Eiker

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Solberg spinneri, Nedre Eiker
Foto: Foto: Mahlum (2008).

Eiker, også Eikerbygda eller Eikerbygdene, er et landskap i Buskerud fylke og et fellesnavn på kommunene Nedre og Øvre Eiker. En person fra Eiker kalles eikværing. Denne betegnelsen brukes også om dialekten her, som er typisk østlandsk med noen spesielle innslag.

Eiker var en administrativ enhet alt i tidlig middelalder, som tingområde, skipreide og prestegjeld. Det var også eget len i to perioder, fra 1388 til omkring 1500 og fra 1603 til 1660, men lå ellers under Akershus len, og siden 1660 har Eiker vært en del av Buskerud amt. Området var en del av Buskerud fogderi og Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri. Det var tidligere en selvstendig kommune i Buskerud fylke opprettet som Eger formannskapsdistrikt i 1837.

I 1843 ble en ubebodd del av Eger overført til Skoger formannskapsdistrikt som samtidig ble en del av Larvik og Jarlsberg amt (Vestfold). Et område ved Eikeren ble dessuten overført til nabokommunen Hof i Vestfold.

1. juli 1885 ble Eiker kommune delt i Øvre Eiker og Nedre Eiker. Eiker hadde ved delingen 11 531 innbyggere.

Eldre steinalder

Eiker, som i dag er ei innlandsbygd, lå ved steinalderens begynnelse ved kysten, innerst i ei vik der to fjordarmer møttes. Den ene av disse fulgte Drammensdalen, mens den andre gikk langs Eikeren og de indre delene av Vestfold og møtte havet der. Den eldste bosetningen må ha vært knyttet til fiske og fangst i denne fjorden. Også etter at landhevingen førte til at Eiker i større grad ble adskilt fra kysten, sto imidlertid de sentrale delene av bygda under vann, og ressursene i denne fjorden må fortsatt ha vært svært viktige. Samtidig har ressursene på landjorda blitt stadig viktigere etter hvert som isen trakk seg tilbake og vegetasjonen vokste fram. Dermed ble jakt og sanking av ville planter et viktig supplement til fiske og fangst i fjorden.


Den eldste bosetningen (8700 f.Kr.)

I 2009 og 2012 ble det gjort arkeologiske undersøkelser av en steinalderboplass i PrestegårdsskogenFiskum.[1] Den ble datert til omkring 8700 f.Kr., og det er dermed det eldste spor etter menneskelig bosetning i denne delen av landet. Boplassen har ligget på en smal stripe med land mellom kysten og den store innlandsisen, og de som har bodd her må ha vært helt avhengige av fiske og fangst i den store fjorden som strakte seg inn hit, flere mil fra den egentlige kyststripa.

Før funnet av boplassen på Fiskum ble den første bosetningen på Eiker datert til omkring 6000 f.Kr. Før dette har antagelig bosetningen vært svært sporadisk og bestått av små grupper som stadig var på flyttefot langs kysten. Mangelen på funn fra denne tidligste perioden kan imidlertid også skyldes at vannstanden var så høy at boplasser fra denne tida har ligget utenfor de tradisjonelle jordbruksområdene. Fra omkring 6000 f.Kr. og framover er det imidlertid funnet flere gjenstander som kaster lys over steinaldersamfunnet på Eiker i denne perioden.

Jegersteinalder (6000 f.Kr.)

Fra perioden mellom 6000 og 4000 f.Kr. er det gjort funn av omkring 30 gjenstander , som viser at Eiker trolig har vært mer eller mindre regelmessig befolket i denne perioden. Funnene er gjort på mange ulike steder i bygda, men alle funnstedene ligger 40-50 meter over dages havnivå. Bosetningene var altså knyttet til datidens kystlinje. Fortsatt lå Eiker ved en fjordarm, som strakte seg omtrent opp til BergsjøModum, og fiske og fangst av sjødyr og sjøfugler må ha vært en svært viktig del av livsgrunnlaget. Samtidig har folk ganske sikkert utnyttet ressursene i den tette skogen som omga fjorden. Siden gjennomsnittstemperaturen antagelig var 4-5 grader høyere enn i dag, var den lauvskog som dominerte, og spesielt varmekjære trær som eik, alm, lind og ask. Om sommeren kunne en sanke bær, nøtter og andre spiselige vekster, og det ble drevet jakt på pattedyr som elg, hjort og villsvin. På den måten fikk en også skinn, som kunne brukes til blant annet klær og fottøy, teltduk og tauverk.

Samfunnet i jegersteinalderen på Eiker skiller seg lite fra det en finner andre steder på Østlandet i denne perioden. Det var med andre ord en del av den såkalte Nøstvetkulturen. De redskapene som er funnet, består av økser, hakker og meisler av stein, samt noen gjennomborede steiner som er brukt som lodd på gravestokker av tre. Disse ble brukt til å grave og røtter og løker fra jorda.

I denne perioden har folk fortsatt vært på stadig flyttefot fra en boplass til den neste, og de har sikkert vært på vandring også utenfor det området som senere ble kjent som Eiker. Men de kan også stadig ha vendt tilbake til boplasser ressursgrunnlaget var bra. Det var naturressursene som avgjorde hvor en slo seg ned og hvor lenge en ble boende der.[2]

Det første husdyrholdet (4000 f.Kr.)

Varloøksa og Strykenøksa, som begge kan dateres til 4000 f.Kr., viser at Eiker var blant de områdene som tidligst kom i kontakt med jordbruket. Dette var ei slipt, spissnakket flintøks som skilte seg klart fra de eldre Nøstvetøksene, men som er av samme type som dem som er funnet i forbindelse med jordbrukssamfunn lenger sør i Europa. Det første jordbruket ble altså innført enten ved at nye grupper flyttet inn i området, eller ved at de som bodde der fra før fikk kjennskap til åkerbruk og husdyrhold når de var ute på vandring.

Fra hele perioden mellom 4000 og 2800 f.Kr. er det bare funnet ni gjenstander på Eiker. De fleste av dem er tynnakkete økser, som er noe yngre enn Varloøksa og Strykenøksa. Dessuten er det funnet to slipesteiner, som har vært brukt til å slipe flintøksene. Øksene ble brukt til å felle trær, mens mindre busker, kratt og ugras antagelig ble brent ned. På den måten fikk en beite til husdyr som sau og storfe, samtidig som asken gjødslet jordsmonnet og gjorde det mulig å dyrke spiselige grasarter - forløpere for de tradisjonelle kornsortene. Dette er en form for jordbruk som kalles svedjebruk.

Svedjebruket ga ikke grunnlag for noen stabil og permanent bosetning. Etter to-tre år med dyrking var jordsmonnet utpint, slik at stadig nye områder måtte ryddes. Samtidig må sanking av ville planter, jakt og ikke minst fiske fortsatt ha vært viktige kilder til mat. Derfor var folk fremdeles på flyttefot for å utnytte naturressursene, men de flyttet ikke like ofte og kanskje heller ikke like langt som de hadde gjort i den klassiske jegersteinalderen. De var halvnomader, som skiftet bosted med få års mellomrom, og sommerhalvåret streifet antagelig mindre flokker rundt i skogen for å utnytte ressursene der, mens andre holdt seg ved boplassen for å passe på avlingen der.

Teorien om den store innsjøen

Jordbrukssteinalderen

Den første metalltida

Romersk jernalder og folkevandringstid

Vikingtida

Utvalgte gårder i Eiker fra før vikingtida

Høymiddelalder

Seinmiddelalder

Ødegårdstida

Eiker som eget len (1388-ca.1500)

Embetsmannsvelde (1500-1800)

I denne perioden sto Eiker sentralt i utviklingen av nye næringer, som trelasthandel og bergverksdrift. Kongemaktens strategier for å skaffe seg kontroll over inntektene fra disse næringene påvirket i høy grad utviklingen i lokalsamfunnet. Kongelige embetsmenn spilte en viktig rolle både som jordeiere og som aktører i sagbruksdrift og trelasthandel på 15-og 1600-tallet, mens denne rollen på 1700-tallet i stor grad ble overtatt av kjøpmenn fra byene, først og fremst Drammen. Store godssamlinger førte til at leilendinger i stor grad erstattet de sjøleiende bønder, men denne utviklingen snudde med det store salget av krongods som ble gjennomført på slutten av 1600-tallet. Da ble igjen de sjøleiende bøndene dominerende, men samtidig fortsatte Fossesholmgodset å bestå helt fram til 1822.

Utviklingen på Eiker var også i høy grad preget av at to av landets største byer, Drammen og Kongsberg, vokste fram rett utenfor bygdas grenser. Borgerskapet i Drammen spilte en viktig rolle i utviklingen av sagbruksnæringen og trelasthandelen, og Kongsberg Sølvverk etablerte gruver flere steder på Eiker. Samtidig var mange av bøndene på Eiker involvert i leveranser av tømmer til Sølvverket og i den omfattende transporten av korn og andre importvarer som Kongsberg var avhengig av.

Alle disse forholdene gjorde at Eiker ble dratt inn i en tidlig-moderne økonomi, der jordbruket ikke var enerådende som næringsvei, og der det tidlig ble etablert en pengeøkonomi parallelt med tradisjonell sjølforsyning og varebytte. Folketallet var i rask vekst, og dette ga seg utslag både i deling av gårder og etablering av husmannsplasser, samt framvekst av tettsteder som Hokksund, Vestfossen, Skotselv og Krokstadelva.


Reformasjon og godsøkonomi (1500-1603)

En gang mot slutten av 1400-tallet opphørte Eiker å være selvstendig len og kom igjen inn under lensherren på Akershus. De politiske omveltningene i forbindelse med reformasjonen svekket den lokale lavadelen, mens nye adelsslekter innehadde de viktigste embetene og etablerte seg som godseiere. Dette skjedde parallelt med etableringen av de første vannsagene, og den nye embetsadelen var i stor grad involvert i sagbruksdrift og trelasthandel. En spesielt viktig rolle i denne utviklingen spilte lensherren Peder Hansen, som omkring 1540 opprettet en stor godssamling med Foss (Fossesholm) og Sem kongsgård som sentrum. Denne utviklingen bidro til at en stadig større andel av jorda ble liggende under adelsgods og drevet av leilendinger, mens tallet på sjøleiende bønder ble redusert. Flere av de største sagbruksstedene ble liggende under de adelige godsene, men fortsatt deltok også en rekke bønder i denne viktige næringen.

Eiker som eget len (1603-1660)

Overgang til bondesjøleie (1660-1720)

Handelspatrisiat og strandsteder (1720-1800)

Husmenn, storbønder og småindustri (1800-1885)

De to første tiårene av 1800-tallet var på Eiker preget av store økonomiske og sosiale omveltninger, men samtidig av kulturelle og åndelige brytninger, som blant annet kom fram i striden rundt lekpredikanten Hans Nielsen Hauge, som besøkte Eiker flere ganger og hadde mange tilhengere der.

En langvarig kriseperiode i trelasthandelen førte til et generasjonsskifte i det lokale næringslivet, der det gamle handelspatrisiatet forsvant og ble erstattet av nye og mer nøkterne handelsmenn, ofte med bakgrunn fra bygdene. Også bøndene på Eiker ble i sterkere grad enn før involvert i trelasthandel og annet næringsliv. Samtidig gjorde den nye Grunnloven av 1814 at de sjøleiende bøndene fikk en mer framtredende posisjon, og med innføringen av Formannskapslovene i 1837 fikk bøndene en dominerende rolle i det lokale sjølstyret.

Første halvdel av 1800-tallet var preget av rask folkevekst, og dette førte til ny bruksdeling og rydding av husmannsplasser. Det ble stadig mer vanlig at både husmenn og selveiende småbrukere også hadde lønnsarbeid utenom jordbruket, og slik oppsto det en arbeiderbefolkning som etter hvert var omtrent like tallrik som bøndene.

Omkring midten av 1800-tallet stagnerte folkeveksten, og etter hvert begynte folketallet å synke. Dette skyldes trolig i stor grad at emigrasjon og flytting til byene hadde blitt et realistisk alternativ for yngre mennesker som ikke ønsket å bosette seg på en marginal husmannsplass. Dessuten kan det ha sammenheng med problemene i den eldre industrien, spesielt sagbruksdriften, som opplevde stagnasjon etter vedtaket om å oppheve sagbruksprivilegiene. Etter hvert gjorde også mekaniseringen av jordbruket at det ble mindre behov for arbeidskraft der.

Samtidig med den økonomiske stagnasjonen, opplevde lokalsamfunnet en modernisering, blant annet gjennom innføring av jernbane og telegraf, som kom på 1860-tallet. Nye industribedrifter ble også etablert, blant annet de første treforedlingsbedriftene omkring 1870. Foreløpig var imidlertid ikke veksten i denne nye industrien sterk nok til å oppveie de faktorene som førte til stagnasjon. De spenningene som dette skapte, peker fram mot delingen av Eiker i 1885.


Nødsår og omveltninger (1800-1825)

Folkevekst og krisetider (1825-1885)

Eiker deles

Se også

Eksterne lenker