for Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer, fra juli 1943 Likvidasjonsstyret for inndratte formuer. Det var finansminister Frederik Prytz som sto bak denne utnevnelsen.

Som tilknytningen til Germanske SS Norge antyder, tilhørte Reichborn-Kjennerud samme fraksjon av Nasjonal Samling som politiminister Jonas Lie og Sverre Riisnæs. Ved krigens slutt var han sammen med dem på Skallum i Bærum. De hadde også en del politi- og hirdfolk med seg. Reichborn-Kjennerud var leder for denne spesialstyrken. Tanken var å sette seg til motverge når Milorg kom for å arrestere dem, men Reichborn-Kjennerud og de fleste andre forlot stedet før Milorg kom. Jonas Lie døde på Skallum, trolig av overanstrengelse og stress kombinert med høyt alkoholinntak; Henrik Rogstad begikk selvmord og Riisnæs ble arrestert.

Egil Reichborn-Kjennerud overga seg, og ble varetektsfengsla den 19. mai 1945. Først den 16. august 1949 kom saken mot ham i gang, som en av de siste under rettsoppgjøret. I retten forklarte han at finansminister Prytz ønska en høyesterettsdommer som leder for Likvidasjonsstyret, slik at de juridiske sidene ble godt ivaretatt. Selv så han på arbeidet med å forvalte jødiske formuer som en nødvendighet. En side ved dette var striden mellom Nasjonal Samling og de tyske okkupasjonsmyndighetene, og særlig Reichskommissariat, om ressurser. Ved å gi Likvidasjonsstyret tyngde og autoritet, og ved å utføre arbeidet nådeløst effektivt, kunne man sikre at verdiene ble på norske hender i stedet for at de havna i Tyskland.

Tiltalen lød på overtredelse av:

  • straffelovens § 86, bistand til fienden;
  • straffelovens § 98, medvirkning til endring av rikets statsforvaltning med ulovlige midler;
  • straffelovens § 148, sprengning;
  • straffelovens § 233, forvolde en annens død eller medvirke til dette;
  • straffelovens § 275, uberettiget vinning til verdi av mer enn 1000 kroner;
  • provisorisk lov nr. 17 av 13. desember 1946, § 17, selge, forbruke eller nyttiggjøre seg formuesverdier som var konfiskert.

Tiltalen etter straffelovens § 86 gjaldt tretten tiltalepunkter, hvorav det mest omfattende var virksomheten i Likvidasjonsstyret. Retten konstaterte at han ikke var ansvarlig for selve regelverket, og den fant det bevist at han trodde han kunne hjelpe jødene ved å sikre deres bo etter arrestasjonene. Totalt sett ble hans virke i Likvidasjonsstyret regna som straffskjerpende. En av medommerne og en av domsmennene mente at han skulle frikjennes for rollen i Likvidasjonsstyret.

Han ble frikjent for sabotasjegruppas handlinger, både sprengning og drap. Han ble også frikjent for punktet om uberettiget vinning.

Aktors påstand lød på femten års straffarbeid, mens dommen ble på ti år. Årsaken til dette var at man så det som formildende at han ble ansett for å ha varig svekka sjelsevner. De var ikke svekka i så stor grad at han kunne sies å ikke være strafferettslig tilregnelig. Han ble på samme tid fratatt retten til å drive som advokat.

Tre måneder etter at dommen falt ble straffegjennomføringa avbrutt på grunn av hans mentale helse. Den 16. august 1951 ble han benåda, og det ble da fastlått at straffeavbruddet i 1949 var å regne som en prøveløslatelse.

I 1953 og 1957 søkte han om å få tilbake sakførerretten, men det ble begge ganger avslått.

Han er gravlagt i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Egil_Reichborn-Kjennerud&oldid=1246802»