Eilert Christian Brodtkorb Christie (1832–1906)

Eilert Christian Brodtkorb Christie (født 24. desember 1832 i Bergen, død 13. september 1906 i Trondheim), ofte omtalt bare som Christian Christie, var hovedarkitekt for gjenreisinga av Nidarosdomen fra 1872 til sin død.

Christian Christies tegning av Nidarosdomen fra sør. Gjenreisinga av domkirken ble Christies livsverk.

Christie målte opp og tegna en rekke middelalderkirker. Her hans tegning fra 1860 av Herøy kirke.

Monumentet på Haraldshaugen, tegna av Christie i 1869.

Foto: Håkon Prestkværn / Hedmarksmuseet

Skolebygningen Nickelsens Pigeskole fra 1874 i Tordenskiolds gate 9, Kjeld Stubs gate til høyre og bygningene til Christiania Tivoli skimtes bak.

Foto: Ole Tobias Olsen/Oslo Museum (1875).

Slekt

Han var sønn av tollkasserer Werner Hosewinckel Christie (1785–1872) og Hansine Langsted (1802–1864). Faren tilhørte slekta Christie, og han oppkalte sønnen sin etter broren, kjøpmann Eilert Christian Brodtkorb Christie (1780–1855).

Han var bror av veiingeniør Johan Koren Christie (1827–1907).

Christian Christie ble ikke gift.

Liv

Han vokste opp i Bergen, i en familie som sto sentralt i byens kultur- og samfunnsliv.

Fra 1849 til 1852 tok han arkitektutdannelse i Hannover, og deretter fulgte videre studier fra 1852 til 1854 i Karlsruhe. I 1855 begynte han å jobbe som arkitekt i Bergen. Fra 1858 hadde han så eget kontor i Christiania. I folketellinga 1865 finner vi ham bosatt i Akersgata 65, Maltheby. Blant andre i samme bygningen finner vi student, senere stortingspresident, Carl Berner og telegrafdirektør Carsten Tank Nielsen.

Christian Christie ble leid inn av Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring for å måle opp og tegne eldre bygninger. Han jobba særlig med middelalderkirker, og fikk gjennom dette arbeidet gode kunnskaper om middelalderens byggeskikk. I 1856–1857 restaurte han Korskirken i Bergen. Han ble senere arkitekt ved flere store restaureringsprosjekter, blant annet ved Håkonshallen fra 1861 til 1895 og Mariakirken i Bergen fra 1863 til 1876.

Christie vokste opp i Bergen, født inn i en familie av betydelige personer i kultur- og samfunnsliv. Han fikk sin utdannelse som arkitekt ved de polytekniske høyskolene i Hannover 1849–52 og Karlsruhe 1852–54, og var med denne bakgrunn godt rustet til å ta fatt på oppgaver i Norge. Under dette arbeidet la han vekt å få fram middelalderarkitekturen, og dermed å vrake nyere elementer.

I 1860-åra tegna han også en rekke kirker. Stilen var gjerne nygotikk, men med inspirasjon fra stavkirkene. Her var han tidlig ut, for det er ellers gjerne ikke før i 1890-åra at stavkirkeinspirasjonen kommer inn i norsk kirkearkitektur. Et eksempel på hans arbeid er Borgund nye kirke, som ligger rett ved Borgund stavkirke.

I 1872 ble han leid inn som hovedarkitekt ved Nidarosdomen. Arbeidet der hadde pågått en tid, siden Heinrich Ernst Schirmer og P.A. Munch hadde kartlagt den delvis sammenraste og mye ombygde domkirken i 1840- og 1850-åra. Schirmer hadde opprinnelig fått oppdraget, men etter å ha reist kapittelhuset fikk han ikke forlenga kontrakten. Hovedårsaken til dette var at han gikk for hardt fram; enhver stein som hadde en liten skade ble skifta ut, og det ble mer nybygging enn restaurering.

Christie var på sin side påvirka av franskmannen Viollet-le-Duc og briten Gilbert Scott, som begge gikk inn for å gjenskape det opprinnelige byggverket med flest mulig originale deler. I dette lå det også at man kunne fullføre elementer som ikke ble ferdige i middelalderen, men som åpenbart var planlagt og som var i byggverkets ånd. Senere deler skulle fjernes. Dette var en omstridt metode, som førte til at elementer fra 1600- til 1800-tallet ble vraka, selv om disse også kunne ha stor arkitektonisk verdi.

Det første store prosjektet ved domkirken var restaurering av oktogonen, det sentrale elementet hvor Olavsskrinet hadde stått. Her gikk han langt mer forsiktig fram enn Schirmer hadde gjort, men mange var negative til at han skifta ut barokkuppelen med et spisst tak, slik det opprinnelig hadde vært. I takkonstruksjonen brukte han jernbjelker, for å unngå en ny brann. Oktogonen sto klar i 1877. Deretter fulgte arbeid med det gotiske langkoret fra 1877 til 1890. Mange steiner fra koret ble funnet i nyere murer, og Christie la et enormt tredimensjonalt puslespill for å få mest mulig tilbake på sin opprinnelige plass. Deretter begynte arbeidet med tverrskipet, i romansk stil, som endte i 1901 med at et nytt sentraltårn med høyt spir kom på plass. Tanken da dette ble satt opp var at vestskipet ikke skulle gjenreises, men i stedet fortsette å stå som ruin. Men under arbeidet ble det klart at man hadde klare spor etter vestskipet at det var mulig å rekonstruere det slik det hadde blitt reist på 1200-tallet. Dermed begynte dette arbeidet. I 1906 hadde man kommet så langt at det kunne brukes under kongekroninga.

Mens han arbeida på Nidarosdomen rakk han også å utføre andre arbeider, som bygningen fra 1874 til Nickelsens Pigeskole i Tordenskiolds gate 9 i Christiania og restaurering av Bergen domkirke 1880–1883 sammen med Peter Andreas Blix.

Christie døde kort tid etter kroninga i 1906. Han var da, som i 1885 og 1900, bosatt i Gartnergata i Trondheim. Han etterlot seg en plan for vestfronten, som er et svært viktig element i ei gotisk kirke. Denne ble omstridt, og etter flere år fikk den en annen utforming enn det han hadde anbefalt. Med unntak av vestfronten er det meste av Nidarosdomen slik den nå står Christies verk.

Han ble for sitt arbeid utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1880, kommandør i 1896 og kommandør av 1. klasse i 1897. Han ble også ridder av Dannebrogsordenen og den prøyssiske Kroneordenen. Christie var i en årrekke medlem av sentralstyret i Fortidsminneforeningen og av styret i foreningens Trondheimsavdeling.

Litteratur og kilder

• Indahl, Trond: Christian Christie i Norsk biografisk leksikon.
• Eilert Christian Brodtkorb Christie i Historisk befolkningsregister.